Finn Kalvik om låtskriving

– Det beste med låtskriveryrket er selve opplevelsen av å skape noe unikt. Noe som ikke har eksistert før du kom på det, sier Finn Kalvik i dette blogginnlegget om låtskriving, skrevet spesielt for TONO-Magasinet.

Finn Kalvik har for lengst blitt pensum i grunnskolen. 67-åringens låter har vært viktige bidrag til norsk popmusikk og visekunst siden debutsingelen  «Finne meg sjæl» i 1969. Han har mer enn 250 låter registrert hos TONO, og han har utgitt 28 album som til sammen har gått over disk rundt en million ganger. Han har skrevet låter alene, han har gjendiktet engelske låter til norsk, og han har jobbet med mange andre dyktige skapere, deriblant Inger Hagerup og Benny Andersson. Denne sommeren skriver han igjen med Øystein Sunde, også han med utspring fra samme miljø: Viseklubben Dolphin på Club 7 i årene rundt 1970, hvor også Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Lars Klevstrand, Kari Svendsen og mange andre mestere innen norsk visekunst vanket. Da vi spurte Kalvik om et intervju om låtskriving foreslo han at han isteden kunne skrive et blogginnlegg om temaet. Det syntes vi høres ut som et «scoop». Så vi gjorde det sånn. Her er det – med Finns egne ord.


«Liten oppsummering»

Jeg husker ennå den aller første sangen jeg skrev. Jeg kunne bare to grep på gitaren og ingen av låtene jeg likte på Radio Lux var så enkle at de kunne framføres med to akkorder, så jeg ble «tvunget» til å skrive en sjøl, for å ha noe å synge. Den het; «I´m in love». Og vekslet mellom D-dur og A-dur. Jeg var 16 år.

Jeg har alltid hatt et stort uttrykksbehov. Det går ikke an å bli hverken skribent eller låtskriver hvis du ikke har noe å melde. Du må også være litt vågal, hvis ikke er det vanskelig å komme noen vei.

Jeg bestemte meg aldri for å bli låtskriver. Det var kun noe jeg sysla med innimellom alle Peter, Paul & Mary, Donovan og Dylan og Bert Jansch-framføringene. Jeg var kun ute etter å lære mest mulig, og å høste applaus og spenning. Hvis jeg noen gang har hatt noen ambisjoner, så må det ha vært å bli en like bra gitarist som Bert Jansch og Paul Simon.

Men med all øvingen og streben etter å lære andres låter, dukket det stadig opp klanger og akkordkombinasjoner som var mine egne, og som festet seg i bevisstheten min. Det var små melodier og riff som jeg skrev engelske, banale tekster til etterhvert. Jeg husker jeg skrev en superdeppa låt med den «optimistiske» tittelen « After the A-bomb». Ikke så rart kanskje – når jeg tenker tilbake på den kalde krigen og Cubakrisa og Vietnamkrigen. Vi som var tenåringer på den tida levde jo midt oppe i den angstfylte politiske situasjonen.

Jeg ble bluesmann på min hals. «Cocaine blues» var glansnummeret mitt. Jeg grep ofte fatt i sanger som handlet om folk som sleit i livet sitt. Og som kanskje også levde på livets skyggeside.

(Teksten forts. under bildet)

Tre låtskrivere som har satt spor etter seg, Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde og Finn Kalvik. (Foto: Dagbladet)
Tre låtskrivere som har satt spor etter seg, Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde og Finn Kalvik. (Foto: Dagbladet)

 

Men det var først når jeg begynte å vanke på Dolphins Viseklubb og hørte unge folk som sang på norsk der, at jeg turte å begynne å synge på norsk sjøl. Jeg hadde skrevet ei låt som jeg var litt flau over, fordi den var på skikkelig brei østkantdialekt. Det var «Finne meg sjæl». Jeg framførte den for første gang på Dolphins Viseklubb i Pilestredet i Oslo. Det var mens jeg vanka der at låtskrivingen min begynte å blomstre.

På «privaten» levde jeg omtrent som en muldvarp i et høl i bakken på Grorud. Dolphins ble et befriende og etterlengtet «pustehull». Der knyttet jeg bånd med likesinnede musikkelskende tenåringer og fikk kamerater for livet. Noen skrev egne sanger på engelsk, andre sang Taube og Bellmann på svensk, mens Øystein (Sunde) framførte sin virtuose og surrealistiske Lamberseter-galskap i halsbrekkende tempo, iført rutete skjorte med gitaren i stropp over skulderen.

Lillebjørn hadde ennå ikke tatt skrittet ut i soloartistenes verden, men stod rakrygget og veltalende og frontet «The Young Norwegians» med banjo, hardingfele og med sin stålstrengede Levin. Sjøl satt jeg på en stol med gitaren i fanget mens jeg snakket og sang ned i gulvet. Lillebjørn fortalte meg mange år seinere at han syntes «Finne meg sjæl» hang så godt sammen. At den kunne sammenlignes med å slå en spiker i veggen med ett hammerslag. Takk for kompilmentet, herr Nilsen.

Det var først etter at «Finne meg sjæl» ble en suksess at jeg begynte å ta låtskrivingen på alvor. Hovedgrunnen var at jeg skimtet en «long playing» plate langt ute i det fjerne. «Finne meg sjæl» gikk inn på topp 10 på VG´ s singelliste sommeren 1969. Jeg hadde skrevet noen instrumentaler og hadde også et par viser med egne norske tekster ferdig. Det som snudde opp ned på alt var Ralph McTell´s  Streets of London. Jeg hørte ham framføre den på Vise7 (Club7) i 1970. Jeg ble helt bergtatt. Da jeg gikk hjemover husker jeg at jeg tenkte at det var den fineste låta jeg noen gang hadde hørt!

Å gå løs på den og oversette den til norsk ble et vendepunkt for meg. Selve gjendiktningen var ikke så vanskelig, men det å finne rytmen i norsk språkdrakt var veldig vrient, for å si det på den måten.

I det siste verset hadde jeg malt meg opp i et hjørne med setningen «det står en mann og venter»…. Det er jo nesten ingenting som rimer på «venter». Jeg tok en råsjangs og lagde mitt eget rim rett ut av fantasien; «krigsseilernes-senter». Det var først mange år seinere at jeg fikk greie på at det var et sted som het … «krigsseilerenes senter». Jeg ble helt stum. Jeg følte nesten at jeg hadde vært « clairvoyant»

Finn og Inger Hagerup hjemme hos sistnevnte i 1974.
Finn og Inger Hagerup hjemme hos sistnevnte i 1974. (Foto: Rune Myhre)

Dette er et slags kjernepunkt i det å være låtskriver. Du må ha intuisjonen, og så må du tørre å ta sjanser, og sist men ikke minst: Du må alltid lytte til magefølelsen din. «En tur rundt i byen» ble en av «dragerne» på mitt første album «Tusenfryd og grå hverdag».

Jeg har alltid hatt mye lettere for å lage gode melodier enn å skrive tekster, synes jeg nå sjøl. Jeg gikk på språklinja på Sofienberg gymnas, og hadde «ørten» timer norskundervisning i uka. Både Inger Hagerup og Andrè Bjerke var pensum. Jeg elsket å sitte med deres glimrende rytmiske tekster foran meg og improvisere fram melodier på fritida mi hjemme på Grorud. «To tunger» av Inger Hagerup og «Måken» av Andrè Bjerke er desidert de beste jeg har fått til som tonesetter fra denne perioden. Begge fikk plass på debutalbumet «Tusenfryd og grå hverdag».

Etter at «Tusenfryd»- Lpen ble en bestselger, fikk jeg jeg plutselig pådytta tidspress for å komme med en oppfølger fra plateselskapet mitt. Jeg var djupt inne i Bert Jansch og folkemusikkens rike akkurat da. Jeg var også på turnè med Lillebjørn og Øystein, så jeg ble nødt til å skrive låter på hoteller og hospitser over hele Norge. Polygram ville også ha en live plate med alle oss tre samlet, men det ble aldri noe av. I stedet spiller både Øystein og Lillebjørn diverse instrumenter på min LP nr 2 «Finn». På dette tidspunktet hadde jeg virkelig begynt å føle meg som en proff låtskriver.

Jeg vet at det er mange låtskrivere som lytter til andres musikk og får idèer til egne låter på den måten. Kun et par ganger i løpet av alle disse årene har jeg brukt en akkordrekkefølge jeg har likt fra  en sang jeg har hørt på plate eller i radio, og skrevet en egen melodi på de samme «kordene». Derimot har jeg blitt inspirert til å skrive en egen tekst ut ifra andres engelske tekster.

I og med at jeg skriver på norsk er det fullt mulig å bruke en engelsk låtskrivers idè, og skrive en norsk låt ut ifra den samme idèen med egne ord og rim. Men jeg ser på det som kun en nødløsning. Det er hvis jeg er fullstendig tom for idèer, og ikke vet hva sangen skal handle om.

«Det vanskeligste er ikke å skrive en låt, men å finne en orginal idè til innholdet i den.»

Etter 40-50 sanger kommer du dessverre ofte til et punkt hvor du begynner å gjenta deg sjøl. Alle låtskrivere som har holdt på lenge møter denne veggen. Før eller siden … Noen takler det og kommer seg videre, mens mange slutter å skrive i årevis på grunn av denne stagnasjonen.

Da jeg jobbet med Benny Andersson var jeg i en periode direkte overtent på «hooklines». Benny har alltid hatt en «Midas touch» som låtskriver på grunn av sin fantastiske intuisjon og begavelse. Han har en feeling av hva som er bra og hva som er dårlig, og hva som bør spilles inn på plate, og hva som bør utelates.

Du kan gjerne si at han «vet hva som selger og hva som ikke selger», selv om han hårdnakket benekter det. Jeg synes det er helt ok at han gjør det, fordi det statuerer hans ydmykhet overfor det som er jobben hans, nemlig å skrive låter. «Tror du dette blir en hit» kunne jeg spørre ham om titt og ofte etter en bra innspilling i studio. Han svarte alltid på samme måten: «Det vet man aldri», sa han, med et lurt smil om munnen.

Det beste med låtskriveryrket er selve opplevelsen av å skape noe unikt. Noe som ikke har eksistert før du kom på det, og skrev det ned. Når du er midt inne i skaperprosessen opphører tid og sted. Det er som en slags «transe». Alt rundt deg forsvinner, lyder og negative tanker blir borte. Og du er 100% i nuet. Den følelsen ville jeg aldri ha vært foruten.

Det kunne ha vært morsomt å stikke innom denne planeten om et par hundre år, og høre hvilke låter som har overlevd fra perioden da jeg og en million andre låtskrivere leverte sanger til befolkningen. Den gangen vi jobbet her og mottok opphavspenger fra fantastiske selskaper som TONO og STIM og ASCAP. På en måte så er det også litt trist å ikke få vite hva som ble overlevert til kommende generasjoner, men skitt au. Jeg hadde det dritgøy, og var kjempefornøyd med yrkesvalget mitt.

Finn Kalvik. Oslo, juni 2014. (Foto: Kenneth Hætta)
Finn Kalvik. Oslo, juni 2014. (Foto: Kenneth Hætta)

 

 

Håkan Hildingsson ny konstituert adm. dir i NCB

Håkan Hildingsson er utnevnt til ny konstituert adm. dir for NCB. Han etterfølger adm dir Karstein Dyhrberg Nielsen som har takket ja til jobben som adm. dir i TONOs svenske søsterselskap STIM.

TONO forvalter to typer opphavsrettigheter på vegne av sine medlemmer: Fremføringsrettighetene og de mekaniske rettigheter. Sistnevnte overdrar, eller «outsourcer», TONO til selskapet NCB som TONO eier i partnerskap med de øvrige nordiske forvaltningsorganisasjonene. De mekaniske rettigheter omfatter utgivelse av lydfestet materiale i fysiske formater og online, samt at NCB også håndterer synkroniseringsrettigheter, som innebærer bruk av musikk til film.

NCBs styre har utnevnt Håkan Hildingsson, nåværende markedsdirektør i NCB, som ny konstituert adm.dir etter at nåværende adm.dir Karsten Dyhrberg Nielsen ble ansatt som adm. dir i TONOs svenske søsterselskap STIM.
– Vi har samarbeidet svært godt med Karsten Dyhrberg Nielsen gjennom mange år. Men når han nå går til STIM, er vi likevel tilfredse med at det finnes andre mennesker i NCBs ledergruppe som besitter den kunnskap og de egenskaper som kreves for å ta roret på NCB-skuta i tiden fremover, sier Cato Strøm, adm. dir i TONO og styremedlem i NCB.  – Det ligger krevende oppgaver foran Håkan, NCBs øvrige ledelse og styre. Det mest sentrale er å arbeide videre med NCBs overordnede strategi. Ny adm. dir på permanent basis vil bli ansatt når denne er godkjent.

Besøk NCBs nettsider her

Slik ble låta til: «Vi vandrar saman (Eg følgjer der du går)»  

Mange nordmenn har et forhold til Olav Stedjes gjennombruddslåt fra 1981, «Vi Vandrar Saman (Eg følgjer der du går)». Men mange vet kanskje ikke at låta opprinnelig ble skrevet på engelsk av Svein Dag Hauge – da han var bare 17 år?

Tekst: KAI LOFTHUS

Tro det eller ei, men den svært så koselige melodien «Vi vandrar saman (Eg følgjer der du går)» er faktisk egnet til å irritere noen. En journalist som en gang møtte tekstforfatteren og komponisten Svein Dag Hauge ble rett og slett sint av at en som snakket østlandsdialekt kunne skrive så bra nynorsk. Da var det enda godt han ikke fortalte henne at den ble skrevet da han var 17 år.

– Kanskje jeg skal skrive den på norsk?
Unge lovende Hauge flyttet til Sogn som 12-åring, og ble tidlig en stor fan av James Taylor.

– «Vi vandrar saman» var et forsøk fra meg på å lage noe som var like bra som «You Can Close Your Eyes» av James Taylor, sier han. – Jeg startet med å skrive teksten på engelsk. Jeg husker ikke hva innholdet i teksten var, men det var ikke i nærheten av slik den til slutt ble. Så jeg tenkte, kanskje jeg skal skrive den på norsk? Jeg hadde nynorsk som hovedmål da, og synes det er finere å skrive på nynorsk enn bokmål. Da ble det bra! Det pleier ofte å være omvendt, at en først skriver på norsk og tenker det vil bli bedre på engelsk.

Svein Dag Hauge, kjent fra blant annet Lava, skrev "Vi Vandrar Saman (Eg følgjer der du går)" da han var 17 år. Låta var et forsøk på å tangere James Taylors «You Can Close Your Eyes».
Svein Dag Hauge, kjent fra blant annet Lava, skrev «Vi Vandrar Saman (Eg følgjer der du går)» da han var 17 år. Låta var et forsøk på å tangere James Taylors «You Can Close Your Eyes».

– Jeg har en låt
Så ble sangen liggende i den berømte skuffen noen år, frem til han – i en alder av 24 år – skulle lage plate sammen med Olav Stedje i 1980. De hadde blitt kjent noen år tidligere, da Stedje var vokalist i Compact. Albumet skulle bli «Ta meg med», hans debut i 1981 (Hot Line/Philips, med Audun Tylden som artistens mann i plateselskapet). I studio demonstrerte Hauge viktigheten av å si ordene: «jeg har en låt» og å ikke miste troen på den. De prøvde å spille den inn, men Hauge synes ikke den første innspillingen gikk bra, så de lot sangen ligge.

– En onsdag i studio var vi ferdig med alle de andre, forteller Hauge. – Jeg føler at det fortsatt er noe med «Vi vandrar saman». Kan vi prøve den på nytt? Da var det ingen problemer! Den ble som den burde bli, men likevel så jeg ikke mer i den før teknikeren vår, Hans Petter Danielsen, sa han måtte ta den med hjem til kona.

– Et kick!
Til TONO-magasinet sier Danielsen, som nå er teknisk direktør i P4:

– Det var en veldig god og varm stemning i studio da den ble gjort! Gutta laget fine arrangementer, Olav sang fantastisk, og det ble en sang som jeg gledet meg til å ta med hjem og spille for min kjære Helene. På den tiden jobbet vi mye i studio med musikere som ikke nødvendigvis hadde sans for at arrangementet er avgjørende for et fint lydbilde. Svein Dag hadde en veldig edruelig tilnærming til akkurat det, og det bidro til at vi fikk et lydbilde med plass for komposisjonen i seg selv. Det ga et kick å høre den luftige produksjonen vi fikk til.

Du skal lete lenge for å finne halvgode musikere på Stedjes debutplate "Ta meg med". Dette er fra Innsiden av LP-platen. (Stor takk til  Olav Stedje, som på forespørsel hjalp oss med scan av coveret!)
Du skal lete lenge for å finne halvgode musikere på Stedjes debutplate «Ta meg med». Dette er fra Innsiden av LP-platen. Klikk for større versjon. (Stor takk til Olav Stedje, som på forespørsel hjalp oss med scan av coveret!)


Stedjes gjennombrudd
«Vi vandrar saman» var den som gjorde at Stedjes solokarriere virkelig tok av og som ga mye radiospilling. Den debuterte på 6. plass på Norsktoppen 6. mars 1981 og var på lista frem til og med programmet som ble sendt 1. mai.

– Olav ble popstjerne veldig fort, sier Hauge. – Og et sted på Vestlandet var det en gang en journalist som ville intervjue meg. Da jeg introduserte meg, sa hun: «Nå må du slutte å tulle; snakk språket ditt! Er du østlending og så har du skrevet «Vi vandrar saman»? Hun ble så sint! Det var helt knekkende for henne, som et slags svik.

Senere har sangen nærmest fått et liv på egen hånd. Den brukes i alt fra bryllup til film (Sett meg på, for f–n.) Elisabeth Andreassen gjorde en versjon til sitt album «Kjærlighetsviser», og discjockeyen Tommy Olsen og musikeren Frank Scott (Agen’da) lagde en ny innspilling sammen med Stedje og rapperen Knut Brekken kalt «Venner (Vi vandrar saman)», utgitt av Tylden & Co.


Hør låta her:

Wimp: http://wimp.no/track/1188564

Spotify: Olav Stedje – Vi Vandrar Saman (Eg Følgjer Der Du Går)

Beat: http://beat.no/#releases/401121

Eller her:

 

 

Ny styreleder i NOPA

Ingrid Kindem er valgt til styreleder i TONOs gruppeforening NOPA.

NOPAs generalforsamling valgte tirsdag 10. juni Ingrid Kindem som ny styreleder etter Ragnar Bjerkreim, som takker av etter 6 år. Kindem har vært medlem i NOPA siden 2001, og går fra vervet som 2. nestleder i NOPAs styre.

– et åpent og inkluderende NOPA
Der TONO er norske komponisters, låtskriveres, tekstforfatteres og musikkforlags forvaltningsselskap og vederlagsbyrå, er NOPA en forening som arbeider for å fremme opphavspersoner interesser:

– NOPA er en forening av engasjerte komponister og tekstforfattere. Jeg gleder meg til å ta fatt på vervet som styreleder i det som skal være et åpent og inkluderende NOPA i takt med tiden. Vi ønsker å løfte fram mangfoldet i det norske repertoaret, vi i NOPA er stolte av den flotte musikken og teksten som lages i det lille landet vårt og ønsker å synligjøre den, ikke bare her i landet men også langt utover Norges grenser, sier hun.

Kindem ble også valgt inn som nytt styremedlem i TONO på TONOs årsmøte 11. juni, og tar også der over etter Ragnar Bjerkreim.

Lang og bred erfaring
Kindem, som er født i 1960, har hatt mange verv i norsk kulturliv, bl.a. i NOPA, TONO, Fond for lyd og bilde og Fond for utøvende kunstnere. Hun er ikke minst juryleder for Edvard-prisen, som TONO står bak, men også for Telenors kulturpris. De siste 3 årene har hun arbeidet som produsent i Rikskonsertene. Hun har lang og bred erfaring også som komponist, arrangør, orkesterleder, musiker og produsent. Hun mottok Spellemannprisen for barneplaten «Eventyrensemblet» i 1996.

Tekster seg inn i musikken

– Vi har alltid gjort det på denne måten, men hvorfor? spør Bente Leiknes Thorsen. Hun mener man aldri bør bli ferdig med å spørre seg om hvordan man komponerer, og bruker stadig ulike metoder når nye verk blir til. 

 Tekst og foto: Kenneth Hætta

– Hvordan å komponere er ikke et spørsmål man bør være ferdig med på noe tidspunkt. Med jevne mellomrom bør man spørre seg selv om man gjør ting på den rette måten. Man bør ha en selvreflektiv holdning i forhold til både materiale, idé og metode. Det leder til en raffinering, sier Bente Leiknes Thorsen.

33-åringen fra Tjøme i Vestfold beskriver seg som en utypisk representant for komponiststanden.

– Komponisten med stor k er en gammel, død mann og jeg er ingen av delene, sier hun.

Diplomstudenten ved Norges Musikkhøgskole vurderer å søke seg til et stipendiat innen kunstnerisk utviklingsarbeid, blant annet for å videreutvikle sin evne til kritisk refleksjon om egne prosjekt.

Søker etter sårbarhet
– Ofte når man snakker om metode handler det om utvikling av materiale. På foredrag med andre komponister har jeg ofte blitt slått av at de snakker mest om en lysende idé eller hvordan man har funnet rytme- og tonalitetsstrukturer og akkordskjema. Man snakker lite om sammenhengen. Jeg har alltid vært interessert i hva det er som skjer på midten.

– Det hadde vært kult med en konsert med kommentator.

– Jeg tror min styrke er lek og humor og struktur samtidig. Det handler kanskje om å få folk til å le og smile slik at jeg kan komme nærmere, få en fin mulighet for sårbarhet som gjør at andre ting kan treffe, eller treffe på en annen måte, sier Thorsen.

Som mange andre i hennes generasjon handler Thorsens arbeid ikke bare om å sette et verk på en scene, men å diskutere hvorfor man setter verket på scenen – en problematisering av rollen til kunsten, institusjonen og publikum, og tilhørende ritualer.

Bort fra tradisjonene
Beginnings for sinfonietta og tape fra 2007 er et verk hvor Thorsen prøver å kommentere klisjeer og seg selv. Stykket innledes med lyder av stoler, snufs, blaing i papirer, host og stemming, alt skrevet i partituret. Verket ble til etter analyser av egne og andres verk og tanker rundt begynnelser i sin alminnelighet. Et verk som handler om begynnelser, men som tilsynelatende ikke begynner, for deretter å forklare egen framdrift.

– En klassisk konsert er ment å begynne når dirigenten løfter hendene. I andre sjangere er det ikke slik. Folkemusikere stemmer og tar kanskje et par traller, for så plutselig å være i gang. I løpet av brøkdelen av et sekund går det fra å ikke være i gang til å være i gang.

Selv om komponistvirket for Thorsen handler mye om å sitte hjemme og skrive musikk, styrer hun selv avspillinger og elektronikk under framføringer.

Andre av Thorsens verk bryter ikke like mye med konsertformatet som Beginnings, men går likevel ut og ser på seg selv, langt fra formatet strykekvartett á la Beethoven.

– Jeg tror den tradisjonelle konserten, der vi sitter pent på rekke og hører på strykekvartett, overlever, men det finnes andre måter å formidle musikk på. Jeg er nok mest interessert i det siste, sier komponisten: – Ta virtuositetskulturen i den klassiske musikken, det blir noen ganger mer som idrettsprestasjoner. Det hadde vært kult med en konsert med kommentator.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere, spissformulerer Bente Leiknes Thorsen.
– Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere, spissformulerer Bente Leiknes Thorsen.

Nattasang med støy
I sommer urframfører Ensemble Neon mange små miniatyrer med opptak av Thorsens barn, i likhet med hennes nattasang fra andre siden av havet (2008).  Luft- og klaffelyder i blåsere og strøk på treverk i stryk blander seg med spredt hvisking fra musikerne. Plutselig bryter stemmen til Thorsens sønn fra tape inn, som pludrer og synger og får styre metrikken i instrumentene mot slutten.

Strukturen på verket ble til ved at Thorsen innledningsvis tok en allerede komponert nattasang og strakk den i tid, fargela den med støylyder og brukte den som et relativt uhørbart grunnlag.

– Jeg ville jobbe videre med forholdet opptak av barn og min komponerte musikk, og med relasjonen barn og forelder og hvordan det peker ut i verden, for det er klart – med én gang du har et barn så tar det oppmerksomhet. Jeg endte opp med å sette meg ned å skrive et langt personlig essay om hvordan man kan jobbe med et materiale som er så nært og privat og få det sammensatt på en god måte. Jeg tekstet meg inn i verket. Deretter har jeg skrevet musikken med utvalgte opptak i bakhodet.

Nå ønskes tilbakemeldinger både fra musikere og publikum på hvordan disse miniatyrene oppleves, før mange flere små verk skal skrives.

–  Det er så ofte man skriver ferdig og setter det ut i verden, kanskje gjør en revisjon, så er verket der. Jeg har lyst å jobbe med verket over tid. Jeg må tenke at det er ferdig til konsert nå, men at det er muligheter for endring og at det ennå ikke er satt.

– Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere.

 

Nye idoler
Thorsen skriver for tiden på et orkesterstykke som hun før igangsettelse hadde en tydelig idé om hvordan skulle låte. Det klanglige bildet i hennes hode ville hun forsøke å generere på datamaskinen, for så å skrive ned for orkester.

– Her har jeg gjort noe jeg ikke har gjort så mange ganger før – jeg har satt meg ned med lydprogramvare for å lage noe som så skal omsettes til akustiske instrumenter. Faren ved å skrive orkestermusikk er at bordet fanger. Orkesterklangen er så satt og stabil og musikken kan fort høres ut som alt annet.

Familien hennes er engasjert og Thorsen har brukt mye tid på ymse verv i musikklivet ved siden av å være student, mor og frilanser. Hun er i dag styreleder i Komponistenes vederlagsfond og i Foreningen Ballade, og har bak seg et langt engasjement i Norsk komponistforening som styremedlem og nestleder.

– Verv er en motsats til komponistyrket. Man kan jobbe med et stykke i årevis, men i organisasjonslivet kan du ta raske avgjørelser og føle at du har gjort noe. Det er som med oppussing, du kan se resultater raskt, sier Thorsen.

For henne er det ikke snakk om å slå av og på kreativiteten når hun løper ned til minstemann fra arbeidsværelset i andre etasje på Nesodden utenfor Oslo.

– Det liksom ikke slik det fungerer. Komponering er jo jobb. Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere.

Saken ble publisert første gang i TONO-Nytt, nr 1 – 2013

TONOs årsmøte i går

TONOs årsmøte ble i går avholdt på Popsenteret i Oslo. TONO har etter dette fått to nye styremedlemmer, mens to ble gjenvalgt. Det ble også valgt nye varamedlemmer. Årsmøtet åpnet også for at et stemmeberettiget medlem kan kreve granskning av hvorvidt TONOs vedtekter er i samsvar med samvirkeloven.

 179 av TONOs medlemmer med stemmerett var påmeldt TONOs årsmøte i går. Årsberetning og årsregnskap, som var utsendt på forhånd, i tillegg til revisjonsberetning og kontrollkomiteens beregning, ble godkjent.

Adm. dir. Cato Strøm ga en overordnet presentasjon av nøkkeltallene, samt et riss av hva TONO har arbeidet med i året som er gått. Regnskapet viser hyggelige tall: En omsetning på 470 millioner kroner (en økning på 7,5 prosent fra året før) og et resultat til fordeling på 400 millioner kroner (økning på 7,7 prosent fra i fjor). Det er særlig online og konsertområdet som driver veksten.

Kulturelle midler
TONOs gruppeforeninger NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne var denne gangen invitert til å redegjøre for sin anvendelse av de kulturelle midler mottatt fra TONO.  Presentasjoner ble gitt av Ragnar Bjerkreim (NOPA), Åse Hedstrøm (Norsk Komponistforening) og Philip Kruse (Musikkforleggerne).

Juridisk betenkning
TONOs årsmøte påla i 2013 TONOs styre å utarbeide en uavhengig juridisk vurdering av om TONOs vedtektsbestemmelser om henholdsvis sammensetningen av TONOs organer og bruken av kulturelle midler, er i samsvar med samvirkelovens bestemmelserEn juridiskbetenkning har blitt utført av prof. dr. juris Geir Woxholt ved Det juridiske faktultet i Oslo, og utsendt med møtepapirene i forkant av årsmøtet. Styrets forslag om å ta betenkningen til etterretning, og ikke gå videre i saken, ble vedtatt mot 17 stemmer. Det var totalt 161 stemmer i salen på det aktuelle tidspunktet.

TONO-medlem Helge Sten mente at utredningen ikke var i tråd med vedtaket på årsmøtet 30. mai 2013, og la frem et forslag om å åpne for rettslig granskning. 17 av de fremmøtte ga sin støtte til forslaget, noe som er tilstrekkelig i henhold til samvirkeloven. Dette innebærer at hvilken som helst av TONOs medlemmer med stemmerett kan be om rettslig granskning hos Oslo Tingrett, dog innen en måned fra årsmøtets dato.

Nye styre- og varamedlemmer

Valgkomiteens innstilling var utsendt med årsmøtedokumentene.   Møteleder gjorde rede for det fremlagte forslaget, og forslaget ble tatt opp til samlet avstemning. Vedtaket førte til at TONOs styre nå består av følgende medlemmer m/vara: 

Representant Vararepresentant
NOPA Ingrid Kindem (ny) Kari Bremnes (1. vara) (ny)Bent Åserud (2. vara) (ny)
  Bjørn Eidsvåg
NKF Åse Hedstrøm Glenn Erik Haugland (1. vara)Kristin Bolstad (2. vara) (ny)
  Bjørn Bolstad Skjelbred (gjenvalg)
NMFF Philip Kruse Lisbeth Frøystadvåg (1. vara)Unni Boretti (2. vara)(ny)
  Stine Lieng (ny)
Fri plass Bendik Hofseth, NOPA Bugge Wesseltoft, NOPA
  Rita Engedalen (gjenvalg) Stian Westerhus (gjenvalg)
  Ine Kristine Hoem Knut Schreiner

 

Styreleder avsluttet møtet med å uttrykke en stor takk og overlevere blomster til de to avtroppende styremedlemmene, Ragnar Bjerkreim og Unni Boretti.

Årsmøte i dag

I dag avholdes TONOs årsmøte på Popsenteret ved Schous plass i Oslo kl. 17. 179 stemmeberettigede medlemmer var påmeldt etter fristens utløp 4. juni.

Stemmeberettigede medlemmer har blitt varslet blant annet per e-post 30. april, samt at innkalling med saksliste og påmeldingsinformasjon, samt årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning ble sendt ut to uker før møtet, den 27. mai, i e-post og brevpost. Stemmeberettigede medlemmer er de komponister, tekstforfattere og musikkforlag som fyller inntektsvilkårene i §8 i TONOs vedtekter.  På dagsorden står blant annet styrets beretning, årsregnskap for 2013, orientering om juridisk betenkning vedr TONOs vedtekter og samvirkeloven, samt valg av fire styremedlemmer og vara.

Her er en oversikt over valgbare og stemmeberettigede medlemmer i TONO.

Her kan se en oversikt over TONOs styremedlemmer etter årsmøtet 30. mai 2013. Medlemmene som står oppført med 1 års varighet besitter posisjonene det skal velges over på dagens årsmøte.
Den nye styresammensetningen vil bli kunngjort på tono.no

TONO avregner 54,4 MNOK

Totalt 54,4 millioner kroner utbetales i årets andre ordinære kvartalsavregning.  TONO-rettighetshavere med norsk adresse får sine vederlag utbetalt i dag.

Er du TONO-rettighetshaver bosatt i Norge, bør du sjekke konto i dag. Utbetaling til rettighetshavere bosatt i utlandet, samt de som tilhører TONOs søsterselskaper i andre land vil gjøres i de påfølgende uker.

Områdene det avregnes for er:

• Fremføringer på radio og tv i fjerde kvartal 2013
• Sluttavregning for kringkasting i 2013
• Utlandsavregning
• Diverse online avregning
• Diverse etteravregninger, direkteavregninger og reguleringer
16,8 MNOK av de 54,4 MNOK som avregnes utbetales til rettighetshavere tilknyttet TONO.

Se oversikt på «Mitt TONO»

Utbetalingene kan også inneholde avregning fra NCB. Husk at du til en hver tid kan se oversikt over saldo og alle bevegelser på din medlemskonto «Mitt TONO». Der kan du også søke etter avregningsdata for enkeltverk på tvers av perioder og kategorier med detaljer om de enkelte fremføringene. Avregningsbilag som viser antall fremføringer per kanal for de enkelte avregningskjøringene er tilgjengelig for nedlasting. Du kan nå også laste ned avregningsinformasjonen i csv-format, som kan åpnes i MS Excel eller andre regneark.

Har du spørsmål om avregningen kan du ta kontakt med Medlemsservice på telefon 22 05 72 80 eller e-post til [email protected]

Du kan logge deg inn i «Mitt TONO» ved å klikke her

– Låtskrivingen er et slags urinstinkt

Josefin Winther sin «Silent Storm» var en påminning til alle som så «Eurovision Song Contest»-finalen om at konkurransen ikke først og fremst handler om glitter og glamour, men om komponistene og verkene deres.  Nå slipper hun singel med PJ Harveys produsent.

Tekst: Willy Martinsen

– Gratulerer med en finfin 8. plass, sier vi på telefonen til Josefin Winther, som bor i London – ikke av karriereårsaker, som vi i løpet av intervjuet foreslår spørrende – men fordi hun er så glad i samboeren sin. Og det var et så fint svar at det måtte bare med.

– Tusen takk!

– Kan du fortelle alle oss som sannsynligvis aldri kommer til å ha en låt med i Eurovision Song Contest-finalen hvordan det er?

– Vel, 2014 har vært et veldig spennende år på grunn av det, med vanvittig mye positiv oppmerksomhet. Låten ser ut til å ha berørt mange, både i Norge og ute. Det har vært en ganske forløsende opplevelse på mange måter. Og så er det rart å se hvordan noe man har skrevet begynner å leve sitt eget liv.

 Noe som kan reise fra hjerte til hjerte

Man trenger ikke å snakke så lenge med Josefin Winther før man forstår at dette er en person som mener alvor. Som ikke gjør noe halvhjertet, og som er nærmest kompromissløs i jakten på det mest optimale resultatet. Dette vil i de fleste tilfeller handle om å komme nær noe genuint og ektefølt. Noe som kan reise fra hjerte til hjerte. Fra låtskriver til lytter.  

Du hører det i Eurovision-låta «Silent Storm» også.  Den enslige, lengtende pianofiguren i introen som klinger som et musikalsk speilbilde av tekstens kjerne: Lengselen etter en gang å bli virkelig sett av noen. Med låtens alvor, og den nærmest «Bon Iverske» fremøringen til sanger (og Josefins søskenbarn) Carl Espen, er «Silent Storm» nærmest et lite indie-opus. Et godt stykke unna «Diggy-loo, diggy-ley»:

– Sangen er viktig for meg, og det er heller ingenting tilgjort med Carl Espen. Egentlig var det ganske modig av oss å gjøre den sånn som vi gjorde. Men; jeg tror man har igjen for å være modig, sier hun med overbevisning. Og sangen har allerede reist langt.

– Jeg lar ingenting komme i veien for det jeg vil gjøre. Til tider er det ekstremt krevende, og det er lite som tilsier at det er lurt. Men jeg er stolt av det.

Modig

Modig har hun vært før også. Som da hun i en alder av 23 ga ut sitt andre album på eget plateselskap. Hun trekker nettopp også frem de første årene i bransjen da vi spør om hennes største bragd så langt:

– Jeg er stolt av at jeg debuterte som 20-åring, og at jeg tok så mye kontroll selv med alt fra låtskriving til promo. Men denne våren, med Silent Storm, har også vært en milepæl.

– Hvordan startet det hele for deg, med låtskriving og musikerdrøm?

– Det er et slags urinstinkt. Jeg spilte cello og drev med klassisk sang, og lærte det grunnleggende på gitar. Da jeg oppdaget at jeg kunne uttrykke meg gjennom å skrive sanger, kunne ingenting stoppe meg. Jeg var 13, og i de neste fem årene skrev jeg hele tiden. Det var en helt eksistensiell greie for meg.

- Jeg har et sterkt forhold til TONO. Det kan være ekstremt uoversiktlig å drive som låtskriver og artist, og det er mange som skal ha noe fra deg hele tiden. Til tider kan det føles ensomt. TONO er en trygg base. Det er ikke-spekulativt. Det er dessuten veldig rart å vite at noen jobber for mine interesser uten at jeg trenger å gjøre så mye for det, sier Josefin Winther.

– Hva er særpreget ditt som låtskriver?
– Jeg har et solid grunnlag i melodiene, som mange her i England mener høres skandinavisk ut. Jeg har mye på hjertet jeg ikke er redd for å uttrykke. Dessuten er jeg et arbeidsjern, og lever min visjon for musikken dag for dag. Jeg lar ingenting komme i veien for det jeg vil gjøre. Til tider er det ekstremt krevende, og det er lite som tilsier at det er lurt. Men jeg er stolt av det.

– Hvor finner du inspirasjonen til låtene du skriver?
– Mitt indre liv.

– Hvordan høres den den optimale låta ut?
– Som «Lover you should have come over» med Jeff Buckley, et mesterverk i singer/songwriter-verdenen.  Perfekt balanse mellom motstand og hooks.

– Nå har du gitt ut flere album, EP-er og en lang rekke singler som artist – og  hatt suksess som låtskriver for andre. Hva vil du gjøre mest fremover?

– Jeg skriver veldig mye, og de låtene jeg opplever at jeg skal gjøre selv står alltid veldig tydelig frem for meg. Men noen kan andre gjøre, og det gir meg også stor glede.  Jeg tror jeg har mange sanger med det potensialet.  Det neste store målet er likevel plate nummer tre, som jeg har jobbet med i to år, og som jeg tror blir ferdig til høsten. Jeg har lagt listen høyere enn før, noe som særlig handler om å fange en spesiell nerve i innspillingene. Jeg har forsøkt ulike produsenter. Det er nytt for meg.

– Jeg tror man har igjen for å være modig

– Ettersom vi intervjuer deg til TONO-Magasinet må vi nesten spørre deg om hva slags forhold til du har til TONO …

– Jeg har et sterkt forhold til TONO. Det kan være ekstremt uoversiktlig å drive som låtskriver og artist, og det er mange som skal ha noe fra deg hele tiden. Til tider kan det føles ensomt. TONO er en trygg base. Det er dessuten veldig rart å vite at noen jobber for mine interesser uten at jeg trenger å gjøre så mye for det.

Singelslipp med PJ Harvey-produsent

5. juni slapp Josefin en ny singel ,  produsert av ingen ringere enn Mick Harvey, PJ Harvey-produsenten og en av grunnleggerne av Nick Cave & The Bad Seeds. «Last Amends» er spilt inn i legendariske Tritonus Studio i Berlin, og er Josefines første singel på to år. Den er også et hint om hva som venter oss på plate nummer tre til høsten.  Hvordan var det å jobbe med en legende som Mick Harvey?

– Jeg spurte ham, og kunne først ikke tro mine egne ører da han takket ja. Han sa bare : «I am an artist, and I work with people I want to work with. It’s easy as that.» Det var utrolig gøy, forteller hun.

– Jeg var ganske starstruck da vi kom i studio, og hadde så lyst til å spørre om hvordan det var å jobbe med PJ Harvey og slike ting. Etter hvert kom vi inn i en sone sammen, og det var utrolig sterkt.

Opptakene ble gjort live til tape med Josefin på gitar og vokal, og Harvey på trommer.

– Vi spilte til vi var helt på samme bølgelengde, og trykket så på record.  Jeg hadde håpet at han skulle overraske meg, og ikke minst gi meg motstand – og det gjorde han. Mitt instinkt er at produsenten har en klar formening om hva som skal gjøres, for så å gjennomføre det – noe han ikke gjorde. Han tok meg derimot med inn i en åpen skapende prosess, hvor vi oppholdt oss sammen til vi kom ut på andre siden, og visste at vi var ferdige. Det var krevende, men utrolig viktig.  Jeg var veldig inspirert da jeg dro fra Berlin, og utrolig fornøyd med resultatet, avslutter Josefin.

Og låta kan du høre her:

iTunes: Last Amends
WiMP: http://wimp.no/album/30408096
Spotify: Last Amends

Legenden Mick Harvey og Josefin i Tritonus Studio i Berlin.
Legenden Mick Harvey og Josefin i Tritonus Studio i Berlin.

 

Rekordår for TONO i 2013

TONO omsatte i 2013 for 469 MNOK, det høyeste tallet i forvaltningsorganisasjonens historie. Online og konsert er driverne i veksten med økning fra 2012 på henholdsvis 47 og 23 prosent.

2013 ble nok et rekordår for TONO, forvaltningsorganisasjonen til norske komponister, låtskrivere, tekstforfattere og musikkforlag.  Omsetningen endte på 469 mill. kroner, som tilsvarer en økning fra 2012 på 7,48 prosent. Resultatet etter fradrag for kostnader, og som utgjør TONOs fordelingssum, var på 399 MNOK og tilsvarer en økning på 7,74 prosent.

– Vi er glade og stolte over å kunne legge frem et årsresultat som viser en omsetning som nærmer seg en halv milliard. Det betyr at det repertoar TONO forvalter på vegne av komponister, tekstforfattere og musikkforlag er ettertraktet og verdsatt, og at vi klarer å forvalte vårt samfunnsansvar som tilrettelegger for offentlig bruk av musikk med å innhente og utbetale riktig vederlag for bruken av det, sier adm. dir i TONO, Cato Strøm.

Største vekst online
Det sterkeste vekstområdet er Internett. TONOs onlineinntekter økte med 47 prosent fra 2012 til 2013: Fra 50,4 MNOK til 74 MNOK. Til sammenlikning var TONOs onlineinntekter i 2008 på 822 000 kroner. Det er særlig avtalene med Spotify og WiMP som gir de største inntektene, men det er også god vekst i nyere tjenester i markedet, eksempelvis «video on demand»-tjenester, med Netflix som den største. TONOs konsertinntekter utgjorde det nest størst økende markedsområdet for TONO i 2013, med en vekst på 23 prosent. Veksten har flere årsaker, blant annet en god sommer med godt besøkte festivaler. Megakonserter med store internasjonale stjerner, for eksempel Justin Bieber, ga også store inntekter.

Mer fra utlandet

Totalt ble det i 2013 bokført inntekter på 30, 2 MNOK fra TONOs utenlandske søsterselskaper, opp fra 27,9 MNOK året før. Som følge av formelle krav fra skattemyndigheter i enkelte land kan inntektsstrømmen variere. Den største summen – 7,1 MNOK – kom fra danske KODA, mens 6,4 MNOK kom fra svenske STIM og 3,6 MNOK fra tyske GEMA.

TONO avregnet i løpet av kalenderåret 2013 130, 5 MNOK til norske rettighetshavere, mens 167, 3 MNOK ble avregnet til rettighetshavere tilhørende TONOs søsterselskaper i andre land.

2013 markerte også en annen hyggelig rekord. Aldri før har TONO inngått like mange nye forvaltningskontrakter: Hele 1552 kontrakter ble underskrevet i løpet av året, hvorav 5 var musikkforlag.

For mer informasjon:
Cato Strøm, adm.dir TONO, mob. 922 16 319, [email protected]
Willy Martinsen, kommunikasjonssjef i TONO, mob. 909 65 254, [email protected]


Om TONO:

TONO er et non-profit samvirkeforetak, stiftet i 1928, som eies og styres av sine medlemmer: Komponister, låtskrivere, tekstforfattere og musikkforlag.  TONO forvalter fremføringsrettigheter for musikkverk i Norge og innkasserer vederlag for offentlig fremføring av dem. TONO representerer i dag ca. 25 000 norske komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Gjennom gjensidige representasjonsavtaler med tilsvarende selskaper i andre land forvalter TONO i praksis hele verdensrepertoaret.  Som non-profit foretak overføres TONOs resultat videre til rettighetshaverne i  fremførte verker. TONO legger dermed til rette for bruk av musikk i samfunnet, samtidig som TONOs medlemmer gis et grunnlag for å kunne skape stadig nye musikkverk.