Møt Anniken Paulsen: En komponist utenom det vanlige

Du vokste sikkert opp med musikk og film rundt deg, men soverommet ditt var kanskje ikke vegg i vegg med maskinistrommet i en kino drevet av din far og farfar? Oppveksten til Anniken Paulsen (60) – medlem av NOPA og Norsk Komponistforening – var preget av både improvisasjon og disiplin i oppveksten, to kontraster som etterhvert ble dypt integrert i hennes virke.

Tekst: Kai Lofthus, foto: Willy Martinsen

I et hus i Fredrikstad og leilighet i en av verdens vakreste og mest kunstnervennlige byer, spanske Altea, har Anniken Paulsen sine musikalske habitater, betydelig bedre tilrettelagt enn i gamle dager og med større kunstnerisk frihet enn faren hennes ville tillate. Selv var han pianist innen både klassisk og jazz, men var opptatt av at datteren – som begynte å klimpre i en alder av fem – skulle holde seg til klassisk. Som alle foreldre etterhvert innser, barn har sin egen motivasjon og de gjør ikke alltid som man håper eller legger opp til. Med en annen og mer personlig form for disiplin utviklet hun sin musikalske CV som sprengte barnelærdommen i fillebiter.

Fra musikkpedagogikk til sitt livs komposisjoner

Etter studier på Østlandets Musikkonservatorium (1973-1979) var hun fylkesmusiker i Finnmark, landsdelsmusiker i Nord Norge, musikklærer, initiativtager til Foreningen Musikk i livets begynnelse og student ved Norges Musikkhøyskole (1990-1992). Hun har turnert med Svenska Rikskonserter, vært pianist for Olga Marie Mikalsen, hatt band som CveveCompagniet og popart duoen Always Lulu, komponert musikk til tekster av Lars Saabye Christensen og Tor Åge Bringsværd, Cikada har fremført musikken hennes og hun har gjort svært mange bestillingsverk, blant annet til Festpillene I Nord Norge, Føling i Fjæra på Hankø, Månefestivalen, Olavsdagene, Glengfestivalen og en TV-dramadokumentar om Edvard Munch. Akkurat som sin like kreative mor maler hun, og tenker på kunst som en helhet av mange ulike uttrykk, inkludert dans, tekst, video, animasjon, visuelle effekter og musikk.

Naturlig tilnærming til musikk

Naturen og vakkerhet er to sentrale begreper som påvirker musikken hennes.

– Jeg har veldig glede av natur og kunne bodd oppe i et tre hvis det var mulig. Da vi var små reiste vi ofte nordover til Kabelvåg, fordi min eldste bror vokste opp hos våre besteforeldre der. Jeg sprang etter sommerfuglene, utover vannet og hodet bare forsvant under, forteller hun.

Som komponist har hun en evigvarende gnist og er umettelig på nye impulser. Kjæresten, skotske Thomas Howarth Kay, er en som hun setter stor pris på blant annet i arbeidet med en musical kalt Destiny (men som behøver en forlegger og produsent for å bli realisert):

– Han har hentet frem det melodiske i meg via tekstene sine, og han har ikke vokst opp med janteloven, sier hun og gir inntrykk av å stille høye krav til seg selv: – Jeg kunne sikkert gjort mye mer, startet som komponist tidligere, men var opptatt av å blant annet oppdra sønnen min Carl Philip som nå er 28 år. Fødselsøyeblikket er det største jeg har opplevd. Det var han som gjorde at jeg tok initiativet til Musikk i livets begynnelse. Hadde jeg ikke vokst opp med en så streng far hadde jeg kanskje ikke vært så kritisk.

Debutkonserten hennes i Universitetets Aula i 1980 var naturlig nok en annen milepæl, med disse verkene på programmet:

Arnold Schönberg «Sechs kleine Klavierstycke, op 11»

Maurice Ravel «Jeux d´eau»

Anton Webern «Tre klaverstykker»

Franz Liszt «Sonetto del Petrarca»

Franz Liszt «Konsertetyde nr. 3 i Dess-dur»

Ketil Vea «Preludium»

Robert Schumann «Fantasie i C-dur»

Musikalsk leker hun seg i mange leire, og utdyper:

– Jeg har interesse for å blande musikalske uttrykk, ikke bare innen den aksepterte kunstmusikken, men også tekster og eventyr. Jeg putter meg ikke selv i noen bås og er medlem av både NOPA og NKF. Vi skriver musikk alle sammen, og jeg føler meg hjemme i begge foreninger.

thumb_DSC_0610_1024

Håndlagd musikk

Når vi møter henne hjemme i Fredrikstad er det et Petrof-flygel, Roland synthesizer (RS-9) og Novation Supernova II som tar opp mest plass. TONO-vederlaget hun fikk nå i september («jeg var heldig og fikk mye TONO-penger for konsertene i fjor») går ikke nødvendigvis til nytt utstyr.

– Jeg kjøper ikke så mye nytt. Jeg liker å jobbe med blyant, viskelær og linjal. Det jeg er litt redd for nå er at det kan bli vanskelig å få tak i 2B-blyanter med 0,9 (mm)-stift, sier hun.

Vi spør mer om hvordan hun jobber:

– Når man skriver for stryk er det gitt hvordan det skal låte, men hva med når du jobber med synth? – Alt skrives ned på forhånd, jeg skriver ned hvordan jeg skal vrenge lyden og så videre. I forestillingen TimeReport med CveveCompagniet (2002), blandet vi samtidsmusikk/rock/pop, idéene ble notert, deretter improvisert, altså ikke så tydelig på noter, dog et slags partitur. Jeg jobber ellers til faste tider, skriver opp timer og hvor lang tid jeg bruker på den og den satsen, sier hun.

Iblant kan det tilsynelatende gå på helsa løs:

– Da jeg skrev musikken til Munchs Mødre i 2013 fikk jeg den ferdige filmen i slutten av april. Det skulle være premiere , og jeg var ferdig , med innspilling den 14. Da spiste jeg ikke og vet ikke hvordan jeg hang sammen. Jeg komponerte 50 minutter på 11 dager, for cello, piano og fiolin.

Mye av tiden går med til research:

– I år skrev jeg stykket Kid•Viking•King•Saint Olav for fløyte og gitar, og da hadde jeg aldri skrevet for gitar før og det måtte jeg si til gitaristen. Men til syvende og sist må jeg bare prøve å frigjøre meg fra det jeg har gjort før og finne musikken inni meg selv.

Partneren, Kay, sier det er styrkende å samarbeide med henne.

– Hun har en fantastisk evne som komponist til å skrive strykekvartetter, orkestermusikk og rock. Forståelsen hennes av musikk er utrolig. Da vi møttes skrev jeg noen tekster som hun forvandlet til en stor låt. Selv om hun kan komponere i hvilken som helst sjanger er melodi den den største styrken hennes, å finne de rette notene som passer helt eksakt til teksten.

- Hun har en fantastisk evne som komponist til å skrive strykekvartetter, orkestermusikk og rock. Forståelsen hennes av musikk er utrolig, sier Thomas Kay, Anniken Paulsens nærmeste musikalske samarbeidspartner.
– Hun har en fantastisk evne som komponist til å skrive strykekvartetter, orkestermusikk og rock. Forståelsen hennes av musikk er utrolig, sier Annikens kjæreste og nærmeste musikalske samarbeidspartner, skotske Thomas Howarth Kay. (Foto: privat)
Vokste opp med kulturen rundt seg

Alt i alt er hun veldig takknemlig for alt fra oppveksten til muligheten til å jobbe med det hun gjør. Farfaren tok over Greåker kino i 1928 og den ble driftet av familien frem til rivingen i 1973, samme år som hun begynte på musikkonservatoriet. – Det å vokse opp på en kino var en gave. Det var film, musikk, dialoger, drama, alt mulig; Chaplin, musicals, cowboyfilmer, krig og Hitchcock. Jeg ble født inn i det utrolig mystiske og skumle. Jeg var livredd iblant og fikk en masse følelser gratis som jeg antagelig forløser i musikken. Det var ikke noe normalt hjem; vi delte for eksempel toalett med publikum de første årene. Vi hadde en streng farmor som hadde mye kontroll og hun tok over som kinosjef da farfar døde. Det var mye smerte i det, men jeg ser alt som en gave og kanskje derfor tenker jeg ikke på mitt virke som en jobb.

Musikk som en menneskelig utviklingsfaktor står naturlig nok sentralt for henne: – Det høres ikke sånn ut nå, men jeg brukte mange år på å lære meg å prate ordentlig. Jeg har undervist som klaverpedagog og hatt endel elever som kom for å lære seg å spille piano, men samtidig hadde utfordringer. En slagverker sa til meg en gang at han visste om en talentfull gutt, men som hadde Asperger. Han kan jeg ta, sa jeg. Han ville egentlig lære seg å spille jazz og jeg så at han hadde så mye mer inni seg. Han lagde masse, masse, masse flott musikk. Jeg har hatt flere elever med slike utfordringer som har vist sin musikalitet gjennom improvisasjon.

Da hun samarbeidet med Lars Saabye Christensen sa han ifølge Paulsen at «jeg skulle ønske det var jeg som vokste opp på kino». – Jeg sendte inn et manus til forlaget hans Cappelen, og ble vurdert av samme konsulent som ham. Konsulenten ble begeistret, men skrev at man må ta høyde for at barnet har en bisarr fantasi. Men ingenting av det jeg skrev var fantasi.

 

thumb_DSC_0508_1024

Fant frem til komponisten i seg

Da hun studerte ved konservatoriet sa læreren hennes, Kolbjørn Ofstad, at hun burde bli komponist. – Faren min ville bare at jeg skulle gå i pianistretningen og øve veldig mye. Jeg var med i pianokonkurranser fra jeg var til 10 til 18. Da jeg var gravid tok jeg endelig frem komponisten i meg, sønnen min ble min inspirasjonen.

– Det eneste jeg er opptatt av er at jeg skal skrive musikk jeg liker selv, selv om det er en utfordring, sier hun og forteller at hun har forskjellige tilnærminger til hvordan selve arbeidet foregår: – Da jeg skrev til eventyret Hans & Grete, et samarbeid mellom Rikskonsertene, Kulturrådet og NRK, skulle det være med 12-13 instrumenter. Jeg lagde et system hvor jeg kunne skrive ned dramaturgien i eventyret og gikk deretter over til grafisk notasjon, for så å notere noter. Med Olav den Hellige som ble skrevet for neste års 1000-årsjubileum i Sarpsborg måtte jeg begynne å lese om ham, også Heimkringla. Da bare skrev jeg, og noterte hvordan jeg ville at musikken skulle uttrykke de fire satsene og prøvde å forestille meg hvordan det var da Olav reiste ut som viking som 12-åring som konge på eget skip. I Arctic Light måtte jeg tenke «hvor kommer nordlyset fra?» Da leste jeg, lagde tegninger og gjorde utregninger. Med låtene i Destiny, tar jeg med blyant og viskelær, finner jeg en café, et glass hvitvin, leser, leter etter et uttrykk som fanger eller farger teksten, synger, noterer, og er ikke redd for å bruke bisarre akkorder. For meg er komponering ikke én tradisjonell måte å jobbe på. Jeg elsker og er betatt eller bergtatt av kontraster i all kunst og kompliserer det ikke alltid med komposisjonsteknikker, selv om jeg liker det også.

Se vårt videointervju med Kai Robøle

Den 28. august mottok Kai Robøle TONOs Formidlerpris 2015 for sin mer enn 25 år lange innsats for norske låtskrivere og artister. Robøle driver Waterfall Music som er studio, musikkforlag, plateselskap og management.

Her kan du se vårt intervju med ham, og Frida Amundsen, en av de nye artistene og låtskriverne Kai jobber med. Les om hvorfor Kai vant prisen ved å klikke her.

 

TONO går over til ny verksdatabase

I midten av oktober går TONO over til ny verksdatabase. I en kort periode medfører dette redusert funksjonalitet på innloggingstjenesten ”Mitt TONO”.

TONO har i lengre tid arbeidet med å ta i bruk et nytt verksdatabasesystem. Nå er vi i fasen hvor systemet faktisk implementeres. Dette får noen konsekvenser for deg som er bruker av tjenesten Mitt TONO. Mer om dette lenger ned.

Det nye systemet heter ICE, og eies av TONOs søsterselskaper PRS (England), GEMA (Tyskland) og STIM (Sverige). Systemet er dermed utviklet av vår egen bransje, og TONO går inn i systemet sammen med danske KODA og finske Teosto.

Formålet med å gå over til ICE er på en effektiv og god måte å kunne administrere de store datamengder som kreves for å kunne utbetale vederlag til musikkskapere og musikkforlag når musikken de eier fremføres offentlig.

I ICE sin database ligger per i dag mer enn 170 000 internasjonale komponister, sangtekstforfattere og musikkforlag, med mer enn 19 millioner eksisterende verk og 2,8 millioner nyregistrere verk per år. Når TONO nå går inn i ICE sammen med KODA og Teosto vil ICE-verksdatabasen inneholde mer enn 25 millioner verk.

Viktig informasjon
Frem til midten av oktober vil du kunne bruke Mitt TONO som vanlig. De verk som er registrert frem til 25. september vil ikke være synlig før det nye systemet er i produksjon i midten av oktober.  Merk deg for øvrig at det i perioden frem til midten av oktober (tentativt 12. oktober) ikke vil være mulig å opprette ny brukerprofil på Mitt TONO.

I perioden fra 25. september kl 17 og frem til midten av oktober vil det ikke være mulig å rapportere konserter eller å anmelde nye verk i Mitt TONO. Som en følge av dette utsetter TONO fristen for rapportering av konserter fra første halvår 2015 fra 1. oktober til 1. november.

Det vil heller ikke være mulig å endre brukernavn og passord i denne perioden. Har du glemt passordet, vil du få tildelt et midlertidig passord med gyldighet ut døgnet.

Du kan likevel logge deg på og se dine avregningsbilag og verk.

Fordelene ved å gå over til ICE
Overgangen til ICE-verksdatabasen betyr at TONO kan spare tid på å identifisere en stor del av det internasjonale repertoaret, samt at TONOs repertoar blir bedre eksponert overfor de øvrige forvaltningsselskaper som benytter ICE. En annen stor og viktig fordel er at det nå er seks ulike forvaltningsselskaper som deler én verksdatabase. Overgangen vil også bety at vi kan styrke vår service, og sikre at våre utbetalinger på tvers av landegrensene har optimal kvalitet.

Hvis du har spørsmål i forbindelse med overgangen til ICE-verksdatabasen, er du hjertelig velkommen til å kontakte Medlemsservice på [email protected] eller på telefon 22 05 72 80.
Les mer om ICE på deres nettsider.

(Foto:Istockphoto.com)

Crowdfunding: Forskudd fra fans fremmer kreativitet  

Før kunne eliten av etablerte og fremadstormende låtskrivere og artister gjøre jobben sin takket være større eller mindre forskudd fra forlag og plateselskaper. Nå som det er stadig vanskeligere å forskuttere suksess kan de isteden kommunisere direkte med en omkrets av venner, bekjente og fans, og håpe på forskudd fra dem. Her deler Christer Falck, Natalie Aldema og Kate Havnevik sine erfaringer og tanker rundt crowdfunding.


Bildet øverst er av en av Kate Havneviks dedikerte fans, amerikanske Sakis, her med en «mystery box» han fikk tilsendt personlig av henne.

Tekst: Kai Lofthus

Siden etableringen av det nederlandske firmaet Sellaband i 2006 har det utviklet seg et digitalt marked for å motta økonomiske bidrag fra folk som vil finansiere musikkskaperes plateutgivelser, turnévirksomhet og merchandiseproduksjon.

Forretningsidéen er stort sett den samme for tjenestene i dette markedet: Kickstarter, PledgeMusic, Indiegogo og det norske alternativet NewJelly. Det settes mål for hvor mange penger som behøves innen en viss tid, det tilbys produkter til ulike priser og hvis målet nåes blir pengene utbetalt til den som utvikler produktene. Hvis målet ikke nåes regnes prosjektet for å ikke ha forutsetninger for å virkeliggjøres og bidragene blir refundert.

– Et under at ikke flere benytter seg av crowdfunding

– For meg er det et under at ikke flere benytter seg av crowdfunding, sier NewJellys Christer Falck. Han har selv hatt gode resultater med til sammen 25 produkter gjennom sin egen tjeneste, blant annet bøker om Motorpsycho og Prince, og en hyllestboks til Raga Rockers. Han mener det er en mangel på desperasjon hos artister, og fordi det er så mange andre alternative finansieringsformer i Norge, som gjør at crowdfunding ennå ikke er blitt et større fenomen her i landet:

– Crowdfunding er i teorien bare en nettadresse, så hvem som huser den spiller ingen rolle, men det utrolige er ikke at det er så enkelt å få til ting, men at folk er så late og opphengt i allerede opptråkket mark. Det støttes og deles ut penger til alt og alle: Kulturrådet, Fond for utøvende kunstnere, Fond for lyd og bilde, banker, kommuner, fylkeskommuner, musikkfond. Jo særere, jo mer støtte. Folk trenger ikke å stresse for å gi ut en plate. Det er så mange steder å søke at mange plater som slippes i landet er ferdigfinansierte før de når Platekompaniet, mener han.

Christer Falck driver NewJelly, og har selv crowdfundet en rekke prosjekter. Han peker på to suksesskriterier: Produktet du selger bør appellere til en oversiktlig gruppe mennesker, og at du må være kreativ på ”rewards”. (Foto: C+C Records)
Økonomisk og kreativt samvirke

Det er lett å tenke at det kun er fremførende artister med etablerte navn som kan ha nytte av crowdfunding, men med en god dose oppfinnsomhet kan også tekstforfattere og komponister som ikke gjør innspillinger av egne verk dra nytte av dette. Et eksempel er å gå sammen med flere parter om et produksjonssamarbeid, kanskje gjennom et felles eid samvirkeforetak, slik TONO er organisert for sine medlemmer. Fans kan også inngå i et slikt samarbeid.

Christer Falck mener det er to kriterier som må være på plass for at man skal lykkes med crowdfunding: Det ene er at produktet du selger bør appellere til en oversiktlig gruppe mennesker, og det andre at man må være kreativ på ”rewards”, altså det kjøperne skal betale for. Falck utdyper:

– Om man skal slippe en cd, og trenger 150.000,- til det, må man å selge 1000 ex for å gå i null, om man kun skal forhåndsselge plata. Men om man tenker litt lenger: Hva om jeg strikker 100 covere, og slipper de 100 første i limited edition for 250 kroner isteden? Og hva om jeg baker inn en minikonsert til en verdi av 10.000,- som en av ”rewardsene”? Eller legger ved en t-skjorte, og tar 500 kroner for 20 pakker? Eller signerer de 100 første, og tar 200. Eller sier: den som er villig til å betale 20.000,- betaler jeg en tur til Gran Canaria og synger nattasanger for deg hver dag i en uke! Da trenger man ikke å selge 1000 eks. Om bare de tingene der hadde blitt solgt, så hadde man fått inn 85.000,- og er langt på vei til å nå målet, sier han.

– De få av oss som fortsatt kjøper plater, er glade i spesielle versjoner. Alt som det står limited edition på, blir revet bort, om det bare er attraktivt nok. Platebransjen ligger noen hestehoder foran sine venner i bokverden, men om man er en kjent artist, så er det et under at ikke alle lager et lite opplag til blodfansen med enten bonusspor, ekstra lekkert design, sølvtrykk på bookleten, signatur, bonusdisk eller hva som gir oss samlere vann i munn.

Prince-bok med crowdfunding

Falck har selv hatt suksess med crowdfunding:

– Da jeg crowdfundet Prince-boka, solgte jeg over 100 bøker til folk utenfor Norge. Tyskerer, hollendere, japanere og amerikanere var mest ivrige. Alt jeg trengte å gjøre var å legge ut en post på Princes hjemmeside, og så spredde det seg til die-hard-fansen over hele verden. Det fine med crowdfunding er den logiske mekanismen som oppstår når man setter i gang.  La oss si at det kommer en tysk Prince-bok. Jeg er av den sorten som skal ha alt av Prince, selv om jeg ikke nødvendigvis er så stø i tysk. Så da forhåndsbestiller jeg boka. Men det står at forfatterene er avhengige av å få inn 10.000 Euro for å fullføre prosjektet. Jeg vil jo ha boka, så det jeg da gjør er at jeg på Facebook spør alle mine Prince-venner om også å forhåndsbestille. Så gjør de det samme, og VIPPS så er prosjektet i mål. Det fine er at forfatterene sitter på samtlige e-post-adresser til fansene, og når neste Prince-prosjekt dukker opp, så er den e-postlista gull verdt.

Falck jobber nå med flere crowdfundingsprosjekter samtidig:
– Jeg har samlet inn snart 1,5 million kroner til Raga Rockers-tributen “Sannhet på boks”, og jeg har allerede fullfinansiert en ny norsk bok om Motorpsycho. Det tok bare to dager, etter at jeg sendte ut en mail til de som hadde kjøpt den forrige Motorpsycho-boka. De to Motorpsycho-bøkene skal også ut på engelsk, og jeg er på god vei til å få inn det som trengs der også. Snart skal jeg sette i gang nye Raga Rockers-prosjekter også. Remastrede album, en ny offisiell boks, samt en Raga Rockers-bok.  Fordelen med Raga og Motorpsycho er at de har en stor og fast følgegruppe. Raga har 18.000 medlemmer i en Facebook-gruppe, og Motorpsycho omtrent det samme. Har man en helt klart definert gruppe, som er lett tilgjengelig, så er det perfekt med crowdfunding, forteller han.

Kate Havnevik: – Viktig med en godt utviklet mailliste

Kate Havnevik har veldig gode forutsetninger for å snakke om fan-relasjoner. Med en karriere som inkluderer samarbeid med Röyksopp («Only This Moment»), turné med Air, flere soloutgivelser, og låter gjort kjent gjennom TV-serier som Grey’s Anatomy, the O.C og the West Wing har hun fans over hele verden. Fra oktober i fjor til mars i år gjorde hun en kampanje på PledgeMusic for å finansiere albumet &i. Hun satte et mål på 10.000 dollar (ca 80.000 kroner) og fikk inn 15.477 dollar (litt over 123.000 kroner), med andre ord 155% av målet, fordelt på 370 «pledgers», dvs ca 42 dollar (336 kroner) pr bidragsyter. Hun gjorde også en kampanje på PledgeMusic i 2011-2012 for albumet You. Da nådde hun 247% av målet på 10.000 dollar: hun fikk inn 24.252 dollar (ca 194.000 kroner), fordelt på 567 «pledgers», ca 42 dollar – 336 kroner – på hver. (Saken forts. under bildet)

Kate Havnevik har lykkes godt med crowdfunding. Hennes råd er å sikre seg mail-adressene til fansen.
Kate Havnevik har lykkes godt med crowdfunding. Hennes råd er å sikre seg mail-adressene til fansen. (Pressefoto)

Om forutsetningene for en god kampanje sier hun:

– Man bør ha en godt utviklet mailingliste, for eksempel basert på publikum på konserter. Man må ikke være veldig kjent, men det er viktig med en mailingliste. Det er viktig å få de som kommer på konsertene til å like Facebook-siden og legge igjen mailadresse, eller så blir det bare familie og venner som er i målgruppa, og det er ikke nok. Det er egentlig ikke nok med bare Facebook heller. Du må få dem til å ha lyst til å gidde å ta initiativ, og legge igjen kortdetaljene sine på siden. Det er mange som sier «jaaa» og så kjøpte de aldri noe. Det kjipeste er å mase på folk. Noen nye artister glemmer å tenke på hvem det er som skal kjøpe plata. Det er viktig å finne ut hvem som er i publikummet og hvordan de skal ha lyst til å støtte deg, forteller hun.

Kate har fått fans spredt rundt omkring i verden, blant annet i England, USA, Tyskland, Kina og Brasil.

– Du blir kjent med hva slags mennesker fansen er, hva de setter pris på og hva de synes er gøy. Noen blir man litt kjent med gjennom årene. Jeg har god hukommelse, og det er veldig mange som jeg vet hvem er. De er blitt som en heiagjeng som vil at du skal fortsette å lage musikk. Men det funker ikke bare en vei, fansen forventer en personlig vinkling. Og det passer ikke for alle. Man må like å ha kontakt med folk, sier hun.

– Og hvilke produkter er det så som solgte best?

– Alt som var personlig solgte litt bedre. Hvis det var signert, håndskrevne tekster, skrevet til en person eller med en tegning. Overraskelsesboksene mine ble også godt mottatt, da ble det laget en pakke spesielt til den personen som kjøpte, forteller hun.

Prosjektene og produktene:
http://www.pledgemusic.com/projects/andi#exclusives

http://www.pledgemusic.com/projects/katehavnevik#exclusives

Natalie Aldema: – Gå utenfor de faste rammene!

Natalie Aldema ble kjent med begrepet crowdfunding under by:Larm og studier ved Norges musikkhøgskole, etter tidligere å ha studert ved jazzlinjen ved NTNU i Trondheim.
– På studiet for administrasjon og ledelse på NMH lærte vi om viktigheten av innovasjon, og å tenke nytt, kommersielt og å gå utenfor de faste rammene. At vi kvitter oss med janteloven, presenterer oss og nettverker hele veien. (Saken forts. under bildet)

Natalie Aldema mener crowdfundingarbeidet bidrar til å vitalisere henne som opphavsperson og artist. (Foto: pressefoto)
Natalie Aldema mener crowdfundingarbeidet bidrar til å vitalisere henne som opphavsperson og artist. (Foto: Bjørn Myreze)

 

Det hun jobbet med av komposisjoner i NTNUs kjeller har tatt tid å realisere på grunn av manglende finansiering. Hun har likevel fremført musikken sin på Dølajazz, Nattjazz og Oslo Jazzfestival.

– Det har dratt veldig ut i tid fordi jeg ikke har fått støtte. Støtteordninger støtter ikke påbegynte prosjekter.

Aldema har en kampanje på NewJelly hvor målet er å skaffe 4.000 euro (ca 35.000 kroner) for å mastre en ferdig innspilt plate – Dark Dew – og trykke opp vinyler av den. De som bidrar får et eksemplar av plata og gratis inngang til releasekonserten. Uansett utfall føler hun at crowdfundingarbeidet bidrar til å vitalisere henne som opphavsperson, artist og bransjeaktør:

– Absolutt, fra å stå og stagge kommer jeg endelig gjennom på den andre siden. Når jeg går tur om morgenen nå kan jeg spille inn skisser på mobilen, så det er kreativt genererende. Jeg har laget tre skisser bare i løpet av kampanjeperioden. Nå har jeg tatt opp studielån og utdannet meg, så jeg må bare ut og kjøre på. Det er en måte å bli sett og hørt på, og kanskje det kan høyne muligheten til å få enda mer støtte senere, sier hun.

http://www.newjelly.com/Projects/Aldema—Mork-kunst-pop/

Mer enn ålreit: Lars Martin Myhre om sine 40 år i musikklivet

Midt i Lars Martin Myhres fortsatt skapende liv begynner det å renne inn med anledninger til å feire runde jubiléer i huset hans i Sandefjord. Nå er det 20 år siden utgivelsen av «Noen ganger er det all right», 40 år siden han som 19-åring begynte å leve av musikk på heltid, og neste år er det 60 år siden han fikk testet stemmen sin live for aller første gang.

Tekst: Kai Lofthus, foto: Willy Martinsen

Uten Lars Martin Myhres kunstneriske overbevisning og snedige innstendighet etter 14 forutgående samarbeidsår med Odd Børretzen ville Årets hit i 1995 (Spellemannprisen, 1996) og Tidenes norske hit (Spellemannprisens 30-årsjubileum, 2001) vært en helt annen enn «Noen ganger er det all right». Den kommersielle eliten i platemarkedet på den tiden var artister som laget helt annen musikk enn å kombinere jazz, viser og snakk, og utfordret dermed enhver oppfatning av relasjonen mellom kvalitet og popularitet.

Selvfinansiert suksessalbum

Myhre gjorde nylig et timelangt intervju med oss om alt fra hans musikalske oppvekst til medlemskapet hans her. I forbindelse med prat om innspillingskostnader kom han med utdypninger om spiren til det selvfinansierte suksessalbumet – innspilt i NRKs Studio 20 på Marienlyst – og de økonomiske rammene de måtte forholde seg til:

– Jeg husker ikke budsjettet, men etter fem års masing fikk jeg overbevist Odd om at vi burde lage plate. Vi fikk penger av kassettavgiftsfondet i 1990, men Odd synes det bare var tull. Han mente det ikke ville være noen som var interessert i noe ny musikk. Men hver gang vi skulle et sted, i NRK eller andre steder, lagde vi noe. Da vi var på Skalldyrfestivalen i Mandal lagde vi «Jeg hater måker» og på Trebåtfestivalen lagde vi «Noen ganger er det all right». Vi hadde etterhvert veldig mye bra, så jeg skiftet etterhvert taktikk og sa til ham: det hadde vært litt moro om barnebarna kunne høre hva vi drev med? Jo, jo, litt skal vi kanskje klare å bli kvitt, sa han. Han hadde aldri solgt mer enn 800 eksemplarer, bare til akkurat de som var interesserte. Han hadde penger i banken, og så hadde vi akkurat fått støtte på 50.000,-. Men de kassettavgiftspengene ville vi ikke få før etterpå, så vi gikk til DnB og spurte om vi kunne få en kassekreditt på bare noen måneder mens vi skulle spille inn den plata. Det sa de blankt nei til, vet du (latter). Det var ganske morsomt i ettertid, for da sa de: «erre no guttær er det bare å si fra». Ja, nå ja! Budsjettet var kanskje 50-60.000,-, men det ble lenger i etterkant siden vi betalte ekstra til musikerne etterhvert som det tok av, forteller han. Fond for utøvende kunstnere og NOPA støttet også utgivelsen.

– Forøvrig har jeg aldri tenkt økonomi når jeg setter i gang et prosjekt jeg har lyst til å gjøre – det får en annen hjernehalvdel ta seg av, presiserer han.

Albumet består av tekster signert Børretzen og melodier av Myhre, med unntak av «Sjømannsvals», hvor Børretzens tekst ble akkompagnert av en melodi av Tony Joe White. Utover det opphavsmessige fikk de unik drahjelp på mediefronten:

– Vi gjorde en avtale med NRK der hver låt ble et innslag på Reiseradioen den sommeren før plata kom ut, der vi satt i båten til Odd og prata.

(Saken fortsetter under bildet)

LarsM_ute3SH

Den musikalske oppveksten

Endel mennesker later til å tro at musikk er noe som kommer fra de store plateselskapene, fabrikkert ved «å trykke på noen knapper». Lars Martin Myhres diskografi er et av utallige eksempler på hvor personlig det skapende arbeidet er, og naturvitenskapelig nok kunne ikke musikken blitt til uten hans foreldre og den rollen som sang og musikk spilte hjemme i Tønsberg.
–  Da moren og faren min hadde besøk, og det var fest så sang vi. Det var før NRK og TV. Det var ingen som kunne noe særlig, det var tre grep på gitaren og litegrann trekkspill. Faren min spilte litt fele, men det var mest for å få folk til å gå, og det viste seg å være effektivt! Jeg ble veldig tent på den musikkgleden, og min tre år eldre søster pleide å dra hjem plater, det var på 60-tallet, forteller han.

Musikk til arbe´

Den første gitaren fikk han i 12-13-årsalderen og begynte snart så smått å lage egne låter og etablere band. Da han trengte penger til ny gitar fikk han jobb i Leif Kjørboes jernvarehandel, fortsatt i Tønsberg.

– Jeg hadde en regel for meg selv om at jeg måtte jobbe med musikk minst tre timer i arbeidstida, så jeg hadde gjemt musikkteoribøker rundt omkring i butikken. De fant fortsatt bøker 10 år etter jeg sluttet! Og så jobbet jeg videre med musikk i minst tre timer da jeg kom hjem. Sånn holdt jeg på i to år. En dag kom jazzsaksofonisten Bernt Brinck-Johnsen inn i butikken og sa: jeg har hørt du spiller gitar! Det var ikke så verst; har du lyst til å være med i et band? Det førte til at jeg var med og spilte på Pizzanini hver torsdag, med folk som hadde spilt med blant andre John Coltrane og Eric Dolphy. Det var ikke noe penger i det, men jeg fikk sceneerfaring som 16-17-åring, og jeg fant jazzen, sier han.

En halv million plater

I 1981 startet samarbeidet med Børretzen, som da var godt etablert som en 54-årig humorist, kåsør og forfatter. Den sommeren hadde de en spillejobb sammen for innsatte og medarbeidere i Sem kretsfengsel. Deretter blomstret samarbeidet videre med NRK-jobber, spillejobber og turnéer. To år etter utgivelsen av «Noen ganger er det all right» i 1995 hadde den solgt over 150.000 eksemplarer. Børretzen selv trodde ikke den ville selge mer enn 800, mens Myhre tippet på 1 200 enheter. Dagbladets Tom Stalsberg skrev at den «ikke (er) noe for salgslistene, men en varm venn i høstmørket». Deres fire studioalbum og to samleplater har nå solgt nærmere en halv million plater.

Men samarbeidet med Børretzen har langt fra vært det eneste med strålende forfattere: Arild Nyquist og Gro Dahle har vært andre nære samarbeidspartnere. Samarbeidet med Nyquist foregikk parallelt og vel så mye med ham i de 20 årene med Børretzen. En annen som Myhre fremhever er Ingvar Hovland, som han kaller sin aller nærmeste samarbeidspartner i dag. – Ingvar er en av våre fremste tekstforfattere, som har jobbet med blant andre Vamp og Rita Eriksen, og han skriver de aller fleste tekstene på platene der jeg fremfører mitt eget materiale, delvis i samarbeid med meg, sier han.

Om låtskriving

Siden Myhre har jobbet så mye med jazz, betyr det dermed også at innspillingene hans preges av improvisasjon?

– Det store paradokset er at jeg var mye mer forberedt og hadde ting skrevet ferdig før. Det var sikkert litt kontrollbehov, tenker jeg. Nå gjør jeg det ofte omvendt, og det er litt utfordrende; når går det fra å være skapende til å være utøvende?

Den ideelle innspillingssituasjonen beskriver han slik:
– Jeg tar med meg mine venner, en kjernebesetning, i et stort studio med plass til mange. Så spiller vi inn basisen ut fra idéene jeg kommer med, og så er det mange fantastiske, kreative mennesker som er så rause at de bruker sin kreativitet til at det skal bli en best mulig plate. Da ville jeg vært en dust om jeg hadde overstyrt det. Så jeg ser hva som skjer og deretter tar jeg en lang pause etter innspillingene for å tenke gjennom alle delene, forteller han.

(Saken fortsetter under bildet)

LarsM_tenke SH
Livets vann

Hvordan var det å spille inn albumet «Livets vann» (2013) i en tid da det ofte skapes og gis ut låter for en strømmebasert økonomi?

– Der har du forskjellen på storform og kortform. Romanforfattere tenker kanskje litt på samme måte som meg iblant: Hvorfor skrev jeg ikke dikt isteden? Jeg liker kortformatet også, men som du sier, jeg vil sette det inn i en sammenheng. Livets vann er storform. Det som er morsomt der er at når jeg jobber med storformen, lager grafiske partiturer og roter meg bort .. jeg skriver aldri så mange små låter som jeg gjør da! Jeg kan bli fristet til å stikke av, skulke, fordi jeg blir møkka lei av det store prosjektet. Men hvis du ikke skrur på TV-en da, og heller setter deg ved pianoet og jobber videre kan det bli så fint! Eyvind Skeie hadde et veldig fint navn på det der: han kalte det for ”fluktenergi”. Det er veldig befruktende for hverandre å jobbe i både storformen og låtformen.

Lærdommen om TONO og bransjen

Han fikk tidlig et spesielt godt forhold til TONO, hvor han i tillegg til å være medlem også har vært varamedlem i styret, og nå sitter i valgkomitéen. Åpenbaringen om det som den gang formelt het ”Norsk komponistforenings internasjonale musikkbyrå TONO” kom etter oppklaring av en viss rebellsk mentalitet.

– Det var noe som het Vestfoldmesterskapet i rock, og vi ville være alternative og boikotte det. På 70-tallet var det moderne å boikotte ting. Så vi arrangerte en konsert i Tønsberg hvor alle spilte sin egen musikk, og da var vi veldig opptatt av å slippe å betale TONO-avgift. Jeg tror kanskje også vi slapp det. I løpet av den prosessen ble jeg klar over at TONO ikke var politi eller staten, eller at det handlet om en skatt. Jeg forstod at det gikk an å registrere verkene våre, og at vi kunne få en avregning på det enten vi spilte dem selv eller andre gjorde det. TONO-penger var helt fantastisk! Du hadde ikke peiling på hvor mye det kom til å bli, eller om det var noe i det hele tatt. Vi kunne ikke regne med noen ting, det var som en tippegevinst, som var positivt: penger som du vet du får har du allerede brukt opp! Det gjorde også noe med selvfølelsen å få en avregning. Du følte deg som en komponist, det var beviset på at man var komponist eller tekstforfatter, og at noen hadde betalt for musikken din. TONO ble den første tilknytningen min til et nasjonalt musikkliv. Det første jeg gjorde på plate var i 1983, og da ble jeg klar over søsterorganisasjonen NCB, sier han.

(Saken fortsetter under bildet)

LarsM_ute2
Ny plate våren 2016

Etter alle disse årene jobber han fortsatt med musikk. Siden rundt 2000 har hovedprosjektet – både som komponist og utøver – vært det han kaller Myhre Sings Myhre, der han for første gang begynte å synge egne sanger. Solokarrieren som artist til eget materiale omfatter «10 sanger», «Stengetid?», «Sibelius’ åttende, eller så langt vi har reist for å komme til kort» og «En natt med Olson og Strand». Det andre kunstneriske løpet for ham er de større verkene; storformen: «Hysj» og «Livets vann – Et vannverk». Han har vært involvert i godt over 50 plater, inkludert som produsent for blant andre Halvdan Sivertsen, Anna Wirsén og Heidi Gjermundsen Broch.

Nytt album

Vi kan vente enda en ny plate neste år, kalt «Hans Majestet», men han har ikke akkurat noen ambisjoner om å breake i USA.

– Jeg fikk telefon en gang fra en mann om at kona hans døde den dagen, 43 år gammel. Det siste hun sa til han var, kan du spørre Myhre om han kan komme i min begravelse og synge den trøstesangen? Han fortalte at hun hadde hørt den plata så sant hun var våken den siste uka. Etter begravelsen takket og takket de, og da jeg kjørte derfra tenkte jeg at: fader heller, det er jeg som skal takke. Det tror jeg ikke noen listeplassering kan konkurrere med!

EDVARD-pris til Eivind Buene

Komponist Eivind Buene er vinner av den prestisjetunge EDVARD-prisen 2015 i kategorien Samtid for verket  ”Blue Mountain”.

EDVARD-prisen er en pris som har vært delt ut av norske komponister, tekstforfattere og musikkforlag gjennom organisasjonen TONO siden 1998. Prisen i kategorien Samtid vil deles ut den 15. September ca. kl. 2000 på ULTIMA-festivalen som arrangeres i Oslo. Her vil Buenes verk fremføres av Kammerorkesteret i Universitetets Aula. Prisen vil deles ut av fjorårets vinner i samme kategori, Magnar Åm.

– Musikk er drøm, minne og virkelighet samtidig. Det å få Edvard-prisen er stas, en deilig anerkjennelse fra musikk-Norge, sier prisvinner Eivind Buene.

Juryens begrunnelse:
“Siden han som ung mann med største selvfølge inntok sin plass i norsk samtidsmusikk, har Eivind Buene imponert med en sjelden skriveførhet og stilsikkerhet. Dette gjør ham i stand til å ta store kunstneriske sjanser i sine prosjekter, og lande på beina. Fra sin ikke-klassiske bakgrunn har han også beholdt en leken holdning til hva som er lov og ikke lov innenfor musikalske sjangere.

 Til alt overmål har komponisten også klart å etablere seg som forfatter. Og i verket «Blue Mountain» får han en sjelden anledning til å vise seg fra begge sider, da han står bak både tekst og musikk. Disse to elementene er tenkt som ett konsept, skreddersydd til hverandre i en form som nesten bare kunne tenkes ut i ett og samme hode. Dette er det som gjør verket til noe helt unikt.

 Dialogen mellom de to skuespillerne er diskret og hverdagslig, men kommer skritt for skritt nærmere på lytteren.  Vi blir sittende som tilskuere til en konsert i konserten, hvor orkesterets nærvær på scenen også blir en dobbelt virkelighet. Sitatene av Gustav Mahler og andre klassiske komponister faller naturlig inn i en orkestersats som ikke er overspilt, men holdt i en nesten skisseaktig tone. Et sterkt stykke som sier noe om musikkens kraft til å bære med seg minner.”
EDVARD-prisen
EDVARD-prisen, oppkalt etter Edvard Grieg, er en pris TONO har delt ut årlig siden 1998, og som tildeles opphavsmenn og -kvinner som har skapt musikkverk og tekster til musikk av høy kunstnerisk kvalitet. Med prisen ønsker TONO å øke oppmerksomheten rundt norske komponister og tekstforfattere, og å øke nordmenns forståelse for og kjennskap til nyskrevet norsk musikk. Prisvinnerens musikk eller tekst må være urfremført eller utgitt foregående år. Det legges også vekt på opphavspersonens øvrige produksjon.

EDVARD-juryen 2014 bestod av komponistene Nils Henrik Asheim (juryleder), Arvid Wam Solvang, Marte Heggelund, Rita Engedalen, Terese Birkeland Ulvo, samt musikkforlegger Jan Stefan Bengtsson.
For oversikt over alle vinnere av EDVARD-prisen siden 1998, besøk denne siden:
http://www.tono.no/om-tono/priser-og-stipender/edvardprisen-tonos-formidlerpris/

For mer informasjon:
Janne Sievers, kommunikasjonsrådgiver i TONO, mob. 95760286, e-post: [email protected]

Om TONO:
TONO er et non-profit samvirkeforetak, stiftet i 1928, som eies og styres av sine medlemmer: Komponister, låtskrivere, tekstforfattere og musikkforlag.  TONO forvalter fremføringsrettigheter for musikkverk i Norge, og innkasserer vederlag for offentlig fremføring av dem. TONO representerer i dag mer enn. 26 000 norske komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Gjennom gjensidige representasjonsavtaler med tilsvarende selskaper i andre land forvalter TONO i praksis hele verdensrepertoaret.  Som non-profit foretak overføres TONOs resultat videre til rettighetshaverne i fremførte verker. TONO legger dermed til rette for bruk av musikk i samfunnet, samtidig som TONOs medlemmer gis et grunnlag for å kunne skape stadig nye musikkverk. For mer info, besøk www.tono.no.

TONO avregner 124,6 millioner

I sin septemberavregning avregner TONO 124,6 millioner kroner til rettighetshavere i fremførte verk i inn- og utland.

Områdene det er avregnet for er:

  • Konserter i 2014
  • Fremføringer på radio og tv i første kvartal 2015
  • Kinofilm i 2014
  • Privatkopiering for 2013
  • Utlandsavregning
  • Netflix for første kvartal 2014
  • Diverse etteravregninger, direkteavregninger og reguleringer

73 mill til Norge, 48 til utlandet
Av de 124,6 millioner kronene som er avregnet går kr 73 millioner til medlemmer av TONO og kr 48  millioner til rettighetshavere i utlandet, mens kr 3,6 millioner er reservert på uidentifiserte rettighetshavere/musikkverk og for omtvistede rettigheter. Disse utbetales på et senere tidspunkt når disse sakene er avklart.

NCB-avregning for online
I tillegg til TONOs avregning, er det avregnet 6,6 millioner til TONOs medlemmer fra NCB, et selskap TONO eier sammen med de øvrige nordiske forvaltningsselskaper. NCB avregner på vegne av disse forvaltningsselskapene for brorparten av onlinebruk. NCB-avregningen nå i september inneholder blant annet:

  • Beat.no for andre og tredje kvartal 2014
  • Beatport for første kvartal 2015
  • Google Play for andre og tredje kvartal 2014
  • iTunes for tredje og fjerde kvartal 2014
  • Spotify for mars-mai 2015
  • WiMP for februar-mai 2015
  • Youtube for fjerde kvartal 2014.
  • Microsoft X-box for første kvartal 2015

Medlemsspørsmål kan rettes til medlemsservice på 22 05 72 80 eller [email protected]. Eventuelle reklamasjoner må være skriftlige og sendes TONO innen 2. november 2015.

Mediehenvendelser:
Willy Martinsen, kommunikasjonssjef i TONO, mob. 909 65 254, mail: [email protected]

Om TONO:
TONO er et non-profit samvirkeforetak, stiftet i 1928, som eies og styres av sine medlemmer: Komponister, låtskrivere, tekstforfattere og musikkforlag.  TONO forvalter fremføringsrettigheter for musikkverk i Norge og innkasserer vederlag for offentlig fremføring av dem. TONO representerer i dag nærmere 27 000 norske komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Gjennom gjensidige representasjonsavtaler med tilsvarende selskaper i andre land forvalter TONO i praksis verdensrepertoaret i Norge.  Som non-profit foretak overføres TONOs resultat videre til rettighetshaverne i  fremførte verker. TONO legger dermed til rette for bruk av musikk i samfunnet, samtidig som TONOs medlemmer gis et grunnlag for å kunne skape stadig nye musikkverk. For mer info: www.tono.no

(Foto:istockphoto.com)

Slik ble låta til: Det går likar no

Låtskriver i D.D.E., Frode Viken, mener det har vært kritikerallergi mot D.D.E. i norsk media. Det er ikke musikkanmelder i Dagens Nærligsliv Audun Vinger enig i. Her er historien om hvordan «Det går likar no» ble skrevet.


Tekst: Kai Lofthus/Willy Martinsen
Foto øverst: Marthe A Vannebo

– Æ sett her på skåla, synger D.D.E.s Bjarne Brøndbo i en av Norges ultimate ”dagen derpå-låter”, Det går likar no. Tekstlinjen avslører også hvor bandets gitarist og låtskriver Frode Viken begynte å skrive låta.

– Mer Rai Rai

Det var i Bodø Frode Viken fikk inspirasjonen til å skrive teksten og melodien til ”Det går likar no”, mye takket være Kari Thorvik fra plateselskapet Norske Gram. Disse to, og resten av D.D.E., var nemlig på jobboppdrag i byens kulturhus på et tidspunkt da det Trondheim-baserte plateselskapet omsider hadde begynt å omsette mengder av plater med bandet fra Namsos.

Så langt hadde D.D.E. utgitt to Åge Aleksandersen-produserte plater: “Rai-Rai”, utgitt på Tylden & Co i 1993, og “Rai 2” på Norske Gram i 1994, samt det Svein Gundersen-produserte konsertalbumet “Det é D.D.E.”, også på Norske Gram, og som solgte i mer enn 100 000 eksemplarer etter utgivelsen i 1995.
Der i Bodø sa Kari Thorvik til Viken en kveld at de måtte ha mer ”rai rai” på neste plate. Mer skulle det ikke til for å inspirere Viken, som gikk på toalettet et kvarters tid, og skrev ned teksten på en del av en toalettrull. Han gikk tilbake til Thorvik, lente seg frem og sa: ”Vet du hva? Den nye hiten heter Det går likar no”.

– Låta kom som et smell, oppsummerer Viken, som har vært TONO-medlem siden 1989 og har mer enn 270 titler registrert i TONOs databaser.

Det går likar no ble åpningssporet, og den store hiten, på det Svein Gundersen-produserte albumet ved samme navn, som ble utgitt i 1996, og som endte med å selge i ikke mindre enn svært respektable 270 000 eksemplarer.

"Det går likar no" har forlengst blitt et munnhell som brukes over hele landet. På trøndersk. Det er selvsagt D.D.E-s Frode Viken som har æren for det. Her er D.D.E i kjent stil under en konsert på Union Scene i Drammen i 2013. Snart kan det komme nytt album fra bandet. Foto: Marthe A Vannebo
«Det går likar no» har forlengst blitt et munnhell som brukes over hele landet. På trøndersk. Det er selvsagt D.D.E-s Frode Viken som har æren for det. Her er D.D.E i kjent stil under en konsert på Union Scene i Drammen i 2013. Snart kan det komme nytt album fra bandet. (Foto: Marthe A Vannebo)

Kampen mellom over- og underbevisstheten

Hvordan er Frode Viken i stand til å bevege seg mellom ulike univers, som å komponere en partylåt om ”dagen derpå” og følsomme svisker som “Vinsjan på kaia”, med tekst av Idar Lind? Til dette svarer Viken at han tenker på hjernen sin som en datamaskin, hvor det mates inn masse inntrykk, som senere kommer ut i en veldig konsentrert periode sammen med resten av bandet:
– Jeg kan leke med akkorder på piano og gitar, men er livredd for å røre instrumentene for mye før vi er i studio. Hvis det kommer en feil akkord har det ødelagt underbevisstheten. Jeg slåss hele tiden med overbevisstheten. Det er viktig å ikke forstyrre tankegangen, men la prosessen gå, og trykke på knappen noen måneder før vi skal i studio.

Kari Thorvik, som med sin ”mer rai rai”-oppfordring inspirerte Viken til å skrive Det går likar no, utdyper:

– Når Frode skriver det Bjarne skal synge lager han et persongalleri, et univers av personer. Rai-Rai og Det går likar no handler om samme karen. Vinsjan på kaia handler om en annen person i galleriet. Derfor kan han skrive så mange forskjellige typer sanger. Når han lager det universet blir det mer personlig og ikke bare ord.

Plateaktuelle igjen i 2016?

Etter 16 D.D.E.-album er Frode Viken fortsatt motivert til å skrive låter og spille med D.D.E.. Det kan bli aktuelt med en ny plate i løpet av 2016, men det vil trolig kun bli en digital utgivelse. Han ser ikke lenger noen stor verdi i å trykke den opp på CD. Konsertene kompenserer åpenbart for det:

– Det er mange unge som ikke engang var født da Det går likar no kom ut, og som lærer seg repertoaret vårt, og noen ganger synger høyere enn oss. Det har vært en voldsom allergi mot oss i kritiker-Norge. Men vi kan gjerne gjøre dette til vi er 100, så lenge noen kan bære oss opp på scenen, sier han.

Ingen kritikerallergi

- Partylåtene til DDE blir jo som Joni Mitchell sammenliknet med partylåtene som er på hitlistene i dag, sier Audun Vinger, musikkanmelder i Dagens Næringsliv. (foto: Oppland Arbeiderblad)
– Partylåtene til DDE blir som Joni Mitchell sammenliknet med partylåtene som er på hitlistene i dag, sier Audun Vinger, musikkanmelder i Dagens Næringsliv. Selv liker han balladene deres best. (foto: Oppland Arbeiderblad)

Musikkanmelder i Dagens Næringsliv, Audun Vinger, mener Viken overdriver når han hevder at kritikerne har hatt en ”allergi” mot DDE.

– Nei, det stemmer ikke. Da «Det går likar no» kom på midten av 90-tallet var nok barske norske musikkritikere mer opptatte av å vise hva slags smak de selv hadde privat, men nå bedømmes musikk mer ut fra hva det er. Det har blitt mer allmenn respekt for godt låtskriverfag, og selv om DDE er på siden siden av den vanlige ”kritikermusikken”, ser folk kvaliteten i låter som funker, og blir en del av det norske. Jeg vil påstå at DDE har en ganske høy standing nå, som populærkulturelt fenomen,  men «Det går likar no» er jo ikke den beste låta deres. De mer følsømme «E6» og «Vinsjan på kaia» er veldig mye bedre.

– Liker du ”Det går likar no” selv?

– Jeg liker balladene deres. De har en pathos ved seg som er på grensen til teit, men som likevel blir en slags norsk utgave av Bruce Springsteen og de der. DDE tar deler av den amerikanske rocketradisjonen, og gjør det til noe veldig norsk, eller i alle fall midt-norsk. Og forresten, partylåtene til DDE blir jo som Joni Mitchell sammenliknet med partylåtene som er på hitlistene i dag.


Krediteringer
Komponist og tekstforfatter: Frode Viken
Arrangører: Bjarne Brøndbo, Eskil Brøndbo, Eivind Berre, Terje Tranaas og Bård Jørgen Iversen.
Musikkforlag: Warner/Chappell Music Norway

Syv ulovlige nettsteder blokkeres

Foto øverst: istockphoto.com

Oslo tingrett påla 1. september de største internettleverandørene i Norge å blokkere tilgangen til The Pirate Bay og seks lignende nettsteder.

I 2013 vedtok Stortinger viktige endringer i åndsverksloven, som ga norske domstoler rettslig grunnlag for å pålegge endringer i åndsverksloven. Lovendringen ga norske domstoler rettslig grunnlag for å pålegge norske internettleverandører å blokkere nettsteder som bidrar til ulovlig distribusjon av musikk og film. Nå har Oslo Tingrett pålagt de største internettleverandørene i Norge å stenge tilgangen til syv nettsteder som gir tilgang til rettighetsbeskyttet film- og musikkinhold.

– Våre medlemmer erfarer at piratkopiering av film og musikk fortsatt er et betydelig problem som medfører store tap for norske filmskapere, komponister og tekstforfatter. På The Pirate Bay lå det ved måling i 2014 hele 2,8 millioner verk – de aller fleste ulovlig tilgjengeliggjort. Det skal ikke fortsette. Nå har vi fått en stor seier i Norge. Det er en knusende dom mot piratene, sier Ingrid Kindem, styreleder i NOPA (gruppeforening i TONO). – At disse nettstedene nå blokkeres, er gode nyheter både for dem som skaper og dem som nyter norske filmer, TV-serier og musikk.

Les hele pressemeldingen fra NOPA, Norsk Videogramforening og advokatfirmaet Simonsen  Vogt Wiig ved å klikke her.