Opphavsmannens impresario

Philip Kruse har vært musikkforlegger i Norge i en liten mannsalder. - Nå har jeg hatt to jobber parallelt i mange år. Jeg tror jeg vil prioritere litt annerledes etter hvert, sier komponisten, forfatteren, arrangøren, utøveren og forleggeren. Kruse vil ha tid til seg selv også. Men han øser gjerne av sin rikholdige erfaring fra sin tid som musikkforlegger.

Philip Kruse i sin hule hvor han har fulgt norsk musikkforleggervirksomhet i mange år. (Foto: Morten Løberg.)

- Det er et stort marked utenfor VG-listen, sier Kruse, og lener seg tilbake i stolen. Vi sitter i hans hjemmekontor på Skøyen. På veggene henger gullplater, eksotiske instrumenter og høyttalere om hverandre. - Mens plateselskapene ofte jobber kortsiktig med et øre for potensielle hitlåter, tenker forleggeren litt lenger. Om musikkforlaget investerer i en opphavsmann i dag, høstes kanskje ikke fruktene før om ti år. Det gjelder å ha litt teft og noe flaks, slår han fast. I dag er Kruses navn uløselig knyttet sammen med Frost Music. Men mannen har gjort mye mer.

Fokus på norsk musikk
Kruse var i utgangspunktet musiker, skrev tekster, og arrangerte for kor, studioorkestre og korps. I en alder av 21 ble han ansatt hos Arne Bendiksen. Etter hvert overtok han ansvaret for norsk avdeling hos Bendiksen, og fikk sansen for forlagsvirksomheten.
Kruse etablerte Frost Music i 1979 sammen med Frode Thingnæs. Deres første store satsning var Mata Hari.
- Vi vant norsk Grand Prix, og kom nest sist i den internasjonale finalen. Er ikke det omtrent norsk standard på den tiden, smiler han. Frost har siden den gang lagt bredsiden til for norsk musikk og norsk publikum.
Kruse har innsett at om en opphavsmann er interessert i å få sin musikk ut i større omfang, må det gjøres en jobb. Denne jobben kan opphavsmannen gjøre selv, eller han kan ta kontakt med et musikkforlag og gjøre en avtale med dem.
- Her er det viktig å være bevisst forskjellen mellom utøver og opphavsmann. Mens utøveren gjerne tegner en artistkontrakt, bør opphavsmannen inngå en forlagsavtale. Og i de tilfeller hvor dette er samme person, må man trene seg opp i å gå med to hatter. Vi har sett uheldige eksempler på at et band har gjort en forlagsavtale, og når bandet går i oppløsning, kan den som har skrevet låtene sitte igjen med dårlige kort. Men hvilke avtaler som er gunstige må vurderes i hvert tilfelle. Alle opphavsmenn er unike, sier Kruse.

Skal det være et musikkforlag?
Philip Kruse får mange telefoner fra opphavsmenn som lurer på hva musikkforlaget kan hjelpe dem med. Og han kan ofte svare.
- Hvis opphavsmannen kun vil spille sin egen musikk på klubber og puber i Norge, og ikke vil ha gitt ut noter eller plater, er det i grunnen lite forlaget kan bidra med. Men så fort ønsket er der om utgivelser i en eller annen form, kan det være smart å vurdere å ta kontakt med et forlag. Det er mange forlag i Norge og alle har sine nisjer. Morten Harket, Halfdan Sivertsen og Knut Nystedt vil nok profitere på hver sin individuelle forlagsavtale, ettersom deres behov for hjelp er svært forskjellige.
- En utøver eller opphavsmann bør se på seg selv, og definere sine behov først. Deretter gjelder det å finne frem til det musikkforlaget som er best skikket til å hjelpe. Noen er gode på noter, andre er flinkere med utenlandslanseringer, forklarer Kruse.

Investering og innhøstning
Mye har skjedd i norsk forlagsbransje mens Kruse har vært aktiv. Frem til 1990 var det nesten ukjent å forskuttere opphavsmenn. Etter at de store internasjonale selskapene etablerte seg i Norge, er denne praksisen blitt mer vanlig.
- Se på en fersk artist med en potensiell hit. Hvis det skal produseres en cd og kanskje en video, en turné og reklamemateriell, kan det være svært gunstig å få innledet samarbeid med en som kan skyte inn kapital. Hvis en forlegger tror på en opphavsmann, kan han ha igjen for sine investeringer etter hvert når salget kommer på skinner. Dessuten blir det ofte store synergieffekter ut av en bred satsing. Det får konsekvenser for opphavsmannens andre verk, utøverens andre produksjoner og kan påvirke både platesalg og konserter i positiv retning, sier Kruse.

Styre sin egen tid
Kruse har solgt Frost Music. Han arbeider fremdeles med rettighetsadministrasjonen, men Norsk Musikkforlag selger notene, og EMI har kjøpt aksjene. Selv er han ansatt som konsulent i en 20% stilling.
- Jeg står friere nå, sier han. - Man kan ikke godt slutte i sitt eget firma, men nå får jeg tid til å spille og skrive mer igjen. Det bor en sirkushest inne i meg, men den har stått lenge i spilltauet, mens andre artister har opptatt min tid.
- Det går an å leve av kunsten, fortsetter Kruse. - Det gjelder å definere sine ønsker og å vite hvor man vil. Forlaget er der og kan tilby større muligheter.
Forlagsavtalen regulerer fordeling av andeler i det enkelte verk, både for fremføringer og mekanisk gjengivelse. Den regulerer avtaler om noteutgivelser og store rettigheter.
- Norge er et av de land i verden som gir ut flest noter, blant annet takket være den store korpsbevegelsen, opplyser Kruse. - Det går for eksempel fint an å leve av å gi ut noter.

Hasard med bra odds
Å drive et forlag handler noe om å satse. Satse på det man tror på. Det er et element av hasard inne i bildet.
- Ja, men etter hvert lærer man av sine feil, og feilprosenten går ned. Jeg kan ikke si at jeg vet hva som blir en hit, men jeg tror jeg vet hva som blir en flopp, sier Kruse. Bak ham på veggen henger gullplatene med Reidar i Øyvind Bluncks skikkelse.
Jo, Kruse trapper ned, men han er stadig oppmerksom på ting som rører seg i norsk musikkliv.

Den digitale fremtid
- Den store utfordringen for fremtiden blir de digitale medier. Her er det to hovedsynspunkter. Pessimistene sier at bransjen umulig klarer å løse problemene som vil oppstå. Vi andre tror teknologien selv vil tilby svaret på behovet for overvåkning. Vi må bare gjøre teknologene oppmerksom på hvordan mediet bør styres. Se nå på fusjonen mellom America Online og Time Warner. At et firma som AOL inngår samarbeide med Time Warner tyder på at teknikerne skaffer seg et innhold, og ikke lenger jobber utelukkende med form. Og da er vi på rett kurs, vil jeg tro! Kruse skjenker seg en ny kopp kaffe.
- Tenk deg, i gamle dager kunne man være reisende i noter. I dag laster vi ned musikken over telenettet i vår egen stue. Det går unna?! Likevel er det rom for et kulturansvar, legger han til. - Det går fint an å gi ut musikk uten å tenke "kommers". Hvis man satser på det man tror på, gir det svært ofte en avkastning. Det vil alle tjene på.

Tekst: Jens Magnus