Minneord om Arne Nordheim

Kjære venner av Arne.

For komponister av min generasjon – ja, for mange skapende kunstnere av min generasjon, har det vært vanskelig å forestille seg at denne dagen skulle komme. Og likevel visste vi at det ville den gjøre.

Det har i denne sørgetiden for Arne Nordheim vært fremholdt at han var den siste av de ruvende komponistpersonlighetene; at tiden er ute for at én person kan få en slik dominerende posisjon i folks bevissthet.  Bare fremtiden vil vise om det er sant, men dersom det er sant, er det mange årsaker til dette, årsaker som henger sammen med hvordan samfunnet og kulturfeltet som helhet har utviklet seg. Og Arne befant seg midt i begivenhetenes sentrum.

Arnes bærende posisjon kommer tydelig frem når man ser tilbake på hans kulturpolitiske virksomhet, først og fremst på Arnes fremtredende rolle i TONO der han i alle år var en kraftfull hærfører ikke bare for komponistenes rettigheter, men også en fanebærer for beskyttelsen av immaterielle rettigheter i sin alminnelighet.

Arne Nordheim kom inn som styremedlem i TONO allerede i 1960 og her deltok han frem til han gikk av som formann i 1996. Han var viseformann da Klaus Egge døde i 1979 og ble dermed den naturlige etterfølger. Arne var styreleder i TONO i sammenhengende 17 år.

Det er hevet over tvil at både Klaus Egge og Arne Nordheim betydde enormt mye for profileringen av norsk opphavsrett på musikksiden, og for autoriteten som lå i komponistens rolle i offentligheten. Arnes nære og gjensidig respektfulle dialog med politisk ledelse og øverste embedsverk i departementet, var også uten tvil viktig for arbeidet med de kulturmeldinger som fremdeles ligger i bunnen av dagens kunstnerpolitikk.  Arne var dessuten en sterk forkjemper for opphavsretten som idé, og her hadde han et brennende engasjement som gikk på tvers av snevre genregrenser.

Arne Nordheim ble TONOs formann ved inngangen til en periode der samfunnets syn på og bruk av musikk forandret seg mer enn i noen annen epoke til da, og som munnet ut i den driftsmodell vi har i dag. For TONOs del betød det mange endringer, både organisasjonsmessige og fordelingsmessige. Først i dag er vi i ferd med å sluttføre endringer der diskusjonen startet for tyve år siden.

En av Arnes mange innsatser i TONO var hans enorme tro på og lojalitet til ”den skrevne note”; til den kunnskap som knytter seg til utformingen av et partitur. Da den avantgardistiske musikken begynte å gjøre seg gjeldende her hjemme, ble Arnes musikk gjenstand for både nedsettende kommentarer og ondsinnede morsomheter. I tid falt dette sammen med at andre musikalske uttrykksformer, og da spesielt populærmusikken, gjorde seg mer og mer gjeldende, i samtlige medier. Kanskje ikke så rart da at Arne ble en innbitt forsvarer av den hardt kritiserte samtidsmusikken, med en lojalitet til Norsk Komponistforenings betydning for TONO, som både formelt og i praksis er blitt historie i TONOs styrende organer. Det er tidens gang.

Arne var en forkjemper, og han var en kjempe, og han la heldigvis ikke skjul på noen av delene. Han var også en formidler av rang og ville dele sin egen og andres musikk med så mange som mulig. Arnes betydning som organisasjonsbygger og døråpner for samtidsmusikken var enestående, og hans unike innsatser på det kunstpolitiske området ble utslagsgivende for utformingen av selve kunstnerrollen.

For dette er vi ham dypt takknemlig.

Vi sørger med hans nærmeste og lyser fred over hans minne.

På vegne av TONO v/Åse Hedstrøm, styreleder
16. juni 2010

Tilbake | Til toppen