Viva Hate! 

Tekst: Per-Otto Oppi Christiansen

Jens Lien la drømmen om å bli rockestjerne på hylla, og ble isteden en av Norges fremste filmskapere. Snart kommer han med en ny film om rockemiljøet i Gøteborg.

Det er klart at vi musikkhuer er litt over snittet nysgjerrige når regissør Jens Lien høsten 2014 legger siste hånd på sitt rykende ferske nye, store filmprosjekt rockefilmen «Viva Hate». Rykter er lekket om at både det ene og det andre fete rockebandets musikk er en del av lydsporet. Gjort riktig kan dette være en riktig så lekkerbisken for både øre og øye. Og det undertegnede har sett, lover godt.

Jens Lien, for de fleste kjent som regissøren bak storfilmene ”Jonny Vang” (2003), ”Den Brysomme Mannen” (2006) og ”Sønner av Norge” (2011), har i disse filmene demonstrert sin musikalske fortreffelighet. Han har nese for dette, og det er godt å oppleve at en ensartet musikkprofil tas på ekte alvor i film. Vi tok en prat med ham på Popsenteret i Oslo for å sjekke ut om samspillet mellom film og musikk, og hvilken vakker symbiose dette er.

«Wild Flower»  

– Du ble tidlig interessert i musikk?
 Musikkinteressen har vært der siden guttedagene. Mitt første idol var Elvis Presley. Jeg husker jeg kjøpte en kassett på en bensinstasjon som lå på Drammensveien. Så kjøpte jeg Dire Straits – og Bowie selvsagt. Men først og fremst stod reggaen sterkt hos meg. Introduksjonen til Clash, Pistols, Iggy, Raga og pønken, åpnet nye spennende musikalske rom for meg, og er blitt med meg videre i livet.

«London Calling»

– Du dro til London for å studere, men ikke musikk?
 Ja, det stemmer. Som ung ville jeg som så mange andre leve ut rockebanddrømmen og bli rockemusiker. Jeg spilte trommer og litt gitar i rockeband, og hang på datidens rockebuler i Oslo. Jeg var interessert i kunst, film og musikk og jobbet i ulike kunstkollektiv, før jeg flyttet til London for å gå på filmskole. Der traff jeg folk jeg kunne spille i band med på kvelden samtidig som jeg studerte film på dagtid. Etter hvert engasjerte film mer og mer, og drømmen om å bli rockestjerne ble lagt på hylla.

Lien med kamera
Jens Lien skulle opprinnelig bli rockemusiker. Han ble i steden en av våre dyktigste filmskapere. (Frilandfilm)
«Viva Hate!»

– Og nå altså en ny film, en musikkfilm kan vi vel kalle det. Vil du fortelle om prosessen?
 Ja, da jeg for et par år tilbake ble kontaktet av en svenske med et spennende manus, som nettopp omhandlet musikk, oppvekst og guttedrømmer ble jeg veldig trigget. Veien var kort til et herlig svorsk samarbeid. Vi skulle, ved hjelp av bilder og lyd, gjenopplive den spennende musikkscenen fra Göteborg for drøye 20 år siden. Ikke noe lite prosjekt akkurat.

– Spennende! En skikkelig oppvekstfilm altså, hva er kjernen i filmen?
 Det er et tre episoders TV-drama, som også blir langspillende kinofilm i Norge. Vi blir kjent med fire gutter fra Göteborg på begynnelsen av 90-tallet, hvor alle har en drøm om å bli rockestjerner. De fire har ulik bagasje og ulike motiv. Musikken er driver og fellesnevneren. De er både like og ulike, og det handler like mye om å forsøke og få til noe og å bli sett. Og bli hørt, og ikke minst: elsket. Alle vil ha kjærlighet. Omtrent sånn som det er for ungdom flest, sier Lien. – Göteborg var en veldig kald, mørk og følelsesløs by på den tiden, og det er nerven i denne tidsånden som formidles gjennom musikk og bilder.

«Suedehead»

Fortell om denne Morrissey-flørten, det ligger vel en lovnad om at dere skal gi oss masse god musikk her?
 He he, ja. Filmens tittel henspiller til Morrisseys debutalbum fra 1988. Og det er mye musikk her – «Ebba Grøn», ”The Cure”, ”The Clash”, ”Morrissey” og vi har forsøkt å få med ”The Cult” – så her er det bare til å glede seg. Filmens hovedperson, den passe halvkriminelle figuren Daniel, er naturligvis en svoren Morrissey-fan, og Morrisseys låter utgjør en emosjonell kjerne i filmen. Daniel føler seg knyttet til den fortapte outsideren Morrissey ofte synger om.

 «Boys Don’t Cry»

– Hvem er hovedpersonen Daniel?
 Daniel er det pinlige resultatet av en one night stand. Han har en kriminell bror. Så er det den litt slitne moren, som bruker det meste av sin tid (og kjærlighet) på broren. Daniel hater kjærligheten like mye som han elsker Morrissey. Han henger sammen med sine 3 bandmedlemmer, forteller Lien.

Som i øvrige Lien-filmer møter vi kjærligheten. Og antihelter. Daniel har lite kjærlighet, men plenty av attitude. Han er den som tør å stå på utsiden av det forventede. Han treffer en pike under underlige omstendigheter. Sin store kjærlighet. Fanny. Hun er The Cure-fan. Og han er Morrissey-fan. Disse artistene går som kjent ikke så godt i hop, så her ligger det an til visse spenninger. Sterke emosjonelle gnisninger sammen med kjærligheten oppstår og selvsagt blir musikk som identitetsbærer og meningsytrer viktige. Også for disse to. Daniel er altså den litt fortapte gutten, og Morrissey representerer det meste av alt det en passe usikker 18-åring står for, eller i hvert fall ønsker å stå for. Så her kan vi si at Morrissey er helten og det er hans attitude, holdning og håp som er bæreren i filmen.

Fra Jens Liens "Viva Hate" (Foto: Anagram)
Fra Jens Liens «Viva Hate» (Foto: Anagram)
 «Blues from a gun»

I en scene i filmen ser vi gutta rygge en Volvo stasjonsvogn gjennom vinduet inn i en musikkbutikk for å stjele instrumenter. Mens alarmen går er det fullt ståhei. Nesten for mye for Daniel som står helt rolig og vurderer om han skal ta seg en Gibson eller en Fender. Han vet hvor viktig dette valget vil bli. For hele karrieren. Det er jo det store spørsmålet mange gitarister har stilt seg ved starten av sitt første gitarkjøp. Og utfallet av valget kan nesten få like store konsekvenser som ved valg av fotballag. Det er sjeldent reversibelt. Begge gitarene blir med i bilen.

– Hvordan foregår tilnærmingen til låtvalget i film?
 Musikk sammen med film blir veldig sterkt. Derfor er vi veldig bevisste på de valg som gjøres i forhold til låter. De artistene vi møter i filmen er veldig tidstypiske og er egentlig bandene denne gjengen hørte på den tiden. Den skal både gjenspeile en tid og representere det disse gutta står for. Her er det energi, driv og intensitet.

– Hvem er det egentlig som jobber med musikkutvelgelsen, regissør, manus eller er det egne musikkfolk i produksjonen?
 Det er vi, det vil si manus og regi, som gjør det. I idé og skrivefasen har vi en tanke om hva som vi tror kan fungere i de ulike sekvensene. Når dette er filmet prøver vi ut ulike låter for å se hva som passer. Låter kommer jo så langt innenfra at det er helt naturlig at vi også holder i dette. En filmidé kan jo faktisk begynne med en låt. Det gjør det ofte hos meg. Jeg finner en låt som gir meg bilder, og som blir grunnelementet i filmen. Jeg spiller den ofte for skuespillere, finansiører eller andre jeg skal pitche prosjektet for. Det ironiske er at låten kan ha utspilt sin rolle når lyden skal legges selv om den var kimen til hele filmen. Men musikk er noe av den beste inspirasjonen jeg har når jeg utvikler film.

 «The Walk»

– I denne filmen er det åpenbart låter som er laget lenge før filmplanene begynte, men hvordan er det vanligvis?
 Noen av låtene i Viva Hate har manusforfatter Peter Birro skrevet inn i manuset. Han er veldig opptatt av teksten, og at tekst og musikk må stemme overens. Andre har jeg funnet. Vi har også hatt med oss Ian fra ”The Soundtrack of Our Lives” som har skrevet låtene til bandet filmen handler om. I tillegg har min faste komponist Ginge laget «scoret». I tillegg diskuterte vi hele dette universet, og vi begynte å teste ut låtene når arbeidet med filmen begynte. Men det var veldig helstøpt i forhold til konseptet ved at musikken til Morrissey måtte med, og at denne kommuniserte veldig godt i forhold til hovedpersonen. I tillegg ville vi bruke rock´n rollen til AC/DC, som dessverre ble for dyre for denne produksjonen.

– Så hva ble brukt i stedet?
 The Clash, gliser Jens. – The Cult forsvinner muligens ut, men The Cure er med. Men altså, all musikken i den filmen er fra en epoke som vi skal formidle. Det var denne musikken som gjaldt for disse guttene og musikken blir altså en veldig viktig bærer i filmen.

Jens Lien. Oslo, november 2014. (Foto: Per-Otto Oppi Christiansen)
Jens Lien. Oslo, november 2014. (Foto: Per-Otto Oppi Christiansen)
 «Pictures of You»

– Hvordan er det egentlig på settet, følger du slavisk dreiebok eller blir det åpning improvisasjon og endringer underveis?
 Vi skulle egentlig hatt en litt dyster The Smiths-låt i åpningsscenen, men det ble det ikke noe av. Morrissey og The Smiths/Johnny Marr er ikke direkte bestevenner, og man kom ikke til enighet. Derfor valgte vi i stedet en Morrissey-låt av nyere dato, «First of The Gang to die». Og med den låten som utgangspunkt blir reisen startet på annet vis.

Tematisk og stilmessig passer denne låten mye bedre til den endelige filmen, og i tillegg er det en av Morrisseys mest fengende låter. Dynamikk og anslag er like sterkt, bare annerledes enn planlagt. Teksten i låten kommer tydelig frem, og du som seer blir nesten umiddelbart introdusert til det universet vi skal inn i.

 «Wild flower»

– På hvilken måte har musikk påvirket deg som filmskaper?
 På alle måter egentlig. Og det blir mer og mer viktig for meg. Musikk gir meg masse inspirasjon. Det er kanskje den mest altomgripende kunstformen vi har. Den er grunn og dyp, lys og mørk, hard og bløt. Musikk kan til og med redde liv! I filmen er det ikke bare rock´n roll. Her er det folk med allsidig bakgrunn, dansebandmiljøet og en psykopatisk, romantisk pengeinnkrever som elsker  Bjørn Afzelius! Filmen stiller også spørsmål ved hva som er god og dårlig musikk.

 Men du lager jo ikke bare film om outsidere og særinger?
 Jo. Jeg gjør jo hovedsakelig det. Det er jo de som er spennende!

Jens ler.

 «Just like honey»

– Musikk i film, det kan slå ut på mange måter. Hva med sanger som forbindes med noe spesielt? Hvordan forholder man seg til det?
 Film er som en collage av mange ting. Film er ikke riktig, det er fiksjon og vi skapere har en del friheter. Vi kan for eksempel ikke ta hensyn til andre folks følelsesmessige preferanser. Vi må velge musikk etter vårt univers, selv om låta i utgangspunktet kanskje ikke forventes eller ”passer”. Jeg husker veldig godt da jeg gikk på filmskolen i London at vi så filmen ”The Gospel According to St. Matthew laget av Paolini i 1964. Dette er en religiøs film hvor det brukes blant annet klassisk blues i lydsporet. ”I feel like a motherless child”. Det var veldig uventet, tøft og sterkt! Og det som er så gøy med film er at du kan tillate deg ganske mye så lenge det gir seerne noe. Men det må ikke bli spekulativt. Det blir gjennomskuet.

«Friday I´m in love»

– Må vi ha musikk i film?
 Nei. Dogmefilmene hadde ikke musikk. Det var jo ikke tillatt, med mindre det ble spilt på en radio, på cd i bil eller på TV og var autentiske i de scenene vi så. Musikk kan være et altfor lettvint grep også. Litt som å spise en dårlig hamburger med god dressing (eller motsatt). Musikk i film kan misbrukes, og vi ser eksempler på det hele tiden. Film med massive musikkspor dreper handlingen fullstendig, og kan bedøve folk i stedet for det motsatte. Musikk skal jo bare et virkemiddel for å fortelle en historie! Det er kanskje det sterkeste virkemiddelet vi har, så det må brukes varsomt.

– Har du noen norske artister i tankene som du en gang i fremtiden kan tenke deg å jobbe med?
 Akkurat nå er jeg så heldig at jeg får jobbe med komponisten Ginge, eller egentlig Jan Inge ”Ginge” Berentsen Anvik. Vi har jobbet sammen på flere prosjekter, og funnet tonen. Vi snakker samme språk og utfyller hverandre. Av utenlandske artister må jeg jo nevne mitt store idol David Bowie. Skulle jeg jobbet med ham hadde jeg blitt rimelig star-struck. Men jeg har jo jobbet med Johnny Rotten (John Lydon) på Sønner av Norge, og det var historisk morsomt.

Sex Pistols-sanger Johnny Rotten spilte i Liens film "Sønner av Norge". (foto: privat)
Sex Pistols-sanger Johnny Rotten spilte i Liens film «Sønner av Norge». (foto: privat)

– Hva med TONO, du kjenner til dem?
 Hehe ikke på noen annen måte enn at jeg er veldig misunnelig på at musikere har en egen organisasjon i ryggen som krever inn penger for deg! Vi filmskapere får jo ikke noe hvis ikke vi passer på selv!

– Noen nye planer fremover?
 Ja, jeg har en gang i tiden lyst til å lage en musikkfilm. En slags musikal. Bare venter på den rette historien, tror jeg.

– Birro og Lien, samarbeidet ble forhåpentlig ikke som Morrissey/Marr?
 Hehe nei, absolutt ikke. Vi var veldig gode venner i hele prosessen. Vi kjente ikke hverandre fra før, og hadde mange felles referanser og samme type humor. Vi brukte halvannet år på hele prosjektet. Ganske hurtig faktisk. Du skal ikke se bort fra at det kommer flere filmer fra dette samarbeidet.

«Just like heaven»

– Helt til slutt, hvem er filmen (og musikken) laget for?
 Filmen passer for folk mellom 15 og 55 år. For alle med et hjerte for musikk og kjærlighet. Det er en film om håp, og er positiv og humoristisk. Og den er proppfull av musikk fra en viktig epoke i musikkhistorien, mellom post-punken og grønsjen. Jeg vil si at dette er en film for alle, den er for rockere og hele deres familie!

Så blir det spennende å finne ut da, om denne Daniel elsker å hate – eller hater å elske.


Fakta om Liens film «Viva Hate»

Manus:  Peter Birro
Regi: Jens Lien
Musikk: Egenutviklet av ”Soundtrack of our Lives”, ”The Cure”, ”Jesus and Mary Chain”, ”Morrissey”, ”Ebba Grön” m fl.
Lengde: 3 x 60 minutter for TV (spillefilmlengde for kino)
Innspillingsår: 2014
Produksjonsselkskap: Anagram Produktion
Location: Göteborg

Takk til Popsenteret for lånet av lokaler og bevertning under intervjuet.