Møter med medlemmer - Side 5 av 5

Finn Kalvik om låtskriving

27. juni 2014

– Det beste med låtskriveryrket er selve opplevelsen av å skape noe unikt. Noe som ikke har eksistert før du kom på det, sier Finn Kalvik i dette blogginnlegget om låtskriving, skrevet spesielt for TONO-Magasinet.

Finn Kalvik har for lengst blitt pensum i grunnskolen. 67-åringens låter har vært viktige bidrag til norsk popmusikk og visekunst siden debutsingelen «Finne meg sjæl» i 1969. Han har mer enn 250 låter registrert hos TONO, og han har utgitt 28 album som til sammen har gått over disk rundt en million ganger. Han har skrevet låter alene, han har gjendiktet engelske låter til norsk, og han har jobbet med mange andre dyktige skapere, deriblant Inger Hagerup og Benny Andersson. Denne sommeren skriver han igjen med Øystein Sunde, også han med utspring fra samme miljø: Viseklubben Dolphin på Club 7 i årene rundt 1970, hvor også Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Lars Klevstrand, Kari Svendsen og mange andre mestere innen norsk visekunst vanket. Da vi spurte Kalvik om et intervju om låtskriving foreslo han at han isteden kunne skrive et blogginnlegg om temaet. Det syntes vi høres ut som et «scoop». Så vi gjorde det sånn. Her er det – med Finns egne ord.

«Liten oppsummering»

Jeg husker ennå den aller første sangen jeg skrev. Jeg kunne bare to grep på gitaren og ingen av låtene jeg likte på Radio Lux var så enkle at de kunne framføres med to akkorder, så jeg ble «tvunget» til å skrive en sjøl, for å ha noe å synge. Den het; «I´m in love». Og vekslet mellom D-dur og A-dur. Jeg var 16 år.

Jeg har alltid hatt et stort uttrykksbehov. Det går ikke an å bli hverken skribent eller låtskriver hvis du ikke har noe å melde. Du må også være litt vågal, hvis ikke er det vanskelig å komme noen vei.

Jeg bestemte meg aldri for å bli låtskriver. Det var kun noe jeg sysla med innimellom alle Peter, Paul & Mary, Donovan og Dylan og Bert Jansch-framføringene. Jeg var kun ute etter å lære mest mulig, og å høste applaus og spenning. Hvis jeg noen gang har hatt noen ambisjoner, så må det ha vært å bli en like bra gitarist som Bert Jansch og Paul Simon.

Men med all øvingen og streben etter å lære andres låter, dukket det stadig opp klanger og akkordkombinasjoner som var mine egne, og som festet seg i bevisstheten min. Det var små melodier og riff som jeg skrev engelske, banale tekster til etterhvert. Jeg husker jeg skrev en superdeppa låt med den «optimistiske» tittelen « After the A-bomb». Ikke så rart kanskje – når jeg tenker tilbake på den kalde krigen og Cubakrisa og Vietnamkrigen. Vi som var tenåringer på den tida levde jo midt oppe i den angstfylte politiske situasjonen.

Jeg ble bluesmann på min hals. «Cocaine blues» var glansnummeret mitt. Jeg grep ofte fatt i sanger som handlet om folk som sleit i livet sitt. Og som kanskje også levde på livets skyggeside.

(Teksten forts. under bildet)

Tre låtskrivere som har satt spor etter seg, Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde og Finn Kalvik. (Foto: Dagbladet)

Men det var først når jeg begynte å vanke på Dolphins Viseklubb og hørte unge folk som sang på norsk der, at jeg turte å begynne å synge på norsk sjøl. Jeg hadde skrevet ei låt som jeg var litt flau over, fordi den var på skikkelig brei østkantdialekt. Det var «Finne meg sjæl». Jeg framførte den for første gang på Dolphins Viseklubb i Pilestredet i Oslo. Det var mens jeg vanka der at låtskrivingen min begynte å blomstre.

På «privaten» levde jeg omtrent som en muldvarp i et høl i bakken på Grorud. Dolphins ble et befriende og etterlengtet «pustehull». Der knyttet jeg bånd med likesinnede musikkelskende tenåringer og fikk kamerater for livet. Noen skrev egne sanger på engelsk, andre sang Taube og Bellmann på svensk, mens Øystein (Sunde) framførte sin virtuose og surrealistiske Lamberseter-galskap i halsbrekkende tempo, iført rutete skjorte med gitaren i stropp over skulderen.

Lillebjørn hadde ennå ikke tatt skrittet ut i soloartistenes verden, men stod rakrygget og veltalende og frontet «The Young Norwegians» med banjo, hardingfele og med sin stålstrengede Levin. Sjøl satt jeg på en stol med gitaren i fanget mens jeg snakket og sang ned i gulvet. Lillebjørn fortalte meg mange år seinere at han syntes «Finne meg sjæl» hang så godt sammen. At den kunne sammenlignes med å slå en spiker i veggen med ett hammerslag. Takk for kompilmentet, herr Nilsen.

Det var først etter at «Finne meg sjæl» ble en suksess at jeg begynte å ta låtskrivingen på alvor. Hovedgrunnen var at jeg skimtet en «long playing» plate langt ute i det fjerne. «Finne meg sjæl» gikk inn på topp 10 på VG´ s singelliste sommeren 1969. Jeg hadde skrevet noen instrumentaler og hadde også et par viser med egne norske tekster ferdig. Det som snudde opp ned på alt var Ralph McTell´s Streets of London. Jeg hørte ham framføre den på Vise7 (Club7) i 1970. Jeg ble helt bergtatt. Da jeg gikk hjemover husker jeg at jeg tenkte at det var den fineste låta jeg noen gang hadde hørt!

Å gå løs på den og oversette den til norsk ble et vendepunkt for meg. Selve gjendiktningen var ikke så vanskelig, men det å finne rytmen i norsk språkdrakt var veldig vrient, for å si det på den måten.

I det siste verset hadde jeg malt meg opp i et hjørne med setningen «det står en mann og venter»…. Det er jo nesten ingenting som rimer på «venter». Jeg tok en råsjangs og lagde mitt eget rim rett ut av fantasien; «krigsseilernes-senter». Det var først mange år seinere at jeg fikk greie på at det var et sted som het … «krigsseilerenes senter». Jeg ble helt stum. Jeg følte nesten at jeg hadde vært « clairvoyant»

Finn og Inger Hagerup hjemme hos sistnevnte i 1974. (Foto: Rune Myhre)

Dette er et slags kjernepunkt i det å være låtskriver. Du må ha intuisjonen, og så må du tørre å ta sjanser, og sist men ikke minst: Du må alltid lytte til magefølelsen din. «En tur rundt i byen» ble en av «dragerne» på mitt første album «Tusenfryd og grå hverdag».

Jeg har alltid hatt mye lettere for å lage gode melodier enn å skrive tekster, synes jeg nå sjøl. Jeg gikk på språklinja på Sofienberg gymnas, og hadde «ørten» timer norskundervisning i uka. Både Inger Hagerup og Andrè Bjerke var pensum. Jeg elsket å sitte med deres glimrende rytmiske tekster foran meg og improvisere fram melodier på fritida mi hjemme på Grorud. «To tunger» av Inger Hagerup og «Måken» av Andrè Bjerke er desidert de beste jeg har fått til som tonesetter fra denne perioden. Begge fikk plass på debutalbumet «Tusenfryd og grå hverdag».

Etter at «Tusenfryd»- Lpen ble en bestselger, fikk jeg jeg plutselig pådytta tidspress for å komme med en oppfølger fra plateselskapet mitt. Jeg var djupt inne i Bert Jansch og folkemusikkens rike akkurat da. Jeg var også på turnè med Lillebjørn og Øystein, så jeg ble nødt til å skrive låter på hoteller og hospitser over hele Norge. Polygram ville også ha en live plate med alle oss tre samlet, men det ble aldri noe av. I stedet spiller både Øystein og Lillebjørn diverse instrumenter på min LP nr 2 «Finn». På dette tidspunktet hadde jeg virkelig begynt å føle meg som en proff låtskriver.

Jeg vet at det er mange låtskrivere som lytter til andres musikk og får idèer til egne låter på den måten. Kun et par ganger i løpet av alle disse årene har jeg brukt en akkordrekkefølge jeg har likt fra en sang jeg har hørt på plate eller i radio, og skrevet en egen melodi på de samme «kordene». Derimot har jeg blitt inspirert til å skrive en egen tekst ut ifra andres engelske tekster.

I og med at jeg skriver på norsk er det fullt mulig å bruke en engelsk låtskrivers idè, og skrive en norsk låt ut ifra den samme idèen med egne ord og rim. Men jeg ser på det som kun en nødløsning. Det er hvis jeg er fullstendig tom for idèer, og ikke vet hva sangen skal handle om.

«Det vanskeligste er ikke å skrive en låt, men å finne en orginal idè til innholdet i den.»

Etter 40-50 sanger kommer du dessverre ofte til et punkt hvor du begynner å gjenta deg sjøl. Alle låtskrivere som har holdt på lenge møter denne veggen. Før eller siden … Noen takler det og kommer seg videre, mens mange slutter å skrive i årevis på grunn av denne stagnasjonen.

Da jeg jobbet med Benny Andersson var jeg i en periode direkte overtent på «hooklines». Benny har alltid hatt en «Midas touch» som låtskriver på grunn av sin fantastiske intuisjon og begavelse. Han har en feeling av hva som er bra og hva som er dårlig, og hva som bør spilles inn på plate, og hva som bør utelates.

Du kan gjerne si at han «vet hva som selger og hva som ikke selger», selv om han hårdnakket benekter det. Jeg synes det er helt ok at han gjør det, fordi det statuerer hans ydmykhet overfor det som er jobben hans, nemlig å skrive låter. «Tror du dette blir en hit» kunne jeg spørre ham om titt og ofte etter en bra innspilling i studio. Han svarte alltid på samme måten: «Det vet man aldri», sa han, med et lurt smil om munnen.

Det beste med låtskriveryrket er selve opplevelsen av å skape noe unikt. Noe som ikke har eksistert før du kom på det, og skrev det ned. Når du er midt inne i skaperprosessen opphører tid og sted. Det er som en slags «transe». Alt rundt deg forsvinner, lyder og negative tanker blir borte. Og du er 100% i nuet. Den følelsen ville jeg aldri ha vært foruten.

Det kunne ha vært morsomt å stikke innom denne planeten om et par hundre år, og høre hvilke låter som har overlevd fra perioden da jeg og en million andre låtskrivere leverte sanger til befolkningen. Den gangen vi jobbet her og mottok opphavspenger fra fantastiske selskaper som TONO og STIM og ASCAP. På en måte så er det også litt trist å ikke få vite hva som ble overlevert til kommende generasjoner, men skitt au. Jeg hadde det dritgøy, og var kjempefornøyd med yrkesvalget mitt.

Finn Kalvik. Oslo, juni 2014. (Foto: Kenneth Hætta)

TONO nytt

Tekster seg inn i musikken

13. juni 2014

– Vi har alltid gjort det på denne måten, men hvorfor? spør Bente Leiknes Thorsen. Hun mener man aldri bør bli ferdig med å spørre seg om hvordan man komponerer, og bruker stadig ulike metoder når nye verk blir til.

Tekst og foto: Kenneth Hætta

– Hvordan å komponere er ikke et spørsmål man bør være ferdig med på noe tidspunkt. Med jevne mellomrom bør man spørre seg selv om man gjør ting på den rette måten. Man bør ha en selvreflektiv holdning i forhold til både materiale, idé og metode. Det leder til en raffinering, sier Bente Leiknes Thorsen.

33-åringen fra Tjøme i Vestfold beskriver seg som en utypisk representant for komponiststanden.

– Komponisten med stor k er en gammel, død mann og jeg er ingen av delene, sier hun.

Diplomstudenten ved Norges Musikkhøgskole vurderer å søke seg til et stipendiat innen kunstnerisk utviklingsarbeid, blant annet for å videreutvikle sin evne til kritisk refleksjon om egne prosjekt.

Søker etter sårbarhet
– Ofte når man snakker om metode handler det om utvikling av materiale. På foredrag med andre komponister har jeg ofte blitt slått av at de snakker mest om en lysende idé eller hvordan man har funnet rytme- og tonalitetsstrukturer og akkordskjema. Man snakker lite om sammenhengen. Jeg har alltid vært interessert i hva det er som skjer på midten.

– Det hadde vært kult med en konsert med kommentator.

– Jeg tror min styrke er lek og humor og struktur samtidig. Det handler kanskje om å få folk til å le og smile slik at jeg kan komme nærmere, få en fin mulighet for sårbarhet som gjør at andre ting kan treffe, eller treffe på en annen måte, sier Thorsen.

Som mange andre i hennes generasjon handler Thorsens arbeid ikke bare om å sette et verk på en scene, men å diskutere hvorfor man setter verket på scenen – en problematisering av rollen til kunsten, institusjonen og publikum, og tilhørende ritualer.

Bort fra tradisjonene
Beginnings for sinfonietta og tape fra 2007 er et verk hvor Thorsen prøver å kommentere klisjeer og seg selv. Stykket innledes med lyder av stoler, snufs, blaing i papirer, host og stemming, alt skrevet i partituret. Verket ble til etter analyser av egne og andres verk og tanker rundt begynnelser i sin alminnelighet. Et verk som handler om begynnelser, men som tilsynelatende ikke begynner, for deretter å forklare egen framdrift.

– En klassisk konsert er ment å begynne når dirigenten løfter hendene. I andre sjangere er det ikke slik. Folkemusikere stemmer og tar kanskje et par traller, for så plutselig å være i gang. I løpet av brøkdelen av et sekund går det fra å ikke være i gang til å være i gang.

Selv om komponistvirket for Thorsen handler mye om å sitte hjemme og skrive musikk, styrer hun selv avspillinger og elektronikk under framføringer.

Andre av Thorsens verk bryter ikke like mye med konsertformatet som Beginnings, men går likevel ut og ser på seg selv, langt fra formatet strykekvartett á la Beethoven.

– Jeg tror den tradisjonelle konserten, der vi sitter pent på rekke og hører på strykekvartett, overlever, men det finnes andre måter å formidle musikk på. Jeg er nok mest interessert i det siste, sier komponisten: – Ta virtuositetskulturen i den klassiske musikken, det blir noen ganger mer som idrettsprestasjoner. Det hadde vært kult med en konsert med kommentator.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere, spissformulerer Bente Leiknes Thorsen. — – Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere, spissformulerer Bente Leiknes Thorsen.

Nattasang med støy
I sommer urframfører Ensemble Neon mange små miniatyrer med opptak av Thorsens barn, i likhet med hennes nattasang fra andre siden av havet (2008). Luft- og klaffelyder i blåsere og strøk på treverk i stryk blander seg med spredt hvisking fra musikerne. Plutselig bryter stemmen til Thorsens sønn fra tape inn, som pludrer og synger og får styre metrikken i instrumentene mot slutten.

Strukturen på verket ble til ved at Thorsen innledningsvis tok en allerede komponert nattasang og strakk den i tid, fargela den med støylyder og brukte den som et relativt uhørbart grunnlag.

– Jeg ville jobbe videre med forholdet opptak av barn og min komponerte musikk, og med relasjonen barn og forelder og hvordan det peker ut i verden, for det er klart – med én gang du har et barn så tar det oppmerksomhet. Jeg endte opp med å sette meg ned å skrive et langt personlig essay om hvordan man kan jobbe med et materiale som er så nært og privat og få det sammensatt på en god måte. Jeg tekstet meg inn i verket. Deretter har jeg skrevet musikken med utvalgte opptak i bakhodet.

Nå ønskes tilbakemeldinger både fra musikere og publikum på hvordan disse miniatyrene oppleves, før mange flere små verk skal skrives.

– Det er så ofte man skriver ferdig og setter det ut i verden, kanskje gjør en revisjon, så er verket der. Jeg har lyst å jobbe med verket over tid. Jeg må tenke at det er ferdig til konsert nå, men at det er muligheter for endring og at det ennå ikke er satt.

– Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere.

Nye idoler
Thorsen skriver for tiden på et orkesterstykke som hun før igangsettelse hadde en tydelig idé om hvordan skulle låte. Det klanglige bildet i hennes hode ville hun forsøke å generere på datamaskinen, for så å skrive ned for orkester.

– Her har jeg gjort noe jeg ikke har gjort så mange ganger før – jeg har satt meg ned med lydprogramvare for å lage noe som så skal omsettes til akustiske instrumenter. Faren ved å skrive orkestermusikk er at bordet fanger. Orkesterklangen er så satt og stabil og musikken kan fort høres ut som alt annet.

Familien hennes er engasjert og Thorsen har brukt mye tid på ymse verv i musikklivet ved siden av å være student, mor og frilanser. Hun er i dag styreleder i Komponistenes vederlagsfond og i Foreningen Ballade, og har bak seg et langt engasjement i Norsk komponistforening som styremedlem og nestleder.

– Verv er en motsats til komponistyrket. Man kan jobbe med et stykke i årevis, men i organisasjonslivet kan du ta raske avgjørelser og føle at du har gjort noe. Det er som med oppussing, du kan se resultater raskt, sier Thorsen.

For henne er det ikke snakk om å slå av og på kreativiteten når hun løper ned til minstemann fra arbeidsværelset i andre etasje på Nesodden utenfor Oslo.

– Det liksom ikke slik det fungerer. Komponering er jo jobb. Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere.

Saken ble publisert første gang i TONO-Nytt, nr 1 – 2013

TONO nytt

– Låtskrivingen er et slags urinstinkt

6. juni 2014

Josefin Winther sin «Silent Storm» var en påminning til alle som så «Eurovision Song Contest»-finalen om at konkurransen ikke først og fremst handler om glitter og glamour, men om komponistene og verkene deres. Nå slipper hun singel med PJ Harveys produsent.

Tekst: Willy Martinsen

– Gratulerer med en finfin 8. plass, sier vi på telefonen til Josefin Winther, som bor i London – ikke av karriereårsaker, som vi i løpet av intervjuet foreslår spørrende – men fordi hun er så glad i samboeren sin. Og det var et så fint svar at det måtte bare med.

– Tusen takk!

– Kan du fortelle alle oss som sannsynligvis aldri kommer til å ha en låt med i Eurovision Song Contest-finalen hvordan det er?

– Vel, 2014 har vært et veldig spennende år på grunn av det, med vanvittig mye positiv oppmerksomhet. Låten ser ut til å ha berørt mange, både i Norge og ute. Det har vært en ganske forløsende opplevelse på mange måter. Og så er det rart å se hvordan noe man har skrevet begynner å leve sitt eget liv.

Noe som kan reise fra hjerte til hjerte

Man trenger ikke å snakke så lenge med Josefin Winther før man forstår at dette er en person som mener alvor. Som ikke gjør noe halvhjertet, og som er nærmest kompromissløs i jakten på det mest optimale resultatet. Dette vil i de fleste tilfeller handle om å komme nær noe genuint og ektefølt. Noe som kan reise fra hjerte til hjerte. Fra låtskriver til lytter.

Du hører det i Eurovision-låta «Silent Storm» også. Den enslige, lengtende pianofiguren i introen som klinger som et musikalsk speilbilde av tekstens kjerne: Lengselen etter en gang å bli virkelig sett av noen. Med låtens alvor, og den nærmest «Bon Iverske» fremøringen til sanger (og Josefins søskenbarn) Carl Espen, er «Silent Storm» nærmest et lite indie-opus. Et godt stykke unna «Diggy-loo, diggy-ley»:

– Sangen er viktig for meg, og det er heller ingenting tilgjort med Carl Espen. Egentlig var det ganske modig av oss å gjøre den sånn som vi gjorde. Men; jeg tror man har igjen for å være modig, sier hun med overbevisning. Og sangen har allerede reist langt.

– Jeg lar ingenting komme i veien for det jeg vil gjøre. Til tider er det ekstremt krevende, og det er lite som tilsier at det er lurt. Men jeg er stolt av det.

Modig

Modig har hun vært før også. Som da hun i en alder av 23 ga ut sitt andre album på eget plateselskap. Hun trekker nettopp også frem de første årene i bransjen da vi spør om hennes største bragd så langt:

– Jeg er stolt av at jeg debuterte som 20-åring, og at jeg tok så mye kontroll selv med alt fra låtskriving til promo. Men denne våren, med Silent Storm, har også vært en milepæl.

– Hvordan startet det hele for deg, med låtskriving og musikerdrøm?

– Det er et slags urinstinkt. Jeg spilte cello og drev med klassisk sang, og lærte det grunnleggende på gitar. Da jeg oppdaget at jeg kunne uttrykke meg gjennom å skrive sanger, kunne ingenting stoppe meg. Jeg var 13, og i de neste fem årene skrev jeg hele tiden. Det var en helt eksistensiell greie for meg.

– Hva er særpreget ditt som låtskriver?
– Jeg har et solid grunnlag i melodiene, som mange her i England mener høres skandinavisk ut. Jeg har mye på hjertet jeg ikke er redd for å uttrykke. Dessuten er jeg et arbeidsjern, og lever min visjon for musikken dag for dag. Jeg lar ingenting komme i veien for det jeg vil gjøre. Til tider er det ekstremt krevende, og det er lite som tilsier at det er lurt. Men jeg er stolt av det.

– Hvor finner du inspirasjonen til låtene du skriver?
– Mitt indre liv.

– Hvordan høres den den optimale låta ut?
– Som «Lover you should have come over» med Jeff Buckley, et mesterverk i singer/songwriter-verdenen. Perfekt balanse mellom motstand og hooks.

– Nå har du gitt ut flere album, EP-er og en lang rekke singler som artist – og hatt suksess som låtskriver for andre. Hva vil du gjøre mest fremover?

– Jeg skriver veldig mye, og de låtene jeg opplever at jeg skal gjøre selv står alltid veldig tydelig frem for meg. Men noen kan andre gjøre, og det gir meg også stor glede. Jeg tror jeg har mange sanger med det potensialet. Det neste store målet er likevel plate nummer tre, som jeg har jobbet med i to år, og som jeg tror blir ferdig til høsten. Jeg har lagt listen høyere enn før, noe som særlig handler om å fange en spesiell nerve i innspillingene. Jeg har forsøkt ulike produsenter. Det er nytt for meg.

– Jeg tror man har igjen for å være modig

– Ettersom vi intervjuer deg til TONO-Magasinet må vi nesten spørre deg om hva slags forhold til du har til TONO …

– Jeg har et sterkt forhold til TONO. Det kan være ekstremt uoversiktlig å drive som låtskriver og artist, og det er mange som skal ha noe fra deg hele tiden. Til tider kan det føles ensomt. TONO er en trygg base. Det er dessuten veldig rart å vite at noen jobber for mine interesser uten at jeg trenger å gjøre så mye for det.

Singelslipp med PJ Harvey-produsent

5. juni slapp Josefin en ny singel , produsert av ingen ringere enn Mick Harvey, PJ Harvey-produsenten og en av grunnleggerne av Nick Cave & The Bad Seeds. «Last Amends» er spilt inn i legendariske Tritonus Studio i Berlin, og er Josefines første singel på to år. Den er også et hint om hva som venter oss på plate nummer tre til høsten. Hvordan var det å jobbe med en legende som Mick Harvey?

– Jeg spurte ham, og kunne først ikke tro mine egne ører da han takket ja. Han sa bare : «I am an artist, and I work with people I want to work with. It’s easy as that.» Det var utrolig gøy, forteller hun.

– Jeg var ganske starstruck da vi kom i studio, og hadde så lyst til å spørre om hvordan det var å jobbe med PJ Harvey og slike ting. Etter hvert kom vi inn i en sone sammen, og det var utrolig sterkt.

Opptakene ble gjort live til tape med Josefin på gitar og vokal, og Harvey på trommer.

– Vi spilte til vi var helt på samme bølgelengde, og trykket så på record. Jeg hadde håpet at han skulle overraske meg, og ikke minst gi meg motstand – og det gjorde han. Mitt instinkt er at produsenten har en klar formening om hva som skal gjøres, for så å gjennomføre det – noe han ikke gjorde. Han tok meg derimot med inn i en åpen skapende prosess, hvor vi oppholdt oss sammen til vi kom ut på andre siden, og visste at vi var ferdige. Det var krevende, men utrolig viktig. Jeg var veldig inspirert da jeg dro fra Berlin, og utrolig fornøyd med resultatet, avslutter Josefin.

Og låta kan du høre her:

iTunes: Last Amends
WiMP: http://wimp.no/album/30408096
Spotify: Last Amends

Legenden Mick Harvey og Josefin i Tritonus Studio i Berlin.

TONO nytt

Admiral P Hersker over eget hav

28. mai 2014

Fra TONO-Nytt nr. 1 – 2013

Han har manøvrert innenlandsk reggae til herredømme på hitlistene. Gebrokne norske tekster med fornorsket musikk har vært oppskriften på suksess for Philip Boardman og mannskapet bak Admiral P.

– Det er amazing, sier Philip Boardman (30), bedre kjent som Admiral P, bak mørke solbriller. Han har kjørt hit til Oslo fra Askim, hvor han lever familieliv mellom seilasene. En fullbooket festivalsommer står for tur fra nord til sør med et band på ni mann. – Suksessen har vært overraskende, if you know what I mean, sier Boardman og retter på rastaflettene.

Continue reading →

TONO nytt

Kåre Viruds blues

22. mai 2014

Fra TONO-Nytt, nr 2 – 2013

«Vi skulle stå i krysset hvor Johnson lærte blues», synger Kåre Virud på Spellemannsprisvinneren «Ild & Vann». Men selv om bluesen er sjela i mye av musikken til Kåre Virud, er han for rastløs til å bli for lenge på samme sted.

Kåre Virud er like ofte innom reggae, rock, soul og visesjangeren som bluesen, men den dypblå nerven er alltid der. Virud fant både bluesen og sin første gitar til sjøs på 60-tallet, og det Virud gjorde på debutplaten i 1974, som ingen hadde gjort før ham, var å synge blues på klingende norsk. Virud har blitt kalt Norges fremste bluesambassadør. Han mener det er ufortjent:

– Det er mange som rendyrker bluesen mer enn meg, påpeker han. Notodden Bluesfestival har like fullt gitt ham æresprisen, han har en Spellemannsprisvinner i sjangeren og Rita Engedalen kaller ham «bluesmann». Så da sier vi det sånn. Kåre Virud er bluesmann.

Dylan og Norsk Utflukt
Men også Bob Dylan har satt spor hos Virud. Sammen med dikteren Jan Erik Vold ga han ut to plater med Dylan-tekster på norsk (1977 og 1981). Senere har han markert seg med Norsk Utflukt, hvor en annen ordkunstner skriver tekstene: Lars Saabye Christensen. Bandet ga senest i høst ut albumet «Long Distance call». Parallelt har det kommet plater fra «Kåre Virud Band». Alt i ulike blåtoner.

– Blues er legendenes musikk, hvor er Kåre Viruds veikryss?
– Jeg har ikke lært noe av Nøkken, men jeg jeg har aldri blitt kvitt den opplevelsen jeg hadde da jeg var 11-12 år og hørte «Heartbreak Hotel» første gang, uten å vite at det var en blues.

Virud om låtskriving

– Fortell om veien frem til låta «sitter»
– En ferdig tekst er et greit kart å begynne på for å finne en stemning. Jeg leter meg fram ut fra teksten, og forsøker å finne et gitarriff og en gitarlyd. Jeg har en Mac, men bruker en 8 spors kassettspiller når jeg skriver. Tekstene er ikke tradisjonelle bluestekster, men er ofte i det blå hjørnet.

Jeg har en Mac, men bruker en 8 spors kassettspiller når jeg skriver.

– Folk kjenner seg igjen i sånt?
– Ja, jeg har oppdaget at enkelte gjør det. De fleste kan kjenne seg igjen i en eller annen bluestekst.

– Velger du temaene først, eller lar du det flyte fritt og finner temaet underveis?
– Jeg starter oftest med en språklig «hookline» jeg synes er god. En opplevelse eller noe jeg vil si noe om, og så skriver jeg rundt det. Men jeg skriver sjelden låter med mye tekst.

– Er det noe mystisk over låtskriving?
– Når ting kommer veldig fort har jeg den «hvor i all verden kom den fra»-opplevelsen. Alle låtskrivere har hatt den. De øyeblikkene… da er det noe mystisk over det. Inspirasjonen kommer ofte fra ting jeg opplever, og som det kan være fint å si noe om. Jeg er et bymenneske, og det høres nok på platene. Jeg liker å blande inn ting som skurrer litt.

– Det er veldig tøff lyd på plata «Ild & Vann» fra 2005 …
– Ja, synes du det? Det er jeg veldig glad for å høre.

Til orientering: «Ild & Vann» varierer på typisk rastløst Virud-vis mellom reggae, rock, viser og blues. Lyden er organisk, analog og rufsete. Tremologitarer, hammond- og pumpeorgler, lyden av rom. Rør-preamper som går i rødt. Og midt i all den musikalske leken: Viruds varme og hese, men fortsatt unge, stemme.

– Jeg liker uforutsigbare ting. På Aretha Franklins «Live at Fillmore West» hører du en Fender-forsterker som ikke er helt jorda. Det er så fascinerende! Da er du på scenen sammen med bandet.

– Hvordan har Notodden formet låtskrivingen din?
– Når du vokser opp på et lite, isolert sted skriver du musikk som handler om å komme seg unna så fort som mulig. Men jeg har fortsatt et sterkt forhold til byen, og har flere låter om å komme tilbake og å se den med nye øyne.

– Er det låter du er spesielt stolt av?
– Det er noen som peker seg ut. Låtene fra den første plata spilte jeg ikke på mange år, men jeg har plukket dem opp igjen med Kåre Virud Band. Mange ser ut til å like dem, og det har vært en ålreit oppdagelse. En låt som «Ville bare se byen din» handler om å dra for å besøke noen som ikke var der. Sånne temaer går ikke ut på dato.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kåre Virud fra baksiden av omslaget på debutplaten fra 1974. (Foto:Torstein Vegheim)

– Hvordan står det til med norsk musikk for tiden?
– Før sa man at noe var «bra til å være norsk». Nå er det imponerende bra musikk innen alle sjangre. Jeg er nesten glad jeg ikke er 19 år i dag, og skulle markere seg i dette landskapet. Men jeg savner å høre mer norskspråklig musikk. Jeg er egentlig ikke så opptatt av hva andre gjør, men om jeg skulle ha sunget mine låter på engelsk ville jeg slitt med å føle at jeg kommuniserte. Jeg har et band i Brasil også, og der spiller vi mine norske låter. Ingen skjønner et ord, men det fungerer.

– Blir aldri ferdig
– Hvordan oppstår de gylne øyeblikkene i musikken?
– Når jeg spiller med bandet, og det av og til kommer glimt hvor alt er riktig. Hvordan sånt oppstår veit jeg ikke. Men jeg kan også ha de øyeblikkene hjemme når jeg jobber med 8-sporsopptakeren.

– Hva slags prosjekter jobber du med for tiden?
– Vi kom ut med en ny Norsk Utflukt-plate tidligere i høst og vi skal på turne fra februar. Jeg spiller også med Kåre Virud Band, og har også et par andre prosjekter gående.

– Hva er det ved musikk du aldri blir ferdig med?
– Musikk har vært noe av det viktigste i livet mitt siden jeg var barn. Det er ikke noe man slutter med. Jeg er glad for at jeg fortsatt kan ta spilleoppdrag.. Det har blitt noen begrensninger rent fysisk i hendene, men jeg har lært meg nye måter å spille på. Men nei, jeg blir aldri ferdig med musikken.

To om Virud:

Rita Engedalen:
Kåre Virud er en veldig viktig låtskriver, musiker og artist for det norske bluesmiljøet, musikkmiljøet generelt og ikke minst for Notodden. Han har vist at blues på norsk er mulig, og det på en veldig spesiell og unik måte.

Lars Saabye Christensen:
Etter å ha samarbeidet med Kåre Virud i mer enn tredve år, siden vi møttes fra hver vår kant i bluespoesiens norske mysterier på slutten av syttitalet, og fra 1992 i Norsk Utflukt, er det bare dette å si: Virud er gitarens uforlignelige og utvilsomme gentleman. Du hører det er ham allerede når han åpner gitarkassa. I hans tone ligger summen av alt han har hørt pluss det som gjør lyden enestående: hans eget fingeravtrykk på strengene. Virud er i besittelse av en av bluesens fremste og mest underkjente egenskaper: disiplin. Hva er blues? Erfaring multiplisert med feeling. Og så synger han så jævla bra. Og så har han laget noen sanger som for lengst burde vært folkeeie. Hva mer? Og så er han en god venn. (Foto: Hans Jørgen Brun)

Artikkelen er hentet fra TONO-Nytt, nr. 2-2013

TONO nytt

Jakter på magiske øyeblikk

11. april 2014

Fra TONO-Nytt, nr 2-2013

Den store fortellingen oppstår gjerne når Magnus Beite komponerer enkelt.

Tekst og foto: Kenneth Hætta

– Jeg drives nok av jakten på de magiske øyeblikkene. De kan dukke opp når jeg skriver – for det er jo det jeg vil gjøre – skrive musikk jeg selv liker. Eller når vi setter musikken sammen med bilder, lydeffekter og dialog, sier Magnus Beite – opphavsmannen til musikken i blant annet Knerten Gifter Seg, Arme Riddere og Blåfjell-filmene.

Glimtene kan også komme under opptak i studio, når femti musikere i London Metropolitan Orchestra gjør sitt ypperste og spiller på dyrebare instrumenter med innlevelse. Og i sluttmiksen eller i kinosalen, når verket hans sitter med bildene på lerretet, filmen forteller som den skal, og salen fylles.

– Plutselig er det noe som stemmer, noe som løfter seg og blir til noe mer, mer enn noe som passer sammen. Når flere fryser på ryggen, nakkehårene reiser seg, latteren runger, eller tårene triller, så har man lykkes, sier Beite entusastisk.

Nummer én på radio i USA
Vi sitter i Rainbow Studio, der han jobber så ofte han kan. Men musikeren satser ikke på magi alene.

– Noen ganger blir det mer en arbeidsseier, man får det til å funke. Det er det man drar med seg videre til neste film. Ønsket om å gjøre det bedre enn sist. Få strykerne til å låte enda litt fetere, få orkestreringen rikere eller å få enda merjuice i actionsekvensene. Film er et stort format, med mange fortellerstemmer, og man kunne lett ha justert, endret og tweaket seg langt inn i neste tiår om man ikke hadde hatt deadline.

Ved siden av filmkomponeringen jobber 39-åringen som låtskriver og produsent. I 2008 opplevde Beite å ligge øverst på Billboard Hot100 med Ne-Yos Closer, som var den mest spilte sangen på radio i USA. Låten skrev Beite sammen med Stargate, Bernt Rune Stray og artisten selv. Han har også skrevet låter for Mary J. Blige, Jessica Simpson og Kelly Rowland.

– Et av få fellestrekk mellom å lage filmmusikk og låtskriving er at man må lage noe som er tydelig. Noe som er foredlet på et vis, og strengt regissert. Jeg tror det var Hellstrøm som sa at det skulle være maks tre toppings på en pizza. Ikke for mange ting på en gang.

Fascinert av studiomusikere
– LA-miljøet med høyt produksjonsnivå og tilgang på de beste musikerne innenfor alle stilarter, har alltid fascinert meg. Der kan du i prinsippet spille inn popmusikk, klassisk, filmmusikk og jazz på samme studiosession. Musikerne er så erfarne, allsidige og profesjonelle, og konkurransen er så hard at de behersker alt. Jeg elsker den byen, sier han.

Etter endt musikklinje på Gjøvik og noen år som utøvende freelancer i Oslo, merket Beite at det var studio og film som fristet mest. University of Southern California ble blinket ut. Privattimer i komposisjon hos Henrik Hellstenius og gjestestudent-status hos Jon-Roar Bjørkvold på universitet og Olav Anton Thommessen på musikkhøgskolen kvesset knivene nok. Til kona Hildes forbløffelse kom han inn på studiet Scoring for Motion Pictures and Television.

Magnus Beite, TONO-medlem siden 1993, er en av landets "hotteste" filmkomponister. Her med Jan Erik Kongshaug i Rainbow. — Magnus Beite, TONO-medlem siden 1993, er en av landets «hotteste» filmkomponister. Her med Jan Erik Kongshaug i Rainbow.

Vel hjemme i Norge ventet kortfilm og reklamearbeid, før han i 2005 fikk sin spillefilm-debut med Izzat. Siden da har Beites fulltidsjobb vært filmkomponist, i tillegg til låtskriving for det internasjonale markedet når han har tid. Tidligere delte han studio i Oslo med Espen Lind og Amund Bjørklund.

– Filmmusikk er bestillingsverk. Der vet du at musikken blir brukt, nesten alt du lager blir utgitt. I pop-bransjen, som låtskriver, er det omvendt – det aller meste av det du lager blir aldri brukt. Men av og til smeller det. Det er et kick. Da kan man leve en god stund på én fulltreffer, både når det gjelder motivasjon og lønn.

– Filmkomponisten er en ensom mann, jeg tenker at det kan ligne på å være forfatter. Å kaste ball med andre låtskrivere i studio gir meg en drive, og blir mer og mer viktig for meg. Etter å ha levert et filmscore på 70 minutter er det befriende å jobbe med låter på tre og et halvt.

For mye på en gang
– Første gang man skal skrive til film er det fort gjort å gjøre for mye på en gang, skrive musikk som låter bra helt til du kommer i miksen, der dialogen skrus opp og lydeffektene skal komme igjennom. Mye av musikken som ligger under dialogen er mikset relativt lavt, og hvis den er for kompleks kan den fort virke uklar og rotete. Det kan igjen føre til at den mikses enda lavere.

– Til slutt blir det bare bakgrunnsstøy, og musikken ender kanskje med å blir tatt helt ut, eller å bli byttet ut. Det er viktig i denne jobben å fortelle rent, og fortelle én ting av gangen.

– Å lage musikk til en film tar den tiden du har. I snitt er det kanskje snakk om en tre måneders tid på en spillefilm, fra start til mål. Det er jobbing under press. Det koker fra klippen er låst til min deadline, sier Beite.

Med filmen ferdig klippet møter Beite regissøren og ser igjennom filmen i detalj. Her fokuseres det på ønskede fortellinger, hvor man ønsker musikk, og om regissøren har ønsker om å knytte musikalske temaer til noen bestemte personer, steder eller hendelser. Etter regissørens godkjenning av den komponerte musikken i form av demoinnspillinger, venter orkestrering og stemmeskriving. Som regel med symfoniorkester, av og til bare strykere, og en sjelden gang mindre besetninger eller bare et par solister.

Men han har allerede arbeidet med filmen over en tid.

Idé-sky
Tidlig i en filmjobb får Beite ofte se noen enkeltscener eller en grov klipp som en slags igangsetter.

– Jeg får ofte ganske umiddelbart en slags idé-sky, en forestilling i hodet av hvordan musikken til akkurat denne filmen skal låte. Jeg er opptatt av at hvert prosjekt skal ha sin smak, sitt konsept, en egen klang. Jeg lager meg deretter en palett av lyder og liste over hvilke live-elementer jeg trenger for å komme fram til målet. I denne fasen begynner ting å surre i hodet mens filmen fortsatt er på klippebordet, og uten at jeg begynner å jobbe scene for scene. Kanskje gjør jeg noen enkle opptak som er mer atmosfæriske og stemningssettende, enn tematiske. Temaene kommer ofte i neste fase. Det hender av og til at jeg lager noen retningsgivende temaer eller musikkstrekk, basert på minnet mitt av førsteinntrykkene jeg fikk da jeg så det første materialet fra filmen.

For ham er førsteinntrykket viktig å bruke til noe.

– Jeg liker aldri å se ting for mange ganger, da føler jeg at jeg blir sløvere og mister noe av det kreative overskuddet.

Lillehammer framfor LA
Jerry Goldsmith, John Williams, Thomas Newman og James Newton Howard er filmkomponister Beite gjerne trekker fram. Han tror at nivået er på vei opp hjemme på berget, både hva gjelder filmer og filmmusikk.

– På få år har Norge blitt satt på det internasjonale kartet. Det er ikke mange år siden vi satt i studio og lurte på hvordan svenskene klarte å være en del av den internasjonale bransjen. Nå er Norge der også, og det er en motivasjon for oss som jobber med dette.

Utvilsomt vil det bli skapt både korte og lange komposisjoner i åsen på Lillehammer de neste årene. Hit har Beite flyttet sammen med ektefellen og tre barn. Øverst i lia bygger Beite det han kaller et fem stjerners musikkstudio.

– En kollega av meg som var med opp på tomta i forrige slo fast at dette ble Norges beste studio. Det vet jeg ikke, men beliggenheten er i hvert fall fantastisk, i stille omgivelser, med panoramautsikt. Siden jeg har valgt en så grisgrendt beliggenhet, fant jeg ut at jeg måtte kompensere ved å kunne tilby folk fine gjesterom og et komplett og moderne studio, og det ser ut til å bli enda bedre enn jeg forestilte meg.

Arkitektene Jensen & Skodvin har i samarbeid med Munro Acoustics i London tegnet Beites hjertebarn, som får ett større liverom, og fire separate, flytende innspillingsrom.

– Verden har blitt liten. Du kan nå sitte på landet og sende musikk til hvor som helst i verden, uten at folk er opptatt av hvor den er laget.