Vet du hva et «authors’ society» er?

TONO tilhører paraplyorganisasjonen CISAC, som arbeider for skaperes interesser på tvers av alle landegrenser. Nå har de laget en snutt som forklarer hva TONO og verdens øvrige «authors’ societies» er for noe.

I Norge kalles organisasjoner som TONO for forvaltningsselskaper eller opphavsrettsorganisasjoner. TONO er eid og styrt av komponister, tekstforfattere og musikkforlag – eller sagt på en annen måte: rettighetshavere i musikkverk. TONO er ikke en fagforening, ikke et musikkforlag og ikke en etat som innkrever avgifter. Hva gjør vi? Vi lisensierer beskyttet musikk , vi innkrever vederlag for bruken og vi avregner vederlag videre til rettighetshaverne. For øvrig: Se filmen!

Kopinor forklarer seg på film

«Tenk deg at du bruker timer, dager og år på å skape noe …». Slik begynner den nye filmen som på ett minutt og femten sekunder forteller hva Kopinors rolle i samfunnet er.

Vi som jobber i TONO – eller BONO, Gramo eller Kopinor eller andre forvaltnings- og rettighetsorganisasjoner, har en viktig jobb i å forklare omverden hvorfor opphavsrett er så viktig. Og ikke minst: hvorfor det er så viktig og riktig å bruke opphavsrettslig beskyttede åndsverk på en måte som gjør at de som har laget og eier åndsverkene får rettmessig betalt for sitt arbeid. Dette kulturelle kretsløpet sikrer skapingen av nye verk som kommer samfunnet til gode!

Kopinor er en organisasjon av opphavspersoner og utgivere i til sammen 22 medlemsorganisasjoner, og gjør på mange måter det samme som TONO, men innenfor området kopiering. Nå har Kopinor laget en film for å forklare hva de driver med.

Blir stipender
– Vi har i en tid snakket om hvordan brukerne får tilgang til innhold gjennom en kopinoravtale, og at de som skaper får betalt for bruken som en følge av dette. Penger i form av stipender gir grunnlag til å lage nye verk, noe som igjen kommer brukerne til gode. Vi satt sammen en gruppe internt som samarbeidet med Sheriff film om utvikling av ide og manus, og vi er veldig fornøyde med resultatet, sier Hege Lunde, kommunikasjonssjef i Kopinor.

Stort engasjement
I tillegg til innleid produksjonshjelp fra Sheriff, har folk fra Kopinors medlemsorganisasjoner stilt villig opp i arbeidet med filmen. For eksempel deltar komponist (og TONO-medlem!) Lasse Thoresen i filmen.

– Ja, og det at folk derfra har stilt opp og bidratt i filmen er med på å løfte interessen for den og budskapet den formidler. Ikke minst fordi nyheten om filmen blir formidlet i sosiale medier også via alle som har vært engasjerte, forteller hun.

Skal skape en følelse
Målet er at de som ser filmen skal få en følelse etter at de har sett den, at det å bruke innhold lovlig er en god ting.

– Og hvis de i tillegg blir mer kjent med begrepet opphavsrett og får en mer positiv holdning til Kopinor, så er det selvsagt en bonus ved prosjektet også. Filmen lever sitt eget liv i sosiale medier og i tillegg bruker vi den som innledning eller avslutning når vi er ute med presentasjoner om arbeidet vårt, avslutter Lunde.

Se filmen her:

Mer informasjon om Kopinor finner du her:
http://www.kopinor.no/media/presserom
Bildet øverst: Skjermdump fra filmen (Kopinor/Sheriff Film Company)

Om det finnes ren studio-magi, er Muscle Shoals stedet

Foto øverst: Bandet The Swampers foran Muscle Shoals Sound Studio. (Foto: (AP Photo/Magnolia Pictures/Scanpix)


Av Tom Skjeklesæther

Det er musikken som har blitt skapt i Muscle Shoals, først og fremst i Rick Halls Fame studio og i The Swampers eget studio, Muscle Shoals Sound, som gjør at musikkelskere verden over får gysninger bare av navnet.

Countrysoulpioneren – Arthur Alexander
I mars 1993 stod jeg sammen med noen andre musikkjournalister foran scenen på den funky honk-tonken Broken Spoke på South Lamar boulevard i Austin, Texas og overvar en av de siste konsertene til countrysoulpioner Arthur Alexander. Vi visste selvfølgelig ikke at Alexander skulle bli rammet av et hjerteinfarkt knappe tre måneder senere, og at han bare skulle bli 53 år gammel. Vi var blitt invitert til Broken Spoke av texassanger og låtskriver Jimmie Dale Gilmore, som på det tidspunktet var kontraktert til det samme plateselskapet som Alexander, Elektra Records. «Lonely just like me», Arthur Alexanders første albumutgivelse på 21 år, produsert av musiker og rockhistoriker Ben Vaughn, fikk våren 1993 veldig bra mottakelse i pressen. Arthur Alexanders comebackplate kom ut året før Rick Rubin produserte Johnny Cash´ «American Recording» og kan sies å være plata som startet trenden med at hippe, unge produsenter støver av glemte artister og gir dem et nytt musikalsk liv. Et trend som stadig bringer ufortjent glemte musikkstørrelser tilbake i rampelyset.

Magiske Muscle Shouals, Muslinger, fleksende muskler, en elv som synger?
Arthur Alexander var den første artisten som ble spilt inn av den legendariske produsenten og studioentreprenøren Rick Hall i Muscle Shoals i Alabama. Hall og Alexander traff blink på første forsøk, sangen «You better move on» ble en kjempehit i 1961 og startet det musikalske eventyret som Muscle Shoals oppfattes som i dag, over femti år senere.

I fjor kom dokumentarfilmen «Muscle Shoals» (Regi: Greg Camalier), som forteller historien om Rick Hall, hans faste musikere, kjent som The Muscle Shoals Rhythm Section eller The Swampers, og studiovirksomheten i den lille alabama-byen ved bredden av Tennessee River. Da det kokte som verst i Muscle Shoals på seksti-syttitallet hadde byen bare åtte tusen innbyggere, i dag har den vokst til å huse i overkant av tretten tusen. Men det er altså musikken som har blitt skapt i Muscle Shoals, først og fremst i Rick Halls Fame studio og i The Swampers eget studio, Muscle Shoals Sound, som gjør at musikkelskere verden over får gysninger bare av navnet.

Den etymologiske opprinnelsen til navnet Muscle Shoals er uklar, noen mener at det dreier seg om en forvanskning av ordet «mussel», altså musling, andre hevder at det dreier seg om knekken på selve elva, som ser ut som en arm som flekser muskler. Indianerne som bodde i området hadde et spesielt forhold til Tennessee River, de kalte den Nunnusahe, som betyr «elva som synger». Uansett trekker flere av stjernene som blir intervjuet i dokumentaren, blant andre Traffics Steve Winwood, Bono, Keith Richards og Mick Jagger, frem at landskapet som omgir Muscle Shoals, et klassisk sørstats swamp-landskap, må ha hatt noe å si for den musikalske magien som stedet frembringer.

Beatles og Rolling Stones
Arthur Alexanders «You better move on» ble en stor internasjonal hit, og den nådde også frem til blues og r´n´b-interesserte musikere i England, som hørte sangen på Radio Luxembourg. Rolling Stones gjorde sangen på sin første, selvtitulerte EP i 1964 og fikk også en hit. Da hadde The Beatles allerede slått dem med å tolke Alexanders «Anna (go to him)» på sitt debutalbum «Please Please Me» i 1963. Faktum er at Arthur Alexander er den eneste låtskriveren som er tolket av Rolling Stones, The Beatles og Bob Dylan, som spilte inn hans «Sally Sue Brown» på albumet «Down in the Groove» i 1988.

Men denne «fan-klubben» hindret ikke at Arthur Alexanders egen karriere ebbet ut mot midten av 1970-tallet. Da Ben Vaughn & co «fant» Arthur Alexander på begynnelsen av 1990-tallet livnærte han seg som bussjåfør i Cleveland, Ohio, og var til å begynne med svært skeptisk til igjen å beskjeftige seg med musikkbransjen, som han mente hadde svindlet ham på opphavsrettsinntektene hans. På coveret til «Lonely just like me» poserte Alexander foran skolebussen han kjørte. Da Arthur Alexander grep mikrofonen på den lave scenen på Broken Spoke våren 1993, presset tårene på for mange av de tilstedeværende. Det var ingen som ikke mente at Alexander forkroppsliget spiriten fra Muscle Shoals. Men Arthur Alexander, som egentlig var pikkolo på et lokalt hotell da Rick Hall oppdaget ham, var bare den første i en endeløs rekke soulsangere som fant grooven i Muscle Shoals.

Foto: Topfoto/NTB scanpix
Gitaristen Duane Allman, blant annet kjent fra The Allman Brothers Band, var en av mange store musikere som har jobbet i Muscle Shoals. (Foto: Topfoto/NTB scanpix)

Alabama og musikalsk samarbeid på tvers av rasegrenser
Det som var helt spesielt med Halls operasjon i Fame studioet, var at det musikalske samarbeidet foregikk på tvers av rasegrensene, i en stat som var blant de verst segregerte. Det var i Alabama at guvernør George Wallace uttalte «segregation now, segregation tomorrow, segregation forever».

Til å hjelpe seg med å trylle frem den unike musikken benyttet Hall seg av et helt hvitt band; bassisten David Hood, trommeslageren Roger Hawkins, gitaristen Jimmy Johnson og keyboardisten Barry Becket. Med i stallen var også sangerne, låtskriverne og musikerne Spooner Oldham, Dan Penn, Eddie Hinton og Donnie Fritts.

Spesielt Spooner Oldham og Dan Penn var eksepsjonelle også som låtskrivere; mellom seg har de navnene sine på store sanger som «Cry like a baby», «I´m your puppet», «A woman left lonely», «Dark end of the street» og «Do right woman, do right man». En tidligere utgave av studiobandet telte blant annet Norbert Putnam og David Briggs, men de forsvant på et tidspunkt til musikkbyen Nashville, der navnene deres blant annet forbindes med karrierene til Elvis Presley og Neil Young.

Galskapen til Rick Hall – X Faktor eller imperfekt perfeksjonist ?
I dokumentarfilmen gjør flere artister forsøk på å forklare hva Muscle Shoals-soundet dreier seg om. Keith Richard er av den oppfatning at galskapen til Rick Hall er en x-faktor. Under alle omstendigheter er det ingen tvil om at Hall var en dreven mann, der fattig oppvekst og familietragedier forplantet seg til store ambisjoner, om å være den beste. At han behersket teknikken på et tidspunkt da det ikke var så utbredt, kan være en prosaisk faktor i Muscle Shoals suksesshistorie. Tidligere Grateful Dead-sangerinne Donna Jean Godchaux, som sang backup på «You better move on», og er fra distriktet, mener at magien ikke lar seg forklare. Aretha Franklin beskriver musikken til The Swampers som greasy, altså en variant av soul-food´en som blir servert på ordentlige sørstats spisesteder. Etter flere år som mislykket sanger på Columbia records ble Aretha Franklins karriere kick-startet i Muscle Shoals under oppsikt av Atlantic Records legendariske produsent og A&R-mann, Jerry Wexler, i 1967. Da hadde soulgiganter som Wilson Pickett, Clarence Carter, Otis Redding og Arthur Conley spilt inn i Fame.

Soul og r´n´b-sangerinnen Candi Staton, som har gjort det til vane å besøke Norge de siste årene, mener at forklaringen på Fame studioets egenart ligger i at Rick Hall er det hun kaller en «imperfekt perfeksjonist». Selv snakker Rick Hall om det menneskelige elementet i musikkproduksjon.

Duane Allman
I 1968 dukket en langhåret gitarist fra Florida opp i Muscle Shoals og legenden vil ha det til at Duane Allman campet på området til han fikk slippe til i studioet. Gjennombruddet til Allman kom da han klarte å overtale Hall og Wilson Pickett til å prøve en versjon av The Beatles «Hey Jude». Allmans gitarsolo på slutten av Picketts «Hey Jude» er Eric Claptons favorittgitarsolo, noe som senere resulterte i at Clapton og Allman samarbeidet i bandet Derek & the Dominos. Da hadde Duane «Skydog» Allman, etter å ha spilt på rekordmange fame-sessions allerede startet sitt grensesprengende band The Allman Brothers Band og skapt den såkalte sørstatsrocken sammen med lillebroren Gregg Allman.

Omtrent samtidig hoppet The Swampers; Hood, Hawkins, Johnson & Becket av Halls Fame-studio og startet sitt eget konkurrerende studio, Muscle Shoals Sound på 3614 Jackson Highway. Deres første klient på egenhånd var Cher, som ganske enkelt kalte sitt 1969-album «3614 Jackson Highway».

På tampen av 1969 dukket Rolling Stones opp i studioet og laget i løpet av tre dager ytterligere rock´n´roll-historie med innspillinger av «Wild Horses», «Brown Sugar» og «You gotta move», alle å finne på albumet «Sticky Fingers». For Rolling Stones var det å spille inn i Muscle Shoals en drøm de hadde båret med seg siden de lå med ørene klistret til radioen i London på tidlig sekstitall. Deres hektiske innsats i studioet er foreviget i dokumentarfilmen «Gimme shelter» (Albert & David Maysles), derfra bar det rett til den voldsomme festivalen Altamont i California. Med dette besøket ga Rolling Stones sitt bidrag til at rocken og popens største artister valfartet til Muscle Shoals; bland andre Rod Stewart, Linda Ronstadt, Joe Cocker, Jimmy Cliff, Levon Helm, Santana, JJ Cale, Leon Russell, Bob Dylan, Dire Straits og Paul Simon. Sistnevnte var på jakt etter musikerne som hadde spilt på The Staple Singers «I´ll take you there», kanskje det aller flotteste enkeltkuttet i Muscle Shoals historie.

Det lages fortsatt musikk i Muscle Shoals studioer, og en ny generasjon musikere derfra gjør seg gjeldende. Blant andre Drive-By Truckers, som ledes av Patterson Hood, sønn av bassisten David Hood, Jason Isbell, Dylan LeBlanc og The Civil Wars.

Har du Netflix kan du søke opp «Muscle Shoals» og se en fin dokumentar der. Eventuelt kan du ta en titt på denne:

 

TONO-vederlaget holder liv i musikken

Med en TONO-avtale kan bedrifter bruke all verdens musikk i sine kundelokaler. I disse dager sender TONOs markedsavdeling ut 10 000 fakturaer til bedrifter som benytter bakgrunnsmusikk i sine lokaler. Vederlaget som skal betales går videre til de som skriver musikk.

Et kundelokale blir mye triveligere om det spilles musikk der, enten det dreier seg om frisørsalongen, restauranten eller puben – for å nevne noen få eksempler. Neste gang du hører musikk i det offentlige rom, så reflekter gjerne litt over at komponister, låtskrivere og tekstforfattere faktisk har en inntekt på slik bruk av musikk. Heldigvis!

– Få ting skaper like gode rammer rundt en kundeopplevelse som musikk. De som skaper den bidrar til økt konkurransekraft og omsetning hos bedrifter som bruker musikk, sier markedssjef i TONO, Tommy Tangløkken. TONO har konkrete tall på at musikk vurderes som viktig for bedrifter innen serveringsbransjen:  –  Vi gjennomførte i høst en undersøkelse ved hjelp av markedsanalyseselskapet InFact som viste av 8 av 10 norske bedrifter innen serveringsbransjen mener at musikk er helt nødvendig for å skape en god kundeopplevelse.

Hektisk

Tangløkken og hans avdeling på 20 medarbeidere har hatt hektiske dager i månedsskiftet januar/februar. Da går nemlig TONOs «hovedkjøring», hvor 10 000 kunder innen bakgrunnsmusikksegmentet får tilsendt faktura slik at de kan betale for sin musikkbruk.

– TONO-repertoaret er etterspurt, noe som henger sammen med at vi er organisasjonen i Norge som forvalter alle låtene du finner på hitlister – og all annen populær musikk du kan tenke deg. Hører du en låt du kan synge med på, kan du være rimelig sikker på at det er en låt TONO forvalter, sier Tangløkken.

Noen arbeider hardt for at TONOs medlemmer skal få sine TONO-vederlag, nærmere bestemt denne entusiastiske gjengen som utgjør TONOs markedsavdeling. Markedssjef Tommy Tangløkken (t.h.) & Co har hektiske dager nå som 10 000 bedrifter denne uken har mottatt årets TONO-faktura.
Noen arbeider hardt for at TONOs medlemmer skal få sine TONO-vederlag, nærmere bestemt TONOs markedsavdeling. Markedssjef Tommy Tangløkken (t.h.) & Co har nå sendt ut dette årets faktura for TONO-vederlag til 10 000 bedrifter som bruker bakgrunnsmusikk i sine virksomheter.

 

TONO eies av musikkskaperne

Mange har hørt om TONO, men mange er ikke klar over at TONO eies og styres av de som skriver og eier musikken: Komponister, låtskrivere, tekstforfattere og musikkforlag.  TONO er dessuten et non-profit samvirkeforetak som videreformidler innkrevde vederlag til rettighetshaverne.  I 2013 var TONOs samlede resultat til fordeling på rett under 400 millioner kroner.
Gramo innkrever også vederlag innen bakgrunnsmusikksegmentet. Tangløkken forteller at innen dette segmentet må butikker betale vederlag til begge organisasjoner:

– TONO representerer de som komponerer og eier musikkverkene/låtene. Gramo representerer artistene og plateselskapene. Bruker man innspilt musikk fra CD, streaming, radio eller andre kanaler offentlig, kreves avtaler med begge organisasjoner, avslutter Tangløkken.

Husk at du som ønsker å bruke musikk i ditt kundelokale er pliktig til å inngå en avtale med TONO. Du treffer oss på 22 05 72 00 eller [email protected]. Vi gleder oss til å høre fra deg!

 

Fakta

  • En avtale med TONO gir deg rett til å spille all verdens musikk i ditt kundelokale
  • Bruker du musikk i din butikk har du plikt til å betale vederlag til TONO og Gramo 
  • TONO-avtalen er plattformuavhengig: Du velger selv foretrukket avspillingsmetode (CD, streamingtjenester beregnet for bedriftsmarkedet, radio etc)

Klikk her for å lese TONOs nye kundebrosjyre!

 

Julehilsen fra adm.dir

I forrige uke rundet TONO 26 000 medlemmer. Veksten er kraftig, og i tillegg forvalter vi rettighetene til mer enn 2,5 millioner utenlandske rettighetshavere som er medlemmer i TONOs søsterselskap over hele verden. Økonomisk sett har TONO hatt kraftig vekst i de senere år. 2014 ser også ut til å bli et bra år. Et sterkt TONO er forutsetningen for at vi kan gjøre en god jobb overfor våre medlemmer, og også overfor våre mange tusen kunder som hver dag benytter musikk som verdiøkning for sin virksomhet. Våre kunder har nå langt større fokus og bevissthet på hvilken musikk de bruker enn før. Kunder som har forsøkt å benytte sjelløs boksmusikk for om mulig å spare penger til TONO og GRAMO, har gått tilbake til å bruke musikk som er valgt ut spesielt for deres forretningside og kundekrets. Disse områdene er i god vekst hos TONO, men de er også sårbare når vi i Norge ser at makroøkonomien er urolig. Tidligere har lignende perioder ført til konkursras i flere bransjer, og det påvirker TONOs inntekter.

Bransje i endring
Adm. dir i TONO, Cato Strøm (Foto: Caroline Roka)
Adm. dir i TONO, Cato Strøm (Foto: Caroline Roka)

«TONO-selskaper» over hele verden opplever at vår bransje er i kraftig endring. Salget av fysiske eksemplarer går kraftig ned, det være seg CD’er, DVD’er eller lignende. Det rapporteres om et økende vinylsalg, og det er naturligvis hyggelig, men det er dessverre beskjedne volumer vi snakker om. Streamingtjenester på både musikk og film tar mer og mer over. Sterkest merker vi det i de nordiske landene og ellers i Nord-Europa. NCB, selskapet som på vegne av TONO lisensierer fysiske utgivelser, opplever at omsetningen faller kraftig, og det er helt nødvendig nå med kraftige endringer i organisasjonen for å tilpasse virksomheten til de endrede markedsforhold. Dette vil våre medlemmer og kunder blant annet merke på svakere responstid på serviceforespørsler.

Ønsker gjenåpning av e-handelsdirektivet

I den store opphavsrettslige verden er det nå et meget varmt diskusjonstema om de store DSP (digital sevice providers) sitt ansvar, eller manglende ansvar, for opphavsrettslige handlinger. I følge EUs  E-handels direktiv og E- handelsloven i Norge, er hovedregelen at DSP’er ikke skal kunne pålegges strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvar for innholdet av overført informasjon. Det er liten tvil om at de store DSP’er i Europa har tjent milliarder på opphavsrettslig innhold som er formidlet gjennom deres virksomheter og tjenester. Denne verdiskapingen har rettighetshaverne i musikk og film m.m. ikke fått tatt del i. Det legale regimet, som gjerne kalles «safe harbour»-regimet har nå eksistert i snart 15 år er nå modent for etterprøving. Om vi skal legge godviljen til, kan vi tolke EU-kommisjonen dithen at det er en mulighet for at de vil åpne opp igjen E-handelsdirektivet, eller i det minste fortolke det på en mer rettighetshavervennlig måte, slik som for eksempel denne uttalelsen kommisjonen har kommet med:

“Over the last two decades, digital technology and the Internet have reshaped the ways in which content is created, distributed, and accessed. New opportunities have materialized for those that create and produce content (e.g. a film, a novel, a song), for new and existing distribution platforms, for institutions such as libraries, for activities such as research and for citizens who now expect to be able to access content – for information, education or entertainment purposes – regardless of geographical borders. This new environment also presents challenges. One of them is for the market to continue to adapt to new forms of distribution and use. Another one is for the legislator to ensure that the system of rights, limitations to rights and enforcement remains appropriate and is adapted to the new environment.”

En samlet rettighetshaverfront over hele verden vil fremover argumentere for at det de store DSP’ene gis et økonomisk ansvar, om det nå funderes rettslig eller moralsk, slik at rettighetshaverne tar del av den formidable verdiøkning de har bidratt til.

27 500 nye verk i 2014

Over i det nye året vil TONO invitere våre rettighetshavere til å søke på en stipendpott som vil være i størrelsesorden 10 millioner kroner. Vi vet ut fra de tilbakemeldinger vi får fra stipendmottakere at støtten bidrar til at det skapes ny musikk. Jeg vil gjerne også benytte anledningen til å takke dere alle for all musikken dere har skapt i 2014. Vi har mottatt og registrert ca 27 500 verk i løpet av året, ca 3500 flere enn året før. Vi regner med at dere kommer til å overgå det til neste år.

Til dere alle: En riktig god jul!

 

Med vennlig hilsen
Cato Strøm
Adm. dir
TONO

 

Viva Hate! 

Tekst: Per-Otto Oppi Christiansen

Jens Lien la drømmen om å bli rockestjerne på hylla, og ble isteden en av Norges fremste filmskapere. Snart kommer han med en ny film om rockemiljøet i Gøteborg.

Det er klart at vi musikkhuer er litt over snittet nysgjerrige når regissør Jens Lien høsten 2014 legger siste hånd på sitt rykende ferske nye, store filmprosjekt rockefilmen «Viva Hate». Rykter er lekket om at både det ene og det andre fete rockebandets musikk er en del av lydsporet. Gjort riktig kan dette være en riktig så lekkerbisken for både øre og øye. Og det undertegnede har sett, lover godt.

Jens Lien, for de fleste kjent som regissøren bak storfilmene ”Jonny Vang” (2003), ”Den Brysomme Mannen” (2006) og ”Sønner av Norge” (2011), har i disse filmene demonstrert sin musikalske fortreffelighet. Han har nese for dette, og det er godt å oppleve at en ensartet musikkprofil tas på ekte alvor i film. Vi tok en prat med ham på Popsenteret i Oslo for å sjekke ut om samspillet mellom film og musikk, og hvilken vakker symbiose dette er.

«Wild Flower»  

– Du ble tidlig interessert i musikk?
 Musikkinteressen har vært der siden guttedagene. Mitt første idol var Elvis Presley. Jeg husker jeg kjøpte en kassett på en bensinstasjon som lå på Drammensveien. Så kjøpte jeg Dire Straits – og Bowie selvsagt. Men først og fremst stod reggaen sterkt hos meg. Introduksjonen til Clash, Pistols, Iggy, Raga og pønken, åpnet nye spennende musikalske rom for meg, og er blitt med meg videre i livet.

«London Calling»

– Du dro til London for å studere, men ikke musikk?
 Ja, det stemmer. Som ung ville jeg som så mange andre leve ut rockebanddrømmen og bli rockemusiker. Jeg spilte trommer og litt gitar i rockeband, og hang på datidens rockebuler i Oslo. Jeg var interessert i kunst, film og musikk og jobbet i ulike kunstkollektiv, før jeg flyttet til London for å gå på filmskole. Der traff jeg folk jeg kunne spille i band med på kvelden samtidig som jeg studerte film på dagtid. Etter hvert engasjerte film mer og mer, og drømmen om å bli rockestjerne ble lagt på hylla.

Lien med kamera
Jens Lien skulle opprinnelig bli rockemusiker. Han ble i steden en av våre dyktigste filmskapere. (Frilandfilm)
«Viva Hate!»

– Og nå altså en ny film, en musikkfilm kan vi vel kalle det. Vil du fortelle om prosessen?
 Ja, da jeg for et par år tilbake ble kontaktet av en svenske med et spennende manus, som nettopp omhandlet musikk, oppvekst og guttedrømmer ble jeg veldig trigget. Veien var kort til et herlig svorsk samarbeid. Vi skulle, ved hjelp av bilder og lyd, gjenopplive den spennende musikkscenen fra Göteborg for drøye 20 år siden. Ikke noe lite prosjekt akkurat.

– Spennende! En skikkelig oppvekstfilm altså, hva er kjernen i filmen?
 Det er et tre episoders TV-drama, som også blir langspillende kinofilm i Norge. Vi blir kjent med fire gutter fra Göteborg på begynnelsen av 90-tallet, hvor alle har en drøm om å bli rockestjerner. De fire har ulik bagasje og ulike motiv. Musikken er driver og fellesnevneren. De er både like og ulike, og det handler like mye om å forsøke og få til noe og å bli sett. Og bli hørt, og ikke minst: elsket. Alle vil ha kjærlighet. Omtrent sånn som det er for ungdom flest, sier Lien. – Göteborg var en veldig kald, mørk og følelsesløs by på den tiden, og det er nerven i denne tidsånden som formidles gjennom musikk og bilder.

«Suedehead»

Fortell om denne Morrissey-flørten, det ligger vel en lovnad om at dere skal gi oss masse god musikk her?
 He he, ja. Filmens tittel henspiller til Morrisseys debutalbum fra 1988. Og det er mye musikk her – «Ebba Grøn», ”The Cure”, ”The Clash”, ”Morrissey” og vi har forsøkt å få med ”The Cult” – så her er det bare til å glede seg. Filmens hovedperson, den passe halvkriminelle figuren Daniel, er naturligvis en svoren Morrissey-fan, og Morrisseys låter utgjør en emosjonell kjerne i filmen. Daniel føler seg knyttet til den fortapte outsideren Morrissey ofte synger om.

 «Boys Don’t Cry»

– Hvem er hovedpersonen Daniel?
 Daniel er det pinlige resultatet av en one night stand. Han har en kriminell bror. Så er det den litt slitne moren, som bruker det meste av sin tid (og kjærlighet) på broren. Daniel hater kjærligheten like mye som han elsker Morrissey. Han henger sammen med sine 3 bandmedlemmer, forteller Lien.

Som i øvrige Lien-filmer møter vi kjærligheten. Og antihelter. Daniel har lite kjærlighet, men plenty av attitude. Han er den som tør å stå på utsiden av det forventede. Han treffer en pike under underlige omstendigheter. Sin store kjærlighet. Fanny. Hun er The Cure-fan. Og han er Morrissey-fan. Disse artistene går som kjent ikke så godt i hop, så her ligger det an til visse spenninger. Sterke emosjonelle gnisninger sammen med kjærligheten oppstår og selvsagt blir musikk som identitetsbærer og meningsytrer viktige. Også for disse to. Daniel er altså den litt fortapte gutten, og Morrissey representerer det meste av alt det en passe usikker 18-åring står for, eller i hvert fall ønsker å stå for. Så her kan vi si at Morrissey er helten og det er hans attitude, holdning og håp som er bæreren i filmen.

Fra Jens Liens "Viva Hate" (Foto: Anagram)
Fra Jens Liens «Viva Hate» (Foto: Anagram)
 «Blues from a gun»

I en scene i filmen ser vi gutta rygge en Volvo stasjonsvogn gjennom vinduet inn i en musikkbutikk for å stjele instrumenter. Mens alarmen går er det fullt ståhei. Nesten for mye for Daniel som står helt rolig og vurderer om han skal ta seg en Gibson eller en Fender. Han vet hvor viktig dette valget vil bli. For hele karrieren. Det er jo det store spørsmålet mange gitarister har stilt seg ved starten av sitt første gitarkjøp. Og utfallet av valget kan nesten få like store konsekvenser som ved valg av fotballag. Det er sjeldent reversibelt. Begge gitarene blir med i bilen.

– Hvordan foregår tilnærmingen til låtvalget i film?
 Musikk sammen med film blir veldig sterkt. Derfor er vi veldig bevisste på de valg som gjøres i forhold til låter. De artistene vi møter i filmen er veldig tidstypiske og er egentlig bandene denne gjengen hørte på den tiden. Den skal både gjenspeile en tid og representere det disse gutta står for. Her er det energi, driv og intensitet.

– Hvem er det egentlig som jobber med musikkutvelgelsen, regissør, manus eller er det egne musikkfolk i produksjonen?
 Det er vi, det vil si manus og regi, som gjør det. I idé og skrivefasen har vi en tanke om hva som vi tror kan fungere i de ulike sekvensene. Når dette er filmet prøver vi ut ulike låter for å se hva som passer. Låter kommer jo så langt innenfra at det er helt naturlig at vi også holder i dette. En filmidé kan jo faktisk begynne med en låt. Det gjør det ofte hos meg. Jeg finner en låt som gir meg bilder, og som blir grunnelementet i filmen. Jeg spiller den ofte for skuespillere, finansiører eller andre jeg skal pitche prosjektet for. Det ironiske er at låten kan ha utspilt sin rolle når lyden skal legges selv om den var kimen til hele filmen. Men musikk er noe av den beste inspirasjonen jeg har når jeg utvikler film.

 «The Walk»

– I denne filmen er det åpenbart låter som er laget lenge før filmplanene begynte, men hvordan er det vanligvis?
 Noen av låtene i Viva Hate har manusforfatter Peter Birro skrevet inn i manuset. Han er veldig opptatt av teksten, og at tekst og musikk må stemme overens. Andre har jeg funnet. Vi har også hatt med oss Ian fra ”The Soundtrack of Our Lives” som har skrevet låtene til bandet filmen handler om. I tillegg har min faste komponist Ginge laget «scoret». I tillegg diskuterte vi hele dette universet, og vi begynte å teste ut låtene når arbeidet med filmen begynte. Men det var veldig helstøpt i forhold til konseptet ved at musikken til Morrissey måtte med, og at denne kommuniserte veldig godt i forhold til hovedpersonen. I tillegg ville vi bruke rock´n rollen til AC/DC, som dessverre ble for dyre for denne produksjonen.

– Så hva ble brukt i stedet?
 The Clash, gliser Jens. – The Cult forsvinner muligens ut, men The Cure er med. Men altså, all musikken i den filmen er fra en epoke som vi skal formidle. Det var denne musikken som gjaldt for disse guttene og musikken blir altså en veldig viktig bærer i filmen.

Jens Lien. Oslo, november 2014. (Foto: Per-Otto Oppi Christiansen)
Jens Lien. Oslo, november 2014. (Foto: Per-Otto Oppi Christiansen)
 «Pictures of You»

– Hvordan er det egentlig på settet, følger du slavisk dreiebok eller blir det åpning improvisasjon og endringer underveis?
 Vi skulle egentlig hatt en litt dyster The Smiths-låt i åpningsscenen, men det ble det ikke noe av. Morrissey og The Smiths/Johnny Marr er ikke direkte bestevenner, og man kom ikke til enighet. Derfor valgte vi i stedet en Morrissey-låt av nyere dato, «First of The Gang to die». Og med den låten som utgangspunkt blir reisen startet på annet vis.

Tematisk og stilmessig passer denne låten mye bedre til den endelige filmen, og i tillegg er det en av Morrisseys mest fengende låter. Dynamikk og anslag er like sterkt, bare annerledes enn planlagt. Teksten i låten kommer tydelig frem, og du som seer blir nesten umiddelbart introdusert til det universet vi skal inn i.

 «Wild flower»

– På hvilken måte har musikk påvirket deg som filmskaper?
 På alle måter egentlig. Og det blir mer og mer viktig for meg. Musikk gir meg masse inspirasjon. Det er kanskje den mest altomgripende kunstformen vi har. Den er grunn og dyp, lys og mørk, hard og bløt. Musikk kan til og med redde liv! I filmen er det ikke bare rock´n roll. Her er det folk med allsidig bakgrunn, dansebandmiljøet og en psykopatisk, romantisk pengeinnkrever som elsker  Bjørn Afzelius! Filmen stiller også spørsmål ved hva som er god og dårlig musikk.

 Men du lager jo ikke bare film om outsidere og særinger?
 Jo. Jeg gjør jo hovedsakelig det. Det er jo de som er spennende!

Jens ler.

 «Just like honey»

– Musikk i film, det kan slå ut på mange måter. Hva med sanger som forbindes med noe spesielt? Hvordan forholder man seg til det?
 Film er som en collage av mange ting. Film er ikke riktig, det er fiksjon og vi skapere har en del friheter. Vi kan for eksempel ikke ta hensyn til andre folks følelsesmessige preferanser. Vi må velge musikk etter vårt univers, selv om låta i utgangspunktet kanskje ikke forventes eller ”passer”. Jeg husker veldig godt da jeg gikk på filmskolen i London at vi så filmen ”The Gospel According to St. Matthew laget av Paolini i 1964. Dette er en religiøs film hvor det brukes blant annet klassisk blues i lydsporet. ”I feel like a motherless child”. Det var veldig uventet, tøft og sterkt! Og det som er så gøy med film er at du kan tillate deg ganske mye så lenge det gir seerne noe. Men det må ikke bli spekulativt. Det blir gjennomskuet.

«Friday I´m in love»

– Må vi ha musikk i film?
 Nei. Dogmefilmene hadde ikke musikk. Det var jo ikke tillatt, med mindre det ble spilt på en radio, på cd i bil eller på TV og var autentiske i de scenene vi så. Musikk kan være et altfor lettvint grep også. Litt som å spise en dårlig hamburger med god dressing (eller motsatt). Musikk i film kan misbrukes, og vi ser eksempler på det hele tiden. Film med massive musikkspor dreper handlingen fullstendig, og kan bedøve folk i stedet for det motsatte. Musikk skal jo bare et virkemiddel for å fortelle en historie! Det er kanskje det sterkeste virkemiddelet vi har, så det må brukes varsomt.

– Har du noen norske artister i tankene som du en gang i fremtiden kan tenke deg å jobbe med?
 Akkurat nå er jeg så heldig at jeg får jobbe med komponisten Ginge, eller egentlig Jan Inge ”Ginge” Berentsen Anvik. Vi har jobbet sammen på flere prosjekter, og funnet tonen. Vi snakker samme språk og utfyller hverandre. Av utenlandske artister må jeg jo nevne mitt store idol David Bowie. Skulle jeg jobbet med ham hadde jeg blitt rimelig star-struck. Men jeg har jo jobbet med Johnny Rotten (John Lydon) på Sønner av Norge, og det var historisk morsomt.

Sex Pistols-sanger Johnny Rotten spilte i Liens film "Sønner av Norge". (foto: privat)
Sex Pistols-sanger Johnny Rotten spilte i Liens film «Sønner av Norge». (foto: privat)

– Hva med TONO, du kjenner til dem?
 Hehe ikke på noen annen måte enn at jeg er veldig misunnelig på at musikere har en egen organisasjon i ryggen som krever inn penger for deg! Vi filmskapere får jo ikke noe hvis ikke vi passer på selv!

– Noen nye planer fremover?
 Ja, jeg har en gang i tiden lyst til å lage en musikkfilm. En slags musikal. Bare venter på den rette historien, tror jeg.

– Birro og Lien, samarbeidet ble forhåpentlig ikke som Morrissey/Marr?
 Hehe nei, absolutt ikke. Vi var veldig gode venner i hele prosessen. Vi kjente ikke hverandre fra før, og hadde mange felles referanser og samme type humor. Vi brukte halvannet år på hele prosjektet. Ganske hurtig faktisk. Du skal ikke se bort fra at det kommer flere filmer fra dette samarbeidet.

«Just like heaven»

– Helt til slutt, hvem er filmen (og musikken) laget for?
 Filmen passer for folk mellom 15 og 55 år. For alle med et hjerte for musikk og kjærlighet. Det er en film om håp, og er positiv og humoristisk. Og den er proppfull av musikk fra en viktig epoke i musikkhistorien, mellom post-punken og grønsjen. Jeg vil si at dette er en film for alle, den er for rockere og hele deres familie!

Så blir det spennende å finne ut da, om denne Daniel elsker å hate – eller hater å elske.


Fakta om Liens film «Viva Hate»

Manus:  Peter Birro
Regi: Jens Lien
Musikk: Egenutviklet av ”Soundtrack of our Lives”, ”The Cure”, ”Jesus and Mary Chain”, ”Morrissey”, ”Ebba Grön” m fl.
Lengde: 3 x 60 minutter for TV (spillefilmlengde for kino)
Innspillingsår: 2014
Produksjonsselkskap: Anagram Produktion
Location: Göteborg

Takk til Popsenteret for lånet av lokaler og bevertning under intervjuet.

 

Mat & Musikk for Bølgen & Moi

Adm. dir i Bølgen & Moi Harald Berger
– Musikken er en del av restaurantenes interiør, forteller adm. dir i Bølgen & Moi, Harald Berger.

Adm. dir Harald Berger i Bølgen & Moi får nesten ikke understreket nok hvor viktig musikkonseptet er for restaurantkjeden.

– Musikken er en del av interiøret hos Bølgen & Moi. Den bidrar til den rette atmosfæren og gode stemningen i lokalet, og forlenger restaurantopplevelsen. Vi har et bevisst forhold til hvordan musikk brukes på ulike tider i løpet av dagen, slik at den kan danne en perfekt ramme rundt hele måltidsopphevelsen, forteller adm. dir Harald Berger.

Stor variasjon

Restaurantkjeden bruker både bakgrunnsmusikk, DJer og live musikk:

– Ved egne arrangementer bruker vi DJ-er og musikere. Gjestene får dermed ekstra valuta gjennom en særegen ramme rundt måltidet, som blir verdsatt og husket . Ellers har vi ulik musikkstil til lunsj på ukedager og i helger, og bygger opp musikken utover i måltidet frem mot desserten i takt med serveringen. Når stemningen stiger rundt bordet, stiger også intensiteten i musikken, sier han.

– Si litt om musikken i B&M-konseptet?

– Fokus i Bølgen & Moi, helt siden oppstarten i 1995, har vært samspillet mellom Mat, Vin og Kunst. Der kunne vi nesten lagt til Musikk i dag, for den er veldig viktig i hverdagen vår. Uten musikk mangler restauranten sin farge. Bølgen & Moi uten musikkonseptet ville ha vært nærmest uferdig, blekt og tarvelig.

Gjennomtenkt konsept

Direktøren er ikke sikker på om god musikk i seg selv gir konkurransefortrinn.

– Helhetsinntrykket avgjør, men vi får ofte høre at den gode stemningen fremheves i tillegg til god mat, store vinkart og god beliggenhet. Kanskje musikken er tungen på vektskålen for noen? Men til enkelte konsept og anledninger vil også stillhet fungere best. Noen ganger er det påkrevd. Det må tilpasses anledning, tid og sted.

– Hvilket forhold har dere til TONO?
– Vi kjenner best til TONO fra faktureringen for musikkbruken. Men dere gjør en viktig og god jobb for musikere og tekstforfattere slik at de har et levebrød, og vi kan ha glede av nyskapende musikk.

– Er dere positive til at de som skrevet musikken får betalt når musikken deres brukes i restauranter etc?

– Absolutt positive til det. De fortjener hver krone for det de skaper. Det er en lang vei å gå å bli artist, så timeprisen for de fleste innen musikkbransjen er nok lav. De har nok også ugunstig arbeidstid, slik som oss i restaurantbransjen, avslutter direktøren. 

(Saken forts. under bildet)

DJ_1000px
Hver lørdag byr Bølgen & Moi på en DJ til maten.

Her er Bergers 7 musikalske godbiter – perfekt musikk til et perfekt måltid

Se for deg aperitif i bardisken med: Tom McRae – The boy with the bubblegum
Forrett: John Lennon – Imagine
Suppe: Røyksopp & Susanne Sundfør – Running to the sea
Fiskerett: Saybia – The day after tomorrow
Hovedrett: A-Ha – Stay on these roads
Osterett: Robbie Williams – Feel
Dessert: The Killers – Human


Markedsundersøkelse høst 2014

Ved hjelp av markedsanalyseselskapet InFact gjennomførte TONO høsten 2014 en markedsundersøkelse blant et representativt utvalg av TONOs kunder i serveringssegmentet. Dette er undersøkelsens hovedfunn:

  • 3 av 4 spisesteder spiller musikk for sine gjester. (1 av 4 gjør det ikke)
  • 7 av 10 sier at de har en musikkprofil som er i tråd med restaurantens øvrige konsept.(3 av 10 gjør ikke)
  • 3 av 4 sier at musikken som de spiller er i stor eller svært stor grad en viktig trivselsfaktor.(1 av 4 gjør det ikke)
  • 3 av 4 sier at musikk er nødvendig eller svært nødvendig for deres virksomhet. (1 av 4 gjør det ikke)
  • Streaming er det mest brukte formatet, etterfølgt av musikk fra harddisk.

Lytterne vil ha album

Tekst: Ingunn Ekern

Du trenger ikke lenger gi ut album for å vinne Spellemannpris. Og med strømmetjenestene kan vi svitsje mellom låter som vi zapper med fjernkontrollen til TV-en. Hvordan ser albumformatets framtid ut?Albumet fyller et behov mange brukere har, sier førsteamanuensis Arnt Maasø.

Arnt Maasø tror albumformatet kommer til å leve godt – også i fremtiden.
Arnt Maasø tror albumformatet kommer til å leve godt – også i fremtiden. (Foto: Ram Gupta)

Maasø jobber ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Ved hjelp av datalogger fra WiMP gjennom flere år, forsker Maasø på brukernes vaner.

– Hvor mange hører hele album i WiMP?

– Mange! Det finnes ikke et enkelt-tall, men omtrent halvparten av strømmesesjoner skjer i albummodus. Den andre halvparten er mer orientert mot spillelister og enkeltlåter. Flere hører på rekkefølgen som legges opp på et album enn det man kanskje tror, sier Maasø.

”Omtrent halvparten av strømmesesjoner skjer i albummodus” – Arnt Maasø, førsteamanuensis

Lett å høre på album
Sammen med professor Anne Danielsen ved Institutt for musikkvitenskap, leder Maasø det todelte prosjektet Sky & Scene. Der ”Scene” handler om festivaler og levende musikk, har Maasø har ansvaret for ”Sky”. Dette tar for seg strømmetjenester og musikk i ”nettskyen”.

Hva slags framtid har albumformatet?

– Jeg tror dette kommer til å leve godt framover. Det virker rimelig å tro at albumformatet fyller et behov som brukeren har. Spesielt når en sjekker ut ny musikk er det lett å høre på musikken i den rekkefølgen den blir utgitt. Særlig den første gangen hører mange på album, så lager en gjerne spillelister ut fra dette igjen, sier Maasø.

Musikkredaktør i WiMP, Bjørn Hammershaug

Album viktig for artister og fans
Også Bjørn Hammershaug, musikkredaktør i WiMP, har tro på albumformatet.

– Albumformatet er fortsatt en svært viktig markør for både artister og fans, og vi har vi valgt å beholde et sterkt albumfokus, sier Hammershaug. – Hitsingelen har vært utrolig viktig i mer enn femti år, og med spillelistene i strømmetjenester har folks preferanser rundt enkeltlåter blitt ytterligere forsterket. Allikevel ser vi stadig tegn til at albumformatet har en sterk tilstedeværelse, og da er det naturlig å gjenspeile dette i WiMP, sier musikkredaktøren.

”Albumformatet er fortsatt en svært viktig markør for både artister og fans” – Bjørn Hammershaug, musikkredaktør WiMP

Strømmer med mobilen
Arnt Maasø forteller at svært mange hører på album ved bruk av strømmetjenester på mobil.

– Dette er fordi tjenestene i seg selv gjør det lett å lagre et helt album på sin profil ved hjelp av favorittfunksjonen. Brukeren skipper eventuelt mellom låtene der. Det er tydelig at hva man gjør tilgjengelig i strømmefunksjonene har konsekvenser for hvordan lytterne lytter til musikk.

Hvor mange bruker Spotify og Wimp i dag?

– Et sted mellom 70 og 75 % av Internettbefolkningen strømmer musikk. Det nyeste tallet vi har tilsier at sju av ti benytter seg av strømmetjenester. Her utgjør WiMP ca. tjueén prosent – ca. tre hundre tusen lyttere, mens syttién prosent benytter seg av Spotify. Rundt en fjerdedel av strømmingene i WiMP er norsk musikk, sier Maasø.

”Det er tydelig at hva man gjør tilgjengelig i strømmefunksjonene har konsekvenser for hvordan lytterne lytter til musikk” – Arnt Maasø, førsteamanuensis

– Hva vet vi om hvordan WiMP-brukerne skipper mellom låter?

– Vi vet at mange skipper når de vurderer hva de skal ha med i ei spilleliste. Spesielt på kveldstid og i helgene lager mange spillelister til fest eller lignende. Tidligere måtte en reise seg, gå bort til platespilleren og løfte stiften for å skifte låt. Det at muligheten til å skippe er der, gjør dette enklere.

– Hva påvirker hva slags musikk vi finner fram til i strømmetjenestene?

–Det kan være personer vi stoler på som kommer med anbefalinger. Folk prater sammen og deler musikk. Mye av grunnen til at vi hører på det vi gjør, har med det hverdagslige å gjøre; hva slags vær det er; om det er sommer, eller høst og regn? Vi påvirkes av hverdagsrytmen. Det kan være alt fra en albumrelease, til en festival eller en katastrofe som påvirker dette, sier Maasø.

Forskningsprosjektet Sky & Scene avsluttes i 2015.

Spellemann med nye regler

  • Tidligere i høst meldte VG at styret i Spellemann endrer reglene før neste års prisutdeling.
  • Regelen har tidligere vært at artistene må ha utgitt et album på minimum 25 minutters lengde (med unntak av kategoriene ”årets hit”, ”årets Spellemann” og hedersprisen).
  • Den nye regelen tilsier at artistene må kunne presentere en spilleliste som til sammen inneholder minst 25 minutter utgitt musikk.

Dette åpner for at EP-er og andre lengre, enkeltstående verker kan bli vurdert av komiteen.

VG: Spellemannprisen endrer spillereglene

Foto øverst: Wegar Berg Gundersen

Jarre: – Vi trenger forretningsmodeller som gir mening

CISAC-president Jean Michel Jarre krever at FN-organet WIPO skal bidra sterkere til å verne om skapende kunstneres  rammevilkår. – Vi skapere er pro-teknologi. Men vi trenger forretningsmodeller som gir mening for alle parter, sier han.

Jean Michel Jarre er president i CISAC, hvor TONO og 250 andre kunstnerorganisasjoner fra hele verden er tilknyttet. 23. september ledet Jarre en delegasjon av kunstnere som deltok på den 54. generalforsamlingen til FN-organet WIPO, FN-organet for opphavsrett, patenter og intellektuell eiendom. Generalforsamlingen fant sted i Geneve, hvor WIPO også har sitt hovedkontor.

Store utfordringer
Komponister og andre skapende kunstnergrupper står overfor enorme utfordringer over hele verden. I mange utviklingsland finnes knapt en fungerende opphavsrett, og i tillegg har det digitale området skapt betydelige utfordringer.  Per i dag finnes ikke et grenseoverskridende rettferdig og bærekraftig økosystem på det digitale området som også ivaretar interessene til skaperne av innholdet.

Jean Michel Jarre pekte i Geneve på at skaperne er i sentrum av den digitale økonomien, og at det å utvikle bærekraftige forretningsmodeller med digitale mellommenn er avgjørende.

– Vi skaperne er pro-teknologi. Vi omfavner det og gleder oss over den tilgangen til kultur som digitale enheter og tjenester nå gir publikum – og ikke minst muligheten teknologi gir skapere til å nå et bredere publikum. Men vi trenger forretningsmodeller som gir mening for alle parter, understreket han.

WIPOs øverste leder, Director General Francis Gurry (t.v.) og CISAC-president Jean Michel Jarre i Geneve for to uker siden. (Foto: Eilon Paz)
WIPOs øverste leder, Director General Francis Gurry (t.v.) og CISAC-president Jean Michel Jarre i Geneve for to uker siden. (Foto: Eilon Paz)

Skapere må være med å forme politikken
Jarre mener at det mangler et solid juridisk rammeverk som kan være med å bygge den kreative økonomien. Han mener også at skapere og politikere må jobbe sammen for å forme en politikk som reflekterer verdien i den kreative industrien og som sikrer rettferdig betaling for skaperne, slik at en bærekraftig og dynamisk vekst blir mulig for hele verdikjeden – fra kunstneren til distributøren.

Det ble også formidlet fra talerstolen at det arbeidet EU nå gjør med opphavsrettslovgivningen vil ha stor betydning for opphavsrettslovgivningen i andre deler av verden.

– Opphavsretten henger ikke med
TONOs adm. dir Cato Strøm var ikke selv til stede i Geneve, men støtter Jarres tanker:

– Opphavsretten strever med   å henge med i den teknologiske utviklingen, og dette skaper betydelige problemer for alle parter. Vi merker det både nasjonalt, på EU-nivå og ikke minst globalt. Det er frustrerende å se for eksempel et EU som løper bena av seg for å legge til rette for de store, multinasjonale distributørene – ofte ved å innføre nye unntak og «oppmykninger» av opphavsretten. Vi trenger å få gjenopprettet en rettferdig balanse mellom samfunnets interesser og rettighetshavernes interesser. TONO forsøker å være med å påvirke gjennom GESAC, som er den europeiske paraplyorganisasjonen for selskaper som TONO, og gjennom CISAC, som er den globale organisasjonen for alle typer skapende kunstnergrupper, sier Strøm.

Saken er også omtalt i Music Week og Billboard

Om CISAC:
Med Jean Michel Jarre som president, arbeider CISAC for å beskytte rettighetene til skapere og rettighetshavere over hele verden.  Organisasjonen, som ble grunnlagt i 1926 har non-profit-status, og har hovedkontor i Frankrike, med regionale kontorer i Burkina Faso, Chile, Kina og Ungarn. CISAC har 230 medlemsorganisasjoner, som alle arbeider for komponister og andre skapende kunstnergrupper, eksempelvis innen film, drama, litteratur og billedkunst. Organisasjonene kommer fra 120 land og gjennom disse er mer enn 3 millioner skapere representert av CISAC.  CISACs rolle er å sette organisasjonene i stand til å sømløst gjøre en optimal jobb for organisasjonenes medlemmer, og sørge for at bruken av deres verk gir økonomisk kompensasjon fra hvor som helst i verden. I 2012 innhentet de 230 CISAC-medlemsorganisajsonene € 7.8 milliarder euro i vederlag til sine medlemmer. Besøk www.cisac.org

 

Jean Michel Jarre holder sitt innlegg på WIPOs 54. generalforsamling.  (Foto: Eilon Paz)
Jean Michel Jarre holder sitt innlegg på WIPOs 54. generalforsamling. (Foto: Eilon Paz)

Krever ny agenda for det kreative Europa

Europeiske forvaltningsorganisasjoner, med til sammen 900 000 medlemmer, krever nå at EU øker innsatsen for å styrke det kreative Europa. Stikkord er innovasjon, arbeidsplasser, økonomisk vekst, ivaretaking av kulturell variasjon og byggingen av europeisk identitet. Det hele ble markert med arrangementet «Meet the authors» i Brussel tidligere denne uken.

På onsdag var 34 komponistorganisasjoner og noen av deres medlemmer samlet i den belgiske hovedstaden for å møte medlemmer av Europaparlamentet, beslutningstakere fra EU-kommisjonen og representanter for medlemsstatene.

– Det har nylig blitt valgt inn nye medlemmer i EU-parlamentet, og hensikten med seminaret «Meet the authors» var å komme i dialog med disse viktige beslutningstakerne og å diskutere fremtiden og verdien av kulturindustrien i Europa, ikke minst med tanke på hvordan europeiske, politiske beslutningstakere kan støtte det kreative Europa, forteller Cato Strøm, adm. dir i TONO.

Adm. dir i svenske STIM, Karsten Dyhrberg Nielsen (t.v.) og TONOs adm.dir Cato Strøm i engasjert diskusjon i Brussel på onsdag.
Adm. dir i svenske STIM, Karsten Dyhrberg Nielsen (t.v.) og TONOs adm.dir Cato Strøm i engasjert diskusjon i Brussel på onsdag.

Opphavsretten gir vekst
Komponistene og deres organisasjoner ønsker å vise EU nødvendigheten av å prioritere kultur som en naturlig og sentral del av europeisk økonomi, og som et viktig område for skaping av arbeidsplasser og vekst.

– Innovasjon og de kreative industriene, som komponistene er del av, er nøkkelområder for økonomisk vekst i Europa i årene fremover. Det er ideene som skal drive Europa fremover, og da trenger vi lovverk som tar vare på intellektuell eiendom og opphavsrett, sier Strøm.

Komponist Michael Price (t.h.) har arbeidet med alt fra Ringenes Herre til BBC-serien Sherlock. Price fortalte om hvor vanskelig det var å skape en sunn økonomi som komponist.
Komponist Michael Price (t.h.) har arbeidet med alt fra Ringenes Herre til BBC-serien Sherlock. Price fortalte om hvor vanskelig det var å skape en sunn økonomi som komponist.

I EU foregår et arbeid for å «modernisere» opphavsretten. Det ble påpekt mange ganger fra paneldebattene på «Meet the authors» at dette i praksis betyr at vernet om de som skaper Europas musikk skal svekkes til fordel for kommersielle tilbydere som ønsker å profitere på det skapte innholdet, eks. gjennom tjenester ut mot forbrukere. Og selv om komponistene på alle måter ønsker et samarbeid med slike aktører, så må det skje på en måte hvor ikke skaperne av innholdet står med lua i hånda.

– Opphavsretten er praktisk talt det eneste virkemiddelet samfunnet har for å sikre at det kan skapes ny musikk. Det finnes ingen komponistbedrifter med sysselsatte musikkskapere. Det dreier seg i all hovedsak om svært sårbare enkeltpersonforetak. Opphavsretten gir komponister både verdighet og mulighet til å sysselsette seg selv, sier Strøm.  – Skapere vil jo at musikken deres skal brukes, men de må få beholde retten til kontroll over musikken og mulighet til å få anstendig betalt. Vi er ganske lei av at opphavsretten kalles et hinder for vekst, når det er tvert om. Opphavsretten muliggjør økonomisk vekst, skaping av arbeidsplasser og vekst i det digitale markedet, avslutter Strøm.


Dersom du gjerne skulle ha hørt mer fra paneldebattene og innleggene på «Meet the authors», så kan du høre opptak fra disse ved å klikke deg inn her.
På mandag vil det bli publisert videoopptak fra arrangementet på denne siden.
Besøk gjerne www.meettheauthors.eufor ytterligere informasjon.

Bildet øverst i artikkelen er av bandet Puggy, som spilte på seminaret.