Du kan høre musikken hans i en rekke internasjonale serier og filmer. Alexander Kristian Andresen har skapt seg et liv og en karriere i USA, men veien fra Sandefjord til LA har bydd på krumspring. Hvordan lykkes man i the land of the free?
/ 28/05/2021 / Kristian DugstadFor mange unge musikkskapere eksisterer den amerikanske drømmen i beste velgående. USA er det forjettede land – Et glansbilde – Noe nesten uoppnåelig.
I en naturskjønn avkrok av verdens underholdningshovedstad ligger The Hollywood Dell. Et boligområde i en liten dal i Hollywood Hills, åsen mellom Capitol Records Tower og Hollywood-skiltet.
Og her, i skyggen av popkulturens fremste landemerke, med Lake Hollywood i bakgården, bor Alexander Andresen. En norsk-kanadier fra Sandefjord som jobber som komponist for TV- og filmbransjen.
Du kan høre musikken hans blant annet i serier som, Life Below Zero, American Idol, Shark Week og Catfish, filmen Take This Waltz med Seth Rogen og Michelle Williams, og den norske krimmen Det tredje øyet.
Han har skapt seg et liv og en karriere i USA, men veien fra Sandefjord til LA har bydd på krumspring. Hvordan lykkes man i the land of the free?
– Det begynte med at jeg dro. Når jeg har bestemt meg for noe så gjør jeg det. Derfor var det ikke vanskelig å reise, forteller Alexander.
Det virker åpenbart, men mange drømmere tør nok ikke engang å ta det første steget. For Alexander var det aldri et spørsmål. Etter gymnaset pakket han med seg saksofonen og drømmen om en karriere som jazz-musiker, og flyttet fra Norge.
Veien bar til Kanada, der han selv er født, og bodde til han var syv. I barndommen besøkte familien slekt i Norge og tilbragte sommerdager på båttur i Haugesund. Allerede da viste Alexander stor tro på egen retningssans.
– De hørte et plask og en stemme som sa «Bye guys». Da hadde jeg kastet meg på sjøen og begynt å svømme i motsatt retning. Jeg har aldri vært rett for å finne min egen vei.
Og nettopp det å tørre å kaste seg ut på dypt vann tror han er nøkkelen. Billedlig, vel og merke.
Alexander jobbet flere år som frilansmusiker i Kanada, og spilte blant annet med det Grammy-vinnende disco-bandet A Taste of Honey, kjent for Billboard Hot 100 #1-hiten Boogie Oogie Oogie fra 1978.
Jazzen havnet i baksetet i denne perioden, men han var ikke klar til å gi opp drømmen.
– Jeg begynte å studere saksofon ved jazzlinja i Toronto. Men det siste året på studiet snudde smaken min 180 grader og jeg ble veldig interessert i indie, bluegrass og roots-musikk. Dagen etter jeg fullførte graden min pakket jeg ned saksofonen og skaffet meg gitar og banjo.
Saken fortsetter under bildet.
Helt siden den legendariske science fiction-filmen Back to the Future ble vist på kinolerretet i 1985 hadde Alexander hatt en forkjærlighet for filmmusikk. Etter jazzgraden var oppnådd og kapittelet lukket, blusset kjærligheten til filmmusikk opp sterkere enn før.
– Da jeg kjøpte min første iPhone fulgte det med en gratis episode av serien Being Erica. Jeg ble utrolig fascinert av musikken. Den lekte med akustisk gitar og strengeinstrumenter innenfor det indie-landskapet som jeg nettopp var blitt så nysgjerrig på. Da noterte jeg navnene på alle som hadde jobbet med musikkproduksjonen i serien, og sendte en haug med e-poster.
Det varte og rakk, men etter seks måneders stillhet ble han bedt om å stikke innom. Siden har han ikke sett seg tilbake.
– Jeg endte opp å få jobbe på de tre neste sesongene av Being Erica. Jeg innså at dette var det jeg ville gjøre resten av livet.
Han jobbet med TV på dagtid, og produserte musikk med Abel Makkonen Tesfaye, som skulle vise seg å bli The Weeknd, på kveldstid. Sammen laget de to top-liner til artister som Chris Brown og Trey Songz. Men Alexander måtte forlate Toronto for å søke drømmen. Filmmusikken ventet på ham.
Med kunnskap fra de kjente kanadiske filmkomponistene Trevor Yuile (Orphan Black) og Jonathan Goldsmith (Oscar nominerte «Away With Her») i bagasjen, reiste han til LA.
I Hollywood signerte Alexander med et produksjonsselskap. Siden har han skrevet musikk til levende bilder. Men ting har forandret seg de siste årene.
– Bransjen er i endring. Jeg skriver mer og mer for musikkbiblioteker. En produsent gir meg noen stikkord, og jeg skriver en rekke musikkstykker basert som skal formidle den stemningen. Da er det opp til den som klipper programmet å sy det hele sammen. Det er litt nervepirrende, men ikke mindre kunstnerisk – oppgaven er fortsatt å støtte dramaturgien.
I takt med disse forandringene i produksjonen har også Alexanders arbeidshverdag forandret seg.
– Da jeg først kom hit til LA foregikk alt i studio med playback av video. Nå jobber jeg mer og mer fra studioet mitt her hjemme. Jeg har mange komponister i nabolaget som gjør det samme. Rett oppi gata bor blant annet Clint Mansell («Black Swan») og Michael Brook («The Fighter»). En gang jeg feiret Thanksgiving hjemme hos Michael fant vi ut at han fikk en jobb der jeg også var i kikkerten. Den filmen var Brooklyn som ble Oscar-nominert året etter.
Selv om Alexander har tilbragt hele sin profesjonelle karriere i Kanada og USA, er han TONO-medlem for territorier utenfor Nord-Amerika.
– Jeg lurte lenge på om det var lurt å splitte rettighetene mine, men det har vært veldig positivt. Kommunikasjonen med TONO har alltid vært effektiv og god.
Det er fristende å si at Alexanders liv er som tatt ut av en film. Det er heller ikke så langt fra sannheten. På reisen fra Sandefjord til LA har han jobbet hos både Hans Zimmer, Tom «Junkie XL» Holkenborg og artisten Snow, samt film med Olivia Newton-John og Nelly Furtado.
I dag har han stadig besøk av norske låtskrivere hjemme i The Hollywood Dell hvor han har en liten hybel i gården hvor de kan bo og studio i en ombygd garasje. Det er et mildt sagt ettertraktet område for musikkskapere.
– Det er noe av magien med dette stedet. Gangavstand til Hollywood, men pumaer og rødgauper i bakgården. Det skjer det ting som ikke skjer noen andre steder. Like før korona-pandemien spilte jeg med Sondre Lerche på en hyllestkonsert til Joni Mitchell. Rett ved siden av scenen sitter selveste Meryl Streep og digger. Det er surrealistisk.
Så om du har en drøm om Amerika i magen, har Alex bare ett råd.
– Reis så fort som mulig. Ikke vent til det er for sent. Det er klart det kan være skummelt, men det beste rådet jeg fikk var det en god venn sa til meg en gang:
«noen ganger må man ha is i magen.»