Rapport frå eit grensehotell

Slik lyder tittelen på det nye albumet til Tom Roger Aadland, som nok en gang har gitt ut en samling låter kritikerne kaster toppkarakterer etter. Vi har hatt en lang og dyp samtale med rockepoeten om låtskriving, studiomagi, Dylans forløsende kraft og mye mer.

Tekst: Willy Martinsen, foto: Adeel Muhammad/TONO og Edgar B.Bachel

«Ganske nære et mesterverk», skriver Fædrelandsvennen om Tom Roger Aadlands nye LP «Rapport fra eit grensehotell».  Dagsvisen kaller det «…på grensen til genialt». Det er ikke første gangen 50-åringen fra Vikebygd utenfor Haugeseund høster gode kritikker, uten at det har klart å smigre ydmykheten ut av ham:

– Nei, denne gangen setter jeg ekstra stor pris på de gode anmeldelsene. Dels fordi denne plata langt på vei fikk akkurat det uttrykket vi tenkte oss produksjonsmessig. Dessuten har jeg i stor grad  fulgt magefølelsen da jeg skrev sangene. Hadde ikke dette truffet ville jeg virkelig vært i tåkedalen. Men slik gikk det ikke. Nå er jeg kanskje i høylandet, sier han med et lurt smil.

Voksne menn i moll

Ryktet om Aadlands talenter som historieforteller og låtformidler har spredd seg blant musikk-feinschmeckere de siste årene. Han har nok ikke hatt det samme kommersielle gjennombruddet som for eksempel en Stein Torleif Bjella, men det kan fort endre seg. Gamle furbitt har alltid vært mottakelige for voksne, alvorlige menn med gitar, mollstemte melodier og historier som ikke legger skjul på at livet ofte likner mer på en dans på torner enn roser. Tenk bare på Cash, Cohen eller Dylan – eller mer hjemlige navn som Eidsvåg, Sivert Høyem eller nevnte Bjella. Tom Roger Aadland hører naturlig inn i dette selskapet. Han har det forresten til felles med Bjella at debuten kom sent. Bjella solodebuterte som 41-åring. Aadland var to år eldre.

Aadland 1 cafe
– Jeg har alltid syntes at det er noe unikt i ekteskapet mellom rock og poesi. Jeg har en fot i begge leire, og synes det møtepunktet er et takknemlig sted å være, sier Tom Roger Aadland. (Foto: Adeel Muhammad/TONO)
 Van Morrisons miksepult og Dylans forløsende kraft

Vi sitter på kafeen «Lyst» på Tøyen i Oslo, hvor Aadland bor. Han kombinerer intervjuet med lunsj. Suppen skal rekke å bli kald i løpet av intervjuet. Aadland liker å snakke om låtskriving. Det blir ikke så mye tid til å spise.

– Det tok lang tid, ja. Musikken grep meg allerede på søndagsskolen og bedehuset som liten, så oppdaget jeg rocken og klassisk gitar, forteller han. Gitarundervisningen endte til slutt med formell høyere utdanning i klassisk gitar fra Østlandets Musikkonservatorium. Deretter var han fast ansatt gitarlærer i Rogaland fylkeskommune i 15 år inntil rocken igjen kom og banket på døren. Bachfugene ble henvist til Aadlands hobbysfære. Nå har han levd av viserocken sin på heltid i 10 år.

Det begynte med albumet «Obviously Embraced» utgitt i 2007, og innspilt i Irland med irske musikere og mikset av Van Morrisons lydtekniker ved den nordirske soulmesterens egen miksepult. Det første albumet var altså på engelsk. Han forklarer det med å være av sjømannsslekt på sør-Vestlandet, og at veien til utlandet var kort. Men på det andre albumet, «Blod på spora» fra 2009, var det norsk som gjaldt. Her tok Aadland for seg Dylans klassiske album «Blood on the Tracks». Alle låtene innspilt i norskspråklige versjoner. Mange kalte det modig: Den opphøyde Dylan har disipler med til dels mer fanatisk holdning til Dylans låter enn mesteren selv. Aadland sier det aldri slo ham. Det var helt enkelt et kjærlighetsprosjekt.

– Var det Dylan som fikk deg til å skrive på norsk?

– Det forløste nok noe i meg. Rock på nynorsk er lite utforsket, og fint for å jobbe med det litt arkaiske i Dylans tekster, forteller Aadland, som nå er veldig komfortabel med nynorsken som «arbeidsspråk». – Jeg liker kombinasjonen av det litt arkaiske og de folkelige uttrykkene. Det gir mulighet til å lage noe med særpreg.

Rockepoet

Nynorsken har blitt med videre på albumene «Det du aldri sa» (2011) og «Fløyel og stål» (2012). Alt kritikerrost. Med nye albumet, «Rapport frå eit grensehotell» blir han kalt «rockepoet», blant annet av NRKs «Norsk på norsk». Er han mest rock eller mest poet?

– De fleste av tekstene på «Rapport …» er skrevet før melodiene. Det er nytt for meg. Men jeg har alltid syntes at det er noe unikt i ekteskapet mellom rock og poesi. Der gjelder egne regler. Ta for eksempel Lou Reed. Han er en stor poet, men det ville ikke fungert uten musikk.  Jeg har en fot i begge leire, og synes det møtepunktet er et takknemlig sted å være.

 Tom Roger Aadland har vært TONO-medlem siden 1985 og har 90 låter registrert her. Med det nye albumet «Rapport frå eit grensehotell» har han gitt ut sitt femte album på åtte år. (Foto: Adeel Muhammad/TONO)

Tom Roger Aadland har vært TONO-medlem siden 1985 og har 90 låter registrert her. Med det nye albumet «Rapport frå eit grensehotell» har han gitt ut sitt femte album på åtte år. (Foto: Adeel Muhammad/TONO)
Låner levd liv

Det brukes krigsbilder i det nye albumets tittelspor «Rapport fra eit grensehotell». Man kunne kanskje forledes til å tro at tekstforfatteren inntar rollen som kjølig observerende korrespondent i sine tekster, umerket av observasjonenes innhold. Men nei. Eidsvåg ble nevnt tidligere i artikkelen. Det er et slektskap der. Albumet inneholder 11 personlige låter i 1. persons fortellerstil. De virker dypt personlige. Folk har hørt albumet og spurt om han er nyskilt. Det er han ikke.

– Tekstene er aldri hverken 0 eller 100 prosent selvbiografiske. Det er ikke dagbøker, men jeg dikter heller ikke bare for å lage en historie. Da er man på tynn is som tekstforfatter. Jeg suger til meg levd liv, også fra andre. Jeg vil heller ikke gå i veien for publikum, som ofte har en helt annen opplevelse av låtene enn låtskriveren, sier han.

Hugger i stein

– Hvorfor heter plata «Rapport fra eit grensehotell»?

–  Jeg lager ikke alltid så gode låttitler, men akkurat den synes jeg er god. Plata handler om ensomhet og sårbarhet og kjærlighetslengsel. Å være ved en grense. En overgang. Sårbarheten i det, i det usikre. Å stå ved et annet land. Det var en fin arbeidstittel.

– Lager du låter ut fra inspirasjon eller disiplin?

– Jeg planlegger ikke noe, og skriver best ubevisst. Jeg har ofte scenografiske ideer, og jobber med temaer ut fra det. Samtidig jobber jeg ganske disiplinert – og sesongbasert. Jeg starter dagen gjerne før klokka seks og skriver best frem til klokka elleve.  Jeg liker dessuten å jobbe med låter over tid. Lars Wennerbäck sier om låtskriving at han hugger i stein. Han hugger frem låter som er gjemt, slik Michelangelo snakket om å hugge frem skulpturer. Det er godt sagt.

Innspilt på to dager

«Vi begynner på mandag, og så har vi det meste av innspillingsarbeidet klart på tirsdag kveld», sa produsent Lars Voldsdal da innspillingene skulle starte. – Jeg synes det var for optimistisk, ler Aadland. – Men han skulle få rett.

Vokal ble gjort i ettertid. David Wallumrøds orgler, clavineter og så videre likeså. Og noe annet småtteri. Men det aller meste ble innspilt raskt, tross intrikate arrangementer og elegant lyd. Ikke hadde de øvd heller, før de møttes i Velvet Recording i Spydeberg, tidligere Studio Nova, en institusjon i norsk musikkliv. Stedet har «mojo», og kanskje det bidro til magien. Det er Eldar von Essen og Lars Voldsdal som eier studioet i dag. Sistnevnte er Hellbillies’ lydtekniker og produsent på «Rapport fra eit grensehotell».

– Komponisten Schönberg, som grunnla 12-tonemusikken, sa at en komponist ikke trenger å tenke så mye, bare han tenker godt. Vi gjorde 12 låter på to dager. Ingen av musikerne hadde opplevd maken, forteller Aadland, men skryter uhemmet av produsent Lars. – Han har gjort en fantastisk jobb med innspillingen og miksingen.

«Rapport fra eit grensehotell» ble innspilt i Velvet Recording i Spydeberg. Produsent og tekniker Lars Voldsdal i forgrunnen. (Foto: Edgar B. Bachel)
«Rapport fra eit grensehotell» ble innspilt i Velvet Recording i Spydeberg. Produsent og tekniker Lars Voldsdal i forgrunnen. (Foto: Edgar B. Bachel)
Møtet med publikum

Nå ser Aadland frem til å møte publikum med de nye låtene. Releasekonserten er på Ingensteds i Oslo 28. februar 2015. Han blir smått filosofisk når vi spør om hva han liker ved konserter:

– Det er hyggelig å møte folk. Dessuten er det noe spesielt som skjer akkurat i det øyeblikket hvor en spiller låter. De er ikke der før og etterpå er de borte. Låter lever kun i øyeblikket. Og så får de en ny energi live, selv om essensen forblir den samme.

– Hvem er den typiske Tom Roger Aadland-publikummeren?

– Jeg har et lyttende publikum som er interesserte i tekstbaserte låter. De er mellom 30 og 65 år, og mange har nok et godt forhold til artister som Cohen og Dylan, sier han.

Musikk med alvor.

Han nikker. Smiler. Og innrømmelsen høres mest ut som et statement:

– Ja. Det er ikke så bra festmusikk.

 

LINDEMANPRISEN 2015 – INVITASJON TIL Å NOMINERE KANDIDATER

Hvert år deler stiftelsen Lindemans Legat ut Lindemanprisen til en komponist, utøver eller musikkpedagog som «har ydet en spesielt fortjenstfull og/eller betydningsfull innsats i norsk musikkliv». I 2015 skal prisen gå til en som har gjort en slik innsats som komponist.

Lindemanprisen ble opprettet i 1978 av styret for Lindemans Legat. Ved å fremheve innsatsen til særlig fremtredende aktører i dagens musikkliv, hedres samtidig Lindeman-familiens store innsats i tidligere tiders musikkliv.lindeman

Kandidater til prisen kan nomineres av institusjoner, organisasjoner eller minimum tre enkeltpersoner. Nominasjoner skal inneholde fyldige, dokumenterbare begrunnelser.

De sendes, fortrinnsvis elektronisk, til styrets leder, Einar Solbu * innen 1. mars 2015.

Innkomne nominasjoner vil bli vurdert av et eget fagråd som fremmer innstilling overfor Lindemans Legats styre som i sin tur fatter beslutning om hvem som blir årets priskandidat.

Kandidatens navn vil bli offentliggjort ultimo august/primo september, og prisen vil bli delt ut ved en høytidelighet på Norges musikkhøgskole i oktober.

Mer informasjon om Lindemanprisen og oversikt over tidligere priskandidater finnes på www.lindemanslegat.no.

*Styreleder Einar Solbu, Kalkfjellet 29, 1387 Asker , tel: 91568343, [email protected]

Kreative næringer – den nye oljen?

Kopinor arrangerer torsdag 26. februar et seminar under tittelen «Kreative næringer – den nye oljen». TONOs adm. dir er blant dem som står på talerstolen.Kopinor_

Seminaret tar for seg de kreative og kulturelle næringenes situasjon, betydning og potensiale for norsk og europeisk økonomi  i dag og for årene fremover. Tematikk som skal drøftes er helt konkret hvilke forutsetninger og rammevilkår som må til for å skape best mulige vilkår og vekst i de kreative næringene.

TONOs adm. dir Cato Strøm vil blant annet ta for seg behovet for en modernisering av opphavsretten, og vil også gå inn på enkelte sentrale funn fra EY-undersøkelsen «Creating Growth», som ble bestilt av TONOs europeiske paraplyorganisasjon Gesac i fjor høst. Undersøkelsen viste at de kreative og kulturelle næringer er blant Europas viktigste. TONO oppsummerte undersøkelsen i en pressemelding da den ble lansert. Les pressemeldingen her.

TONO bidrar også til Kopinors seminar ved å stå for det kunstneriske innslaget i form av Ine Hoem, som er aktuell med det kritikerroste albumet «Angerville». Hoem er også styremedlem i TONO.

Mer informasjon om seminaret, og påmeldingsskjema finner du ved å klikke her.

Møt Tellef Raabe

Navn: Tellef Raabe
Alder: 24
Aktuell med: by:Larm
TONO-medlem siden: 2012

Hva het den første sangen du skrev?
Det var en pønk-låt jeg lagde sammen med bestekompis Kittil Kittilsen i bandet «Norwegian Corpsmusic» som 15-åring. Den het …but I’m in a band, og inneholdt tekststrofer som «I have no religion, I know no terrorists / I got no war, but I’m not an optimist».

Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
Den heter Dear Aphrodite. Jeg skrev den i Hoddevik for noen uker siden.

Hva jobber du med nå?
Jeg har brukt desember på låtskriving og tekstforfatting, akkurat nå er det mest miksing i studio og øving med band som står på agendaen. Har flere andre prosjekter jeg gleder meg til å vise frem etter hvert.

Fortell om siste singelen du ga ut?
Den forrige låten jeg ga ut var ikke en offisiell singel, men en julesang som åpnet Alternativ Julekalender. chUrch handler om religion og sekularitet. Kan det å gå i kirken på julaften sidestilles med å se på Tre nøtter til Askepott? Jeg er ikke en motstander av kristen julefeiring, men jeg ønsker et tydeligere skille mellom hva som er tradisjon, og hva som er tro.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Alle slike høydepunkt er subjektive, og dermed inflasjonsjusteres de. Jeg vet ikke helt. Gleder meg til å utgi debutalbum i løpet av året, det må jo bli et høydepunkt.

Hvordan lager du sanger?
Jeg har alltid med meg notatblokk, slik at jeg kan skrive ned fine ord, setninger eller konseptideer. Arbeidet med å strukturere slike fragment kan ta litt tid, men jeg ender som regel opp med dikt som tonesettes.

Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Hovedsakelig to gitarer. En er akustisk og intonert for min egenlagde åpne C-stemming, den andre er en halvakustisk baritongitar.

Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Da studerer jeg ved Universitetet i Bergen. Er også nyvalgt leder av Kulturstyret, som gir økonomisk støtte og veiledning til studentorganisasjoner i Bergen.

Hva er din største musikkopplevelse?
Da Motorpsycho spilte hele Timothy’s Monster på Øya i 2010.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
«Søstrene dine Sigrid og Johanne lager også musikk. Hvem er kulest i Raabefamilien?»

Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Katten vår, Sala.

http://tellefraabe.lnk.to/home

Om det finnes ren studio-magi, er Muscle Shoals stedet

Foto øverst: Bandet The Swampers foran Muscle Shoals Sound Studio. (Foto: (AP Photo/Magnolia Pictures/Scanpix)


Av Tom Skjeklesæther

Det er musikken som har blitt skapt i Muscle Shoals, først og fremst i Rick Halls Fame studio og i The Swampers eget studio, Muscle Shoals Sound, som gjør at musikkelskere verden over får gysninger bare av navnet.

Countrysoulpioneren – Arthur Alexander
I mars 1993 stod jeg sammen med noen andre musikkjournalister foran scenen på den funky honk-tonken Broken Spoke på South Lamar boulevard i Austin, Texas og overvar en av de siste konsertene til countrysoulpioner Arthur Alexander. Vi visste selvfølgelig ikke at Alexander skulle bli rammet av et hjerteinfarkt knappe tre måneder senere, og at han bare skulle bli 53 år gammel. Vi var blitt invitert til Broken Spoke av texassanger og låtskriver Jimmie Dale Gilmore, som på det tidspunktet var kontraktert til det samme plateselskapet som Alexander, Elektra Records. «Lonely just like me», Arthur Alexanders første albumutgivelse på 21 år, produsert av musiker og rockhistoriker Ben Vaughn, fikk våren 1993 veldig bra mottakelse i pressen. Arthur Alexanders comebackplate kom ut året før Rick Rubin produserte Johnny Cash´ «American Recording» og kan sies å være plata som startet trenden med at hippe, unge produsenter støver av glemte artister og gir dem et nytt musikalsk liv. Et trend som stadig bringer ufortjent glemte musikkstørrelser tilbake i rampelyset.

Magiske Muscle Shouals, Muslinger, fleksende muskler, en elv som synger?
Arthur Alexander var den første artisten som ble spilt inn av den legendariske produsenten og studioentreprenøren Rick Hall i Muscle Shoals i Alabama. Hall og Alexander traff blink på første forsøk, sangen «You better move on» ble en kjempehit i 1961 og startet det musikalske eventyret som Muscle Shoals oppfattes som i dag, over femti år senere.

I fjor kom dokumentarfilmen «Muscle Shoals» (Regi: Greg Camalier), som forteller historien om Rick Hall, hans faste musikere, kjent som The Muscle Shoals Rhythm Section eller The Swampers, og studiovirksomheten i den lille alabama-byen ved bredden av Tennessee River. Da det kokte som verst i Muscle Shoals på seksti-syttitallet hadde byen bare åtte tusen innbyggere, i dag har den vokst til å huse i overkant av tretten tusen. Men det er altså musikken som har blitt skapt i Muscle Shoals, først og fremst i Rick Halls Fame studio og i The Swampers eget studio, Muscle Shoals Sound, som gjør at musikkelskere verden over får gysninger bare av navnet.

Den etymologiske opprinnelsen til navnet Muscle Shoals er uklar, noen mener at det dreier seg om en forvanskning av ordet «mussel», altså musling, andre hevder at det dreier seg om knekken på selve elva, som ser ut som en arm som flekser muskler. Indianerne som bodde i området hadde et spesielt forhold til Tennessee River, de kalte den Nunnusahe, som betyr «elva som synger». Uansett trekker flere av stjernene som blir intervjuet i dokumentaren, blant andre Traffics Steve Winwood, Bono, Keith Richards og Mick Jagger, frem at landskapet som omgir Muscle Shoals, et klassisk sørstats swamp-landskap, må ha hatt noe å si for den musikalske magien som stedet frembringer.

Beatles og Rolling Stones
Arthur Alexanders «You better move on» ble en stor internasjonal hit, og den nådde også frem til blues og r´n´b-interesserte musikere i England, som hørte sangen på Radio Luxembourg. Rolling Stones gjorde sangen på sin første, selvtitulerte EP i 1964 og fikk også en hit. Da hadde The Beatles allerede slått dem med å tolke Alexanders «Anna (go to him)» på sitt debutalbum «Please Please Me» i 1963. Faktum er at Arthur Alexander er den eneste låtskriveren som er tolket av Rolling Stones, The Beatles og Bob Dylan, som spilte inn hans «Sally Sue Brown» på albumet «Down in the Groove» i 1988.

Men denne «fan-klubben» hindret ikke at Arthur Alexanders egen karriere ebbet ut mot midten av 1970-tallet. Da Ben Vaughn & co «fant» Arthur Alexander på begynnelsen av 1990-tallet livnærte han seg som bussjåfør i Cleveland, Ohio, og var til å begynne med svært skeptisk til igjen å beskjeftige seg med musikkbransjen, som han mente hadde svindlet ham på opphavsrettsinntektene hans. På coveret til «Lonely just like me» poserte Alexander foran skolebussen han kjørte. Da Arthur Alexander grep mikrofonen på den lave scenen på Broken Spoke våren 1993, presset tårene på for mange av de tilstedeværende. Det var ingen som ikke mente at Alexander forkroppsliget spiriten fra Muscle Shoals. Men Arthur Alexander, som egentlig var pikkolo på et lokalt hotell da Rick Hall oppdaget ham, var bare den første i en endeløs rekke soulsangere som fant grooven i Muscle Shoals.

Foto: Topfoto/NTB scanpix
Gitaristen Duane Allman, blant annet kjent fra The Allman Brothers Band, var en av mange store musikere som har jobbet i Muscle Shoals. (Foto: Topfoto/NTB scanpix)

Alabama og musikalsk samarbeid på tvers av rasegrenser
Det som var helt spesielt med Halls operasjon i Fame studioet, var at det musikalske samarbeidet foregikk på tvers av rasegrensene, i en stat som var blant de verst segregerte. Det var i Alabama at guvernør George Wallace uttalte «segregation now, segregation tomorrow, segregation forever».

Til å hjelpe seg med å trylle frem den unike musikken benyttet Hall seg av et helt hvitt band; bassisten David Hood, trommeslageren Roger Hawkins, gitaristen Jimmy Johnson og keyboardisten Barry Becket. Med i stallen var også sangerne, låtskriverne og musikerne Spooner Oldham, Dan Penn, Eddie Hinton og Donnie Fritts.

Spesielt Spooner Oldham og Dan Penn var eksepsjonelle også som låtskrivere; mellom seg har de navnene sine på store sanger som «Cry like a baby», «I´m your puppet», «A woman left lonely», «Dark end of the street» og «Do right woman, do right man». En tidligere utgave av studiobandet telte blant annet Norbert Putnam og David Briggs, men de forsvant på et tidspunkt til musikkbyen Nashville, der navnene deres blant annet forbindes med karrierene til Elvis Presley og Neil Young.

Galskapen til Rick Hall – X Faktor eller imperfekt perfeksjonist ?
I dokumentarfilmen gjør flere artister forsøk på å forklare hva Muscle Shoals-soundet dreier seg om. Keith Richard er av den oppfatning at galskapen til Rick Hall er en x-faktor. Under alle omstendigheter er det ingen tvil om at Hall var en dreven mann, der fattig oppvekst og familietragedier forplantet seg til store ambisjoner, om å være den beste. At han behersket teknikken på et tidspunkt da det ikke var så utbredt, kan være en prosaisk faktor i Muscle Shoals suksesshistorie. Tidligere Grateful Dead-sangerinne Donna Jean Godchaux, som sang backup på «You better move on», og er fra distriktet, mener at magien ikke lar seg forklare. Aretha Franklin beskriver musikken til The Swampers som greasy, altså en variant av soul-food´en som blir servert på ordentlige sørstats spisesteder. Etter flere år som mislykket sanger på Columbia records ble Aretha Franklins karriere kick-startet i Muscle Shoals under oppsikt av Atlantic Records legendariske produsent og A&R-mann, Jerry Wexler, i 1967. Da hadde soulgiganter som Wilson Pickett, Clarence Carter, Otis Redding og Arthur Conley spilt inn i Fame.

Soul og r´n´b-sangerinnen Candi Staton, som har gjort det til vane å besøke Norge de siste årene, mener at forklaringen på Fame studioets egenart ligger i at Rick Hall er det hun kaller en «imperfekt perfeksjonist». Selv snakker Rick Hall om det menneskelige elementet i musikkproduksjon.

Duane Allman
I 1968 dukket en langhåret gitarist fra Florida opp i Muscle Shoals og legenden vil ha det til at Duane Allman campet på området til han fikk slippe til i studioet. Gjennombruddet til Allman kom da han klarte å overtale Hall og Wilson Pickett til å prøve en versjon av The Beatles «Hey Jude». Allmans gitarsolo på slutten av Picketts «Hey Jude» er Eric Claptons favorittgitarsolo, noe som senere resulterte i at Clapton og Allman samarbeidet i bandet Derek & the Dominos. Da hadde Duane «Skydog» Allman, etter å ha spilt på rekordmange fame-sessions allerede startet sitt grensesprengende band The Allman Brothers Band og skapt den såkalte sørstatsrocken sammen med lillebroren Gregg Allman.

Omtrent samtidig hoppet The Swampers; Hood, Hawkins, Johnson & Becket av Halls Fame-studio og startet sitt eget konkurrerende studio, Muscle Shoals Sound på 3614 Jackson Highway. Deres første klient på egenhånd var Cher, som ganske enkelt kalte sitt 1969-album «3614 Jackson Highway».

På tampen av 1969 dukket Rolling Stones opp i studioet og laget i løpet av tre dager ytterligere rock´n´roll-historie med innspillinger av «Wild Horses», «Brown Sugar» og «You gotta move», alle å finne på albumet «Sticky Fingers». For Rolling Stones var det å spille inn i Muscle Shoals en drøm de hadde båret med seg siden de lå med ørene klistret til radioen i London på tidlig sekstitall. Deres hektiske innsats i studioet er foreviget i dokumentarfilmen «Gimme shelter» (Albert & David Maysles), derfra bar det rett til den voldsomme festivalen Altamont i California. Med dette besøket ga Rolling Stones sitt bidrag til at rocken og popens største artister valfartet til Muscle Shoals; bland andre Rod Stewart, Linda Ronstadt, Joe Cocker, Jimmy Cliff, Levon Helm, Santana, JJ Cale, Leon Russell, Bob Dylan, Dire Straits og Paul Simon. Sistnevnte var på jakt etter musikerne som hadde spilt på The Staple Singers «I´ll take you there», kanskje det aller flotteste enkeltkuttet i Muscle Shoals historie.

Det lages fortsatt musikk i Muscle Shoals studioer, og en ny generasjon musikere derfra gjør seg gjeldende. Blant andre Drive-By Truckers, som ledes av Patterson Hood, sønn av bassisten David Hood, Jason Isbell, Dylan LeBlanc og The Civil Wars.

Har du Netflix kan du søke opp «Muscle Shoals» og se en fin dokumentar der. Eventuelt kan du ta en titt på denne:

 

TONO-vederlaget holder liv i musikken

Med en TONO-avtale kan bedrifter bruke all verdens musikk i sine kundelokaler. I disse dager sender TONOs markedsavdeling ut 10 000 fakturaer til bedrifter som benytter bakgrunnsmusikk i sine lokaler. Vederlaget som skal betales går videre til de som skriver musikk.

Et kundelokale blir mye triveligere om det spilles musikk der, enten det dreier seg om frisørsalongen, restauranten eller puben – for å nevne noen få eksempler. Neste gang du hører musikk i det offentlige rom, så reflekter gjerne litt over at komponister, låtskrivere og tekstforfattere faktisk har en inntekt på slik bruk av musikk. Heldigvis!

– Få ting skaper like gode rammer rundt en kundeopplevelse som musikk. De som skaper den bidrar til økt konkurransekraft og omsetning hos bedrifter som bruker musikk, sier markedssjef i TONO, Tommy Tangløkken. TONO har konkrete tall på at musikk vurderes som viktig for bedrifter innen serveringsbransjen:  –  Vi gjennomførte i høst en undersøkelse ved hjelp av markedsanalyseselskapet InFact som viste av 8 av 10 norske bedrifter innen serveringsbransjen mener at musikk er helt nødvendig for å skape en god kundeopplevelse.

Hektisk

Tangløkken og hans avdeling på 20 medarbeidere har hatt hektiske dager i månedsskiftet januar/februar. Da går nemlig TONOs «hovedkjøring», hvor 10 000 kunder innen bakgrunnsmusikksegmentet får tilsendt faktura slik at de kan betale for sin musikkbruk.

– TONO-repertoaret er etterspurt, noe som henger sammen med at vi er organisasjonen i Norge som forvalter alle låtene du finner på hitlister – og all annen populær musikk du kan tenke deg. Hører du en låt du kan synge med på, kan du være rimelig sikker på at det er en låt TONO forvalter, sier Tangløkken.

Noen arbeider hardt for at TONOs medlemmer skal få sine TONO-vederlag, nærmere bestemt denne entusiastiske gjengen som utgjør TONOs markedsavdeling. Markedssjef Tommy Tangløkken (t.h.) & Co har hektiske dager nå som 10 000 bedrifter denne uken har mottatt årets TONO-faktura.
Noen arbeider hardt for at TONOs medlemmer skal få sine TONO-vederlag, nærmere bestemt TONOs markedsavdeling. Markedssjef Tommy Tangløkken (t.h.) & Co har nå sendt ut dette årets faktura for TONO-vederlag til 10 000 bedrifter som bruker bakgrunnsmusikk i sine virksomheter.

 

TONO eies av musikkskaperne

Mange har hørt om TONO, men mange er ikke klar over at TONO eies og styres av de som skriver og eier musikken: Komponister, låtskrivere, tekstforfattere og musikkforlag.  TONO er dessuten et non-profit samvirkeforetak som videreformidler innkrevde vederlag til rettighetshaverne.  I 2013 var TONOs samlede resultat til fordeling på rett under 400 millioner kroner.
Gramo innkrever også vederlag innen bakgrunnsmusikksegmentet. Tangløkken forteller at innen dette segmentet må butikker betale vederlag til begge organisasjoner:

– TONO representerer de som komponerer og eier musikkverkene/låtene. Gramo representerer artistene og plateselskapene. Bruker man innspilt musikk fra CD, streaming, radio eller andre kanaler offentlig, kreves avtaler med begge organisasjoner, avslutter Tangløkken.

Husk at du som ønsker å bruke musikk i ditt kundelokale er pliktig til å inngå en avtale med TONO. Du treffer oss på 22 05 72 00 eller [email protected]. Vi gleder oss til å høre fra deg!

 

Fakta

  • En avtale med TONO gir deg rett til å spille all verdens musikk i ditt kundelokale
  • Bruker du musikk i din butikk har du plikt til å betale vederlag til TONO og Gramo 
  • TONO-avtalen er plattformuavhengig: Du velger selv foretrukket avspillingsmetode (CD, streamingtjenester beregnet for bedriftsmarkedet, radio etc)

Klikk her for å lese TONOs nye kundebrosjyre!

 

TONO, NOPA, NKF og Musikkforleggerne med åpent seminar

Den 4. mars arrangerer TONO, NOPA, Norsk Komponistforening  og Musikkforleggerne et seminar på Stratos ved Youngstorget i Oslo med overskriften «Nye muligheter for din musikk». Påmeldingsfrist er 17. februar.

Seminaret tar for seg hvilke muligheter som finnes for din musikk, forretningsmodeller og opphavsretten i en digital kontekst.  Seminaret er gratis og åpent for alle medlemmer av TONO, NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne. Andre interesserte er også velkomne. Det serveres lunsj til alle deltakerne. Frist for påmelding er 17. februar, og det er først til mølla-prinsippet som gjelder. Meld deg på her!

Program: 
IngerEliseMey_500px
Avdelingsdirektør i TONO, Inger Elise Mey, vil orientere om utviklingen innen det opphavsrettslige feltet på medlemsseminaret som arrangeres av TONO, NOPA og Musikkforleggerne 4. mars på Stratos i Oslo.

Opphavsrett i en digital kontekst
v/Inger Elise Mey, avdelingsdirektør i TONO
Med økende digitalisering kommer nye muligheter og utfordringer for opphavsretten. Mey gir deg innsikt i de siste nyhetene og utviklingstrekkene i en raskt skiftende bransje: Utfordringene med
globale mediehus som Google/Youtube, fordelingen av verdiene som skapes på nye digitale plattformer og hva som rører seg på opphavsrettens område i EU. Mey vil også gi et kort innblikk i enkelte større rettssaker som TONO-selskapene i Norge og Europa er påvirket av, bl.a på det digitale kringkastingsområde.

Musikk fra egen app
v/Petter Wettre, komponist, jazzmusiker og entreprenør
Wettre har trukket musikken sin fra alle konvensjonelle digitale plattformer som Spotify og iTunes. Siden januar 2014 har han solgt musikken eksklusivt fra sin egen app uten mellomledd.

Effektiv crowdfunding
v/Kate Havnevik, komponist og artist
Havnevik ble en internettsensasjon med en uvanlig sterk oppslutning bl.a. på myspace. Siden den tid har hun fortsatt å utnytte nettet for å fremme musikken, karrieren og kontakten med fansen. Hva skal til for å gjennomføre en vellykket crowdfunding-kampanje?

Gjør det selv musikkdistribusjon
v/Lars Kilevold, komponist, produsent og gründer
Med mottoet “A personal service with real people to talk to” distribuerer Indigo Boom musikk til store digitale butikker som Spotify og iTunes på vegne av artister og plateselskap.

Musikkpromotering anno 2015
v/Erle Strøm, prosjektleder og partner i Haaland, Eidsvåg & Strøm
Promotering er langt mer enn et velskrevet presseskriv og å være aktiv sosiale medier. Hvilke andre verktøy bør og kan man bruke for å nå ut med musikken?

Plateselskapenes rolle i dag
v/Audun Molde, musikkviter og førstelektor på Westerdals Oslo ACT og på BI
Når fysisk distribusjon ikke lenger behøves og promobyråene stadig blir flere og bedre, hva skal artisten egentlig med plateselskapene?

Synkronisering som inntektskilde
v/Jan Paulsen, daglig leder i Major Studio og styreformann i enkelklarering.no
Synkroniseringsbransjen er i vekst i en verden som stadig trenger musikk til mediale produksjoner. Hvilke momenter må man være bevisst på, og hvordan får man musikken sin synkronisert på en økonomisk gunstig måte? Enkel klarering er et verktøy som kan benyttes av alle som innehar rettigheter innen musikk.

Kaptein Sabeltann – Fra idé til imperium
v/Terje Formoe, komponist, artist og gründer
Det begynte med gitar og 12 egenproduserte viser. I noen år reiste Terje Formoe Norge på kryss og tvers. I 1989 gikk virksomheten i en ny retning da han så og si ble “kidnappet” av en brautende sjørøverkonge. I dag er Kaptein Sabeltann millionindustri og en stor, internasjonal suksess: Filmer, tema-park, spinn-off produkter, teater – i tillegg til musikken og teksten. Hvilke grep ble gjort på veien mot suksess? Hvilke feil? Hva er viktig for utviklingen og opprettholdelsen av Sabeltannmerkevaren i dag? Vi er stolte av å presentere denne eksklusive samtalen om å tenke annerledes for å nå frem med musikken og dens tilstøtende univers.

Frist for påmelding er 17. februar. Vi forventer stor interesse, så vær rask om du vil sikre deg plass. Meld deg på her!

Spørsmål om arrangementet kan rettes til: [email protected] og [email protected]