Hanne Kolstø: Alt starter i Photo Booth

Hanne Kolstø har nå i november gitt ut sin første nynorskspråklige plate. Vi har snakket med henne og medprodusent Øyvind Røsrud Gundersen om hvordan låtene ble skrevet, og hvordan låta ”Snakkeboble” ble spilt inn i studio.

 / 15/11/2016 /
Hanne Kolstø har nå i november gitt ut sin første nynorskspråklige plate. Vi har snakket med henne og medprodusent Øyvind Røsrud Gundersen om hvordan låtene ble skrevet, og hvordan låta ”Snakkeboble” ble spilt inn i studio.

Tekst: Kai Lofthus, foto: Willy Martinsen/TONO

Den 35-årige sykkylvingen Hanne Kolstø har blitt kalt ”bedre enn Beatles” av Morgenbladet (2011) og ”Popens nye trendsetter” av Aftenposten (2015). Da hun i januar i 2016 skulle skrive det nye albumet isolerte hun seg i sitt provisoriske, ti kvadratmeter lille kjøkkenstudio i Oslo – med en ovn som stativ til hennes analoge Roland Juno-106 synth. Der jobbet hun frem en rekke instrumentaler.

– Ein låt startar alltid for meg i Photo Booth på Mac-en, forteller Kolstø. – Neste steg er å spele inn det som måtte vere basen, riff eller akkordar på gitar eller piano, rett inn på mikrofonen på Mac-en og inn i Garageband.

– Så lot eg det ligge, til eg og medprodusent Øyvind Røsrud Gundersen reiste til tekstforfattarfondet si leiligheit i april. Der jobba vi meir med låtane, og eg sang inn mi første linje på nynorsk. Den berre kom ein sein kveld, eg hugsar det var skikkelig flaut, eg rødma. Det tok litt tid før resten av tekstane kom, men eg synest å hugse at dei rann ut på eit par dagar i juni. Då var det plutseleg heilt naturleg for å meg å synge på «sykkjylvsk», forteller hun.

Ett album i året
Kolstø er selv opphaver til de fleste låtene på det nye albumet, med unntak av ”Prøv igjen” og ”Mengdetrening”, som er skrevet med Røsrud Gundersen. Med på produksjonen er også en tidligere bandkamerat, Morten Martens, som tilfører det hun kaller “rå, heilt ville” beats. Sentralt i komposisjonene er å bevare det skjøre og uperfekte, å synge med sjela og ikke teknikken.

– Det er difor eg dei siste åra har valt å jobbe under ein tidsfrist, eitt album i året, fordi det gjer noko med arbeidsmetoden. Eg får ikkje muligheit til å gå så mykje i detalj, sensurere og polere. Ein annan fordel ved å jobbe slik er at eg alltid blir utfordra til å stå i usikkerheit. Det er viktigare for meg å vere usikker, enn å vere tilfreds. Låta skal helst stå å dirre i lufta mellom noko som kjennast godt og nært, og den bunnlause skammen ein kan føle over å ha utlevert seg sjølv.

hanne-kolsto2_1000px
Hanne Kolstø i Brageveien studio, 8. november 2016.

Slik lagde de «Snakkeboble»

Vi lar Hanne Kolstø og Øyvind Røsrud Gundersen forklare med egne ord  hvordan de laget albumets åpningslåt ”Snakkeboble”.

Hanne: ”Snakkeboble” var den låta eg var mest fornøgd med som instrumental, og vart enda meir fornøgd når eg starta synge på nynorsk. Og den er så rar i strukturen. Den går ikkje an å bli klok på. Det elskar eg.

Øyvind: Som produksjon er ”Snakkeboble” en av de låtene jeg synes stikker seg ut på plata, en produksjon som inneholder veldig mange forskjellige ting jeg liker. Fra Morten Martens’ dype, digge beats, smoothe basser og kantete pianoer til slutten med Vangelis-synther og gitartepper. Jeg er veldig glad i den, og blir ikke lei. Det er en reise av en låt. Noen av de sterkeste tekstlinjene finnes her – litt emo, men egentlig bare utrolig vakkert.

Hanne: På ”Snakkeboble” filma eg først skisser spelt på pianoet heime i Sykkylven, før eg lånte studioet til Øyvind for å få dei inn på klikk i Garageband. Men på dette albumet brukte eg faktisk lydkort på piano og synth for første gong, og det funka. Det var veldig godt at jobben eg la ned åleine med skissene kunne leggast rett inn i studioprosjektet og brukast. Ellers jobba eg med låta som så mange gongar før – eg brukte den stygge synthbassen i Garageband ”Arena Run” med forvrenging, spelte inn kassegitar rett inn i Mac-en, la stemmer, og trykka inn for hand beatskisser med typ hip hop drums med forvrenging. Så var det Øyvind sin tur å rydde opp.

Øyvind:  Vi brukte alt av Hannes pianoer og synther på denne låta, men i og med at det  opprinnelig var en instrumental, måtte vi omarrangere en del, lagt de delene hvor verset kommer flere ganger og sånt. Den er ganske mye lenger enn demoen, og ganske mye mer pompøs. Vi startet vel som ofte ellers med å legge demoelementene inn i Pro Tools, og i dette tilfelle gridda jeg noe verre før vi la ny bass. Tror vi brukte en Moog Slim Phatty, og progga noen litt bedre demobeats. Det vi gjorde på denne plata på dette stadiet var å lage noen enkle trommemaskiner i Live med en blanding av Hannes kopper-og-kar-lyder fra kjøkkenet, noen generiske Garageband-lyder, tweaka litt med gode distortion-plugins og noen av mine egne lyder. Disse brukte vi til flere av låtene, og var en kul måte å ha både en rød tråd i trommelydene, og å alltid ha dette for hånden. Jeg liker å ha trommeprogrammeringa i et annet program enn trackingprogrammet. Det gir en fin illusjon av at du jobber med et instrument og ikke et dataprogram.

Det føltes veldig ukomplisert husker jeg, helt til vokalen kom på. Da måtte vi plutselig legge verset flere ganger, fordi det var så jæskla fint, og for å lage et slags anker i låta, noe å komme tilbake til. Så meldte behovet seg for å få noen beats som matcha vokalen bedre, og det er da det er så fett å ha tilgang på en så bra beatmaker som Morten Martens. Sånne folk «spiller beats» som et instrument, og gjør ting jeg aldri hadde kommet på selv og det låter også helt ferdig når jeg får filene. Jeg trenger sjelden å tweake mye på disse sporene.

Etter dette la vi et ekstra piano med et Yamaha CP80-sample med masse klang, ny akustisk gitar lik demoen, men tatt opp litt bedre og masse elgitarer. Jeg liker ofte å legge subtile gitarjammer over låtene i idéfasen, og noe av dette blir med videre. Jeg er motstander av doktrinen «Hører du det ikke i mixen så ta det bort». Jeg synes tekstur og lydlandskaper er veldig gøy å jobbe med og interessant å høre på, pluss at slike «jam-er» kan gi grobunn for andre ideer. På Snakkeboble ble disse gitarene til noen linjer som vi la med de fabelaktige strykerne Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv, noe som gir produksjonen litt ekstra finesse og melankoli.

På slutten av låta er det også ganske mange lag med gitarer med ekstrem vreng. Jeg tror vi tok fem takes, men alle med forskjellige gitarer og voicinger og noen med nærmikrofoner og andre med rommikrofoner. Så mixa jeg alt sammen til et stereospor med gitarvegg med en gang. Til slutt spilte Ole Henrik tremolo-galskap-stryk over det hele – vi ville at det skulle slutte med litt fandeninvoldskhet og ondskap, á la Nerve Tattoo av Motorpsycho. Det er en låt både jeg og Hanne har et sterkt forhold til, og vi ble helt starstruck da vi skjønte at det var han som spiller på denne, og vi kunne bruke den referansen på den måten.

Med-produsent Øyvind Røsrud Gundersen
Med-produsent Øyvind Røsrud Gundersen

TONO: I hvor stor grad var låtene ferdige før dere gikk i studio? Var det noen improvisasjon underveis?

Hanne: Låtane er ferdige i den forstand at eg har tømt meg heilt for idéar. Låtane har ein melodi og tekst. Eg har sunge alle stemmene eg høyrer for meg. Den har som oftast fleire lag synth, fleire lag piano, som i tilfellet med Snakkeboble, kassegitar, ofte ganske enkle men likevel viktige beatskisser, og ein skikkelig stygg bassynth frå Garageband som får Øyvind til å vri seg i stolen. Så sett vi oss i studio og gjenskapar skissa frå Garageband, berre med pittelitt betre lyd. Øyvind improviserer alltid det han ynskjer å spele medan vi er i studio, det kan vere bass, gitar, synth og/eller trommer, og vi startar krangelen om kva som bør vere med og ikkje.

TONO: Har innspillingsmetodene forandret seg noe fra dere startet å samarbeide?

Øyvind: På den første platen (Riot Break (Spotify-link) fra 2011) tok vi opp på en 16-spors Tascam båndspiller som jeg egentlig ikke kunne så godt. Jeg hadde bare produsert en plate på dette tidspunktet, og vi var begge ganske blanke på det tekniske. Men dette åpnet egentlig bare mange rom, kreativt sett. Når man ikke vet hvordan noe skal gjøres, bare gjør man, da vurderer man ikke alt mulig hele tiden. Det er fint med begynnelsen på ting. Så overførte jeg alt til Pro Tools fordi vi i løpet av prosessen begynte å lage mer låter med beats og programmering, og derfra har vi jobbet her og i Live. På tredjeplata «Stillness and Panic» (Spotify-link) fra 2012, gjorde vi veldig mye sampling og beats i Live som vi tracka inn i Pro Tools. Dette kombinert med analoge synther og mer tradisjonelle metoder på gitar, bass og trommer ble metodikken på de neste platene, og slik vi fortsatt jobber. Jeg starter ofte med å legge inn Hannes Garageband-demoer i Pro Tools, tighter ting opp noe, får det i riktig tempo og slikt – det er mye orgler og Casioer i demoene på denne skiva – før vi så legger lag på lag på dette. Bytter ut noen lyder men prøver å beholde det som gjør jobben. Kombinasjonen av demolyder, lofi-trommer, pianolyder og en hifi-verden er alltid interessant for meg.

(Saken fortsetter under bildet)

hanne-kolsto2_1000_px

Første album på nynorsk

TONO: Hvordan jobbes tekstene frem? Har du noen «hellige graler»?

Hanne: Eg elskar å lese, og å leite etter svar, som ikkje finst, i bøker. Men i periodar ser eg kun på seriar. Og så blir eg lei, og så er det berre lesing, og slik går pendelen. Eg var veldig oppteken av å lese sakprosa ein periode, helst psykologi og filosofi, og vart veldig inspirert av det. Men eg har alltid lest romanar ved sidan av, og meir poesi det siste året. Før las eg helst på engelsk, sidan eg skreiv engelske tekstar. No les eg så mykje nynorsk eg kan. Skrivemetoden min er «stream-of-consciousness», eg skriv ned alt eg tenker i ein halvtimes tid her og der, og frå det plukker eg ut det eg likar, og supplerar med ord og setningar eg har samla på frå bøker og seriar og liknande. Av og til er det litt som å løyse eit kryssord, men det er dersom eg skal finne setningar til ein allereie skriven melodi. På det siste albumet har eg gjort motsett, skrevet tekst først, og sett melodi til orda. Det var deilig å setje teksten fri. Eg høyrer svært lite på andre sin musikk eller tekstar, eg får slik prestasjonsangst av det, det hemmar skrivinga mi. Men eg brukar å sende setningar til Erlend Ropstad dersom eg står fast. Erlend er ein god ven, som eg stoler heilt og fullt på når det kjem til tekst. Han var faktisk den første eg spelte den ferdige versjonen av Snakkeboble til. Det var skikkelig skummelt, men då han meir enn godkjente den vart det eit veldig rørande augneblink.

TONO: Etter å ha skrevet på norsk, føler du at du vil fortsette med det?

Hanne: Ja. Då eg fortalte Ropstad at eg hadde byrja å skrive på norsk, såg han lurt på meg og sa: «..og no kan du aldri skrive på engelsk igjen!» Og han har heilt rett. No er det berre morsmålet som gjeld for meg. Det er så godt å kome så nær seg sjølv, og så nær dei eg syng til.

Innspilt i Brageveien Studio i Oslo
Innspillingene ble gjort mellom april og juni i Brageveien Studio i Oslo, og mikset av Røsrud samme sted i august. De ble deretter mastret av George Tanderø i Livingroom i Oslo. Men mastringen ville hun ikke være med på.

– På dette albumet var Øyvind tilstades. Eg var så utruleg drittlei at eg ba om å få sleppe, forteller hun med et smil.

Hvem vet, kanskje nettopp det har ført til at hun er i gang igjen med et nytt album allerede. Ifølge Gundersen kan man stille klokka si etter når Hanne begynner å skrive igjen, selv om det skulle være kort tid før den kommende plateutgivelsen.


Fest blikket er utgitt av Jansen Plateproduksjon på LP, kassett, CD og i en spesialutgave med LP og bok. Klarer du ikke å vente helt til du er i en platebutikk, så finnes den også på Spotify.

 

Her kan du se videoen til en av låtene: