– Det beste med låtskriveryrket er selve opplevelsen av å skape noe unikt. Noe som ikke har eksistert før du kom på det, sier Finn Kalvik i dette blogginnlegget om låtskriving, skrevet spesielt for TONO-Magasinet.

Finn Kalvik har for lengst blitt pensum i grunnskolen. 67-åringens låter har vært viktige bidrag til norsk popmusikk og visekunst siden debutsingelen  «Finne meg sjæl» i 1969. Han har mer enn 250 låter registrert hos TONO, og han har utgitt 28 album som til sammen har gått over disk rundt en million ganger. Han har skrevet låter alene, han har gjendiktet engelske låter til norsk, og han har jobbet med mange andre dyktige skapere, deriblant Inger Hagerup og Benny Andersson. Denne sommeren skriver han igjen med Øystein Sunde, også han med utspring fra samme miljø: Viseklubben Dolphin på Club 7 i årene rundt 1970, hvor også Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Lars Klevstrand, Kari Svendsen og mange andre mestere innen norsk visekunst vanket. Da vi spurte Kalvik om et intervju om låtskriving foreslo han at han isteden kunne skrive et blogginnlegg om temaet. Det syntes vi høres ut som et «scoop». Så vi gjorde det sånn. Her er det – med Finns egne ord.


«Liten oppsummering»

Jeg husker ennå den aller første sangen jeg skrev. Jeg kunne bare to grep på gitaren og ingen av låtene jeg likte på Radio Lux var så enkle at de kunne framføres med to akkorder, så jeg ble «tvunget» til å skrive en sjøl, for å ha noe å synge. Den het; «I´m in love». Og vekslet mellom D-dur og A-dur. Jeg var 16 år.

Jeg har alltid hatt et stort uttrykksbehov. Det går ikke an å bli hverken skribent eller låtskriver hvis du ikke har noe å melde. Du må også være litt vågal, hvis ikke er det vanskelig å komme noen vei.

Jeg bestemte meg aldri for å bli låtskriver. Det var kun noe jeg sysla med innimellom alle Peter, Paul & Mary, Donovan og Dylan og Bert Jansch-framføringene. Jeg var kun ute etter å lære mest mulig, og å høste applaus og spenning. Hvis jeg noen gang har hatt noen ambisjoner, så må det ha vært å bli en like bra gitarist som Bert Jansch og Paul Simon.

Men med all øvingen og streben etter å lære andres låter, dukket det stadig opp klanger og akkordkombinasjoner som var mine egne, og som festet seg i bevisstheten min. Det var små melodier og riff som jeg skrev engelske, banale tekster til etterhvert. Jeg husker jeg skrev en superdeppa låt med den «optimistiske» tittelen « After the A-bomb». Ikke så rart kanskje – når jeg tenker tilbake på den kalde krigen og Cubakrisa og Vietnamkrigen. Vi som var tenåringer på den tida levde jo midt oppe i den angstfylte politiske situasjonen.

Jeg ble bluesmann på min hals. «Cocaine blues» var glansnummeret mitt. Jeg grep ofte fatt i sanger som handlet om folk som sleit i livet sitt. Og som kanskje også levde på livets skyggeside.

(Teksten forts. under bildet)

Tre låtskrivere som har satt spor etter seg, Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde og Finn Kalvik. (Foto: Dagbladet)

Tre låtskrivere som har satt spor etter seg, Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde og Finn Kalvik. (Foto: Dagbladet)

 

Men det var først når jeg begynte å vanke på Dolphins Viseklubb og hørte unge folk som sang på norsk der, at jeg turte å begynne å synge på norsk sjøl. Jeg hadde skrevet ei låt som jeg var litt flau over, fordi den var på skikkelig brei østkantdialekt. Det var «Finne meg sjæl». Jeg framførte den for første gang på Dolphins Viseklubb i Pilestredet i Oslo. Det var mens jeg vanka der at låtskrivingen min begynte å blomstre.

På «privaten» levde jeg omtrent som en muldvarp i et høl i bakken på Grorud. Dolphins ble et befriende og etterlengtet «pustehull». Der knyttet jeg bånd med likesinnede musikkelskende tenåringer og fikk kamerater for livet. Noen skrev egne sanger på engelsk, andre sang Taube og Bellmann på svensk, mens Øystein (Sunde) framførte sin virtuose og surrealistiske Lamberseter-galskap i halsbrekkende tempo, iført rutete skjorte med gitaren i stropp over skulderen.

Lillebjørn hadde ennå ikke tatt skrittet ut i soloartistenes verden, men stod rakrygget og veltalende og frontet «The Young Norwegians» med banjo, hardingfele og med sin stålstrengede Levin. Sjøl satt jeg på en stol med gitaren i fanget mens jeg snakket og sang ned i gulvet. Lillebjørn fortalte meg mange år seinere at han syntes «Finne meg sjæl» hang så godt sammen. At den kunne sammenlignes med å slå en spiker i veggen med ett hammerslag. Takk for kompilmentet, herr Nilsen.

Det var først etter at «Finne meg sjæl» ble en suksess at jeg begynte å ta låtskrivingen på alvor. Hovedgrunnen var at jeg skimtet en «long playing» plate langt ute i det fjerne. «Finne meg sjæl» gikk inn på topp 10 på VG´ s singelliste sommeren 1969. Jeg hadde skrevet noen instrumentaler og hadde også et par viser med egne norske tekster ferdig. Det som snudde opp ned på alt var Ralph McTell´s  Streets of London. Jeg hørte ham framføre den på Vise7 (Club7) i 1970. Jeg ble helt bergtatt. Da jeg gikk hjemover husker jeg at jeg tenkte at det var den fineste låta jeg noen gang hadde hørt!

Å gå løs på den og oversette den til norsk ble et vendepunkt for meg. Selve gjendiktningen var ikke så vanskelig, men det å finne rytmen i norsk språkdrakt var veldig vrient, for å si det på den måten.

I det siste verset hadde jeg malt meg opp i et hjørne med setningen «det står en mann og venter»…. Det er jo nesten ingenting som rimer på «venter». Jeg tok en råsjangs og lagde mitt eget rim rett ut av fantasien; «krigsseilernes-senter». Det var først mange år seinere at jeg fikk greie på at det var et sted som het … «krigsseilerenes senter». Jeg ble helt stum. Jeg følte nesten at jeg hadde vært « clairvoyant»

Finn og Inger Hagerup hjemme hos sistnevnte i 1974.

Finn og Inger Hagerup hjemme hos sistnevnte i 1974. (Foto: Rune Myhre)

Dette er et slags kjernepunkt i det å være låtskriver. Du må ha intuisjonen, og så må du tørre å ta sjanser, og sist men ikke minst: Du må alltid lytte til magefølelsen din. «En tur rundt i byen» ble en av «dragerne» på mitt første album «Tusenfryd og grå hverdag».

Jeg har alltid hatt mye lettere for å lage gode melodier enn å skrive tekster, synes jeg nå sjøl. Jeg gikk på språklinja på Sofienberg gymnas, og hadde «ørten» timer norskundervisning i uka. Både Inger Hagerup og Andrè Bjerke var pensum. Jeg elsket å sitte med deres glimrende rytmiske tekster foran meg og improvisere fram melodier på fritida mi hjemme på Grorud. «To tunger» av Inger Hagerup og «Måken» av Andrè Bjerke er desidert de beste jeg har fått til som tonesetter fra denne perioden. Begge fikk plass på debutalbumet «Tusenfryd og grå hverdag».

Etter at «Tusenfryd»- Lpen ble en bestselger, fikk jeg jeg plutselig pådytta tidspress for å komme med en oppfølger fra plateselskapet mitt. Jeg var djupt inne i Bert Jansch og folkemusikkens rike akkurat da. Jeg var også på turnè med Lillebjørn og Øystein, så jeg ble nødt til å skrive låter på hoteller og hospitser over hele Norge. Polygram ville også ha en live plate med alle oss tre samlet, men det ble aldri noe av. I stedet spiller både Øystein og Lillebjørn diverse instrumenter på min LP nr 2 «Finn». På dette tidspunktet hadde jeg virkelig begynt å føle meg som en proff låtskriver.

Jeg vet at det er mange låtskrivere som lytter til andres musikk og får idèer til egne låter på den måten. Kun et par ganger i løpet av alle disse årene har jeg brukt en akkordrekkefølge jeg har likt fra  en sang jeg har hørt på plate eller i radio, og skrevet en egen melodi på de samme «kordene». Derimot har jeg blitt inspirert til å skrive en egen tekst ut ifra andres engelske tekster.

I og med at jeg skriver på norsk er det fullt mulig å bruke en engelsk låtskrivers idè, og skrive en norsk låt ut ifra den samme idèen med egne ord og rim. Men jeg ser på det som kun en nødløsning. Det er hvis jeg er fullstendig tom for idèer, og ikke vet hva sangen skal handle om.

«Det vanskeligste er ikke å skrive en låt, men å finne en orginal idè til innholdet i den.»

Etter 40-50 sanger kommer du dessverre ofte til et punkt hvor du begynner å gjenta deg sjøl. Alle låtskrivere som har holdt på lenge møter denne veggen. Før eller siden … Noen takler det og kommer seg videre, mens mange slutter å skrive i årevis på grunn av denne stagnasjonen.

Da jeg jobbet med Benny Andersson var jeg i en periode direkte overtent på «hooklines». Benny har alltid hatt en «Midas touch» som låtskriver på grunn av sin fantastiske intuisjon og begavelse. Han har en feeling av hva som er bra og hva som er dårlig, og hva som bør spilles inn på plate, og hva som bør utelates.

Du kan gjerne si at han «vet hva som selger og hva som ikke selger», selv om han hårdnakket benekter det. Jeg synes det er helt ok at han gjør det, fordi det statuerer hans ydmykhet overfor det som er jobben hans, nemlig å skrive låter. «Tror du dette blir en hit» kunne jeg spørre ham om titt og ofte etter en bra innspilling i studio. Han svarte alltid på samme måten: «Det vet man aldri», sa han, med et lurt smil om munnen.

Det beste med låtskriveryrket er selve opplevelsen av å skape noe unikt. Noe som ikke har eksistert før du kom på det, og skrev det ned. Når du er midt inne i skaperprosessen opphører tid og sted. Det er som en slags «transe». Alt rundt deg forsvinner, lyder og negative tanker blir borte. Og du er 100% i nuet. Den følelsen ville jeg aldri ha vært foruten.

Det kunne ha vært morsomt å stikke innom denne planeten om et par hundre år, og høre hvilke låter som har overlevd fra perioden da jeg og en million andre låtskrivere leverte sanger til befolkningen. Den gangen vi jobbet her og mottok opphavspenger fra fantastiske selskaper som TONO og STIM og ASCAP. På en måte så er det også litt trist å ikke få vite hva som ble overlevert til kommende generasjoner, men skitt au. Jeg hadde det dritgøy, og var kjempefornøyd med yrkesvalget mitt.

Finn Kalvik. Oslo, juni 2014. (Foto: Kenneth Hætta)

Finn Kalvik. Oslo, juni 2014. (Foto: Kenneth Hætta)

 

 

Share on Facebook0Share on Google+0Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn0