Møt Tellef Raabe

Navn: Tellef Raabe
Alder: 24
Aktuell med: by:Larm
TONO-medlem siden: 2012

Hva het den første sangen du skrev?
Det var en pønk-låt jeg lagde sammen med bestekompis Kittil Kittilsen i bandet «Norwegian Corpsmusic» som 15-åring. Den het …but I’m in a band, og inneholdt tekststrofer som «I have no religion, I know no terrorists / I got no war, but I’m not an optimist».

Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
Den heter Dear Aphrodite. Jeg skrev den i Hoddevik for noen uker siden.

Hva jobber du med nå?
Jeg har brukt desember på låtskriving og tekstforfatting, akkurat nå er det mest miksing i studio og øving med band som står på agendaen. Har flere andre prosjekter jeg gleder meg til å vise frem etter hvert.

Fortell om siste singelen du ga ut?
Den forrige låten jeg ga ut var ikke en offisiell singel, men en julesang som åpnet Alternativ Julekalender. chUrch handler om religion og sekularitet. Kan det å gå i kirken på julaften sidestilles med å se på Tre nøtter til Askepott? Jeg er ikke en motstander av kristen julefeiring, men jeg ønsker et tydeligere skille mellom hva som er tradisjon, og hva som er tro.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Alle slike høydepunkt er subjektive, og dermed inflasjonsjusteres de. Jeg vet ikke helt. Gleder meg til å utgi debutalbum i løpet av året, det må jo bli et høydepunkt.

Hvordan lager du sanger?
Jeg har alltid med meg notatblokk, slik at jeg kan skrive ned fine ord, setninger eller konseptideer. Arbeidet med å strukturere slike fragment kan ta litt tid, men jeg ender som regel opp med dikt som tonesettes.

Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Hovedsakelig to gitarer. En er akustisk og intonert for min egenlagde åpne C-stemming, den andre er en halvakustisk baritongitar.

Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Da studerer jeg ved Universitetet i Bergen. Er også nyvalgt leder av Kulturstyret, som gir økonomisk støtte og veiledning til studentorganisasjoner i Bergen.

Hva er din største musikkopplevelse?
Da Motorpsycho spilte hele Timothy’s Monster på Øya i 2010.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
«Søstrene dine Sigrid og Johanne lager også musikk. Hvem er kulest i Raabefamilien?»

Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Katten vår, Sala.

http://tellefraabe.lnk.to/home

Slik ble låta til: “Downtown”

One 2 Many-eventyret fra 1987 til 1989 var kort, men heftig. Uansett bidro låta “Downtown” til enda en Billboard-plassering for et norsk band, og en diamant i verdens popleksikon som fortsatt fremkaller gode minner.

Tekst: Kai Lofthus, Foto: Aud Berggren/VG/NTB scanpix

Den høres så guddommelig enkel og likefrem ut, men One 2 Manys hovedmann Dag Kolsrud beskriver en tidkrevende og kreativt utfordrende innsats for å komme frem til “Downtown” slik vi kjenner den: starten med den svevende flygelklimpringen, deretter gitarriff, trommer, glitrende synthlyder, og den gåsehudfremkallende vokalen til Camilla Griehsel, hvor hun synger det vi mange gjerne vil høre en kveld når alt er kjipt: “…let me show where you wanna be, let me show where you can be free, let me take you to the place I know, let me take you where we come, let’s go!”

Demoshopping og omskriving
Hele historien starter med at en bekjent av Dag fra Gjøvik, Jan Øvland, besøkte ham i London. Jan og Dag hadde blant annet spilt sammen i bandet Response, og mens Dag bodde i den engelske hovedstaden var Jan i et annet band, Dark Side, med Jan Gisle Ytterdal, Ingar Amlien, Astrid Graasvoll, Dag Veidal og Gordon Field.

– Jan hadde skrevet en låt som en slags vise, forteller Dag. – Siden vi var kompiser spilte jeg låta for flere, blant andre Geoff Downes fra Asia og Yes, han som var Europa-sjef for Warner og flere. Den fikk bare negative tilbakemeldinger. Han fra Warner sa at hvis den skulle ha noen sjanse måtte den være mer pop. Så den krevde mye omskriving. Jeg skrev stikket og refrenget, og så lagde vi etterhvert tre demoer hos Alf Emil Eik i Cross Studio i Kristiansand.

TONO-Magasinet har vært i kontakt med Jan Øvland og han sendte teksten til låta slik han pitchet den til Dag Kolsrud. Den gang het den «Center of My Dreams». Jan legger til:
– Dags hit-gen var jo det som skulle til for å løfte en ellers anonym rockelåt opp og ut til folket.

1.vers
Come on with me to the center of my dreams
Listen to the feelings of your soul
Just forget about the hard times left behind
And think of where you really want to go

2.vers
Think of all the times when you were down and out
Had no money and no place to go
Think of all the times when you were on your own
No-one seemed to care, no friends, no love

(refreng)
Let me show you where you want to be
Let me show you where you can be free
Let me take you to the place I know
Let me take you with me — come, let’s go

(gitarsolo)

(refreng)
Let me show you where you want to be
Let me show you where you can be free
Let me take you to the place I know
Let me take you with me — come, let’s go

(outro)

Publisert med tillatelse av opphavsmann Jan Øvland.

Historisk stor interesse
Med de demoene var det etterhvert 17 engelske plateselskaper som bød på One 2 Many, ifølge Dag. Parallelt skjedde det endel omskiftninger i bandet. Av Dark Sides originalbesetning var det bare Jan Gisle Ytterdal som ble igjen, mens Camilla Griehsel ble vokalist. (De fleste av de andre medlemmene, inkludert Ytterdal, dannet senere Oceans Apart og ga ut det veldig fine “Paradise Now”-albumet på Mercury/PolyGram i 1989).

Sammen med sin engelske manager ledet Dag arbeidet med å lande de engelske plate- og forlagskontraktene. De hadde interesse fra blant andre Muff Winwood som da jobbet hos Island Records, og også RCA, Polydor, Virgin og flere andre. Det endte til slutt med A&M Records for innspillingene og Rondor for å forvalte forlagsrettighetene.

– Det høyeste ønsket mitt var å få Trevor Horn som produsent, og Chris Briggs som var A&R hos A&M hadde kontakt både med ham og Robert John ‘Mutt’ Lange, så jeg blinket dem ut tidlig, sier han.

Mer omskriving og produksjon
Selv om Trevor Horn ikke ble involvert fikk de strålende bistand fra andre legender.

– Etter vi hadde signert med A&M Records var vi fortsatt ikke helt fornøyd med låta, og kontaktet Don Black som pusset på teksten for oss, sier Dag.

Han hadde jobbet med folk som Quincy Jones, Michael Jackson, John Barry med flere. For produksjonen hyrte de John Hudson, mannen som fortsatt driver legendariske Mayfair Studios ved Primrose Hill i London, hvor debutalbumet “Mirror” ble spilt inn. Dags arbeidsverktøy på den tiden var at han skrev for hånd og brukte en Korg som arbeidsstasjon, mens andre styrte de andre teknologiske hjelpemidlene. En dag de jobbet med “Downtown” spurte John:

– “Dag, du spiller piano, gjør du ikke det? Kan du ikke gjøre et forsøk og se om det kan passe inn.» Dette var før jeg skulle møte Camillas foreldre for første gang. De kommer plutselig inn i kontrollrommet, så jeg begynte å improvisere litt og hastet avgårde før jeg skulle møte dem. Camilla sa at det låt virkelig bra!

Men andre ting var det vanskelig å få til å passe inn, og Dag sier at John ringte ham i et fortvilet øyeblikk en natt:

– “Dag, jeg får det ikke til å funke.” Jo, klart du klarer det, svarte jeg. – Halv fem ringte han tilbake og sa at han hadde fått det til.

Det som i senere tid skulle vise seg å være en ironisk tilfeldighet ble Sheryl Crow hentet inn som korist til låta. På det tidspunktet hadde hun blant annet opptrådt med Michael Jackson på hans “Bad”-turné, men ennå ikke gitt ut sitt eget debutalbum “Tuesday Night Music Club” som ble utgitt av samme plateselskap som One 2 Many, A&M, i 1993.

Til slutt ble verket registrert med Dag Kolsrud (TONO), Jan Øvland (BMI) og Don Black (PRS) som co-tekstforfattere og -komponister, med forlagsandeler fordelt mellom Dejamus Ltd (eid av Stephen James, hvis far – forleggerlegenden Dick James – drev the Beatles-forlaget Northern Songs og jobbet med Elton John og Bernie Taupin) og Rondor Music.

Veien til hitlistene
Som om det ikke var vanskelig nok å få frem låta mente A&M Records at den ikke skulle være med på plata.

– Det var lenge høyaktuelt at den ikke skulle være med, sier Dag. – Jeg synes det var meningsløst å droppe den, så jeg fikk trumfet gjennom at den skulle være med.

Han forteller deretter om det senere øyeblikket da han og Jan Gisle satt i en London-taxi og hørte låta på BBC Radio 1. Det rushet hadde han vært i nærheten av tidligere. Etter oktober 1985 da a-ha paraderte til topps i USA med “Take On Me” ble Dag hyret som ekstra keyboardist og musikalsk turnéleder på “Hunting High and Low”-turnéen. Men den 25. mars 1989 og i ytterligere 12 uker var det hans egen tur til å oppleve å se navnet sitt på Billboard-listene: “Downtown” peaket på 37. plass i USA, 43. plass i England, 29. plass i Nederland, 38. plass i Belgia og nr. 1 i Norge.

Billboard-debuten gjorde at Dag raskt måtte gjøre om på planene sine. Han var på skiferie i Oppdal da resepsjonisten ringte til rommet og spurte om han hadde sett dagens VG-forside om at låta hadde entret Billboard-lista.

– Da ringte de fra England og sa, kom deg på flyet med en gang. Vi sees i LA, forteller Dag. Det tok to dager før han landet på LAX og deltok i planleggingsmøte i A&Ms legendariske lokaler i krysset Sunset Boulevard og North La Brea Avenue.

Hva som skjedde etter det er materie for en annen spalte enn denne, men det bør ikke kimses av at “Downtown” er et viktig bidrag til Norges internasjonale pophistorie og at utenlandske A&R-ansatte begynte å få ørene opp for det som kom herfra. Det som samtidig er synd er at låta ikke er tilgjengelig på iTunes, Spotify, Wimp eller andre digitaltjenester (bortsett fra at videoen er tilgjengeliggjort av fans på Youtube). Kjell Petter Askersrud, som leder den norske avdelingen av Universal Strategic Marketing (USM) hos Universal Music, sier at det fortsatt er den engelske avdelingen av selskapet som eier innspillingene og at de flere ganger forgjeves har forsøkt å få til en relansering.

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=9iPXx-ahXKY

– Ekstra glad for å vinne for tekstene mine!

Siri Nilsen var nominert i tre Spellemannkategorier, og vant i kategorien Tekstforfatter. – Utrolig hyggelig pris å få, forteller hun.

– Isolert sett er poesien på «Skyggebokser» av forbløffende høy kvalitet, skrev VGs Stein Østbø i sin anmeldelse av Siri Nilsens album «Skyggebokser» i fjor. Juryen i Spellemannprisens tekstforfatterkategori Frida Ånnevik, Hilde Marie Kjersem, Marie Amdam, Martin Alfsen og Steinar Sagen er åpenbart helt enige. Juryen, som har jobbet helt uavhengige av hverandre, valgte til slutt Siri fremfor de andre nominerte: Ingrid Helene Håvik, Sondre Lerche, Thea Hjelmeland og Marit Larsen.

Tekstforfatterprisen er en TONO-pris på samme måte som komponistprisen. Vi tok derfor en liten prat med Siri, som har vært TONO-medlem siden 2008.

Nominert i tre kategorier

Nilsen synes det var ekstra hyggelig å vinne i tekstforfatterkategorien. Hun var nominert i tre:

– Det er en utrolig hyggelig pris å få. Det ble gitt ut veldig mye musikk i fjor, og så innmari mye av den er helt fantastisk bra. Jeg ble ganske overrasket over i det hele tatt å bli nominert. Da jeg så hvilke kategorier det var snakk om – tekstforfatter, komponist og viser – så må jeg innrømme at jeg ble litt ekstra glad for tekstkategorien. Tekst er viktig for meg, og det betyr så mye å høre at andre får noe ut av det jeg skriver. Kjenner også at jeg plutselig har begynt å bli nervøs for rettskrivningen min på sosiale medier- jeg som fikk 3 i norsk på ungdomsskolen …

Slåss med språket

Nilsen forteller at arbeidet med sangene som regel starter enkelt, men så blir det ofte verre lenger ut i prosessen.

– Det er selvfølgelig forskjellig fra sang til sang, men stort sett går det veldig lett i starten. Da tar jeg tak i en følelse, stemning, historie eller observasjon som opptar meg. Det er som regel noe jeg har gått og lagret på en stund som jeg ikke blir kvitt, forteller hun. Men det er ikke så enkelt å finne de riktige ordene alltid, fortsetter hun:

– Det føles aldri som jeg klarer å beskrive ting hundre prosent nøyaktig, språket er liksom ikke på mitt lag. Ofte er det en liten slåsskamp med språket før jeg synes det føles riktig nok. Ofte holder jeg på med et par sanger samtidig, men jeg skriver lite jeg ikke bruker. Jeg kan gå ukesvis uten å skrive, fordi jeg er for opptatt med annen jobb, og praktiske ting. Men så hører eller ser jeg noe som inspirerer veldig og vekker noe i meg selv som jeg gjerne vil si på min måte. Det er ofte som de sier, synes jeg, at de fineste greiene kommer fort. Er man inspirert så merker man at ting flyter lett. Er det veldig vanskelig og man har mye vondt i magen prøver man antakeligvis å lage noe man tror man burde, i stedet for det man virkelig vil, sier hun.

– Er det spesielle temaer du brenner mer for enn andre?

– Jeg skriver ofte de sangene jeg savner, som jeg trenger å høre selv. Etter jeg fikk barn prøvde jeg å finne musikk som tok opp noen av de forandringene man går gjennom når man blir forelder. Ting jeg var litt uforberedt på kanskje. Det var overraskende vanskelig. Så da skrev jeg et par sanger om det selv.

Siri Nilsen var nominert til Spellemann i kategoriene viser, komponist og tekstforfatter, og vant i sistnevnte. (Foto: MichaelaKlouda)
Siri Nilsen var nominert til Spellemann i kategoriene viser, komponist og tekstforfatter, og vant i sistnevnte. (Foto: MichaelaKlouda)
For lite søvn og for mye hårspray

– Er det noen du vil takke eller løfte frem?

– Åh, så bra du spør. Jeg klarte å glemme to superviktige folk i takketalen min. Øyvind Røsrud Gundersen og Jens Carelius som har produsert de to siste platene mine har vært uvurderlige å kaste ball med. Jeg er avhengig av å skrive alene, helst uten at noen får høre det før det er ferdig. Men det har vært en ny og frisk opplevelse å tørre å be om innspill når jeg står fast, og merke at med disse fine gutta så vet de hvilke tråder de skal trekke i – og hva de ikke skal røre, forteller hun. – Det er gull å jobbe med folk du stoler på og som du tør å ta sjanser med. Så tusen takk til Øyvind og Jens som har løfta musikken min så mye! Herregud, at jeg klarte å glemme å takke dere. Skylder på for lite søvn og for mye hårspray.


Du kan selv høre Siri Nilsens album «Skyggebokser» her:

På WiMP, eller Spotify. Kjøp den gjerne på iTunes eller som CD/LP  for eksempel her.

 

 

Ingrid Helene Håvik er «årets komponist»

–  Jeg kan gå ifra å genierklære meg selv til å tenke at jeg bare har lurt alle til å tro at jeg kan noe som helst, sier Ingrid Helene Håvik, låtskriveren i Highasakite. Juryen bak Spellemann-kategorien «Årets komponist» heller mot det første.

Spellemannprisen forrige helg ble kronen på verket for et fremgangsrikt år for Highasakite. Andrealbumet «Silent treatment», utgitt på Propeller recordings i februar 2014, ga oss 10 majestetiske låter med jagede, melankolske melodier og stikkordspregede tekster som gir assosiasjoner og visuelle glimt i like stor grad som de forteller historier. Det er vanskelig å være likegyldig til Highasakite. De setter spor i deg. Og ett år etter deres fantastiske fremføring av «Since last Wednesday» under Spellemannshowet i fjor, kunne de selv gå opp og hente ikke bare én, men to priser. En for popgruppe og en for komponist.

– Veldig stas

Det er TONO som står bak komponistprisen. Vi tok initiativ til den for noen år tilbake, og det er fortsatt TONO som utnevner jurymedlemmer, og er en garantist for at kategorien er en del av Spellemann.  Vi tok kontakt med Ingrid Helene Håvik, TONO-medlem siden 2008, og spurte om en kort kommentar til prisen:

– Det er veldig stas, forteller hun.

– Hva tenker du om å vinne foran navn som Siri Nilsen, Røyksopp, Røyksopp m/Robyn og Marit Larsen?

– At de er fantastiske. Alle sammen er folk jeg har hørt masse på og blitt inspirert av.

Deler æren med bandet

Spellemannjuryene i de ulike kategoriene er hemmelige, også innad i de ulike juryene. Hvert jurymedlem gir individuelle stemmer, og navnene kunngjøres først når prisene deles ut. Komponistjuryen bestod i år av Benedicte Adrian, Glenn Erik Haugland, Julian Skar, Laila Samuelsen og Marte Heggelund. Alle sammen er anerkjente komponister innen ulike felt, alt fra popmusikk til samtidsmusikk.

– Du delte æren med bandet på scenen. Betyr det at du er slags kreativ leder, og at dere jobber frem låtene i fellesskap?

– Jeg kommer med melodi og tekst. Og forslag til arrangering. Så bygger vi videre på det sammen, eller velger en helt annen retning.

– Oppfatter deg deg først og fremst en låtskriver som også er artist – eller omvendt?

– Ingen av delene. Jeg kan gå ifra å genierklære meg selv til å tenke at jeg bare har lurt alle til å tro at jeg kan noe som helst. Jeg føler vel først og fremst at jeg er en sanger som prøver å være låtskriver og artist. Men det er vel en problemstilling jeg ikke tenker særlig på, avslutter hun.

Det er åpenbart ikke nødvendig heller. TONO gratulerer med prisen!

Hør albumet her:

http://wimp.no/album/25423500

Eller her:
Highasakite – Silent Treatment

Eventuelt kan du kjøpe det her:
https://itunes.apple.com/no/album/silent-treatment/id797046519?l=nb

… eller som CD/vinyl, for eksempel her:
http://www.platekompaniet.no/Search.aspx?q=highasakite

 

 

Møt Silja Sol

Navn: Silja Sol
Alder: 24
Aktuell med: Debutplaten ”På hjertet” og Spellemann-nominasjon for samme plate
TONO-medlem siden: 2011

Hva het den første sangen du skrev?
«Rainy day». En litt melankolsk fjortisfurtelåt om at det regnet og at jeg ville være i fred. Det var en engelsk låt med en ikke så verst melodi, faktisk. Den første låten jeg skrev med norsk tekst skrev jeg i 2012 og den heter ”Noe”. Den ble mitt første steg mot en helt ny retning og identitet for meg som låtskriver.

Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
«Aleine». Jeg reiser ofte aleine med gitaren og spiller i nye, store byer for fremmede folk. Låten er inspirert av ensomheten og usynligheten man kan føle på, selv om man er omringet av masse mennesker.

Hva jobber du med nå?
Nå skriver jeg låter til min andre plate. Ellers blir det en del konserter fremover. Jeg spiller også i bandet til Aurora Aksnes, noe som er veldig spennende.

Fortell om siste singelen du ga ut?
Jeg slapp «Bærene» i september, en pønkete litt furten låt som handler om de tingene man ikke kan kontrollere. Teksten har et snev av humor og låten er dedikert til min morfar som alltid hadde små skøyerstreker og morsomme trix på lur. Han lærte meg en ting eller to om humor, og han eeeeelsket bær.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Som soloartist er nok høydepunktet det å få slippe debutplaten og høste så mye ros. Det har vært helt overveldende og over all forventning. Utrolig kjekt å nå ut med musikken på denne måten. Jeg spiller også i bandet til Aurora Aksnes, og vi var i New York i høst. Der spilte vi en rekke konserter og det var en utrolig spennende opplevelse.

Det som også var utrolig fett, var å være med som support for Sondre Lerche på Røkeriet på Usf verftet i Bergen og på Parkteateret i Oslo. Det var helt konge. Hele dette året har vært et stort år for meg musikalsk sett.

Hvordan lager du sanger?
Jeg noterer alltid ned ord og setninger som vekker oppmerksomheten min. Jeg klimprer også en del på gitaren og begynner å pusle sammen tekstideer og melodiskisser for å finne ut hvor låten skal. Deretter er det mye utforskning og testing. Jeg syns det er viktig at melodien og teksten jobber sammen, og at låten får en tydelig identitet og gjerne et humør. Det kan ta lang tid, eller det kan gå raskt som bare det.

Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Det er nok gitaren. Før brukte jeg mest kassegitar, men nå har jeg gått helt over til elgitar. Jeg elsker å leke med effekter og lyder og å finne gitaren sin stemme til den rette stemningen. Det er en god starthjelp og inspirasjon når jeg skal skrive en låt. Faktisk skrev jeg akkurat en låt som bare ramlet frem idet jeg hadde den rette gitarsounden. Den har ikke fått navn enda.

Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Liker å gå tur, se på serier som twin peaks og house of cards, sjekke ut konserter også studerer jeg bedriftsutvikling og forretningsforståelse for kulturnæringen gjennom BRAK og høgskolen i Bergen.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Nei

https://play.spotify.com/album/37rkFp7Knr4kKifaU3XrYs?play=true&utm_source=open.spotify.com&utm_medium=open

https://wimp.no/wweb/album/35884668

https://www.youtube.com/watch?v=fYV6Ougwkfc

https://www.youtube.com/watch?v=TNWly4CEcHY

Feirer 10 med livealbum

FriEnsemblet feirer sine første 10 år med jubileumskonsert og albumslipp. Vi har snakket med ensemblets grunnlegger, komponist og drivkraft Mathilde Grooss Viddal.

Da FriEnsemblet slapp sitt første album «Holding balance» i 2004 skrev Dagsavisen at det var «… heilt rått bra» og at det «… er ikkje til å kome forbi». Siden den gang har bandet markert seg tydelig innen norsk jazz, og i midten av november kommer album nummer fire, en liveinnspilling fra Vossajazz i fjor høst.

Vossakunstner Brita Dagestads Marokko-inspirerte bilde pryder coveret på Friensemblets nye utgivelse. Designet er gjort av Chris Mentzen.
Vossakunstner Brita Dagestads Marokko-inspirerte bilde pryder coveret på Friensemblets nye utgivelse. Designet er gjort av Chris Mentzen.

Inspirert av ørkenreise
Tittelsporet på albumet, «El Aaiun – Across the border», var del av Mathilde Grooss Viddal sin leveranse da Vossajazz ga henne i oppdrag å skrive et verk til festivalens 40-årsjubileum i 2013. Det ble til under spesielle omstendigheter, nemlig Mathildes vikaroppdrag på en turné i den arabiske ørken:

– Ja, komposisjonene er direkte inspirert av reisen jeg foretok i Marokko og Vest-Sahara sammen med bandet Ellayali, med medlemmer fra Irak, Kurdistan, Cuba, Chile, Island og Norge.  Jeg fikk jobb i bandet som vikar da saksofonisten fra Israel ikke fikk innreisevisum, forteller Mathilde. – Dette var i 2011, rett etter den arabiske våren. Jeg flyttet meg praktisk talt fra sofaen hjemme i stua og rett ut i ørkenen. Den reisen gjorde inntrykk.

Viktig utgivelse
Og verket som kom ut av det har også reist langt: Høsten 2013 endte det på en 2. plass (eller såkalt  «honorable mentions») i konkurransen «Seattle Women’s Jazz Orchestras first Annual Jazz Ensemble Composision Contest for Women Composers». Verket ble også fremført på «The World premier of the Winning Compositions» under Seattle Earshot Jazzfestival. Der var Mathilde ble invitert til å være solist sammen med den canadiske trompetisten Ingrid Jensen og SWOJO.

– Det var en fantastisk opplevelse, og jeg opplevde også at musikken min ble spilt på Jim Wilkes radioshow «Jazz after hour», som når i hele USA og store deler av Canada, forteller hun.

Stolt
Opptakene er gjort av Yngve Høyland. Albumet er mikset på Metronopolis av Dag Stiberg, unntatt Night Song som er mikset i Rainbow studio av Jan Erik Kongshaug. Albumet er mastret i Rainbow studio av Jan Erik Kongshaug. Produsenter er Mathilde Grooss Viddal, Dag Stiberg og Tellef Kvifte. Albumet gis ut på Giraffa Records.

– FriEnsemblet er mitt hjertebarn, et frirom og et pustehull. Det består av en gruppe musikere med helt særegen spillestil og personlig sjarm. Jeg tror ikke det fins noe band som låter som FriEnsemblet, og jeg er utrolig glad i og stolt av dette bandet, avslutter Grooss Viddal.

Ønsker du å få med deg FriEnsemblets  jubileumskonsert, så foregår det hele på Chateau Neuf 8. november kl . 13. Albumet kan du kjøpe fra 15. november. Du finner mer informasjon om konserter fremover ved å besøke Mathilde Grooss Viddals nettsider.

 

Friensemblet i dagens besetning:

Ellen Andrea Wang:         Kontrabass
Siv Øyunn Kjenstad:         Trommesett
Knut Kvifte Nesheim:      Vibrafon, perkusjon
Safaa al Saadi:                  Darbouka, nai, vokal
Britt Pernille Frøholm:    Hardingfele, fele
Tellef Kvifte:                     Elektronikk, laptop, keyboard
Dag Stiberg:                      Altsaxofon
Gunnar Halle:                    Trompet
Per Willy Aaserud:           Trompet, elektronikk
Øyvind Brække:                Trombone
Mathilde Grooss Viddal:  Leder, bassklarinet, saxofoner

 

Foto øverst: Andreas Ulvo

 

Rusty lemonade fra Annie

Annie slapp singel tidligere i år, men hva hører hun selv på? Sjekk ut Annies spilleliste «Rusty lemonade» her.

Anne Lilia Berge Strand, bedre kjent som Annie, er artist, låtskriver og DJ fra Bergen, med base i Berlin. Hennes gjennombrudd kom med singelen «The Greatest Hit» i 1999, og debutalbumet «Anniemail» fra 2004 fulgte opp suksessen med hits som «Heartbeat» og «Chewing Gum». Hun vant Spellemannprisen for beste nykommer i 2004, og beste nykommer og Beste popalbum på Alarmprisen 2005.

Musikkbladet Pitchfork kronet singelen «Heartbeat» til årets låt i 2004, samt en av tiårets (2000-tallet) 20 beste låter, i selskap med blant annet Daft Punk og Beyoncé. Hun har samarbeidet med flere kjente produsenter, deriblant Richard X, Röyksopp, Xenomania, Paul Epworth og Timo Kaukolampi. Siste samarbeid var med kunstneren Bjarne Melgaard på singelen «Russian Kiss» i 2014. Hun har vært TONO-medlem siden 2005.

 

«Rusty Lemonade»

 

1. Sophie – Lemonade
Sophie er en engelsk produsent som jeg er sikker på man kommer til å høre mye av fremover. Har blitt hauset opp av bl.a. Diplo, nettsider som Pitchfork og diverse. «Lemonade» er en tøff og dansbar låt som kom ut forrige måned.  Deler av vokalen kan minne litt om Yolandi Visser fra Die Antwoord. Anbefales!

2. LFO – FREAK
Britisk duo som tidligere gav ut på Warp records. Denne er en klassiker, som jeg spilte mye ute en periode. Tøff, brutal & energisk!

3. Paul Giovanni – Willow’s Song
En uendelig vakker ballade fra 1973. Den er en del av soundtracket i skrekkfilmen ´Wicker man´, hvor Britt Ekland har en sentral rolle, og fremfører låten mens hun forfører en lettere nevrotisk politimann som er kommet for å oppklare et mord ved Hebridene. En legendarisk kultfilm fra Skottland.

4. Mykki Blanco – Wavvy
Dette var den første låten jeg hørte av Mykki B, og ble umiddelbart fan. Han rapper, men samarbeider med en hel del forskjellige produsenter, og uttrykket hans varierer så lytteren blir konstant utfordret. Mykki beskriver seg selv som poet og performance artist. Dette er en artist man bør sjekke ut live – er kjent for sine fantastiske liveshow. (Red.anm. Denne finnes ikke i streamingtjenester og ligger derfor ikke i spillerne nedenfor)

5. Rusty – Everything’s Gonna Change (Prins Thomas Diskomiks)
Prins Thomas er definitivt en av mine topp 5 favoritt dj’er. Men også en kløktig produsent. Denne versjonen av Rusty er super. Nydelig dansbar mix, som alltid får meg i godt humør!

Foto: Maxime Ballisteros

5 for høsten og hjertet fra Tore Renberg

Forfatter Tore Renberg kaller seg selv «bananas musikknerd». Vi spurte om han ville dele noen av sine favorittlåter med oss. Vi fikk «5 for høsten og hjertet».

Tore Renberg (f. 1972) debuterte i 1995 og har siden utgitt bøker i de fleste sjangre, samt skrevet for film og scene. Han har et stort lesende publikum, og bøkene hans er prisbelønt og oversatt til en rekke språk. Særlig romanene om Jarle Klepp har gitt Renberg en stor og begeistret leserskare, både i Norge og i utlandet. I 2013 kom thrilleren «Vi ses i morgen» til stor applaus fra lesere og kritikere. Den var første bok i Teksas-serien. Nå er nettopp oppfølgeren, «Angrep fra alle kanter», lansert. Tønes har skrevet låten «Indianara» til boka. Renberg har også samarbeidet en rekke ganger med Janove Ottesen og Kaizers Orchestra, sist med musikalen Sonny som ble vist i Operaen i 2012. Han har vært TONO-medlem siden 2002.

I høst legger stavangerforfatteren ut på en eksklusiv bok-turné til Stavanger, Trondheim, Oslo og Bergen. Tore Renberg, Karl Ove Knausgård og Frank «Tønes» Tønnesen står på samme scene og samtaler om minner, om hvem de en gang var og hvem de ønsket å bli.  Tønes spiller et spesialkomponert sett. Til slutt setter Knausgård seg bak trommesettet og Renberg griper mikrofonen. De henter fram Lemen, bandet deres fra studietiden.
Vi tok kontakt og spurte Renberg om å dele fem av sine favoritter. Han var ikke så vanskelig å be. Her er hva vi fikk tilbake:

 

5 For Høsten & Hjertet

Høsten kommer og jeg har lyst til å lage en liste med 5 sterke låter. Noen ganger vil man bare rocke hardt, noen ganger er det lette sommerlåter som gjelder, og noen ganger ønsker vi bare at musikken skal skyte den emosjonelle pilen sin rett inn i hjertet og sprenge det til pieces. Det gjør disse låtene for meg akkurat nå.  Jeg er en bananas musikknerd. Jeg hører flere vinylplater hver dag, jeg hører mikse-cd-er i bilen, jeg hører radio på badet, jeg hører trene-spillelister på Elixia og kunne jeg så ville jeg høre musikk når jeg sover. Men da må jeg ha det litt rolig, jeg fatter det. Musikk er livsviktig for meg og jeg takker himlene for alle som lager musikk som vi kan få høre på, enten det er hard metal eller herlig køntri eller sår indie. Interessen min går i alle retninger, alt jeg leter etter er personlighet.

Ole Paus – «Kom hjem»
Det føles riktig å starte med en norsk mester. Ole Paus har holdt på siden før jeg ble født, han er kroneksempelet på at musikk er personlighet. Han har en vilt sterk karriere og han valgte å avslutte den med sitt beste album i fjor. Til alt overmål et trippelabum, hvor man kan finne denne skatten. Her omarbeider Paus en gammel norsk folketone. Så nært og så empatisk.

I Was A King – «One of us»
Det finnes band og artister der ute som skulle vært mye større enn de er. I Was A King er et sånt band. De leverte «Isle of Yours» tidligere i år og det er et variert album til å forelske seg pladask i. Strømstad og Frøkedal er 100% musikk. «One of us» er en smygende og gruelig vakker låt fra den best bevarte hemmeligheten i pop-Norge.

 The Mountain Goats – «Maybe sprout wings»
John Darnielle er min indie-helt. Jeg hører på bandet hans, The Mountain Goats, hver dag. Han har en drøy radius, fra det supermorsomme til det hardeste mørket. Nylig fikk «Maybe sprout wings» meg til å gråte på et SAS-fly. Låten kom i headsetet, den grep tak i meg og filleristet hele meg, og tårene rant uten at jeg ba om det. Jeg måtte snu og se ut på sola som krasjet inn i skyene der ute.

Tønes – «Indianara»
Det er klart jeg ble utrolig glad da Tønes sa ja til å skrive boksingelen til den nye romanen min «Angrep fra alle kanter.» Jeg er jo stor fan så det var en svær ære. Men jeg var superspent på resultatet. For hvordan skulle han løse dette? Hver dag satt jeg og ventet på at det skulle komme en låt i inn-boksen. Til slutt kom denne suggererende dryleren. Jeg bøyer meg i støvet. Fy så bra! «Vær heilst stille bror, vent te di he reist sin vei, alle galningane, må kje bli så dei.»

Imperiet –«Innan himlen faller ner»
Jeg fikk «Synd» av Imperiet til jul i 1986. Hele første halvåret av 1987 handlet om denne platen for meg. Jeg hørte den hver eneste dag, jeg lot meg drukne i musikken og jeg lyttet til det Thåström sang om; kampen mot mørket. Jeg lyttet til Thåström som om han var generalen min og jeg elsket kraften hans, oppdriften og kampviljen. For meg er Thåström Nordens største.

 

Hør Renbergs «5 for høsten og hjertet» her:

                              

 

 

Møt Nils Bech

På lørdag kan du se snart albumaktuelle Nils Bech på PIP-festivalen i Oslo. Vi tok en låtskriverprat med ham.  

Navn: Nils Bech
Alder: 33
Aktuell med: Singelen «Trip Abroad» som ble sluppet 19. juni og nytt album «One Year» som slippes i midten av oktober
TONO-medlem siden: 2007

Hva het den første sangen du skrev?
Jeg begynte å skrive musikk nokså sent, i midten av 20 årene. Den første sangen jeg skrev alene het «Curious Love», og er på debut albumet mitt «Look Inside»

Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
«Back Home» og er den siste sangen på albumet «One Year» som kommer til høsten.

Hva jobber du med nå?
Jeg mastret ferdig det nye albumet i forrige uke. 30 august spiller jeg på PIP-festivalen på Vigelandsmuseet med nesten helt ny besetning, så denne uken kommer til å gå med til øvinger. Deretter skal jeg lage en ny video til neste singel, som skal slippes i slutten av september.

Fortell om singelen du ga ut i sommer, «Trip Abroad»!
«Trip Abroad» handler om ventetiden etter du har sagt til noen at du elsker dem, men ikke fått de samme ordene tilbake. Hvordan ordene som ikke har blitt gjengjeldt gjør at du begynner å tvile på deg selv, og på en måte mister deg selv litt.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Det er vanskelig å si, men kanskje alle de bra anmeldelsene som den siste skiva mi «Look Inside» fikk.

Hvordan lager du sanger?
Jeg begynner alltid med teksten. Jeg lager stort sett sanger som handler om noe jeg har opplevd. Når jeg begynner på et nytt album så prøver jeg å se meg tilbake og tenke hva er hovedknaggene i livet mitt siden forrige album. Så hører jeg med noen av komponistene og produsentene jeg jobber med om de kan sende meg noen forskjellige snutter med lyd. Beats, et synth hooks osv også begynner jeg på en melodi utifra den skissen som jeg har fått tilsendt, om skissen faller i smak. Jeg improvisere også rundt løse tekststrofer acapella og tar det opp i garageband før jeg lytter igjennom det etterpå for å se om det er noe som fester seg.

Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Nei, jeg spiller ingen instrumenter.

Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Ser på tv-serier, steller med plantene på verandaen min eller er på baren Robinet.

Hva er din største musikkopplevelse?
Da jeg hørte Thomas Storkjøren, aka Thomas Takes No Shit, synge for første på galleriet Kurant i Tromsø. Han har en fantastisk stemme. Jeg begynte å gråte.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Hvem har du samarbeidet med på den nye skiva di?

Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Å det er så mange utrolig bra folk! Komponistene Julian Skar og Ole Henrik Moe, elektronika duoen Ost & Kjex, Kari Rønnekleiv, Jonas Barsten, Martin Horntvedt, André Bratten, Ådne Meisfjord, Kristine Tjøgersen og Ane Marthe Sørlien Hoen.

Møt Bendik Johnsrud fra Surfalot

Bendik Johnsrud, låtskriver i singelaktuelle Surfalot, får som regel låtideer på ubeleilige tidspunkt.


Navn:
Bendik Johnsrud
Alder: 21
Aktuell med: Nylig gitt ut singel og musikkvideo som heter «My My Oh My» under navnet Surfalot
TONO-medlem siden: 2012

Hva het den første sangen du skrev?
Den første sangen jeg kan huske å ha skrevet het «Good Family». Den ble skrevet, innspilt og brent på CD lille juleaften ca år 2002. Etter å ha fått pepper av mine søsken fordi jeg aldri ga dem bra julegaver, bestemte jeg meg for å prøve noe annet en dorullnisser og håndlagde kurver fra sløyden. Den ble godt mottatt!

Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
Jeg jobber som oftest med flere sanger samtidig, ikke en og en. Men den siste jeg skrev ferdig heter «Let It Go». Kul låt, skal ikke se bort fra at den blir gitt ut en vakker dag!

Hva jobber du med nå?
Akkurat nå sitter jeg og jobber med nytt Surfalot materiale. Jeg skriver og produserer demoer hver dag hele uken. Planen er å få gitt ut mer musikk samtidig som den skal komme til liv på scenen. Så det er veldig spennende tider, og jeg har aldri vært så gira på å drive med musikk som det jeg er nå.

Fortell om singelen du ga 11. august «My My Oh My»
My My Oh My er en feel good og ærlig sang jeg skrev for et års tid siden da jeg bodde i Liverpool. Den handler om å danse bekymringsløst, og representer godt det Surfalot står for. Den har også fått en konge video som er laget av min gode venn Olav Stubberud.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Prosessen rundt å gi ut Surfalots første sang har vært et helt klart høydepunkt. Det er utrolig gøy å kunne samarbeide med både gamle og nye venner og i tillegg få positiv respons på det vi har jobbet veldig hardt for. Folk deler, liker og ser på det vi leverer, og det er en herlig følelse som jeg tror jeg har blitt helt avhengig av.

Hvordan lager du sanger?
Jeg starter som oftest med en liten ide. Kan være en melodi, akkordprogresjon eller bare en lyd. Disse ideene kommer jo som regel alltid i det øyeblikket jeg har lagt meg godt til rette under dyna eller akkurat har entret badekaret. Så lagrer jeg disse på telefonen eller papiret og tar de opp igjen når jeg skal skrive nye låter. Veldig gøy å finne flere år gamle bortglemte ideer som egentlig er ganske kule.

Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
For det meste foregår det oppi hodet. Jeg har spilt gitar siden jeg var liten gutt, så det er veldig naturlig å skrive og få ut ideer på gitaren. Men jeg liker også å jobbe med synther og programmering fordi det kan ta ting i andre retninger enn hva gitar og vokal ville gjort.

Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Fluefiske, dry or die. Eller så er jeg glad i surfing. Ikke så ofte jeg får muligheten, men hadde en herlig tur til Cornwall i England for noen uker siden hvor jeg fikk kjørt litt bølger. Generelt glad i ting som har med vann og gjøre.

Hva er din største musikkopplevelse?
En av de første konsertene jeg spilte i mitt liv var i Lommedalen kirke med bandet «Black Punk». Høres skikkelig kjedelig ut, og det kunne det fort blitt, så vi bestemte oss for å covre «I Got Erection» av Turboneger som uskyldige 13åringer, og foreldrene våre var som alltid stolte. Feteste konsert jeg husker å ha sett i farta: MGMT på sentrum scene for noen år siden.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Hva den største fisken jeg har fått på tørrflue er jo en vanlig ice breaker jeg pleier å bruke på byen, så det er jo et godt spørsmål.

Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
1Kg for 2 år siden, og jeg har ikke fått noe i nærheten siden den gang. Takk!

Hør singelen (klikk på logo):

Wimp 50px       Spotify50px         Beat60px