Countrysjangeren kjennetegnes av ujålete, solide melodier og levde historier vi kjenner oss igjen i. Vi utfordret country-conoisseur og journalist Tom Skjeklesæther til å gi oss en tekst om låtskriving innen sjangeren.  Du finner den under denne spillelisten, som vi anbefaler for den rette atmosfæren. God lesing! 

            

Countrysangenes norske gjenklang

Tekst: Tom Skjeklesæther

Det eksisterer en historie om den legendariske jazzsaksofonisten John Coltrane  og hans forhold til countrymusikken. Under Coltranes storhetstid, på femti- og sekstitallet, var rasemotsetningene i sterkt fokus i USA. Disse motsetningene kom også til uttrykk i hvordan samtidsmusikken ble oppfattet. Country var i vesentlig grad musikken til hvite sørstatsboere, blues og jazz var afrikansk-amerikanernes domene. Under en turné skal Coltrane og hans medmusikere ha stoppet på en diner. Mens de ventet på maten de hadde bestilt, puttet Coltrane penger på stedets jukebox og ut strømmet countrymusikk til hans medmusikeres store irritasjon: —Hvorfor setter du på denne honky (svart slang for hvit) musikken? Coltrane skal ha svart følgende:

—Listen to the words, man.

Lytt til ordene? Coltrane skar rett til kjernen i countrymusikken, antakelig den viktigste årsaken til at countrymusikken er en av de siste århundrets mest seiglivede populærmusikkuttrykk.

Dylan: – Jeg elsker alle typer Hank
Countrymusikken har fra dens opprinnelse, ofte tidfestet til de såkalte «Bristol sessions» gjort i grensebyen mellom Tennessee og Virginia i august 1927 av talentspeideren Ralph Peer, hatt et sterkt fokus på nettopp tekstene.  I løpet av denne mytiske uken, også kalt «The Big Bang of Country Music», «oppdaget» og spilte Peer inn de første sangene med den tidlige countrymusikkens to første giganter, Jimmie Rodgers og The Carter Family. Innspillinger som fikk et voldsomt gjennomslag, blant annet takket være radioens kommersielle gjennombrudd.

The Carter Family var en trio bestående av sangsamleren A.P. Carter, hans kone, Sara, og svigerinnen, Maybelle Carter. Sistnevnte var moren til June Carter, og altså svigermoren til Johnny Cash, udiskutabelt en av countrymusikkens store låtskrivere. Jimmie Rodgers rakk bare en kort karriere fra han ble oppdaget av Peer i 1927, til han døde av tuberkulose seks år senere. Men han etterlot seg mange sanger som fikk stor innflytelse på generasjonene som fulgte, fra Hank Williams til Cash til Merle Haggard, og videre til noen av rockens mest sentrale utøvere. I 1997 initierte Bob Dylan en hyllestplate til Rodgers, der Dylan fikk med seg blant andre Bono, Grateful Deads Jerry Garcia, Van Morrison, Steve Earle og Willie Nelson. De gjorde tolkninger av blant andre «In the jailhouse Now» (også med i Cohen-brødrenes musikkfokuserte depresjonsæra-komedie,  «O Brother where art thou»), «Mule skinner blues», «Waiting for a train» og «T for Texas (Blue Yodel #1)».

(Saken forts. under bildet)

Hank Williams var en av countrymusikkens virkelig store, tidlige stjener. Bob Dylan skal ha uttalt følgende: - Jeg elsker alle typer Hank. (Foto: Scanpix)

Hank Williams var en av countrymusikkens virkelig store, tidlige stjerner. Bob Dylan skal ha uttalt følgende: – Jeg elsker alle typer Hank. (Foto: Topfoto/NTB scanpix)

 

Men Dylan ventet på ingen måte til 1997 før han proklamerte sin tilknytning til countrymusikken og dens fremste låtskrivere. Johnny Cash har fortalt at han brevvekslet med Dylan mens han fortsatt bare var den ukjente Robert Zimmerman fra Minnesota. Unge Zimmermann skrev til Cash og sa følgende: —Det er bare deg og Hank Williams der ute.

Da Dylan tidlig i karrieren sin var utsatt for press både fra krefter i Dylans og Cash´ felles plateselskap, Columbia Records, og fra det konservative folkemusikketablissementet, rykket Cash ut og forsvarte Dylan. Vennskapet mellom dem ble understreket av samarbeidet på og rundt innspillingen av Dylans album «Nashville Skyline» i 1969. Dylan har alltid vært klar på at countrymusikken har vært viktig for ham, han skal ha uttalt følgende:  — Jeg elsker alle typer Hank!

Da Country Music Hall of Fame ble dannet i 1961, var de tre første som ble valgt inn Jimmie Rodgers, Hank Williams og forleggeren/ låtskriveren Fred Rose (den ene delen av det legendariske musikkforlaget Acuff-Rose).

Three chords and the truth
Selve låtskriverfaget har følgelig alltid stått høyt i kurs i countrymusikkbransjen. Den dag i dag flokker låtskrivere til Nashville, for å skrive sanger for andre, i mange tilfeller uten å ha egne artistambisjoner. På denne måten har countrymusikken bevart tradisjonen som holdt stand i stor grad innen den amerikanske popmusikken opp til auter-gjennombruddet i rocken med The Beatles og Dylan på sekstitallet. Det som var kjent som The Brill Building i New York, der låtskrivere som Leiber-Stoller, Goffin-King, Bacharach-David, Neil Diamond og Chip Taylor satt på små kontorer og skrev mer eller mindre på bestilling.

En av de mest fremgangsrike låtskriverne i Nashville var Harlan Howard . Howard gikk til «kontoret» sitt, på en bar, lesket seg med noen drinker, og skrev noen timer hver dag, helt til han gikk bort 75 år gammel, i 2002. Da hadde han over seks tiår samlet opp en usedvanlig lang liste hit-låter, noen av dem krysset over til å bli store pophits i tillegg til countryhits; bl.a. «Pick me up on your way down», «Heartaches by the numbers», «I fall to pieces», «Busted», «Streets of Baltimore» og «Tiger by the tail». Den siste skrev han sammen med artisten som hadde hit´en, Buck Owens. Kanskje Buck Owens mest populære sang her i Norge på sekstitallet, da Bakersfield countrysangeren faktisk solgte mer plater enn The Beatles. På spørsmål om hva som var hemmeligheten bak en god countrylåt svarte Harlan Howard —Three chords and the truth. Tre akkorder og sannheten.

Amerikansk country ble norske pophits
Det som ofte skiller countrytekster fra pop- og rocktekster er at de handler om voksne problemstillinger og følelser. Et svært godt eksempel er Tom T. Halls sang «Harper Valley PTA», om dobbelmoral i småbymiljø. En kjempehit som krysset over fra country til pop med Jeannie C. Riley i 1968.

Sangen ble oversatt til norsk av Dagbladet-journalist Terje Mosnes (i Sverige gjorde ABBA-manager Stikkan Anderson den svenske versjonen) og ble en lett kontroversiell «landeplage» i Inger Lise Andersens fremføring under tittelen «Fru Johnsen».  En ikke ubetydelig del av det som passerte som pophits i Norge på 60-tallet var slike oversettelser/gjendiktninger av amerikanske sanger som allerede hadde vist sin popularitet i USA. Samtidig hadde den originale countrymusikken et oppsiktsvekkende stort norsk publikum, artister som Jim Reeves, Bobby Bare og Cash var gjengangere på Ønskekonserten på den eneste radiokanalen, NRK, og da artistene besøkte Norge måtte mann ta idrettshaller i bruk for å ta unna for publikumsinteressen. Denne countryinteressen resulterte også i hjemmeavlet norsk country, anført av bl.a. Clive Scott (faren til Claudia Scott) og Teddy Nelson, og etter hvert med Ottar «Big Hand» Johansen og Country Snakes som sentrale artister.

(Saken forts. under bildet)

foto: istockphoto.com

Countrymusikken og Nashville vil for alltid henge uløselig sammen. (foto: istockphoto.com)


Nashville-opprørere populære i Norge
På slutten av sekstitallet kom en ny type sanger/låtskriver til Nashville. Mest prominent av disse var Kris Kristofferson, som hadde universitetsutdanning i litteratur og en militær karriere bak seg, da han bestemte seg for å satse på et gjennombrudd i musikkbransjen. Han livnærte seg som vaktmester i Columbias nashville-studio, og var der da Dylan kom til byen for å spille inn sitt mesterverk, «Blonde on Blonde». Kris Kristofferson og kultartisten Mickey Newbury brakte et nytt, poetisk nivå til countrysangene, og da dette ble oppdaget av Cash, Waylon Jennings og Willie Nelson, var det med og ga støtet til det som ble kalt «Outlaw country». Et opprør mot Nashvilles strikte spilleregler for både produksjon og låtvalg. Både Jennings og Nelson var texanere, og da deres metode viste seg kommersielt effektiv, åpnet den døra for en rekke texanske sangere/ låtskrivere i Nashville; Billy Joe Shaver, Guy Clark, Townes Van Zandt, og etter hvert deres lærlinger, Rodney Crowell og Steve Earle.

Alle disse har, fra tidlig nittitall, også hatt et trofast norsk publikum. En rekke norske sangere/ låtskrivere har både latt seg påvirke, og har i noen tilfeller også med hell oversatt sanger av Earle, Shaver, Crowell og Van Zandt. Henning Kvitnes har gjort det stort med sin versjon av Steve Earles «Pilgrim» under tittelen «Guttær», Roy Lønhøiden har gjort Townes van Zandts «Snowing on Ratoun» som «Det snør på skogen nå» og Onkel Tuka har fått en vedvarende semihit med van Zandts «Two hands», enkelt og direkte som «To hender».

 Country på Hallingvis
Hellbillies fra Ål kickstartet sin karriere med albumet «Sylvspente Boots» i 1992, der bandets tekstforfatter, Arne Moslåtten, oversatte tolv amerikanske countrysanger til åldialekt, flere skrevet av artistforbildet Dwight Yoakam, og plukket med det opp oversettertradisjonen fra 60-tallet. Året etter fikk Hellbillies sin gjennombruddshit med sin versjon av en fersk countryhit med texaneren Hal Ketchum. «Past the point of rescue» var egentlig skrevet av den irske sangeren/ låtskriveren Mick Hanly. Moslåttens gjendiktning planter effektivt sangen i norsk virkelighet, som «Krasafaren steinbu».

Den tidligere sangeren i Midnight Choir, Paal Flaata, har på sine to seneste utgivelser tatt for seg sangene til to viktige, amerikanske sangere/ låtskrivere, som begge har levert materiale både til country, pop, soul og rockartister, nevnte Chip Taylor og Mickey Newbury. Flaata har også turnert med Chip Taylor i USA i kjølvannet av «Wait by the Fire/ The Songs of Chip Taylor» og Flaatas pianist, Gøran Grini, er nå også Taylors produsent og pianist.