Mer enn ålreit: Lars Martin Myhre om sine 40 år i musikklivet

Midt i Lars Martin Myhres fortsatt skapende liv begynner det å renne inn med anledninger til å feire runde jubiléer i huset hans i Sandefjord. Nå er det 20 år siden utgivelsen av «Noen ganger er det all right», 40 år siden han som 19-åring begynte å leve av musikk på heltid, og neste år er det 60 år siden han fikk testet stemmen sin live for aller første gang.

Tekst: Kai Lofthus, foto: Willy Martinsen

Uten Lars Martin Myhres kunstneriske overbevisning og snedige innstendighet etter 14 forutgående samarbeidsår med Odd Børretzen ville Årets hit i 1995 (Spellemannprisen, 1996) og Tidenes norske hit (Spellemannprisens 30-årsjubileum, 2001) vært en helt annen enn «Noen ganger er det all right». Den kommersielle eliten i platemarkedet på den tiden var artister som laget helt annen musikk enn å kombinere jazz, viser og snakk, og utfordret dermed enhver oppfatning av relasjonen mellom kvalitet og popularitet.

Selvfinansiert suksessalbum

Myhre gjorde nylig et timelangt intervju med oss om alt fra hans musikalske oppvekst til medlemskapet hans her. I forbindelse med prat om innspillingskostnader kom han med utdypninger om spiren til det selvfinansierte suksessalbumet – innspilt i NRKs Studio 20 på Marienlyst – og de økonomiske rammene de måtte forholde seg til:

– Jeg husker ikke budsjettet, men etter fem års masing fikk jeg overbevist Odd om at vi burde lage plate. Vi fikk penger av kassettavgiftsfondet i 1990, men Odd synes det bare var tull. Han mente det ikke ville være noen som var interessert i noe ny musikk. Men hver gang vi skulle et sted, i NRK eller andre steder, lagde vi noe. Da vi var på Skalldyrfestivalen i Mandal lagde vi «Jeg hater måker» og på Trebåtfestivalen lagde vi «Noen ganger er det all right». Vi hadde etterhvert veldig mye bra, så jeg skiftet etterhvert taktikk og sa til ham: det hadde vært litt moro om barnebarna kunne høre hva vi drev med? Jo, jo, litt skal vi kanskje klare å bli kvitt, sa han. Han hadde aldri solgt mer enn 800 eksemplarer, bare til akkurat de som var interesserte. Han hadde penger i banken, og så hadde vi akkurat fått støtte på 50.000,-. Men de kassettavgiftspengene ville vi ikke få før etterpå, så vi gikk til DnB og spurte om vi kunne få en kassekreditt på bare noen måneder mens vi skulle spille inn den plata. Det sa de blankt nei til, vet du (latter). Det var ganske morsomt i ettertid, for da sa de: «erre no guttær er det bare å si fra». Ja, nå ja! Budsjettet var kanskje 50-60.000,-, men det ble lenger i etterkant siden vi betalte ekstra til musikerne etterhvert som det tok av, forteller han. Fond for utøvende kunstnere og NOPA støttet også utgivelsen.

– Forøvrig har jeg aldri tenkt økonomi når jeg setter i gang et prosjekt jeg har lyst til å gjøre – det får en annen hjernehalvdel ta seg av, presiserer han.

Albumet består av tekster signert Børretzen og melodier av Myhre, med unntak av «Sjømannsvals», hvor Børretzens tekst ble akkompagnert av en melodi av Tony Joe White. Utover det opphavsmessige fikk de unik drahjelp på mediefronten:

– Vi gjorde en avtale med NRK der hver låt ble et innslag på Reiseradioen den sommeren før plata kom ut, der vi satt i båten til Odd og prata.

(Saken fortsetter under bildet)

LarsM_ute3SH

Den musikalske oppveksten

Endel mennesker later til å tro at musikk er noe som kommer fra de store plateselskapene, fabrikkert ved «å trykke på noen knapper». Lars Martin Myhres diskografi er et av utallige eksempler på hvor personlig det skapende arbeidet er, og naturvitenskapelig nok kunne ikke musikken blitt til uten hans foreldre og den rollen som sang og musikk spilte hjemme i Tønsberg.
–  Da moren og faren min hadde besøk, og det var fest så sang vi. Det var før NRK og TV. Det var ingen som kunne noe særlig, det var tre grep på gitaren og litegrann trekkspill. Faren min spilte litt fele, men det var mest for å få folk til å gå, og det viste seg å være effektivt! Jeg ble veldig tent på den musikkgleden, og min tre år eldre søster pleide å dra hjem plater, det var på 60-tallet, forteller han.

Musikk til arbe´

Den første gitaren fikk han i 12-13-årsalderen og begynte snart så smått å lage egne låter og etablere band. Da han trengte penger til ny gitar fikk han jobb i Leif Kjørboes jernvarehandel, fortsatt i Tønsberg.

– Jeg hadde en regel for meg selv om at jeg måtte jobbe med musikk minst tre timer i arbeidstida, så jeg hadde gjemt musikkteoribøker rundt omkring i butikken. De fant fortsatt bøker 10 år etter jeg sluttet! Og så jobbet jeg videre med musikk i minst tre timer da jeg kom hjem. Sånn holdt jeg på i to år. En dag kom jazzsaksofonisten Bernt Brinck-Johnsen inn i butikken og sa: jeg har hørt du spiller gitar! Det var ikke så verst; har du lyst til å være med i et band? Det førte til at jeg var med og spilte på Pizzanini hver torsdag, med folk som hadde spilt med blant andre John Coltrane og Eric Dolphy. Det var ikke noe penger i det, men jeg fikk sceneerfaring som 16-17-åring, og jeg fant jazzen, sier han.

En halv million plater

I 1981 startet samarbeidet med Børretzen, som da var godt etablert som en 54-årig humorist, kåsør og forfatter. Den sommeren hadde de en spillejobb sammen for innsatte og medarbeidere i Sem kretsfengsel. Deretter blomstret samarbeidet videre med NRK-jobber, spillejobber og turnéer. To år etter utgivelsen av «Noen ganger er det all right» i 1995 hadde den solgt over 150.000 eksemplarer. Børretzen selv trodde ikke den ville selge mer enn 800, mens Myhre tippet på 1 200 enheter. Dagbladets Tom Stalsberg skrev at den «ikke (er) noe for salgslistene, men en varm venn i høstmørket». Deres fire studioalbum og to samleplater har nå solgt nærmere en halv million plater.

Men samarbeidet med Børretzen har langt fra vært det eneste med strålende forfattere: Arild Nyquist og Gro Dahle har vært andre nære samarbeidspartnere. Samarbeidet med Nyquist foregikk parallelt og vel så mye med ham i de 20 årene med Børretzen. En annen som Myhre fremhever er Ingvar Hovland, som han kaller sin aller nærmeste samarbeidspartner i dag. – Ingvar er en av våre fremste tekstforfattere, som har jobbet med blant andre Vamp og Rita Eriksen, og han skriver de aller fleste tekstene på platene der jeg fremfører mitt eget materiale, delvis i samarbeid med meg, sier han.

Om låtskriving

Siden Myhre har jobbet så mye med jazz, betyr det dermed også at innspillingene hans preges av improvisasjon?

– Det store paradokset er at jeg var mye mer forberedt og hadde ting skrevet ferdig før. Det var sikkert litt kontrollbehov, tenker jeg. Nå gjør jeg det ofte omvendt, og det er litt utfordrende; når går det fra å være skapende til å være utøvende?

Den ideelle innspillingssituasjonen beskriver han slik:
– Jeg tar med meg mine venner, en kjernebesetning, i et stort studio med plass til mange. Så spiller vi inn basisen ut fra idéene jeg kommer med, og så er det mange fantastiske, kreative mennesker som er så rause at de bruker sin kreativitet til at det skal bli en best mulig plate. Da ville jeg vært en dust om jeg hadde overstyrt det. Så jeg ser hva som skjer og deretter tar jeg en lang pause etter innspillingene for å tenke gjennom alle delene, forteller han.

(Saken fortsetter under bildet)

LarsM_tenke SH
Livets vann

Hvordan var det å spille inn albumet «Livets vann» (2013) i en tid da det ofte skapes og gis ut låter for en strømmebasert økonomi?

– Der har du forskjellen på storform og kortform. Romanforfattere tenker kanskje litt på samme måte som meg iblant: Hvorfor skrev jeg ikke dikt isteden? Jeg liker kortformatet også, men som du sier, jeg vil sette det inn i en sammenheng. Livets vann er storform. Det som er morsomt der er at når jeg jobber med storformen, lager grafiske partiturer og roter meg bort .. jeg skriver aldri så mange små låter som jeg gjør da! Jeg kan bli fristet til å stikke av, skulke, fordi jeg blir møkka lei av det store prosjektet. Men hvis du ikke skrur på TV-en da, og heller setter deg ved pianoet og jobber videre kan det bli så fint! Eyvind Skeie hadde et veldig fint navn på det der: han kalte det for ”fluktenergi”. Det er veldig befruktende for hverandre å jobbe i både storformen og låtformen.

Lærdommen om TONO og bransjen

Han fikk tidlig et spesielt godt forhold til TONO, hvor han i tillegg til å være medlem også har vært varamedlem i styret, og nå sitter i valgkomitéen. Åpenbaringen om det som den gang formelt het ”Norsk komponistforenings internasjonale musikkbyrå TONO” kom etter oppklaring av en viss rebellsk mentalitet.

– Det var noe som het Vestfoldmesterskapet i rock, og vi ville være alternative og boikotte det. På 70-tallet var det moderne å boikotte ting. Så vi arrangerte en konsert i Tønsberg hvor alle spilte sin egen musikk, og da var vi veldig opptatt av å slippe å betale TONO-avgift. Jeg tror kanskje også vi slapp det. I løpet av den prosessen ble jeg klar over at TONO ikke var politi eller staten, eller at det handlet om en skatt. Jeg forstod at det gikk an å registrere verkene våre, og at vi kunne få en avregning på det enten vi spilte dem selv eller andre gjorde det. TONO-penger var helt fantastisk! Du hadde ikke peiling på hvor mye det kom til å bli, eller om det var noe i det hele tatt. Vi kunne ikke regne med noen ting, det var som en tippegevinst, som var positivt: penger som du vet du får har du allerede brukt opp! Det gjorde også noe med selvfølelsen å få en avregning. Du følte deg som en komponist, det var beviset på at man var komponist eller tekstforfatter, og at noen hadde betalt for musikken din. TONO ble den første tilknytningen min til et nasjonalt musikkliv. Det første jeg gjorde på plate var i 1983, og da ble jeg klar over søsterorganisasjonen NCB, sier han.

(Saken fortsetter under bildet)

LarsM_ute2
Ny plate våren 2016

Etter alle disse årene jobber han fortsatt med musikk. Siden rundt 2000 har hovedprosjektet – både som komponist og utøver – vært det han kaller Myhre Sings Myhre, der han for første gang begynte å synge egne sanger. Solokarrieren som artist til eget materiale omfatter «10 sanger», «Stengetid?», «Sibelius’ åttende, eller så langt vi har reist for å komme til kort» og «En natt med Olson og Strand». Det andre kunstneriske løpet for ham er de større verkene; storformen: «Hysj» og «Livets vann – Et vannverk». Han har vært involvert i godt over 50 plater, inkludert som produsent for blant andre Halvdan Sivertsen, Anna Wirsén og Heidi Gjermundsen Broch.

Nytt album

Vi kan vente enda en ny plate neste år, kalt «Hans Majestet», men han har ikke akkurat noen ambisjoner om å breake i USA.

– Jeg fikk telefon en gang fra en mann om at kona hans døde den dagen, 43 år gammel. Det siste hun sa til han var, kan du spørre Myhre om han kan komme i min begravelse og synge den trøstesangen? Han fortalte at hun hadde hørt den plata så sant hun var våken den siste uka. Etter begravelsen takket og takket de, og da jeg kjørte derfra tenkte jeg at: fader heller, det er jeg som skal takke. Det tror jeg ikke noen listeplassering kan konkurrere med!

Bertine Zetlitz om låtskriving

TONO Sessions_LatskrivingBarnebursdagen ble konsert da Bertine Zetlitz fikk gitar til 9-årsdagen sin. Noen tiår senere er hun en av Norges mest  anerkjente popkomponister. Vi har intervjuet henne om å skrive musikk. Se filmen her.

Bertine Zetlitz har laget en lang rekke hits som har blitt spilt mye på norsk radio helt siden albumdebuten i 1998. I år har hun gitt ut sitt første album på morsmålet, og nå kan du se henne snakke om det i det tolvte TONO Sessions-intervjuet i rekken. Opptaket ble gjort under by:Larm tidligere i år, og det er også denne gangen låtskriver, artist og kursholder Askil Holm som leder låtskriverpraten.

TONO har to hovedmål med TONO Sessions:

– TONO Sessions er laget for å inspirere andre til å skrive ny musikk, og for å vise at komponering og låtskriving er et verdifullt arbeid som må vernes om, oppsummerer kommunikasjonssjef i TONO, Willy Martinsen.

Se alle TONO Sessions på TONOS YOUTUBE-KANAL!

Tid for Kari Rueslåtten

I dag åpner Kari Rueslåtten Olavsfestdagene med sin tolkning av klassikeren ”Turn! Turn! Turn! (to everything there is a season”. Vi har snakket med henne om denne, og om albumet hun slipper i oktober.

Tekst: Kai Lofthus

Coverversjoner har lenge vært «big business» i musikkbransjen, men langt i fra vanlig kost for Kari Rueslåtten. Nå har låtskriveren og den tidligere metalvokalisten hun likevel gjort sin egen, dypt personlige tolkning av «Turn! Turn! Turn! (to Everything There Is a Season)«. I dag åpner hun Olavsfestdagene i Trondheim med sangen.

Det var Olavsfestdagenes leder Petter Myhr som ønsket en versjon av den klassiske låten til åpningen 28. juli:

– Det er første gang jeg har gjort en coverlåt, og den kan godt kalles en bestilling, forteller hun. Singelen ble sluppet allerede i mai, i samarbeid med det svenske plateselskapet Despotz.

Akustisk og live
Den mest kjente innspillingen «Turn! Turn! Turn! (to Everything There Is a Season)» ble gjort av The Byrds i 1965, noen år etter at legendariske Peter «Pete» Seeger i 1959 tok flere linjer fra boken Forkynneren i King James-oversettelsen av Bibelen fra 1611, la til noen egne ord, komponerte en melodi og spilte den inn i 1962. Rueslåtten sier det var viktig å få arrangementet til å passe hennes egen stil:

– Jeg tok ned tempoet i låta, og gjorde den litt trolsk og melankolsk.

Cover_Turn

Den samme naturorienterte tilnærmingen har hun også i arbeidet med sine egne låter. Hun forteller at låtskrivingsprosessen for henne er sterkt inspirert av en forkjærlighet for den norske naturen, mørke stemninger og dystre folketoner. I oktober slipper hun albumet ”To the north”. Her vil dette kunne høres i fullt monn:

– Jeg oppsøker steder hvor jeg kjenner ro, og komponerer senere på piano. Alle låtene var ferdige da vi gikk i studio, men det var samtidig viktig å la musikerne spille og få gjøre det de gjør. Vi spilte inn alt «live», forteller hun.

Med seg i studio hadde hun produsent og gitarist Jostein Ansnes, lydtekniker og co-produsent Richard Turvey, som også spilte piano og Rhodes, Steve Pilgrim på trommer og kor, og bassist Martyn Campbell.

Tid til å fortelle mer
Funderinger rundt tid har vært sentralt for Kari Rueslåttens arbeid de siste årene. Forrige studioalbum het «Time To Tell». Det nye er en kunstnerisk fortsettelse av det som ble gjort da. «Turn Turn Turn» er eneste coverinnspilling på albumet. Låtskrivingen har primært funnet sted hjemme i Norge, mens innspillingene har vært gjort hos Øra Studio i Trondheim og Parr Street Studios i Liverpool.

Tid det viktigste godet
– Du bruker et akustisk lydbilde og spiller inn musikken live. Er dette ment som en motvekt til raske, og kanskje enkle løsninger i dagens musikkbransje?

– Den første singelen handler jo nettopp om tid, at det er en tid for alt. Det er det viktigste godet vi har i vårt samfunn, og en del av det evige kretsløpet, sier hun. – Jeg har skrevet ny musikk hele tiden siden «Time To Tell», og bestemte meg tidlig for å lage dette albumet. Før «Time To Tell» var det et langt opphold siden den foregående plata, men nå boblet jeg over av idéer.

Kari Rueslåtten har vært TONO-medlem siden 1994.

Du kan se og høre ”Turn! Turn! Turn!” her:

Foto øverst: Arild Juul

Slik ble låta til: «Gabriel»

Dyveke Kuløys “Gabriel” er den første i rekken av fire singler som hun siden 2013 har gitt ut på egen hånd. Moss Avis kalte den en veritabel gåsehudlåt, og har ført til at hun har fått mye idealistisk innsats fra lokale og amerikanske kremmusikere til albumdebuten som er ute i mai.

Tekst: Kai Lofthus, Foto: Kaja Bruskeland

Som mange andre musikere har mossingen Dyveke Kuløy tilbragt mye tid utenfor sin hjembys grenser. Hun har studert i Liverpool og bodd i Oslo, men – som Lillebjørn Nilsen sang – en trekkfugl vender gjerne tilbake, og hun er nå bosatt tettere på hjembyen sin, nærmere bestemt i i Fredrikstad. Selv om tiden i Oslo ifølge henne “ikke var det enkleste året,” frigjorde det mye kreativ energi til å skrive kritikerroste “Gabriel”, som ble utgitt digitalt og på vinyl i 2013. Den blomstret opprinnelig ut i seks ulike versjoner, og hun fikk utmerket bistand fra den amerikanske produsenten John Agnello (kjent fra samarbeid med artister som Sonic Youth, Dinosaur Jr., Patti Smith, Kurt Vile, Madrugada og Turboneger) til å forme den endelige versjonen. – Når en starter å skrive kan alle idéer fremstå som veldig gode, og John var veldig bra på å hjelpe meg med å velge bort ting; å ‘kill my darlings’, sier Dyvike.

Om å hjelpe seg selv
Den seiglivede kunstnermyten om å prestere godt når hverdagen ikke er helt optimal gjelder tilsynelatende også i tilfellet med denne låta. – Jeg skrev den da jeg bodde i Oslo og møtte en perifer bekjent som var kristen, og det er ikke jeg, forteller hun. «Gabriel» er et skråblikk på Gud og engler. Den handler om et menneske som har begått sine feil, ramlet utpå, sliter litt og om det å be seg selv om hjelp, å dra seg selv opp etter håret. Jeg bodde på Frogner, og det ble aldri lyst i den leiligheten. Solen kom aldri opp det året, for å si det sånn.

Hun jobbet ut låten alene på et Yamaha-el-piano kjøpt i England, med hodetelefoner for å ikke forstyrre romkameraten, og med penn og papir (- Jeg skriver alltid med penn og papir, og aller helst med en god penn!)

Dyveke Kuløy har gitt oss tillatelse til å gjengi teksten, som går slik:

“And so it was
Gabriel got his wings
He cut them off
A sleeping sphinx
They say they appear whenever he drinks
His connection to heaven has feathery links
Dear Jesus, turn this wine I just drank into water
They found out I’m the boatman’s daughter
And I can’t stand this brutal slaughter
of angels and sphinxes crossing the border

Begging me,
Carry me, carry me, carry me across the water
Bestow on me, bestow on me, bestow on me, my wings and absolve me

(x2)

I lifted myself, I lifted myself by my hair
Now Gabriel is waving me over
Draining the last of his beer
He said: Get me out of here

Begging me, carry me, carry me, carry me across the water
Bestow on me, bestow on me, bestow on me, my wings and absolve me

(x2)

(Instrumentalparti)

Carry me, carry me, carry me across the water
Bestow on me, bestow on me, bestow on me, my wings and absolve me

(x4)

And so it was
Gabriel got his wings.”

Skriver for å inspirere
Hun sier hun er opptatt av å være personlig, men ikke privat. – Mine problemer gir folk katta i, men om jeg kan skrive om noe som rører ved folk har jeg gjort jobben min. Musikk kan være en venn og en psykolog, og er til for å underholde og inspirere, ikke bare konsumere og så glemme.

Gjennom produksjonstiden fikk hun også imponerende mye velvilje fra musikere og studioinnehavere. Dyveke fortsette, – Da John og jeg var i New Jersey sa han at han ville høre med noen av vennene sine om de ville være med, uten å si hvem de vennene var. Besetningen endte opp med folk som Heather McCintosh på cello (spilt med Gnarls Barkley og Lil Wayne), Steve Shelley, (trommeslager i Sonic Youth), Rami Jaffee (keyboardist i Wallflowers og spilt med Foo Fighters, Pearl Jam og Coheed and Cambria), Mark Spencer (steelgitarist i Son Volt), Tad Kubler (gitarist i the Hold Steady), William Wittman (bassist med Cyndi Lauper, the Hooters, David Letterman og Ellen DeGeneres), Stig Amundsen (bassist i Gluecifer) og Thomas Peterson (trommeslager i King Midas).

Albumet ble gjort ferdig på imponerende kort tid: kun seks dager, takket være hjelp fra idealistiske krefter. Utover tiden hos Water Music Recorders i Hoboken, New Jersey fikk Dyveke en gratis uke hos Cakehouse Recording Studios i Rygge utenfor Moss. Studioeieren, Bjørn Myrås, ringte til Moss Avis etter han leste en artikkel om henne og sa at han ville hjelpe den selvfinansierende musikeren. John Agnello kom deretter til Rygge i fem dager under sommerferien sin i 2013. De fikk også hjelp fra Philip Mohn hos Spinner Studio i Halden.

Anmeldelsen av “Gabriel” i Moss Avis
Det kommer egentlig ikke som noen stor overraskelse at Dyveke Kuløy leverer en veritabel gåsehudlåt med sin nye singel – «Gabriel». Hun har ved flere tidligere anledninger vist at noe stort kan være på gang. Allikevel er dette mer enn man strengt tatt kunne ha håpet på. 

Med amerikanske John Agnello i produsentstolen og et lag av usedvanlig kompetente amerikanske musikere i ryggen har hun begått en liten perle av en låt. Agnello er mest kjent for å stå bak støyrockere som Sonic Youth og Dinosaur Jr, mens han på «Gabriel» tar på seg silkehanskene – uten at det på noen måte bli glatt og motstandsløst. Det sørger både Dyveke selv, og musikerne for.

Når Mark Spencer fra Son Volt lister seg inn med sin pedal steel i det andre refrenget er det så vakkert at det fremkaller klump i halsen. Legg til en strålende vokalprestasjon, og vi snakker en nærmest perfekt singel.

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=K-EDg6Kn7BA
Spotify: http://open.spotify.com/track/5V3GuNwLQHWEsZTHUfkxBZ
Wimp: https://play.wimpmusic.com/artist/4843987
iTunes: https://itunes.apple.com/no/album/gabriel-single/id605545518

 

 

Møt Hilde Selvikvåg

Navn: Hilde Selvikvåg
Alder: 23
Aktuell med: Debutalbumet “Slepp meg fri”
TONO-medlem siden: 2012

Hva het den første sangen du skrev?
En sommerdag jeg var 11 år ble jeg veldig solbrent. Brennheit og innsmurt i Aloe Vera satt jeg ved keyboardet på rommet mitt og laget en låt. Den het “Sunburned”.

Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
Jeg oversatte nylig diktet “Veslemøy ved rokken” av Arne Garborg, og satte melodi til. Den handler om katten Mons, som ligger ved ovnen og sover. Koselig tekst, da jeg har to katter selv, Scholes og Smygen. Jeg fremførte den nylig på en konsert jeg hadde på Garborgsenteret på Bryne.

Hva jobber du med nå?
Jeg spiller konserter og promoterer albumet. Jeg kommer rett fra Nitimen til dette intervjuet. I sommer skal jeg blant annet spille på Vikedal Roots Music Festival.

Fortell om siste singelen du ga ut?
Den heter “Sjarmør”, og jeg fikk faktisk synge den på Viking Stadion da Viking spilte mot Molde i vår. Det var gøy!

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Å gi ut mitt debutalbum, som jeg har jobbet voldsomt hardt og lenge for. Releasekonserten på Vidsyn hjemme på Bryne står ekstra høyt. Fullt hus og et fantastisk varmt publikum. En kveld jeg sent vil glemme.

Hvordan lager du sanger?
Det varierer veldig, men jeg opplever stadig at det kommer ideer mens jeg er på farten. Enten mens jeg kjører bil eller jogger tur. Jeg synger dem inn på telefonen min, og lager låten ferdig når jeg kommer hjem.

HildeSelvikvåg2Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Jeg har et eget lite hjørne i stuen som jeg har døpt “jazzhjørna”. Der har jeg pianoet mitt, en akustisk gitar og en torader. Veksler litt mellom disse tre, men favoritten er nok pianoet.

Hva gjør du når du ikke jobber med musikk?
Løping, langrennsturer i Sirdalen og båtturer i Ryfylket er store favoritter. Ellers studerer jeg ved lærerskolen på Universitetet i Stavanger. Jeg er inne mitt siste semester, og er ferdig utdannet nå til sommeren. Da begynner jeg å jobbe deltid ved Bryne barneskole, hovedsakelig som musikklærer.

Hva er din største musikkopplevelse?
Bjørn Eidsvåg i full symfoni nå i høst. Det var magisk.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Om jeg kan fortelle litt om Karianne Arntzen.

Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Damen jeg har fått gleden av å jobbe sammen med på debutalbumet. Hun har skrevet flere tekster, og det har vært et svært givende samarbeid. Hun er god som gull og fortjener stor takk.

Slik ble låta til: “Back To Love.”

“Back To Love” er en av de 11 sangene på Ingrid Olavas “Juliet’s Wishes”-album (Virgin/EMI, 2008). Tre år senere fikk låta fornyet liv da Steven van Zandt valgte den Lillehammer-fødte musikeren og låtskriveren til å fremføre den i Lilyhammer. Her forteller hun hvordan sangen fikk sitt liv.

Foto: Knut Bry/Tekst: Kai Lofthus

Det er minst én ting til som er like sikkert som død og skatt, nemlig kjærlighetssanger, og at det alltid vil være låtskrivere som higer etter å komponere sin egen klassiker i den kategorien. Da Ingrid Olava Brænd Eriksen vokste opp som tenåring på 90-tallet var det Celine Dion, Koserock og Love Song Collection som klisset til hitlistene. Et tiår senere kom hun selv med den inderlig vakre “Back To Love”, som problematiserer kjærligheten istedetfor å hylle den: “…Frustrated I feel, it’d tremble beneath your skin. I’ve grown tired of the fire, the desire I’m always drowning in. So I’m off to keep my distance. My minute of control.” Senere i teksten proklamerer hun at hun ikke vil gå tilbake til kjærligheten. Ingrid Olava forteller:

– Jeg skrev den for ti år siden. Da bodde jeg i de gule blokkene rett ved Vår Frelsers Gravlund i Westye Egebergs gate sammen med en venninne, og jeg skrev låta på elpianoet mitt i stua der. Jeg jobbet på MMI og i Radio Nova. Studiene hadde jeg droppet ut av. Jeg var veldig usikker på hvilken retning livet mitt skulle ta, og jeg spilte ikke i noe band, men jeg skrev likevel låter og spilte piano. Back to Love var vel et resultat av at jeg ble forelska i en fyr, og selv om det var gøy å være forelska så visste jeg ikke helt om jeg ville inn i et forhold. Ut ifra den ambivalensen oppsto sangen. Jeg husker ikke helt hvilke ord som dukket opp først. Antageligvis følte jeg meg veldig voksen og moden som problematiserte kjærligheten.

– Tok det lang tid å gjøre ferdig tekst og melodi, eller kom det lett til deg? Krevde den mange skisser underveis, eller ble den slik den var tenkt fra første stund?

– Akkurat denne sangen kom veldig av seg selv. Det er litt irriterende; den har jo en fin struktur, og likevel var det ganske så ubevisst fra min side. Vanligvis tar det lenger tid for meg å ferdigstille noe, men denne kom relativt ferdig ut. Jeg husker faktisk godt da jeg oppdaget den fine muligheten av å ta refrenget til dur, det høres nesten ut som sangen har modellering i refrenget, men det er bare Db-dur mot versets Fmoll.

– Hva kom først: Teksten eller melodien?

– De kom først sammen, som de nesten alltid gjør. Så jobber jeg med puslespillet, vekselvis med toner og ord til brikkene faller på plass. Jeg opplever det som viktig å ikke låse seg for tidlig, og heller la sangen dra deg med til stedet den vil. Det er fascinerende hvordan man får brukt hele seg. Det er jo uten tvil mange analytiske øvelser inne i bildet; hvordan ulike akkordforbindelser virker, hvilke gjennomgående toner jeg kan finne mens jeg arbeider med pianoakkompagnementet, hvor skjønnheten ligger og hvilke deler det skal være motstand i. Det er mye hjerneaktivitet, men magefølelsen må også virke. Plutselig kjenner du at det er sant, og da har det ikke noe å si hvorvidt det er en ”smart” eller ”dum” akkordrekke. Musikk er magisk sånn. En million mennesker har sunget ”Baby, baby, baby” før deg, men likevel tror man fullt og fast på egen originalitet i det øyeblikket. Det er en vakker galskap.

– Hva var dine arbeidsverktøy under komposisjonen?

– Jeg sitter alltid først ved pianoet. Som regel stopper det etter en stund, da må jeg ha flere ord for å dytte komposisjonen videre. Da skriver jeg litt på datamaskina og jobber kun med tekst. Så er det tilbake til pianoet igjen. Underveis tar jeg opp små snutter på en diktafon for ikke å glemme noe. Et av mine viktigste arbeidsverktøy er uten tvil samspillet mellom pianoet og sangen. Jeg var pianist før jeg var sangerinne, og det preges prosessen min av. Det føles alltid som sangene mine ”finnes” inne imellom tangentene et sted.

– Skilte prosessen for komposisjonen av denne låta seg fra hvordan du hadde jobbet ut dine foregående låter?

– Det er rart; jeg opplever låtskriving egentlig som at det aldri er den samme måten å jobbe på fra gang til gang, fordi man som menneske alltid er en litt annen enn dagen før. Verktøyene er kanskje de samme, men innholdet er stadig i endring.

Som låtskriver er Ingrid Olava signert til Waterfall, og har nytt godt av bransjens økte fokus på synkronisering av musikk og film/TV. I den første sesongavslutningen av Lilyhammer fremførte hun “Back To Love”, med Steven van Zandt som tilhører ved pianoet. Ifølge Ingrid Olava hadde han fått en bunke med norske plater, og tok kontakt for å bruke den låta. I senere episoder ble låtene “Elevator” og “Slippery” fra samme album som “Back To Love”, samt “Jackie Kennedy” fra “Summer House” (Daring Viola/Universal Music, 2013) tatt med.

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=s8QcIAda0nY
Spotify: http://open.spotify.com/track/39bBEO0p2HL7g2LKPG8oMD
Wimp: https://wimp.no/wweb/track/3280302
iTunes: https://itunes.apple.com/no/album/juliets-wishes/id693608243#

100 millioner av én låt

Én enkelt låt forandret Rolf Løvlands liv. I dag anslår han at «You Raise Me Up» nærmer seg hundre millioner i salg. I dette portrettet snakker en av Norgeshistoriens mest suksessfulle komponister om hans metode for å knekke ut melodiene, hendelsen som gjorde at musikken tok ham, søvnløse netter og en verden full av muligheter.

Tekst og foto: Kenneth Hætta

– Jeg føler jeg har en ufortalt historie, forteller Rolf Løvland.

«You Raise Me Up», skrevet opprinnelig til Secret Gardens plate «Once in a Red Moon» (2001) sammen med Brendan Graham, ble til av en nødvendighet, inspirert av tradisjonell irsk musikk.

– Hvis vi bare hadde hatt en sang, sa plateselskapet i USA. Det er fint med instrumentalmusikk, men vi får ikke markedsført den på radio. Hadde vi hatt en sang, kunne vi løst «alle problemer». Så vi skrev «You Raise Me Up», men det hjalp ikke. Secret Garden er instrumentalmusikk, mente radiostasjonen, hvorfor skal vi spille deres sanger?

– Vi kom ikke av flekken, men sangen var viktig for oss, den var komponert og arrangert innen vårt musikalske univers, vi gikk ikke lenger at vi følte den hadde tilhørighet, vi lagde ikke noen pop-ballade. Det skulle Josh Groban og andre senere gjøre.

«You Raise Me Up» ble i utgangspunktet ingen suksess med Secret Garden. Utover året begynte opphavspersonene å merke seg at det dukket opp nyinnspillinger med irske, engelske og skandinaviske artister.

– Jeg og Brendan sendte hverandre mail når vi oppdaget noe nytt. Vi syntes det var litt gøy. Da det ble ti nye innspillinger begynte vi å skrive de opp – artist, årstall og label. På et visst tidspunkt brøt lista sammen, fordi det stoppet jo aldri med nyinnspillinger. Da amerikanske Groban kom på banen i 2004 hadde vi omtrent 150 utgivelser på papiret. I dag anslås det at «You Raise Me Up» har over tusen innspillinger.

– Tall fra amerikanske bransjeorganisasjoner, Peermusic og Universal Publishing forteller at det totale akkumulerte salget av alle versjoner nærmer seg et nisifret tall.

Jeg har hørt at «Take on Me» regnes som Norges største hit. «You Raise Me Up» har solgt nesten 100 millioner per i dag som antagelig er betydelig mer enn «Take on Me». Men det er ingen som vet det.

Jubilerer
Dette er noe av det Rolf Løvland (59) skriver om sin nye bok, som han har brukt 12 måneder på å ferdigstille. Vi har kommet til den delen av året hvor mannen som komponerte Norges to første vinnermelodier i Melodi Grand Prix figurerer i media som ekspertkilde, og det er jubileumsår: Tretti år siden «La det swinge», tyve år siden «Nocturne». Tre festkonserter i Kristiansand venter, utsatt fordi fiolinist Fionnuala Sherry brakk begge armene, med stor preproduksjon, tilbakeblikk og historiefortelling. Mellom «full fres» med Secret Garden, både når det gjelder turneer og produksjoner, har Løvland festet 600 sider med memoarer på papiret.

– Boken er et viktig prosjekt for meg. Jeg merker at det er litt nytt å se tilbake. Det har jeg ikke vært opptatt av. Jeg tror det ligger i den kreative prosessen, at man alltid skal realisere noe. Nå tenkte jeg at det kunne vært gøy å se hva man får ut av å skrive bok, også kreativt.

Hodet hans har kvernet hele tiden, hovedsakelig når han har vært hjemme, det vil si på Lørenskog utenfor Oslo, og i Kristiansand. Han er medeier i Sanden studio, kjøpt for å sikre fortsatt drift og også for ha tilgang til et førsteklasses studio ved behov. I Agder holder også bandet hans hus, stort sett sørlendinger alle sammen. Der kan han isolere seg og komponere uforstyrret.

– For meg kommer inspirasjon som et resultat av arbeid og fordypning, og av å kunne være alene og ta for seg et bestemt prosjekt. På en måte tror jeg inspirasjonen ligger i musikken selv, og er nærmest selvgenererende. Jeg blir mer og mer inspirert etter hvert som jeg finner noe og oppdager at det er fint. En tråd kan lede til at det åpner seg. Jeg tror det er viktig å ha stamina, kose seg med slitet, og synes det er verdt å ofre noe for å finne en liten idé. Jeg tror disiplin og selvregi er en av mine styrker.

rolv5web (1)_1000px

Er du en «listmaker»?

Ja, veldig. Og samtidig både og. Jeg jobber nesten bare intuitivt kreativt sett, uten noen plan. Men på produksjonsnivå er jeg på excel-arket og planlegger så nøye. Hver dag og hver bit, hver person og hvert valg, jeg kan se det for meg. Det blir på en måte en preproduksjon som tar deg gjennom det du skal høre, se og oppleve det som venter deg. Derfor føler jeg meg alltid godt forberedt. Jeg har tenkt mye på det, vet hvorfor jeg gjør noe – hva jeg skal overlate til tilfeldigheter, nye møter og sjanser, og hva jeg skal holde stram regi på. Så det er både åpent og lukket, men bevisst.

Den klassiske skolen
Rolf Løvland er en melodiens mann. Når han skal komponere følger han alltid samme mønster på verksnivå – melodi først, produksjon etterpå. Det er ikke bare en vane, men kanskje også et prinsipp.

Jeg tilhører nok den klassiske skolen. Når jeg treffer en del 20-åringer som gjør det helt annerledes enn meg, merker jeg at jeg nok har noen gamle vaner, og kanskje også idealer, når jeg skriver. Jeg er opptatt av melodi og prinsippet om å føle selv at jeg har en melodi som holder, som forteller en historie, som har en eller annen logikk. Også kan noen yngre som har laget en hit for en amerikansk popartist USA si til meg at låtskriving for dem er å mane det fram i en produksjon. Riff, sounds, samples og det der. Når de er fornøyde, kontakter de noen i England som kan gjøre en top-line, som kan skrive en melodi på det de har laget eller en tekst på det igjen. Melodi og tekst er nesten uvesentlig for dem. Og det er totalt motsatt av det jeg tenker. Samtidig er det ingenting som er rett og galt. Det er resultatet som teller.

Du jobber på samme måte i 2015 som da du skrev «La det swinge» i 1985?

Jeg gjør egentlig det. Jeg har mac, programmer, Logic og alt mulig, og bruker det for alt det er verdt, men er likevel nøye med at skriving er skriving. De digitale verktøyene kan bli så funksjonelle at du lett lar deg rive med. Skrivingen står seg best og lengst hvis den kan stå på egne ben, føler jeg.

Jeg sitter mest ved pianoet, men jeg prøver gjerne å isolere det med melodi. Du trenger verktøy av noe slag, men melodien skal ikke være et resultat av akkorder på tangentene. Jeg vil bruke så lite hjelpemidler som mulig, kanskje bare nynne.

Han fikk en aha-opplevelse da han hørte et radiointervju med forfatter Øystein Lønn.

Han sa at han i det han skriver den første siden på en roman, så vet han slutten selv uten å ha tenkt den ut. Han føler at det lå noen logiske bindinger der. Allerede i åpningen finnes det genetisk iboende løsninger. Det kjente jeg meg igjen i. Jeg kan ha et tema som føles verdifullt av en eller annen grunn, også skal skrivingen og produksjonen nøste det opp. Fortsettelsen blir en konsekvens av hva musikken har i seg av DNA.

Har man i en viss grad glemt melodien i dag?

Den blir aldri glemt. Den kommer og går. Den fineste klassiske musikken er melodisk, enten det er Brahms, Bach eller Grieg. En god melodi resonerer ved noe som vekke en følelse, enten den er god eller vond. Det kan være en åtte fantastiske takter i en symfoni, som sier meg noe som ikke går via hjernen. Det føles overjordisk, på en eller annen måte.

Mistet faren
Å sikte mot å få denne følelsen har alltid vært målet, slik har det alltid vært og slik blir det, uansett hvor mye Løvland forsøker å fornye seg.

Jeg kan ikke fravike det prinsippet, sier han.

Rolf Løvland vokste opp midt under Beatles. Da de kom til Norge var han syv år. Samme år døde faren, 52 år gammel.

Det var i en tid hvor barn skal beskyttes mot de tingene der. Det ble ikke snakket om. Jeg ble ikke tatt med i min fars begravelse. Jeg hadde ikke noe annet sted å gå. Jeg hadde ingen søsken, foreldre, tanter eller onkler å snakke med, og i hvert fall ikke noen på skolen. I retrospekt tror jeg det var i det øyeblikket jeg oppdaget at musikk var en følelseskanal for meg. Jeg tror det var da jeg forsvant inn i musikken.

Noen år senere startet niårige Løvland egen gruppe, uvisst av hvilken grunn. Men tiltrekningen til musikk, den var enorm. Og det skulle handle om pop. Trommeslageren rakk å trykke «Ellycats» på frontskinnet før bandnavnets feilstavelse ble oppdaget. De spilte aldri offentlig, men på private tilstelninger.

Dette var en sterk opplevelse for meg. Det var alltid jeg som hørte hva vi skulle spille. Jeg lærte meg å høre. Da jeg da begynte å skrive, fikk jeg en mestringsopplevelse som jeg tror jeg bygger på ennå. Jeg skårte ikke ti mål i lilleputtkamper, jeg skrev en sang.

Jeg tror det som driver oss som jobber kreativt er følelsen av nødvendighet, ikke bare at det er gøy eller interessant.

Jeg har tre jenter. Den ene av dem valgte å studere komposisjon i Sverige, men det var av fri vilje. Det var ingen som dyttet meg heller. Jeg er født samme år som den første Grand Prix-finalen, og vokste på en måte opp med at Grand Prix er en bærebjelke i livet mitt.

Grand Prix var liksom den store og eneste muligheten – underholdningsmusikk. Da TV-regissør Johnny Bergh ringte og fortalte at jeg var tatt ut til min første MGP-finale, var det et stort øyeblikk. «Er det Rolf Løvland? Ja. Du er kommet med i Grand Prix». Jeg fikk en vanvittig lykkefølelse. Det var så stort.

Utfra egen glede
Komposisjonene hans har alltid vært melodiske.

Jeg har tilegnet meg musikk gjennom melodi. Jeg kan være så detaljorientert og perfeksjonistisk og opptatt av å file til Universal river seg i håret, det koster mye penger det jeg gjør. Det er ikke slik at bare melodien er viktig, er alt det andre viktig. Men jeg ble veldig bevisst gjennom Secret Garden.

Løvland tok hovedfag i musikk på Universitetet i Oslo.

Da var jeg ikke kreativ. Det var en farlig prosess for meg. Da jeg var ferdig i 1981 hadde jeg lyst til bruke det jeg kunne teknisk. Jeg begynte rett som frilanser i popbransjen, med oppdrag fra CBS, NRK, plateselskap og artister. Jeg gjorde Jahn Teigen, Bobbysocks og flere andre artister, med fokus å prøve å ha en melodisk identitet. Samtidig satt jeg og skrev Secret Garden-materiale ut fra et intimt, privat behov, jeg var uredd, uttrykte akkurat de følelsene jeg ville, det skulle ikke brukes, bares spilles av meg, med kona som publikum, på pianoet hjemme. Det ble en frigjørende kreativ prosess. Så møtte jeg Fionnuala.

Løvland oppdaget at hun ga musikken en stemme, gjennom fiolin.

Jeg hadde ikke tenkt på fiolin engang. Da oppdaget jeg på en måte det som ble min identitet.

Løvland var musikalsk leder i Grand Prix i tre år. Her spilte Fionnuala Sherry fiolin i RTE Concert Orchestra i Irland. Produsent Odd Arvid Strømstad spør på et møte i 1994 om han hadde et bidrag, og Løvland takket nei. «Det er liksom i en annen retning», sa jeg. «Men kan jeg høre på det?».

Den første låten på demoen var «Nocturne». Han ble satt ut og insisterte på at jeg måtte gjøre det. Det er helt nytt, og annerledes, og bryter alle rammer og forventninger. Jeg svarte nei, men det var noe som var riktig der. Med min bakgrunn i Grand Prix tenkte jeg at det jeg gjør nå vil få gehør. Det vil provosere fram et slags statement. Men jeg var svært skeptisk, og jeg hadde søvnløse netter.

Ingen markedsføringsstrategi ble lagt. Løvlands bakgrunn var fra pop skulle brukes i det nye klassiske konseptet, og de satset på at irene ville ta til seg bandet på grunn av Fionnuala.

Vi dro ned til Dublin med 33 mot 1 i odds. Så vant vi.

Resten er Secret Garden-historie.

Vi hadde ikke noen strategi. For meg var det viktig å realisere prosjektet. Vi lagde musikken for oss, og vi fikk nei av tre plateselskap før Polygram takket ja. De før syntes det var kjempefin musikk, men visste ikke hvordan den kunne markedsføres, og det hadde jeg forventet.

Norge er lite marked. Det er ikke som i USA, hvor det er hundre kategorier i Billboard og hos plateselskapene. Secret Garden faller mellom stoler, også når det gjelder presse og media.

Lager musikken til seg selv
Jeg vil veldig forsiktig med å være den som gir råd, fordi jeg tror jeg heller trenger råd selv. Men når folk kontakter meg direkte med musikk de har laget, prøver jeg å finne fram til hva som er fint med det de har på hjertet. Veldig konkret, aldri generelt. Jeg tar det ganske alvorlig når de spør. Jobb videre med det, kan jeg si. Akklamasjon, på en eller annen måte.

Rolf Løvland har aldri har hatt noen fokus på rettigheter og publishing. Til det får han hjelp fra Universal og ikke minst manager Barry Matheson.

rolv1web (1)_1110px

Du har fått det til. Hva er det som mangler i norsk musikknæring?

Da vi fikk støtte fra daværende KULTEX på slutten av 90-tallet hadde vi allerede etablert vårt internasjonale nett. Jeg opplevde vel at vi kom ut gjennom et vindu gjennom Grand Prix til Europa, også spredte det seg til USA, Asia og overalt, som ikke hadde noe med Grand Prix å gjøre. Egentlig var det musikken som gjorde det for oss. Det er sikket mange tilfeldigheter og mye flaks inne i bildet, for all del. Men det spredte seg litt av selv.

Min følelse nå i dag er et at mulighetene er åpne. Musikken er en global kultur. Venner, kontakter, interesser – det er fokus overalt. Nå med sosiale medier trenger du ikke brenne inne med den fine sangen din på Lillehammer. Verden er åpen.

Teheran, Singapore, Kuala Lumpur, stjerner i Korea, boikott i Kina – Secret Garden spiller for et internasjonalt publikum. Han har arbeidet med musikk i femti år, og har ingen ambisjoner om å legge instrumentkofferten på hylla. Mellom konsertene jobber Rolf Løvland mot nye utgivelser. Plate nummer ni vil komme. Femti demoer og halvferdige utkast kan bli filtrert ned til tyve. Så venter selve spissingen.

Jeg jobber mye på ting som jeg etter hvert synes ikke har livets rett og som jeg legger bort. Men når jeg føler å ha funnet min musikalske identitet og mitt eget personlige uttrykk, går jeg ikke til andre steder eller sjangre. Det har jeg ikke interesse for. Men jeg vil være fordomsløs. Jeg lager ikke musikk for en plate, men en plate med musikk jeg har skrevet. Da blir utgivelsen et speilbilde av det jeg har arbeidet med. Jeg skriver fordi det er en glede. Jeg har behov for det. Jeg prøver alltid å lage musikken til meg selv.

Åtte norske på SXSW

Fra 13. til 22. mars arrangeres verdens største bransjefestival, SXSW i Austin, Texas. På plakaten står åtte norske artister/band. Vi har snakket med to.

Garasjerockbandet Death by Unga Bunga fra Moss dro til Austin på onsdag, og spiller totalt fire konserter på SXSW.

– SXSW betyr at vi får direkte kontakt med folkene vi jobber med i USA, og at vi får vist oss for et nytt publikum. 99 prosent av publikummet som ser oss her har aldri sett oss live tidligere. Konsertene og oppholdet brukes til å få flere å samarbeidspartnere og forhåpentligvis nye fans, forteller bandet.

– Hvordan skal dere skille dere ut blant alle artistene på verdens største bransjefestival?

– Vi har ikke noen spesielle triks, annet enn å gjøre greia vår og bare være oss sjæl. Klisjeaktig å si, men ser ingen grunn til å slå igjennom som noe annet enn det vi ønsker å være. Vi «amerikaniserer» ikke det vi driver med. De får enten digge oss som 5 kæller fra Moss, og hvis ikke? Føkk dem, sier de og gliser, før de avslører at det ikke blir bare business på turen:

– Vi har med oss kontorhuene vi jobber med i Norge over hit, så de tar seg av det meste av møter. For det meste kan vi, kjøtthuene, fokusere på mest mulig moro.

– Og etter SXSW?

– Ny musikk. Nye utgivelser. Vi har tatt oss en liten pause fra gigs, og har hatt fæle abstinenser i det siste, sier de og avslutter med å takke tre karer som har gjort SXSW-turen mulig:  – Erik Jansen i Jansens Plateproduksjon, og Simen Herning og Ask Fredrik Berg i Act Entertaiment fortjener en takk. De tre `weirdoene` der er våre støttespillere rundt denne galskapen.

Death by Unga Bunga på tur i Austin. (Foto: Stian Gulbrandsen)
Death by Unga Bunga på tur i Austin. (Foto: Stian Gulbrandsen)


Del av USA-turné
Timo Silvola og Tony Gonzahl i støyrockduoen Barren Womb (Bildet øverst) fra Trondheim spiller på Spartan Records sin showcase på Bar 96 lørdag 21 mars, kl 01.15. SXSW-giggen er en del av bandets USA-turne denne våren.

– Det er jo sinnsykt stas, det, sier Timo. – Vi håper det kommer folk, men forventer å ha det fett uansett.
Hvordan de skal klare å skille seg ut på verdens største bransjefestival har de ikke tenkt så mye på:

– Vi har en tendens til å være outsiders uansett hva vi gjør og hvor vi spiller, så det vil nok løse seg selv.
Duoen lander i Austin samme dag som de spiller, og skal raskt videre.

– Ja, vi skal kun kjøre show, ta en alkoholisert leskedrikk eller tre, og sove noen timer, før vi drar videre til neste konsert i New Orleans. Deretter skal vi fullføre den to uker lange turneen vår på østkysten sammen med fantastiske Grizzlor fra New Haven, CT, som vi for øvrig også nettopp slapp en split sju-tommer med.

SXSW-gig gjennom amerikansk plateselskap
Jobben på SXSW har de fått gjennom Seattle-baserte Spartan Records. Resten av turneen har gutta booket selv sammen med Grizzlor, uten særlig hjelp fra hverken norsk eller utenlandsk bransje.

– Men Music Norway har alltid vært flinke til å spre ordet om hva vi driver med, så vi sender en stor takk til dem.

Og hvis du som ikke er i Austin for tiden har lyst til å høre Barren Womb, så har du sjansen på hjemligere trakter senere i år.

– Lørdag 30. Mai spiller vi på Crossroad i Oslo og skal der vise alle våre USA-triks. Er du i Oslo-området ta turen da vel!

De øvrige norske artistene som spiller på SXSW er Marit Larsen, Hanne Kolstø , Haust, Cold Mailman, Trippy Turtle og Edvardprisvinner i 2013, Lido.

 

Slik ble låta til: “Mania”

Dersom Halvor Holter og Tarjei van Ravens hadde fulgt de mest konservative tradisjonene innen låtskriving ville kanskje Mania aldri blitt noen stor hit for Babel Fish. Heldigvis våget de å stole på sin egen kreative overbevisning; med gamle og nye instrumenter, et tosifret antall akkorder og et par helt egenutformede ord du ikke finner i noen ordbøker.

Tekst: Kai Lofthus

Når jeg mimrer om mine år som musikkjournalist på 90-tallet vil Babel Fish alltid stå ut som et band det var gøy å møte og å observere fremgangene til. Jeg intervjuet dem i 1998 for Billboard (og de forstod lett at det var kult for meg at de skrev en hilsen i min utgave av Douglas Adams’ Hitchhikers’ Guide to the Galaxy, hvor den såkalte babelfisken figurerer) og to år senere møtte jeg dem tilfeldigvis i SAS-loungen på Newark for å ta samme flight tilbake til Oslo. De begeistret virkelig folk flest, og spilte blant annet Europa rundt med the Corrs og Barenaked Ladies, samt gigantiske festivaler som Rock Am Ring og Rock Im Park. Mania er fortsatt så særegen og bra at jeg den dag i dag kan gå inn i et rom og plutselig glemme hva jeg skulle gjøre der, men samtidig ikke ha noe problem med å huske hvordan den låta går.

Oppfinnsom tekstskriving
Det var Halvor Holter, bandets keyboardist, som komponerte melodien, blant annet ved bruk av et tosifret antall akkorder.

– Den bryter dermed med regelen om at en hit maks inneholder fire akkorder,” sier keyboardisten. Han legger til at de fikk mye skryt for teksten utenlands. Akkurat som Adams var en oppfinnsom forfatter fant Holter og bandkollega/gitarist Tarjei van Ravens, som bidro til å ferdigstille teksten,  opp sjarmerende ordvendinger som “insania”og “invainia”. “

– Kanskje det er et eksempel på at det av og til kan være en fordel å ikke skrive på eget morsmål, fortsetter Holter med et glimt i øyet. Mastertapen ble til i nært samarbeid med forlegger og produsent Kai Robøle hos Waterfall Music, som bandet skrev kontrakt med i 1995 da de het Daily Planet. Grovskissen ble først laget i Waterfalls gamle studio i Toftesgate, og deretter fortsatte innspillingen i Waterfalls daværende studio i den såkalte Sjokoladefabrikken ved Grünerløkka/Rodeløkka.

Etter signeringen med Atlantic Records ble låta innspilt på nytt i Bearsville Studios i Woodstock, og mixet hos Chung King på Manhattan. Men hvordan kom gnisten til låta?

Fornemmelse for en hit
Vi hadde nettopp hatt vår første radiohit (med Light of Day i 1996) og fikk blod på tann, sier Holter om komposisjonen. Han fortsetter, – På det tidspunktet hadde Oasis en kjempehit med Wonderwall, og jeg ble inspirert av drivet i den låta og skrev hovedskissen til vers og refreng på en kveld. Jeg presenterte dette for resten av gutta i bandet og vi brukte så noen dager på å finne den endelige låtstrukturen, lage instrumental-hooken og så videre. Jeg hadde en helt spesiell opplevelse av denne låta, og tenkte at den kunne bli en hit, men at det krevde en kort og catchy tittel. Den kvelden jeg pønsket på låttittel summet en Beatles-dokumentar på TVen i bakgrunnen. Der ble det hele tiden referert til Beatlemania. Mania! Det var det låta skulle hete. Så skrev Tarjei og jeg teksten ferdig i fellesskap.

Holter legger til at demoversjonen hadde to vers, mens den ferdige versjonen har tre, men at grunnelementene ellers er de samme.

Ved innspillingen bestemte bandet og Robøle seg for å spisse det musikalske uttrykket ved å kombinere gammelt og nytt, forteller Holter:

– Vi blandet livetrommer og loops, klassiske keyboards som Rhodes, piano og Hammond med nyere synther som Nordlead, pluss Tremolo gitarer, vox-amp og Mellotron. Vi dyrket koringer som en del av soundet, i og med at alle fire bandmedlemmer synger.

Spotify: http://open.spotify.com/track/1kNYtVbgjO4EgDUWNBdT7c
Wimp: https://play.wimpmusic.com/search/babel%20fish%20mania
iTunes: https://itunes.apple.com/no/album/babel-fish/id272487773

Rapport frå eit grensehotell

Slik lyder tittelen på det nye albumet til Tom Roger Aadland, som nok en gang har gitt ut en samling låter kritikerne kaster toppkarakterer etter. Vi har hatt en lang og dyp samtale med rockepoeten om låtskriving, studiomagi, Dylans forløsende kraft og mye mer.

Tekst: Willy Martinsen, foto: Adeel Muhammad/TONO og Edgar B.Bachel

«Ganske nære et mesterverk», skriver Fædrelandsvennen om Tom Roger Aadlands nye LP «Rapport fra eit grensehotell».  Dagsvisen kaller det «…på grensen til genialt». Det er ikke første gangen 50-åringen fra Vikebygd utenfor Haugeseund høster gode kritikker, uten at det har klart å smigre ydmykheten ut av ham:

– Nei, denne gangen setter jeg ekstra stor pris på de gode anmeldelsene. Dels fordi denne plata langt på vei fikk akkurat det uttrykket vi tenkte oss produksjonsmessig. Dessuten har jeg i stor grad  fulgt magefølelsen da jeg skrev sangene. Hadde ikke dette truffet ville jeg virkelig vært i tåkedalen. Men slik gikk det ikke. Nå er jeg kanskje i høylandet, sier han med et lurt smil.

Voksne menn i moll

Ryktet om Aadlands talenter som historieforteller og låtformidler har spredd seg blant musikk-feinschmeckere de siste årene. Han har nok ikke hatt det samme kommersielle gjennombruddet som for eksempel en Stein Torleif Bjella, men det kan fort endre seg. Gamle furbitt har alltid vært mottakelige for voksne, alvorlige menn med gitar, mollstemte melodier og historier som ikke legger skjul på at livet ofte likner mer på en dans på torner enn roser. Tenk bare på Cash, Cohen eller Dylan – eller mer hjemlige navn som Eidsvåg, Sivert Høyem eller nevnte Bjella. Tom Roger Aadland hører naturlig inn i dette selskapet. Han har det forresten til felles med Bjella at debuten kom sent. Bjella solodebuterte som 41-åring. Aadland var to år eldre.

Aadland 1 cafe
– Jeg har alltid syntes at det er noe unikt i ekteskapet mellom rock og poesi. Jeg har en fot i begge leire, og synes det møtepunktet er et takknemlig sted å være, sier Tom Roger Aadland. (Foto: Adeel Muhammad/TONO)
 Van Morrisons miksepult og Dylans forløsende kraft

Vi sitter på kafeen «Lyst» på Tøyen i Oslo, hvor Aadland bor. Han kombinerer intervjuet med lunsj. Suppen skal rekke å bli kald i løpet av intervjuet. Aadland liker å snakke om låtskriving. Det blir ikke så mye tid til å spise.

– Det tok lang tid, ja. Musikken grep meg allerede på søndagsskolen og bedehuset som liten, så oppdaget jeg rocken og klassisk gitar, forteller han. Gitarundervisningen endte til slutt med formell høyere utdanning i klassisk gitar fra Østlandets Musikkonservatorium. Deretter var han fast ansatt gitarlærer i Rogaland fylkeskommune i 15 år inntil rocken igjen kom og banket på døren. Bachfugene ble henvist til Aadlands hobbysfære. Nå har han levd av viserocken sin på heltid i 10 år.

Det begynte med albumet «Obviously Embraced» utgitt i 2007, og innspilt i Irland med irske musikere og mikset av Van Morrisons lydtekniker ved den nordirske soulmesterens egen miksepult. Det første albumet var altså på engelsk. Han forklarer det med å være av sjømannsslekt på sør-Vestlandet, og at veien til utlandet var kort. Men på det andre albumet, «Blod på spora» fra 2009, var det norsk som gjaldt. Her tok Aadland for seg Dylans klassiske album «Blood on the Tracks». Alle låtene innspilt i norskspråklige versjoner. Mange kalte det modig: Den opphøyde Dylan har disipler med til dels mer fanatisk holdning til Dylans låter enn mesteren selv. Aadland sier det aldri slo ham. Det var helt enkelt et kjærlighetsprosjekt.

– Var det Dylan som fikk deg til å skrive på norsk?

– Det forløste nok noe i meg. Rock på nynorsk er lite utforsket, og fint for å jobbe med det litt arkaiske i Dylans tekster, forteller Aadland, som nå er veldig komfortabel med nynorsken som «arbeidsspråk». – Jeg liker kombinasjonen av det litt arkaiske og de folkelige uttrykkene. Det gir mulighet til å lage noe med særpreg.

Rockepoet

Nynorsken har blitt med videre på albumene «Det du aldri sa» (2011) og «Fløyel og stål» (2012). Alt kritikerrost. Med nye albumet, «Rapport frå eit grensehotell» blir han kalt «rockepoet», blant annet av NRKs «Norsk på norsk». Er han mest rock eller mest poet?

– De fleste av tekstene på «Rapport …» er skrevet før melodiene. Det er nytt for meg. Men jeg har alltid syntes at det er noe unikt i ekteskapet mellom rock og poesi. Der gjelder egne regler. Ta for eksempel Lou Reed. Han er en stor poet, men det ville ikke fungert uten musikk.  Jeg har en fot i begge leire, og synes det møtepunktet er et takknemlig sted å være.

 Tom Roger Aadland har vært TONO-medlem siden 1985 og har 90 låter registrert her. Med det nye albumet «Rapport frå eit grensehotell» har han gitt ut sitt femte album på åtte år. (Foto: Adeel Muhammad/TONO)

Tom Roger Aadland har vært TONO-medlem siden 1985 og har 90 låter registrert her. Med det nye albumet «Rapport frå eit grensehotell» har han gitt ut sitt femte album på åtte år. (Foto: Adeel Muhammad/TONO)
Låner levd liv

Det brukes krigsbilder i det nye albumets tittelspor «Rapport fra eit grensehotell». Man kunne kanskje forledes til å tro at tekstforfatteren inntar rollen som kjølig observerende korrespondent i sine tekster, umerket av observasjonenes innhold. Men nei. Eidsvåg ble nevnt tidligere i artikkelen. Det er et slektskap der. Albumet inneholder 11 personlige låter i 1. persons fortellerstil. De virker dypt personlige. Folk har hørt albumet og spurt om han er nyskilt. Det er han ikke.

– Tekstene er aldri hverken 0 eller 100 prosent selvbiografiske. Det er ikke dagbøker, men jeg dikter heller ikke bare for å lage en historie. Da er man på tynn is som tekstforfatter. Jeg suger til meg levd liv, også fra andre. Jeg vil heller ikke gå i veien for publikum, som ofte har en helt annen opplevelse av låtene enn låtskriveren, sier han.

Hugger i stein

– Hvorfor heter plata «Rapport fra eit grensehotell»?

–  Jeg lager ikke alltid så gode låttitler, men akkurat den synes jeg er god. Plata handler om ensomhet og sårbarhet og kjærlighetslengsel. Å være ved en grense. En overgang. Sårbarheten i det, i det usikre. Å stå ved et annet land. Det var en fin arbeidstittel.

– Lager du låter ut fra inspirasjon eller disiplin?

– Jeg planlegger ikke noe, og skriver best ubevisst. Jeg har ofte scenografiske ideer, og jobber med temaer ut fra det. Samtidig jobber jeg ganske disiplinert – og sesongbasert. Jeg starter dagen gjerne før klokka seks og skriver best frem til klokka elleve.  Jeg liker dessuten å jobbe med låter over tid. Lars Wennerbäck sier om låtskriving at han hugger i stein. Han hugger frem låter som er gjemt, slik Michelangelo snakket om å hugge frem skulpturer. Det er godt sagt.

Innspilt på to dager

«Vi begynner på mandag, og så har vi det meste av innspillingsarbeidet klart på tirsdag kveld», sa produsent Lars Voldsdal da innspillingene skulle starte. – Jeg synes det var for optimistisk, ler Aadland. – Men han skulle få rett.

Vokal ble gjort i ettertid. David Wallumrøds orgler, clavineter og så videre likeså. Og noe annet småtteri. Men det aller meste ble innspilt raskt, tross intrikate arrangementer og elegant lyd. Ikke hadde de øvd heller, før de møttes i Velvet Recording i Spydeberg, tidligere Studio Nova, en institusjon i norsk musikkliv. Stedet har «mojo», og kanskje det bidro til magien. Det er Eldar von Essen og Lars Voldsdal som eier studioet i dag. Sistnevnte er Hellbillies’ lydtekniker og produsent på «Rapport fra eit grensehotell».

– Komponisten Schönberg, som grunnla 12-tonemusikken, sa at en komponist ikke trenger å tenke så mye, bare han tenker godt. Vi gjorde 12 låter på to dager. Ingen av musikerne hadde opplevd maken, forteller Aadland, men skryter uhemmet av produsent Lars. – Han har gjort en fantastisk jobb med innspillingen og miksingen.

«Rapport fra eit grensehotell» ble innspilt i Velvet Recording i Spydeberg. Produsent og tekniker Lars Voldsdal i forgrunnen. (Foto: Edgar B. Bachel)
«Rapport fra eit grensehotell» ble innspilt i Velvet Recording i Spydeberg. Produsent og tekniker Lars Voldsdal i forgrunnen. (Foto: Edgar B. Bachel)
Møtet med publikum

Nå ser Aadland frem til å møte publikum med de nye låtene. Releasekonserten er på Ingensteds i Oslo 28. februar 2015. Han blir smått filosofisk når vi spør om hva han liker ved konserter:

– Det er hyggelig å møte folk. Dessuten er det noe spesielt som skjer akkurat i det øyeblikket hvor en spiller låter. De er ikke der før og etterpå er de borte. Låter lever kun i øyeblikket. Og så får de en ny energi live, selv om essensen forblir den samme.

– Hvem er den typiske Tom Roger Aadland-publikummeren?

– Jeg har et lyttende publikum som er interesserte i tekstbaserte låter. De er mellom 30 og 65 år, og mange har nok et godt forhold til artister som Cohen og Dylan, sier han.

Musikk med alvor.

Han nikker. Smiler. Og innrømmelsen høres mest ut som et statement:

– Ja. Det er ikke så bra festmusikk.