Én enkelt låt forandret Rolf Løvlands liv. I dag anslår han at «You Raise Me Up» nærmer seg hundre millioner i salg. I dette portrettet snakker en av Norgeshistoriens mest suksessfulle komponister om hans metode for å knekke ut melodiene, hendelsen som gjorde at musikken tok ham, søvnløse netter og en verden full av muligheter.

Tekst og foto: Kenneth Hætta

– Jeg føler jeg har en ufortalt historie, forteller Rolf Løvland.

«You Raise Me Up», skrevet opprinnelig til Secret Gardens plate «Once in a Red Moon» (2001) sammen med Brendan Graham, ble til av en nødvendighet, inspirert av tradisjonell irsk musikk.

– Hvis vi bare hadde hatt en sang, sa plateselskapet i USA. Det er fint med instrumentalmusikk, men vi får ikke markedsført den på radio. Hadde vi hatt en sang, kunne vi løst «alle problemer». Så vi skrev «You Raise Me Up», men det hjalp ikke. Secret Garden er instrumentalmusikk, mente radiostasjonen, hvorfor skal vi spille deres sanger?

– Vi kom ikke av flekken, men sangen var viktig for oss, den var komponert og arrangert innen vårt musikalske univers, vi gikk ikke lenger at vi følte den hadde tilhørighet, vi lagde ikke noen pop-ballade. Det skulle Josh Groban og andre senere gjøre.

«You Raise Me Up» ble i utgangspunktet ingen suksess med Secret Garden. Utover året begynte opphavspersonene å merke seg at det dukket opp nyinnspillinger med irske, engelske og skandinaviske artister.

– Jeg og Brendan sendte hverandre mail når vi oppdaget noe nytt. Vi syntes det var litt gøy. Da det ble ti nye innspillinger begynte vi å skrive de opp – artist, årstall og label. På et visst tidspunkt brøt lista sammen, fordi det stoppet jo aldri med nyinnspillinger. Da amerikanske Groban kom på banen i 2004 hadde vi omtrent 150 utgivelser på papiret. I dag anslås det at «You Raise Me Up» har over tusen innspillinger.

– Tall fra amerikanske bransjeorganisasjoner, Peermusic og Universal Publishing forteller at det totale akkumulerte salget av alle versjoner nærmer seg et nisifret tall.

Jeg har hørt at «Take on Me» regnes som Norges største hit. «You Raise Me Up» har solgt nesten 100 millioner per i dag som antagelig er betydelig mer enn «Take on Me». Men det er ingen som vet det.

Jubilerer
Dette er noe av det Rolf Løvland (59) skriver om sin nye bok, som han har brukt 12 måneder på å ferdigstille. Vi har kommet til den delen av året hvor mannen som komponerte Norges to første vinnermelodier i Melodi Grand Prix figurerer i media som ekspertkilde, og det er jubileumsår: Tretti år siden «La det swinge», tyve år siden «Nocturne». Tre festkonserter i Kristiansand venter, utsatt fordi fiolinist Fionnuala Sherry brakk begge armene, med stor preproduksjon, tilbakeblikk og historiefortelling. Mellom «full fres» med Secret Garden, både når det gjelder turneer og produksjoner, har Løvland festet 600 sider med memoarer på papiret.

– Boken er et viktig prosjekt for meg. Jeg merker at det er litt nytt å se tilbake. Det har jeg ikke vært opptatt av. Jeg tror det ligger i den kreative prosessen, at man alltid skal realisere noe. Nå tenkte jeg at det kunne vært gøy å se hva man får ut av å skrive bok, også kreativt.

Hodet hans har kvernet hele tiden, hovedsakelig når han har vært hjemme, det vil si på Lørenskog utenfor Oslo, og i Kristiansand. Han er medeier i Sanden studio, kjøpt for å sikre fortsatt drift og også for ha tilgang til et førsteklasses studio ved behov. I Agder holder også bandet hans hus, stort sett sørlendinger alle sammen. Der kan han isolere seg og komponere uforstyrret.

– For meg kommer inspirasjon som et resultat av arbeid og fordypning, og av å kunne være alene og ta for seg et bestemt prosjekt. På en måte tror jeg inspirasjonen ligger i musikken selv, og er nærmest selvgenererende. Jeg blir mer og mer inspirert etter hvert som jeg finner noe og oppdager at det er fint. En tråd kan lede til at det åpner seg. Jeg tror det er viktig å ha stamina, kose seg med slitet, og synes det er verdt å ofre noe for å finne en liten idé. Jeg tror disiplin og selvregi er en av mine styrker.

rolv5web (1)_1000px

Er du en «listmaker»?

Ja, veldig. Og samtidig både og. Jeg jobber nesten bare intuitivt kreativt sett, uten noen plan. Men på produksjonsnivå er jeg på excel-arket og planlegger så nøye. Hver dag og hver bit, hver person og hvert valg, jeg kan se det for meg. Det blir på en måte en preproduksjon som tar deg gjennom det du skal høre, se og oppleve det som venter deg. Derfor føler jeg meg alltid godt forberedt. Jeg har tenkt mye på det, vet hvorfor jeg gjør noe – hva jeg skal overlate til tilfeldigheter, nye møter og sjanser, og hva jeg skal holde stram regi på. Så det er både åpent og lukket, men bevisst.

Den klassiske skolen
Rolf Løvland er en melodiens mann. Når han skal komponere følger han alltid samme mønster på verksnivå – melodi først, produksjon etterpå. Det er ikke bare en vane, men kanskje også et prinsipp.

Jeg tilhører nok den klassiske skolen. Når jeg treffer en del 20-åringer som gjør det helt annerledes enn meg, merker jeg at jeg nok har noen gamle vaner, og kanskje også idealer, når jeg skriver. Jeg er opptatt av melodi og prinsippet om å føle selv at jeg har en melodi som holder, som forteller en historie, som har en eller annen logikk. Også kan noen yngre som har laget en hit for en amerikansk popartist USA si til meg at låtskriving for dem er å mane det fram i en produksjon. Riff, sounds, samples og det der. Når de er fornøyde, kontakter de noen i England som kan gjøre en top-line, som kan skrive en melodi på det de har laget eller en tekst på det igjen. Melodi og tekst er nesten uvesentlig for dem. Og det er totalt motsatt av det jeg tenker. Samtidig er det ingenting som er rett og galt. Det er resultatet som teller.

Du jobber på samme måte i 2015 som da du skrev «La det swinge» i 1985?

Jeg gjør egentlig det. Jeg har mac, programmer, Logic og alt mulig, og bruker det for alt det er verdt, men er likevel nøye med at skriving er skriving. De digitale verktøyene kan bli så funksjonelle at du lett lar deg rive med. Skrivingen står seg best og lengst hvis den kan stå på egne ben, føler jeg.

Jeg sitter mest ved pianoet, men jeg prøver gjerne å isolere det med melodi. Du trenger verktøy av noe slag, men melodien skal ikke være et resultat av akkorder på tangentene. Jeg vil bruke så lite hjelpemidler som mulig, kanskje bare nynne.

Han fikk en aha-opplevelse da han hørte et radiointervju med forfatter Øystein Lønn.

Han sa at han i det han skriver den første siden på en roman, så vet han slutten selv uten å ha tenkt den ut. Han føler at det lå noen logiske bindinger der. Allerede i åpningen finnes det genetisk iboende løsninger. Det kjente jeg meg igjen i. Jeg kan ha et tema som føles verdifullt av en eller annen grunn, også skal skrivingen og produksjonen nøste det opp. Fortsettelsen blir en konsekvens av hva musikken har i seg av DNA.

Har man i en viss grad glemt melodien i dag?

Den blir aldri glemt. Den kommer og går. Den fineste klassiske musikken er melodisk, enten det er Brahms, Bach eller Grieg. En god melodi resonerer ved noe som vekke en følelse, enten den er god eller vond. Det kan være en åtte fantastiske takter i en symfoni, som sier meg noe som ikke går via hjernen. Det føles overjordisk, på en eller annen måte.

Mistet faren
Å sikte mot å få denne følelsen har alltid vært målet, slik har det alltid vært og slik blir det, uansett hvor mye Løvland forsøker å fornye seg.

Jeg kan ikke fravike det prinsippet, sier han.

Rolf Løvland vokste opp midt under Beatles. Da de kom til Norge var han syv år. Samme år døde faren, 52 år gammel.

Det var i en tid hvor barn skal beskyttes mot de tingene der. Det ble ikke snakket om. Jeg ble ikke tatt med i min fars begravelse. Jeg hadde ikke noe annet sted å gå. Jeg hadde ingen søsken, foreldre, tanter eller onkler å snakke med, og i hvert fall ikke noen på skolen. I retrospekt tror jeg det var i det øyeblikket jeg oppdaget at musikk var en følelseskanal for meg. Jeg tror det var da jeg forsvant inn i musikken.

Noen år senere startet niårige Løvland egen gruppe, uvisst av hvilken grunn. Men tiltrekningen til musikk, den var enorm. Og det skulle handle om pop. Trommeslageren rakk å trykke «Ellycats» på frontskinnet før bandnavnets feilstavelse ble oppdaget. De spilte aldri offentlig, men på private tilstelninger.

Dette var en sterk opplevelse for meg. Det var alltid jeg som hørte hva vi skulle spille. Jeg lærte meg å høre. Da jeg da begynte å skrive, fikk jeg en mestringsopplevelse som jeg tror jeg bygger på ennå. Jeg skårte ikke ti mål i lilleputtkamper, jeg skrev en sang.

Jeg tror det som driver oss som jobber kreativt er følelsen av nødvendighet, ikke bare at det er gøy eller interessant.

Jeg har tre jenter. Den ene av dem valgte å studere komposisjon i Sverige, men det var av fri vilje. Det var ingen som dyttet meg heller. Jeg er født samme år som den første Grand Prix-finalen, og vokste på en måte opp med at Grand Prix er en bærebjelke i livet mitt.

Grand Prix var liksom den store og eneste muligheten – underholdningsmusikk. Da TV-regissør Johnny Bergh ringte og fortalte at jeg var tatt ut til min første MGP-finale, var det et stort øyeblikk. «Er det Rolf Løvland? Ja. Du er kommet med i Grand Prix». Jeg fikk en vanvittig lykkefølelse. Det var så stort.

Utfra egen glede
Komposisjonene hans har alltid vært melodiske.

Jeg har tilegnet meg musikk gjennom melodi. Jeg kan være så detaljorientert og perfeksjonistisk og opptatt av å file til Universal river seg i håret, det koster mye penger det jeg gjør. Det er ikke slik at bare melodien er viktig, er alt det andre viktig. Men jeg ble veldig bevisst gjennom Secret Garden.

Løvland tok hovedfag i musikk på Universitetet i Oslo.

Da var jeg ikke kreativ. Det var en farlig prosess for meg. Da jeg var ferdig i 1981 hadde jeg lyst til bruke det jeg kunne teknisk. Jeg begynte rett som frilanser i popbransjen, med oppdrag fra CBS, NRK, plateselskap og artister. Jeg gjorde Jahn Teigen, Bobbysocks og flere andre artister, med fokus å prøve å ha en melodisk identitet. Samtidig satt jeg og skrev Secret Garden-materiale ut fra et intimt, privat behov, jeg var uredd, uttrykte akkurat de følelsene jeg ville, det skulle ikke brukes, bares spilles av meg, med kona som publikum, på pianoet hjemme. Det ble en frigjørende kreativ prosess. Så møtte jeg Fionnuala.

Løvland oppdaget at hun ga musikken en stemme, gjennom fiolin.

Jeg hadde ikke tenkt på fiolin engang. Da oppdaget jeg på en måte det som ble min identitet.

Løvland var musikalsk leder i Grand Prix i tre år. Her spilte Fionnuala Sherry fiolin i RTE Concert Orchestra i Irland. Produsent Odd Arvid Strømstad spør på et møte i 1994 om han hadde et bidrag, og Løvland takket nei. «Det er liksom i en annen retning», sa jeg. «Men kan jeg høre på det?».

Den første låten på demoen var «Nocturne». Han ble satt ut og insisterte på at jeg måtte gjøre det. Det er helt nytt, og annerledes, og bryter alle rammer og forventninger. Jeg svarte nei, men det var noe som var riktig der. Med min bakgrunn i Grand Prix tenkte jeg at det jeg gjør nå vil få gehør. Det vil provosere fram et slags statement. Men jeg var svært skeptisk, og jeg hadde søvnløse netter.

Ingen markedsføringsstrategi ble lagt. Løvlands bakgrunn var fra pop skulle brukes i det nye klassiske konseptet, og de satset på at irene ville ta til seg bandet på grunn av Fionnuala.

Vi dro ned til Dublin med 33 mot 1 i odds. Så vant vi.

Resten er Secret Garden-historie.

Vi hadde ikke noen strategi. For meg var det viktig å realisere prosjektet. Vi lagde musikken for oss, og vi fikk nei av tre plateselskap før Polygram takket ja. De før syntes det var kjempefin musikk, men visste ikke hvordan den kunne markedsføres, og det hadde jeg forventet.

Norge er lite marked. Det er ikke som i USA, hvor det er hundre kategorier i Billboard og hos plateselskapene. Secret Garden faller mellom stoler, også når det gjelder presse og media.

Lager musikken til seg selv
Jeg vil veldig forsiktig med å være den som gir råd, fordi jeg tror jeg heller trenger råd selv. Men når folk kontakter meg direkte med musikk de har laget, prøver jeg å finne fram til hva som er fint med det de har på hjertet. Veldig konkret, aldri generelt. Jeg tar det ganske alvorlig når de spør. Jobb videre med det, kan jeg si. Akklamasjon, på en eller annen måte.

Rolf Løvland har aldri har hatt noen fokus på rettigheter og publishing. Til det får han hjelp fra Universal og ikke minst manager Barry Matheson.

rolv1web (1)_1110px

Du har fått det til. Hva er det som mangler i norsk musikknæring?

Da vi fikk støtte fra daværende KULTEX på slutten av 90-tallet hadde vi allerede etablert vårt internasjonale nett. Jeg opplevde vel at vi kom ut gjennom et vindu gjennom Grand Prix til Europa, også spredte det seg til USA, Asia og overalt, som ikke hadde noe med Grand Prix å gjøre. Egentlig var det musikken som gjorde det for oss. Det er sikket mange tilfeldigheter og mye flaks inne i bildet, for all del. Men det spredte seg litt av selv.

Min følelse nå i dag er et at mulighetene er åpne. Musikken er en global kultur. Venner, kontakter, interesser – det er fokus overalt. Nå med sosiale medier trenger du ikke brenne inne med den fine sangen din på Lillehammer. Verden er åpen.

Teheran, Singapore, Kuala Lumpur, stjerner i Korea, boikott i Kina – Secret Garden spiller for et internasjonalt publikum. Han har arbeidet med musikk i femti år, og har ingen ambisjoner om å legge instrumentkofferten på hylla. Mellom konsertene jobber Rolf Løvland mot nye utgivelser. Plate nummer ni vil komme. Femti demoer og halvferdige utkast kan bli filtrert ned til tyve. Så venter selve spissingen.

Jeg jobber mye på ting som jeg etter hvert synes ikke har livets rett og som jeg legger bort. Men når jeg føler å ha funnet min musikalske identitet og mitt eget personlige uttrykk, går jeg ikke til andre steder eller sjangre. Det har jeg ikke interesse for. Men jeg vil være fordomsløs. Jeg lager ikke musikk for en plate, men en plate med musikk jeg har skrevet. Da blir utgivelsen et speilbilde av det jeg har arbeidet med. Jeg skriver fordi det er en glede. Jeg har behov for det. Jeg prøver alltid å lage musikken til meg selv.