Jørgen Sandvik har vært medlem av det dobbelt Spellemann-vinnende bergensbandet Real Ones siden starten i 1994, men har de siste årene også viet mer tid til sin første musikalske kjærlighet – bluesen. Den 30. mars kan han vinne nok en Spellemann. Denne gangen i kategorien Blues for albumet «Permanent Vacation».
Navn: Jørgen Sandvik Alder: 43 Aktuell med: Nominert til Spellemannspris for albumet Permanent Vacation TONO-medlem siden: 1997
– Hva er din musikalske bakgrunn – via Real Ones til bluesen? – Jeg begynte å spille gitar da jeg var 9 år. Da lærte jeg låten «in The Early Morning Rain» av min far, og da var det gjort. Jeg begynte egentlig med blues, og har spilt det hele livet, jeg har bare ikke laget en ren bluesplate før nå. Real Ones begynte som et folkemusikkband, men begynte mer og mer å lage sin egen musikk. Det er alltid både blues og folk i musikken jeg laget for Real Ones og alt annet.
– Hvordan oppstår musikken din? – Det er jo litt forskjellig, men det kan gjerne begynne med en harmonisk idé. Et forløp som jeg videreutvikler til en sang, eller det blir en instrumental.
– Når fant du bluesen? Eller var den den som fant deg? – Blues var jo det første jeg begynte å spille og da var jeg ganske ung, så den har vært der hele tiden. Kanskje vi fant hverandre?
Torsdag 14. mars var Jørgen Sandvik (t.h.) på besøk hos Yngve L. Sætre i Duper Studios for å mikse den nye singelen «Regrets». Den kan du høre i en streamingtjeneste om få uker.
– Hvordan sjonglerer du Real Ones med bluesen du nå driver med?
– Jeg har jo spilt i Real Ones i 25 år, og det kommer jeg selvsagt til å gjøre resten av livet. Samtidig spiller jeg blues med meg selv og bandet mitt Permanent Vacation. Det er veldig kjekt begge deler. Så det er et veldig godt forhold.
– Hva er det med blues du er så glad i? – Det er vanskelig å gi et godt svar på det. Men jeg har spilt blues så lenge jeg har spilt, og hørt på det enda lenger. Så for meg er det en slags musikalsk base. Jeg opplever bluesen mer som en tilstand enn en sjanger sånn sett.
– Hva jobber du med nå, og hva bringer 2019 for deg? – I dag har jeg gjort ferdig en mix av en ny blueslåt som heter «Regrets», og som kommer ut om ikke så alt for lenge. Den jobber jeg med nå for tiden. Det blir også noen kjekke festivaler med bandet mitt Permanent Vacation.
– Hva er din største musikkopplevelse? – Det er litt vanskelig å svare på, synes jeg . Men kanskje jeg skal svare at det var da jeg lærte meg «In The early morning rain» på gitar. Da var jeg i hvert fall i gang.
– Hva het den første musikken du noen gang skrev, og hva handler den/det om? – Jeg skrev en låt sammen med en kamerat da jeg var ganske liten som heter « Nissen galopperer gjennom skauen». Den handlet om nissen. Jeg har utviklet meg litt som låtskriver siden det. Ha ha.
Roar Dons skulle rekke å bli over 60 før han albumdebuterte. I dag slippes den nye singelen «Unik», skrevet i samarbeid med EDVARD-prisvinner Ragnar Olsen – og med Anneli Drecker på kor.
Hva er din musikalske bakgrunn? Jeg har alltid spilt og sunget, i hvert fall så lenge jeg kan huske, men noen formell musikkutdannelse har jeg ikke. Som liten stjal jeg min fars gitar, og snek meg ut til en garasje i nabolaget hvor de store guttene spilte i band. Og jeg tvang min storesøsters kjæreste til å lære meg å spille. Min første konsert var som 12-åring da jeg spilte «The Times They Are A-Changin’». Kjempestolt trakterte jeg både vokal, gitar og munnspill, men jeg hadde jo ingen anelse om hva jeg sang om. Avisutklippet fra den gang har jeg fortsatt!
Hva het den første låten du noen gang skrev, og hva handler den om? «Nordens Paris». Den handler om byen Tromsø, naturen, kulturen og folkene der.
(Teksten fortsetter under bildet)
(Foto: Rune Stokmo)
Hvordan jobber du i dag? Hvordan oppstår musikken din? Jeg liker best å lage musikk i samarbeid med andre. Jeg har et veldig godt og nært samarbeid med Kjetil Holmstad-Solberg, som er låtskriver og vokalist i bandet Violet Road, og med dikteren og visekunstneren Ragnar Olsen. Kjetil og jeg sparrer på låter og innhold, og utvikler låter sammen. Ragnar har oversatt en del av Kjetil sine tekster til nordnorsk. I tillegg har jeg to produsenter i New York, Chris Cubeta og Gary Atturio i Studio G, som jeg blant annet har laget den nyeste singelen «Unik» sammen med.
Du har en litt annen historie enn de fleste andre nye artister publikum stifter bekjentskap med. Hvordan var din vei inn i musikken?
Jeg spilte mye da jeg var ung, og ble faktisk kåret til «Bymester i vokal for rockeband» som 13-åring i Tromsø i 1967, med selveste Pussycats som dommere. Det var stort! Da jeg ble litt eldre reiste jeg rundt som gatemusikant i Europa en sommer, og da jeg studerte i Berlin i tre år på 80-tallet spilte jeg aktivt på undergrunnsklubber der. På 90-tallet var jeg en del av vokalkvartetten «Plagiacci», og gjorde mange live- og tv-jobber. Men hverdagen og familieliv tok overhånd, og tanken på at man må jo ha en «ordentlig jobb» gjorde at jeg utdannet meg til fysioterapeut/manuell terapeut, og senere også gjorde karriere innenfor eiendomsbransjen og byutvikling. Men musikken var jo alltid der…
Så, da jeg fylte 60 utfordret min kone meg på at jeg måtte ta løs igjen. Hun arrangerte en utsolgt konsert – «Roar Dons og Venner» – på Bastard Bar i Tromsø. Jeg var aldri i tvil, og har ikke sett meg tilbake siden. På konserten stilte blant annet Steinar Albrigtsen, som jeg spilte en del med på 80-tallet, opp. Min «utvekslingsbror» fra USA, John Wright, som jeg «turnerte» Europa med i gamle dager var også der. Konserten ble også gitt ut som live-album.
Etter det har ballen rullet fort. Jeg var klar til å spille inn egen musikk, og i februar 2017 spilte jeg inn mitt første album «Natta er over» i Kysten studio i Tromsø. Våren 2017 turnerte vi i Nord-Norge med albumet, og gjorde også en spillejobb på The Thief i Oslo.
Våren 2018 tilbragte min kone og jeg fem måneder i New York hvor jeg ble kjent med produsentene Chris Cubeta og Gary Atturio i Studio G i Brooklyn. I utgangspunktet var tanken å spille inn 1-2 låter i Studio G, men vi endte opp med 11 låter, og i november 2018 var de to produsentene på besøk i Tromsø hvor vi la på de siste vokalsporene i Kysten studio.
Hva slags låt er den nye singelen? Melodien er skrevet i New York sammen med produsentene Chris Cubeta og Gary Atturio. Teksten har jeg skrevet i samarbeid med Ragnar Olsen her i Tromsø. Dette har vært en lang prosess, og sangen er veldig spesiell for meg. Jeg hadde en spesiell person i tankene da jeg skrev den, men sangen er universell og gjelder oss alle. Det er rett og slett en kjærlighetssang til seg selv. Vi har alle utfordringer på ulike plan, fysisk eller psykisk, men man må elske seg selv for å finne veien ut av utfordringene. Så enkelt og samtidig så vanskelig! Selv om alle vet at «du er god nok som du er» er det likevel vanskelig å forstå det for den det gjelder. Og at Anneli Drecker synger «backing vocals» og Paul Simons saksofonist, Andy Snitzer, spiller saksofonsoloen på låta er jeg veldig stolt av.
(Teksten fortsetter under bildet)
(Foto: Rune Stokmo)
Hva bringer 2019 for deg? Nå jobber jeg med nytt album som kommer høsten 2019. Alle låtene er spilt inn i New York og i Tromsø, og så langt har vi sluppet to singler fra albumet. Forhåpentligvis blir det turné også, enten til høsten eller neste vår.
Hva er det musikalske karrierehøydepunktet så langt? Å få spille inn egen musikk i studio i Brooklyn var en helt fantastisk følelse. Men også å stå på scenen og turnere her i Norge har vært et høydepunkt for meg. Det er helt fantastisk å få lov til å spille egne sanger for publikum.
Har du et instrument eller annet utstyr som er uunnværlig i skriveprosessen? Gitaren er alltid ved min side, men jeg bruker piano også flittig i prosessen.
Hva gjør du når du ikke lager musikk? Koser meg i Tromsø eller på reise, og som oftest er gitaren også med. Jeg liker å stå på ski, være aktiv, høre på musikk og nyte god mat og vin. Jeg er nok det man kan kalle en livsnyter!
Hva er den største musikkopplevelsen din?
Litt på siden; da jeg fridde til min kone på James Taylor konsert i Berlin i 2012 (med Steve Gadd på trommer)!
Er det noe vi burde ha spurt deg om? Hva gjør du til neste år?
Og hva er svaret på det spørsmålet?
Er på turné med mitt nye album!
Artist: Konradsen
Navn: Jenny Marie Sabel & Eirik Vildgren Alder: 23 og 25 Aktuell med: debutsingelen ”Never Say A” (Flere singler og debutalbum kommer i 2019) TONO-medlem siden: Jenny – 2014, Eirik – 2013
Foto øverst: Sebastian Warholm.
Konradsen spiller på Trondheim Calling i 2019. Foto: Sara Angelica Spilling.
Når og hvordan begynte dere å lage musikk?
Vi begynte å lage musikk sammen i 2016. Da hadde vi spilt i band sammen en stund og hadde en god kjemi. Vi avtalte å spille inn en låt – det ble fort til 18.
Hva het den første låta dere noen gang skrev, og hva handler den om?
Første låta vi lagde sammen heter Dice, og er et innblikk i en relasjon mellom to mennesker på et tidlig og kanskje litt frustrerende stadium. Men den første låta Eirik noen gang skrev het noe sånt som “we play rock n´roll”, men det er i de gode gamle dager. Jennys første låt heter ”if we were strangers,” og er en ordentlig slager.
Hvordan ble Konradsen til?
Gjennom jamming og gode middager. Konradsen er familienavnet til Jenny, og selv om de fleste av timene brukes i studio som en duo, er vi en mye større familie av musikere og venner som bidrar på sin måte inn i prosjektet.
Hvordan oppstår Konradsens musikk?
Ofte jammer vi frem ideer, eller så tar vi utgangspunkt i en skisse, enten det er fra piano i stua eller en strofe i en bok.
Låtene blir ofte til i studio. Gjennom å jobbe med innspillingene finner vi ut hva låtene er, og de formes. Men det er alltid nyttig å sette seg ned og spille uten et konkret mål. Det kan være lett å glemme når man jobber mot noe, og at det alltid skal bli noe ut av det man jobber med.
Fortell om singelen «Never Say A»?
Vi hørte mye på hiphop i den perioden og ble inspirert til å være lekne i tilnærmingen. Vi ville bruke samples aktivt i låta og ha en litt mer direkte approach.
Tekstmessig handler den om å bryte ut av en rolle som er gitt deg. «I would never steal your story». Den består av bruddstykker av tanker man har, forventinger og ønsker. Avslutningen er en slags oppsummering eller konklusjon. At man lander i det som er hjemme og det som er godt.
Hva jobber dere med nå?
Nå mikser vi ferdig plata vår og jobber med nytt materiale. Vi stikker til England neste uke for å ferdigstille miksen.
Og vi har også mer tid til å være på øvingsrommet. Det er fint etter en lang periode i studio.
Hva bringer 2019 for Konradsen?
Flere singelslipp, spillejobber og trolig slippe av debutalbum til høsten. Året er ungt, så vi er spente på hva som kommer.
Hva betyr det å skulle spille Trondheim Calling?
Det er veldig stas! En god mulighet til å treffe fine folk og høre på bra musikk. Det er også gøy for oss å kunne vise hva vi jobber med.
Hva er karrierehøydepunktet deres så langt?
Det var en stor milepæl å sende plata til miks før jul. Det er en plate vi har jobbet med lenge, så føltes litt som å sende barnet sitt på skolen første skoledag. Bare via mail.
Har dere et instrument eller annet utstyr som er uunnværlig i skriveprosessen?
Pianoet er definitivt uunnværlig. Pianoet er grunnmuren i de fleste innspillingene våre og det instrumentet begge spiller. I tillegg hjelper det med gamle videoopptak som faren til Jenny har filma. Det er en gullgruve for sampling. Det er også en del andre instrumenter som går igjen. Flygelhornet til Eirik, en liten ødelagt cymbal og noen sånne små telysglass som har en veldig fin tone.
Hva gjør dere når dere ikke lager musikk?
Begge to jobber på Litteraturhuset. Erik klatrer rundt i Oslomarka og Jenny sitter som regel barnevakt.
Hva er den største musikkopplevelsen deres?
Da vi så Bon Iver og Big Red Machine på Haven-festival for to år siden. Det hadde regna hele dagen og etter at Feist gikk av begynte det å hølje ned. Vi hadde veldig gode plasser og pakket oss inn i regnjakker og det vi fant. Men det sluttet jo selvfølgelig å regne da de gikk på scenen. Magisk!
Er det noe vi burde ha spurt dere om?
Hva gjør dere helst på en søndag?
Og hva er svaret på det spørsmålet?
Nei, det blir fort til at Eirik er ute i skogen og klatrer da. Og så sitter Jenny barnevakt for en eller annen søster.
– Pianoet er grunnmuren i de fleste innspillingene våre og det instrumentet begge spiller, sier Jenny Marie Sabel og Eirik Vildgren. Foto: Jonathan Bjerstedt.
Hva het den første sangen du skrev til Hajk?
Da Hajk startet var vi bare en trio, som holdt til på et lite øvingslokalet der vi eksperimenterte med mange forskjellige uttrykk. Den første skikkelige låta jeg skrev het «Over & out», men den har (heldigvis) ikke blitt med oss videre.
Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
Det er andresporet ”Nothing left to say” på debut-albumet vårt. Noe ganske annet enn førstnevnte.
Hva jobber du med nå?
I disse dager skriver jeg musikk til vårt andre album. Veldig deilig å begynne med litt blanke ark etter to års arbeid med vår første plate. I helgene reiser vi rundt og spiller land og strand. Det blir også en god del reising og spilling med mitt andre band Death by Unga Bunga. Travle dager.
Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
De store konsertene er jo alltid helt spesielle, så det må bli en kombinasjon av Hajk-konsert på et utsolgte Parkteateret for noen uker siden, og DBUB’s konsert på Øyafestivalen/Vindfruen i fjor sommer.
Hvordan lager du sanger?
Jeg har investert i et lite studio som står i en krok på øvingslokalet vårt. Her sitter jeg så ofte jeg kan, og prøver å lage låter og demoer så effektivt som mulig, slik at den opprinnelige idéen ikke går tapt, noe den ofte gjør for min del hvis jeg bruker uker og måneder på å skrive én låt.
Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Ja! Studio! Kanskje mer som et verktøy, men jeg må hvert fall ha det. Alternativt kan det komme mye fint ut av en gitar på fanget foran TV’n eller en tekstlinje som har brent seg fast.
Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Spiser og sover. Ellers så underviser jeg musikk, men det er jo også musikk. Vanskelig spørsmål.
Hva er din største musikkopplevelse?
Å se de kuleste rockebanda som ellers aldri spiller i Skandinavia, på South by South West-festivalen i Austin Texas.
Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Noen ny kul musikkvideo ute?
Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Ja! En video av vår akustiske versjon av låta vår ”Magazine”. Håper den faller i smak.
Marte Wulff slapp nylig sin femte soloplate. I sommer er hun festivalaktuell. Vi har stilt henne noen spørsmål.
Navn: Marte Wulff Alder: 36 Aktuell med: Sin femte soloplate, vårturné og sommerfestivaler (PIP) TONO-medlem siden: 2005
Hva het den første sangen du skrev? Den tror jeg het noe sånt som «Tenk om», og den var inspirert av en melodi jeg hørte på tv-serien Fragglene.
Hva het den foreløpig siste sangen du skrev? Den siste jeg skrev var faktisk på engelsk av en eller annen grunn, det bare ble sånn og den ble veldig fort ferdig. Den handler om moren min som ble syk og døde ganske nylig, og jeg kalte den visst for “Old hands”.
Hva jobber du med nå? Nå for tiden jobber jeg med musikk til, og planlegging av, to ulike samarbeidsprosjekter jeg skal gi ut musikk med. Jeg har også så smått begynt å skrive til min sjette soloplate, samt en del andre type småtekster som forhåpentlig skal bli til noe større med tiden.
Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Det er uten tvil da jeg fikk fremføre min forrige soloplate Utlengsel for 500 mennesker i Kilden konserthus i Kristiansand sammen med KSO (Kristiansand symfoniorkester). All musikken var spesialskrevet for, og innspilt med, symfoniorkester. Å få gjøre det live var virkelig stort.
Hvordan lager du sanger? Jeg prøver å ikke gå i veien når de kommer til meg i små biter her og der. Melodier kommer ofte lett, og så finner jeg akkordene, samtidig eller etterpå. Jeg spiller inn små snutter til stadighet. Tekstidéer krever gjerne mer etterarbeid, men det er også noe av det jeg synes er mest givende å jobbe med. For meg er det viktig at jeg føler at jeg har noe å formidle.
Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på? Spiller helst piano, men veksler mellom det og gitar. Det blir litt mer variert slik, synes jeg.
Hva gjør du når du ikke bedriver musikk? Da skriver jeg andre ting alene eller i grupper, er sammen med mennesker jeg elsker eller liker, leser bøker, mediterer daglig, prøver å utvikle meg på flest mulig områder, går på ulike kurs, sykler rundt i Oslo eller finner noe fin natur eller reiser til andre byer for å se ting og kanskje høre en konsert eller to.
Hva er din største musikkopplevelse?
Å høre mine egne sanger fremført av et symfoniorkester for første gang overgår faktisk det meste.
Er det noe vi burde ha spurt deg om? Dere kunne spurt meg om det er noen ting jeg gjerne skulle gjort mere av, eller om det er noe annet jeg kunne tenke meg å jobbe med etterhvert?
Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Ja! Jeg har lyst til å skrive mer tekster og låter for andre også, på oppfordring, og så har jeg lyst til å lage musikk for film og teater, skrive scenetekster og andre tekster, spille i flere band, kore for andre folk i studio og få flere utfordrende kunstneriske oppdrag og oppgaver på ulike områder. For å nevne noe. Mange takk!
Benedicte Izabell Ekeland har i løpet av det siste året spilt på by:Larm, varmet opp for Ghostface Killah og Gabrielle, og blitt kalt ”Norges neste hiphopkomet” av VG.
Navn:Benedicte Izabell Ekeland Alder: 25 Aktuell med: Noe nytt – og utfordrende TONO-medlem siden: 2014
Hva het den første sangen du skrev? Den første fullverdige låten eg skreiv med vers og refreng hetta ”Population”.
Eg var 11 år, og skreiv om ein fyr som bare hadde venner fordi de ville ha populariteten hans. Eg trodde ”Population” var det engelske ordet for popularitet. Mamma lot meg til og med opptre med den uten å sei ifra, dårlig stemning! He he. Her har dokk forresten et lite utdrag:
Vers: You know they have tricked you before, and you saw them running out that door. Inside of you something just fell apart, and now you´re alone with a broken heart.
Ref: So push that, stop it. Never let it go behind you! Everybody seem to like you, but don´t let them trick you again because all they want is population and that population you can give them. A-HA-YEAH”
Hva het den foreløpig siste sangen du skrev? ”HÆ?”
Hva jobber du med nå? Noe veldig utfordrende, og noe eg tror faktisk ALDRI har blitt gjort i norsk rap før. Eg glede meg heilt sykt te å vise det fram. Og nei, det har ingenting med at eg e jenta å gjør.
Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt? Å spille utendørskonsert i bydelen eg vokste opp i. Det var et stappa telt 20 meter fra fritidsklubben eg gjorde min første konsert på som liten – med ”Population”-låta faktisk. Da fikk eg alt i perspektiv, det var en veldig fin opplevelse, kidsa som nå går på samme fritidsklubb kunne mine låter.
Hvordan lager du sanger? Det varierer veldig. Noen ganger like eg å bare å sitta heilt aleina med forskjellige beats og skrive de tankene og følelsene beatså trigge i meg.
Andre ganger funke det bedre å jobbe med produsenter i et studio kor eg improvisere melodilinjer og flow i mikrofonen for å skrive oppå det etterpå.
Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på? Det må i så fall bli gitar, ikke fordi det er favoritten av alle instrumentene eg skrive på, men fordi det er det eneste instrumentet eg har skreve på. Som regel har eg produsenter som lage instrumentaler.
Hva gjør du når du ikke driver med musikk? Sover, hehe neida. Det er rart det der med musikk, det tar mye tid og tankekraft. Men plutselig får eg et ekstremt avkoblingsbehov fordi alt e så intenst. Då vil eg reisa, bare stikka av og finne plasser som kan distrahere meg litt fra meg sjøl. Eg trenge å ver med vennene mine og familie. Så e eg veldig glad i å gå på teater.
Hva er din største musikkopplevelse? Det e faktisk veldig morsomt, men det å få se Spice Girls live i Oslo 1998 var ein heilt ubeskrivelige følelse. Eg var 8 år, og verdens største Spice Girls-fan.
Er det noe vi burde ha spurt deg om? ”Hvorfor skriver du låter på norsk når hele Norge sliter med å forstå dialekten din?”
Og hva er svaret ditt på det spørsmålet? Fordi Stavanger har Norges fineste dialekt!
Cezinando ble kåret til ”Årets urørt” under by:Larm for låta ”€PA”. Denne våren gir den 20 år gamle Oslo-rapperen ut andrealbumet ”Barn av Europa”, men er allerede i gang med oppfølgeren.
Navn: Kristoffer Cezinando
Alder: 20
Aktuell med: Kommende utgivelse «Barn av Europa» og en heidundranes festivalsommer.
TONO-medlem siden: 2011
Hva het den første sangen du skrev? Det husker jeg ikke, men jeg tror den handlet om en jente som himlet med øynene da jeg prøvde å imponere henne med å gå ned i bro i 6. klasse.
Hva het den foreløpig siste sangen du skrev? Den heter «Sriracha», og handler om den poplære thailandske hotsaucen med samme navn og spiller på metaforer på hvordan kroppen reagerer når man spiser noe veldig sterkt.
Hva jobber du med nå?
Med oppfølgeren til «Barn av Europa», og produksjon av sommerens konserter.
Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt? Seier i Urørtfinalen, og generelt det å få oppleve å kunne reise rundt å spille musikk live.
Hvordan lager du sanger? Jeg jobber som regel fra ”scratch” med produsenten min Eigil «Illeig» Berntsen. Han starter på en trommeloop og et melodiriff, og jeg begynner å leke med melodier for så å putte ord på det.
Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på? Nei, det kan i praksis være absolutt hva som helst så lenge det har snev av rytme.
Hva gjør du når du ikke driver med musikk? Jeg henger med mine nærmeste, og legger både onde og gode planer.
Hva er din største musikkopplevelse? Veldig usikker, men jeg tror jeg må si Stevie Wonder-konserten på Roskilde 2014. Det var en halvannen times hybrid av latter og gråt.
Er det noe vi burde ha spurt deg om? Hvor kan vi se deg i sommer?
Og hva er svaret ditt på det spørsmålet? Ah, siden dere spør: Blant annet Slottsfjell, Pstereo, Parken og Skral. Sees ´a!
Hva het den første sangen du skrev? En sommerdag jeg var 11 år ble jeg veldig solbrent. Brennheit og innsmurt i Aloe Vera satt jeg ved keyboardet på rommet mitt og laget en låt. Den het “Sunburned”.
Hva het den foreløpig siste sangen du skrev? Jeg oversatte nylig diktet “Veslemøy ved rokken” av Arne Garborg, og satte melodi til. Den handler om katten Mons, som ligger ved ovnen og sover. Koselig tekst, da jeg har to katter selv, Scholes og Smygen. Jeg fremførte den nylig på en konsert jeg hadde på Garborgsenteret på Bryne.
Hva jobber du med nå? Jeg spiller konserter og promoterer albumet. Jeg kommer rett fra Nitimen til dette intervjuet. I sommer skal jeg blant annet spille på Vikedal Roots Music Festival.
Fortell om siste singelen du ga ut? Den heter “Sjarmør”, og jeg fikk faktisk synge den på Viking Stadion da Viking spilte mot Molde i vår. Det var gøy!
Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt? Å gi ut mitt debutalbum, som jeg har jobbet voldsomt hardt og lenge for. Releasekonserten på Vidsyn hjemme på Bryne står ekstra høyt. Fullt hus og et fantastisk varmt publikum. En kveld jeg sent vil glemme.
Hvordan lager du sanger? Det varierer veldig, men jeg opplever stadig at det kommer ideer mens jeg er på farten. Enten mens jeg kjører bil eller jogger tur. Jeg synger dem inn på telefonen min, og lager låten ferdig når jeg kommer hjem.
Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på? Jeg har et eget lite hjørne i stuen som jeg har døpt “jazzhjørna”. Der har jeg pianoet mitt, en akustisk gitar og en torader. Veksler litt mellom disse tre, men favoritten er nok pianoet.
Hva gjør du når du ikke jobber med musikk? Løping, langrennsturer i Sirdalen og båtturer i Ryfylket er store favoritter. Ellers studerer jeg ved lærerskolen på Universitetet i Stavanger. Jeg er inne mitt siste semester, og er ferdig utdannet nå til sommeren. Da begynner jeg å jobbe deltid ved Bryne barneskole, hovedsakelig som musikklærer.
Hva er din største musikkopplevelse? Bjørn Eidsvåg i full symfoni nå i høst. Det var magisk.
Er det noe vi burde ha spurt deg om? Om jeg kan fortelle litt om Karianne Arntzen.
Og hva er svaret ditt på det spørsmålet? Damen jeg har fått gleden av å jobbe sammen med på debutalbumet. Hun har skrevet flere tekster, og det har vært et svært givende samarbeid. Hun er god som gull og fortjener stor takk.
Hva het den første sangen du skrev?
Det var en pønk-låt jeg lagde sammen med bestekompis Kittil Kittilsen i bandet «Norwegian Corpsmusic» som 15-åring. Den het …but I’m in a band, og inneholdt tekststrofer som «I have no religion, I know no terrorists / I got no war, but I’m not an optimist».
Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
Den heter Dear Aphrodite. Jeg skrev den i Hoddevik for noen uker siden.
Hva jobber du med nå?
Jeg har brukt desember på låtskriving og tekstforfatting, akkurat nå er det mest miksing i studio og øving med band som står på agendaen. Har flere andre prosjekter jeg gleder meg til å vise frem etter hvert.
Fortell om siste singelen du ga ut?
Den forrige låten jeg ga ut var ikke en offisiell singel, men en julesang som åpnet Alternativ Julekalender. chUrch handler om religion og sekularitet. Kan det å gå i kirken på julaften sidestilles med å se på Tre nøtter til Askepott? Jeg er ikke en motstander av kristen julefeiring, men jeg ønsker et tydeligere skille mellom hva som er tradisjon, og hva som er tro.
Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Alle slike høydepunkt er subjektive, og dermed inflasjonsjusteres de. Jeg vet ikke helt. Gleder meg til å utgi debutalbum i løpet av året, det må jo bli et høydepunkt.
Hvordan lager du sanger?
Jeg har alltid med meg notatblokk, slik at jeg kan skrive ned fine ord, setninger eller konseptideer. Arbeidet med å strukturere slike fragment kan ta litt tid, men jeg ender som regel opp med dikt som tonesettes.
Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Hovedsakelig to gitarer. En er akustisk og intonert for min egenlagde åpne C-stemming, den andre er en halvakustisk baritongitar.
Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Da studerer jeg ved Universitetet i Bergen. Er også nyvalgt leder av Kulturstyret, som gir økonomisk støtte og veiledning til studentorganisasjoner i Bergen.
Hva er din største musikkopplevelse?
Da Motorpsycho spilte hele Timothy’s Monster på Øya i 2010.
Er det noe vi burde ha spurt deg om?
«Søstrene dine Sigrid og Johanne lager også musikk. Hvem er kulest i Raabefamilien?»
Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Katten vår, Sala.
Navn: Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn, Julia Witek Aktuell med: Singelen «Hvis Det Var Meg», sluppet 2 desember TONO-medlem siden: Emilie 2012, Ingeborg 2009 og Julia 2014
No. 4 består av Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek og har eksistert som band siden Emilie og Ingeborg skrev de første låtene sammen på interrail i 2007. Siden da har bandet gjennomgått de fleste faser hva gjelder inspirasjonskilder, lydbilde og bandnavn. Med sin første utgivelse «Lite og Stort» tok bandet sitt første steg ut i det offentlige, låta lå på P1s A-liste gjennom hele sommeren. Bandet ble dermed booket til Slottsfjell og Piknik i Parken, og gjorde blant annet liveopptredener på Reiseradioen, Nitimen og God Morgen Norge. De er nå aktuelle med singelen «Hvis Det Var Meg» som ble sluppet 2. desember.
Hva het den første sangen dere skrev?
No.4 ’s aller første låter oppstod på en interrail utført av Ingeborg og Emilie, sommeren 2007. Vi hadde med en liten barnegitar, og planen var å skrive en låt i hver by vi besøkte. «Göteborg Stasjon» og «Je t’aime Jean Marc» ble aldri helt fullført, så det er nok sommerlåta «Jeg Vil Bli Brun» som kommer til å bli stående som vår første låt.
Hva het den foreløpig siste sangen dere skrev?
Den heter «No. 1» og er en slags drøm om å være best.
Hva jobber dere med nå?
Vi jobber med å ferdigstille nye låter, og planlegger plate! Og så jobber vi med å fordele TONO-rettigheter. Noe vi ikke har gjort før nå. Veldig typisk oss.
Fortell om siste singelen dere ga ut?
Det blir julelåta «Hvis Det Var Meg». Altså, det finnes jo julelåter fra før av, så det var en utfordring. Det endte med å bli en ganske alvorlig sang om å være alene i jula. Noe ingen av oss egentlig vet noe om. Men det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det føles.
Hva er karrierehøydepunktet deres så langt?
Vi har jo spilt sammen så lenge, så det har vært mange høydepunkter, men tror vi alle hadde en veldig kul opplevelse første gang vi spilte i bakgården på Skaugum. Det var stappa fullt, vi hadde masse nye låter, og følte nok for første gang at vi, som band, stod godt planta på egne bein. Det har blitt en årlig tradisjon å ha konsert der.
Hvordan lager dere sanger?
Det varierer veldig hvordan vi lager låter. Noen ganger er det en akkordrekke som trekker fram en tekst, noen ganger skriver Emilie tekst og melodi til et vers og får et bra stikk og refreng som vi kan jobbe videre med, eller så er hele skjelettet laget, og så arrer vi det ferdig sammen.
Har dere noe favorittinstrument
Vi er veldig glade i dårlige keyboards fra 90-tallet.
Hva gjør dere når dere ikke bedriver musikk?
Vi er jo tre som driver med vårt. Alle har forskjellige jobber her og der for å overleve, som i stor grad har med musikk å gjøre. Ellers er vi alle glade i mat og mennesker og bruker mye tid på det. Gjerne kombinert.
Hva er deres største musikkopplevelse?
Nå er vi veldig tro mot det trehodede trollet her, men det er gøy. Felles store musikkopplevelser, hmm. Det må bli diverse korverk fra tiden vår i samme klasse på Foss VGS i Oslo. «Wie Der Hirsch Schreit» av Mendelssohn? Eller kanskje «Mary’s Song» av Knut Nystedt som vi sang på avslutningen i 3. klasse. Eller så hadde ihvertfall to av oss en stor opplevelse da Eminem hadde konsert i spektrum i 2001.
Er det noe vi burde ha spurt dere om?
Sannsynligvis.
Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Sikkert noe veldig morsomt.
