Foto: Fredrik Arrf

– Resten nå er ren bonus

De er tilbake. 16 år etter Wig Wam tok Melodi Grand Prix med storm, og åtte år etter de la opp, er bandet som ga oss «In My Dreams» ute med ny plate. – Det har vært en utrolig spennende reise, og jeg kan dø i morgen og være fornøyd med livet rett og slett. Resten nå er ren bonus, sier Åge Sten Nilsen.

Navn: Åge Sten Nilsen
Aktuell med: Wig Wam – Never Say Die

Åge Sten Nilsen, kan du fortelle litt om hvem du er?
Jeg er opprinnelig fra Sarpsborg, nå bosatt i Melhus, Trøndelag, og har holdt på med musikk siden barnealder. Det begynte med Beatles og Elvis Presley før hardrocken tok meg. Men det var gjennom medvirkning i forskjellige musikaler og show som i starten dro meg ut av øvingskjelleren. Med bandet jeg spilte i hadde vi kanskje en konsert i året, eller to, men jeg ønsket å opptre oftere, så jeg ble med i ulike show og musikaler. Den første nasjonale musikalen jeg fikk rolle i var «Hair», i rollen som «Woof». Den spilte 83 forestillinger på Bryggeteateret i Oslo, og ga meg mange nye kontakter i bransjen. På 90-tallet utdannet jeg meg som vernepleier og fikk meg en 100% stilling, mens jeg jobbet i ulike show, hadde jobb som korist og vokalist på Nrk, og skrev låter og turnerte med en rekke band. Etterhvert begynte jeg også å produsere musikalske show og ga ut mitt første solo album på egen label, etter å ha takket nei til en platekontrakt da selskapet ville gjøre meg til norskspråklig voksenpop artist. Idag lever jeg 100% av musikken, noe jeg har gjort siden 2003. Jeg er idag låtskriver, show produsent, artist, singer/songwriter og vokalist i en rekke band og konstellasjoner, deriblant Wig Wam og AMMUNITION.

I 2005 ble hele Norge kjent med Wig Wam, da dere vant Melodi Grand Prix med «In My Dreams». Låta gikk inn på VG-lista i Norge, dere fikk en 9.-plass i Eurovision-finalen, og slik undertegnede husker det, gikk hele befolkningen rundt og sang «Come on, Come on, Come on!» og sa «ROCK N’ ROLL!». Kan du fortelle litt om hva Grand Prix-eventyret betydde for bandet?
På 80-tallet og i starten av 90-tallet var Melodi Grand Prix nærmest en egen sjanger med sine egne klare retningslinjer for både det musikalske og det visuelle. I 2003 hadde Wig Wam holdt på noen år, nærmest som et 80-talls show. Men etterhvert kom ønsket om å gjøre original låter i det samme konseptet. Vi blendet inn våre egne med coverlåter uten å presentere de som våre, for å se reaksjonene. Vi var allerede ferdige med vårt første album «667 The Neighbor Of The Beast» da låten «Crazy Things» ble sendt inn til MGP. Og mot alle odds elsket de imagen vår og låten. Den gangen hadde de audition på Smuget, og jeg husker godt hvordan herrene i dress småflira når vi inntok scenen i spandex og make-up. Men når vi satt igang tok det av for fullt. Showtime var likesom vår greie. Jeg husker Ivar Dyrhaug sklei på knea frem til scenekanten og skrek «rock’n roooooll». I MGP 2004 kom vi på en 3.plass. Det fungerte som en fantastisk promo for bandet. Spesielt siden vi tok med VÅR egen image og vår musikk og fylte Oslo Spektrum med våre fans. Herregud, det ble jo rene rockekonserten, og MGP, som på den tiden lå ganske nede, var henrykt over hva vi brakte til bords. Dette ble et mega-gjennombrudd for oss, og turneen ble utrolig vellykket.

Så ble vi kontaktet av Nrk igjen. De ønsket sterkt at vi skulle medvirke i MGP 2005. Vi takket høflig nei, been-there-done-that, og tenkte at MGP hadde gjort nok nytte allerede. Skulle vi være med en gang til måtte vi få velge låten selv, bestemme innpakkingen selv og få tillatelse til å gi ut låten på vårt eget plateselskap første mulige dag etter finalen. «In My Dreams» ble vårt store gjennombrudd, og satte oss på kartet over hele verden. Til og med assistenten til Alice Cooper ringte til Alice og ba han slå på tven da vi var på. Få dager senere ble vi booket inn som support act  i Sverige.  De 70 konsertene som ble booket i forkant av den norske finalen ble brått godt over 200, og prisen var plutselig tredoblet. Mange av våre kollegaer og rockefans i Norge tok oss dessverre ikke seriøst etter MGP, ene og alene fordi vi hadde vært med i MGP. Men vi ga blanke faen. Og beviste vel gjennom årene at vi kunne blåse et hvert band av banen. Vi benyttet muligheten for å promotere oss selv, og fikk et enormt publikum og en hel karriere. Både med og uten Wig Wam. Verdt det! Flere av de som kritiserte oss den gang spiller vel fortsatt én klubb-gig i året, og drømmer om å leve av musikken.

John Norum & Åge Sten Nilsen Foto: Runar Jansen

Dere turnerte i en årrekke etter dette, og har blant annet varmet opp for Kiss. Så, i fjor, kom nyheten om reunion. Wig Wam er tilbake! Hvordan kom det i stand, og hvorfor nå?
Vi varmet opp både for Kiss og Alice Cooper, og turnerte hele Tyskland med Gotthard. Men vi spilte mest headline-konserter. Mest i Norge selvfølgelig, det var her vi fikk best hyrer. Men vi spilte en rekke utsolgte turnéer i Japan i alt fra 1500-setere til 4-5000-setere, og i store deler av Europa. Vi turnerte så mye at lufta gikk litt ut av ballongen etter hvert, kan du si. I perioder var det så stor etterspørsel at vi spilte tre konserter om dagen, og brukte mye spenn på helikoptre og privatfly. Når man lever slik i mange år er det alltid en fare at man bli lei. Og i 2013 gikk vi hver til vårt etter noen år med intern krangling og dårlig stemning i bandet. Vi ønsket ulike ting og Trond og Bernt hadde allerede startet et nytt band og joinet JORN. Det siste fikk jeg vite via Facebook, haha, mens jeg trodde vi snart skulle ut på ny turné. Snakk om kommunikasjon. Så etter siste gig dro vi hver til vårt og snakket ikke sammen på mange år.

Stig Karlsen i MGP begynte etter noen år å ringe meg for å høre om vi kunne tenke oss en one-off opptreden i MGP-finalen som pause nummer, slik som blant annet Jahn Teigen gjorde. Men fikk blankt avslag. Først i 2018-2019, etter at vi gutta endelig hadde begynt å treffes igjen og skværet opp i all feil-kommunikasjon og stridigheter, nevnte jeg forespørselen for Trond en dag han var på besøk. Og i fellesskap bestemte vi oss for å takke ja. Det skulle bli en overraskelses opptreden i MGP-finalen fra Trondheim 2020. Trond ble så gira og inspirert at han brått hadde begynt å skrive en ny Wig Wam låt med tittel «Never Say Die». Og brått tenkte vi, hvorfor ikke fremføre den nye låten også når vi først skal komme sammen igjen på scenen, og så gi den ut på singel. Deretter kom tanken; når vi først er i gang hadde det jo vært artig å gjøre en festival eller noe også. Så jeg tok kontakt med United Stage Norway, som vi aldri hadde jobbet med før. Før vi visste ordet av det var vi booket til Tons Of Rock 2020. Men når de ønsket å gå ut med hele festival plakaten i November 2019, var brått ikke MGP like interessert i vår medvirkning likevel, siden overraskelsesmomentet «ville være ødelagt». Vi ble satt i en vanskelig situasjon, men valgte da heller «Tons Of Rock», det er tross alt DER vi hører hjemme. Da la vi likesågodt til et par festivaler til mens vi var i gang. Angrer ikke på det i ettertid. MGP Trondheim blir vel først og fremst husket for stemmekaos… Men rett skal være rett. Stig Karlsen skal faktisk ha største parten  av æren for dette comebacket.

22. januar slapp dere det første albumet på nesten et tiår, «Never Say Die» med 11 solide låter. Hvordan har responsen vært?
Responsen har vært overveldende!!! 360.000 streams på i underkant av to uker er ikke hverdagskost for rockeband i 2021 akkurat. Og det ser ut til at både fans og nye tilhengere digger den litt tyngre utgaven av Wig Wam. For en gangs skyld ser det også til til at både anmeldere og publikum er enige. Det strømmer inn knall-reviews fra fjernt og nært, og så langt har vi stort sett fått 90/100, 5/6 osv. For å være ærlig satt vi oss aldri ned og analyserte hvilken vei vi skulle ta. Dette albumet skrev vi og spilte inn først og fremst for vår egen skyld. Fire kompiser som hadde savnet å være sammen, og gjenoppdaget hverandre kan du si. Null press fra fans. Null press fra plateselskap. Ingen visste jo at vi satt samlet langt uti skauen i Aremark og skrev ny musikk. Vi hadde ikke noen deadline heller, så vi gjorde som vi ville og satt i gang maskineriet først når vi var 100% fornøyd, vi fire.

Samme dag hadde dere digital direktestrømmet release-konsert på Chateau Neuf – Naturligvis uten publikum i salen. Det er vanskelig å komme helt utenom koronasituasjonen. Hvordan har ditt og deres virke blitt påvirket?
Vi er så utrolig privilegerte som bor i Norge, og faktisk får kompensasjon for avlysninger og forhåpentligvis stimuleringsmidler. Pandemien kom jo som et sjokk, og jeg trodde vel ikke i min villeste fantasi at vi fortsatt skulle sitte her, ett år etter, med lockdowns og social distancing. Det ble en bråstopp når koronaen kom, og akkurat tenkte at jeg at jeg iallfall fikk tid til å komme på plass her oppe i Melhus. Jeg begynte å flytte hit sommeren 2019, etter at madammen og jeg kjøpte hus her. Så sa det bang! Carina Dahl og min versjon av Shallow, «Så Ekte Nå» tok jo fullstendig av, og de første ukene ble brått overraskende busy. Deretter ga Kariann Sissener Amundsen og jeg ut en låt til inntekt for Frelsesarmeen, min første norskspråklige låt, «Ikke Gå Fordi». Vi filmet videoen på nattetid i et totalt folketomt Oslo. Så kom en tid da jeg forsøkte å få i gang litt aktivitet via live streaming. Så jeg etablerte «HjemmeKonserten» med Helge Johansen – initiativtakeren til Shallow på norsk. Da ble jeg for alvor kjent med lokalsamfunnet her oppe. Lydfirmaer, artister, radio, ordfører osv. Vi kjørte live stream konserter til inntekt for artister som  brått ble sittende uten penger, og satte i gang prosjektering rundt det som skulle bli Norges første Drive-In konsert rekke, på Melhus. Lillestrøm kom oss i forkjøpet pga. blankt nei fra politiet her oppe. Til tross for at kommunelegen, ordføreren og alle andre var enstemmig positive. Jeg dro derfor i gang solobandet mitt, FULL CIRCLE, som jeg akkurat rakk å gjøre premiere med før Koronaen kom. Dette er en solo konsert som tar for seg hele karrieren min, med det beste fra Ammunition, Wig Wam, solo album og det beste fra Queen. Vi kjørte en live stream fra E.C Dahls, full produksjon, og gjorde Drive-in på Lillehammer. Når det ble lovlig å spille for 50 publikummere ringte jeg han som booker mine akustiske konserter her i Trøndelag, og ba han booke som faen. Jeg tok med med et lite sanganlegg og kjæresten som gjesteartist, og reiste ut på turné. Vi fikk utrolig mange fine opplevelser, og spilte helt og holdent for døra for å i det minste komme oss ut, og ikke minst for å få folk ut litt. Samtidig spilte vi inn Wig Wam-albumet, som var klart til miks i juni. Jeg fortsatte min turné for 200 personer pr. konsert frem til september, og skulle da egentlig gjøre større produksjoner med mitt konsept «One Night With Queen» frem til Jul. Slik ble det ikke…

Hva er den første planen som skal realiseres når samfunnet åpner opp for fullt igjen? Kommer Wig Wam til å legge ut på veien?
Jeg skal innrømme at vi begynner å bli temmelig utålmodige og vil ut på veien med Wig Wam. Vi gledet oss som unger til festivalene i fjor, og det ser vel ikke akkurat lyst ut med tanke på å samle tusenvis av rockere denne sommeren heller. Alt er usikkert. Men vi har iallfall tatt Kulturdepartementet på alvor, og ruster nå opp til headline-konserter allerede i Mars, April og Mai i tilfelle det vil blir mulig. Ergo kommer vi iallfall i gang med å få produsert opp det showet vi skal ut på veien med etterhvert. Målet er å få spilt de stedene vi aldri fikk spilt den gang vi var et aktivt band. USA, Australia, Sør-Amerika. Det er selvfølgelig også mange plasser vi ønsker å komme tilbake til før vi begraver Wig Wam en gang for alle; Japan, Tyskland, Frankrike, England, Island, Skandinavia, Spania, Italia. Men denne gang vil vi nok være mer opptatt av å nyte turene.

Låtene på det nye albumet er skrevet av deg, Trond Holter og Bernt Jansen. Hvilke styrker og/eller utfordringer byr det på å være flere komponister i bandet?
Jeg tror åpenbart det er en styrke. Leverer jeg ikke bra nok låter kommer de ikke med. Punktum. Og Trond er en fantastisk låtskriver som er som en brønn uten bunn. Det bare kommer liksom. Og Bernt har siden forrige album blitt litt av en låtskriver han også. Han bidro oftere og oftere med låter opp igjennom årene, og nå som bandet har et tyngre sound passer det Bernt som hånd i hanske. Selv om han brått og uventet presenterte «Silver Lining», som er som snytt ut av nesa på Paul McCartney.  En annen styrke er selvfølgelig gleden av å skrive sammen. Når man har 3 låtskrivere i bandet har vi muligheten til å jobbe i ulike team med ulike låter. På dette albumet ble det stor sett Holter/Nilsen og Holter/Jansen sammensetninger utover de vi har skrevet hver for oss. En Holter/Nilsen/Jansen låt hadde vært utrolig interessant å skrive en gang. Den største og kanskje eneste utfordringen med 3 låtskrivere er om disse spriker i ulike retninger, slik vi opplevde det på «Wall Street». Der ble det vel både hummer og kanari.

Foto: Runar Jansen

Wig Wam er langt ifra det eneste prosjektet ditt. Hvordan vet du om en låt er en Wig Wam-låt?
Jeg skriver konstant hele tiden, men gjør sjelden en låt 100% ferdig før jeg vet hva den skal brukes til. Jeg har hundrevis av uferdige låter liggende som jeg gir ulike merker. Når et prosjekt er iferd med å starte bruker jeg faktisk mye tid på å lytte igjennom gamle ideer. Sjekke lageret først liksom.

De låtene jeg skriver sammen med Trond ER allerede adressert til Wig Wam. De går igjennom Wig Wam tryllestøvet fra første tone. Men av mine egne var det nok ett par låter der som allerede hadde en AMMUNITION merkelapp. «Kilimanjaro» minnet meg litt om den samme feeling jeg hadde i «Wild Card» fra AMMUNITION’s debut album «Shanghaied». Pussig, men både «Shanghaied», «Hit Me With Your Bombs», «Give Me A Sign» og «Do You Like It» fra dette AMMUNITION albumet var i sin tid tiltenkt oppfølgeren til «Wall Street» med Wig Wam i 2014.

«Kilimanjaro» slo meg vel ikke først som en WIG WAM kandidat til å begynne med… før jeg begynte på skrive teksten. Uten å vite det skrev jeg om den ville tiden i Wig Wam, om anger og et kritisk syn på det livet jeg levde den gang. Brått ble det bare tydelig at den hørte hjemme på dette albumet, som trengte en litt mykere låt innimellom alt det tunge, og en tekst som handlet om fortiden vår.  «HARD LOVE» er en veldig utypisk WIG WAM-låt i blues landskapet. Litt AC/DC-vibe om du vil. Og var akkurat den veien vi har begynt å gå med AMMUNITION. Jeg spilte den for Trond akustisk en dag i studio, og han digga den med en gang. Med WIG WAM ble den mye tyngre enn slik jeg opprinnelig hadde visualisert den, men jeg synes det kledde den utrolig godt. Tronds solo på låten er noe av det sykeste og råeste jeg har hørt. Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte forslaget hans… jeg måtte rett og slett bare sette meg ned, ha ha. Den timingen der er bare heeeelt unik. Min tredje alenelåt på albumet er balladen «My Kaleidoscope Ark». Dette er vel kanskje den mykeste låten på albumet, og den eneste som handler om kjærlighet. En personlig tekst om det å ikke glemme å gi tilbake. Låten ble skrevet på piano for en god stund siden, og var merket med en tommel-opp. Når det ble tydelig at resten av materialet stort sett handlet om tunge riffbaserte saker fullførte jeg den og spilte den for gutta.

Hvor og hvordan skriver du?
Det er sjelden jeg setter meg ned for «å skrive en låt». Det er mer slik at låtene kommer til meg. Så må jeg bare sette meg ned å «hente de ned» og omdanne de til noe fysisk. Ofte kan en låt komme til meg i bilen, vers, refreng og til og med deler av teksten. Da er det bare å stopp bilen å ta opp. Det kan også skje mens jeg er sammen med folk… Da er det bare å finne seg et toalett eller et rolig sted å få sunget inn ideen. Når jeg skriver på piano er det ofte gjennom at jeg bare sitter å nærmest mediterer. Har en rolig stund for meg selv og bare spiller litt, når det brått dukker opp melodier som ender opp som låter.

Aller gøyest er det selvfølgelig å skrive med andre. Som da jeg skrev «Faith Bloody Faith», JORN’s (Jørn Lande) bidrag i årets MGP. Dette var i forbindelse med en låtskriver camp for Arctic Rights. Eirik Renton, Kjell Åge Karlsen og jeg hadde aldri truffet hverandre før, og brukte ca 30 minutter på å bli kjent. Så var vi i gang. Syv timer senere hadde vi spilt inn en demo-tape på låta med tekst og alt. Utrolig gøy og spennende å jobbe slik. Og utrolig utmattende selvfølgelig. Men å kaste ball, bygge på hverandres ideer … Dette er vel kanskje den måten jeg liker ALLER best å skrive på. Trond og jeg hadde også en del slike øyeblikk under låtskriver prosessen for det nye albumet.

Hva inspirer deg?
Absolutt alt i livet og verden inspirerer meg. Når jeg skriver om personlige ting og tyngre temaer fra mitt eget liv blir det ofte låter som havner på et solo album. Med WIG WAM eller AMMUNITION er det først og fremst riffene eller stemningen i musikken som tar førersetet og setter tonen for hva teksten skal handle om. Og det er jo så utrolig mange ting å skrive om. Det aller artigste er når det dukker opp artige tekst ideer som man kan lage morsomme twister på eller historier. Som «Shanghaied» som handler om å våkne opp ved siden av en transe etter en fuktig tur på byen … eller «Baby Don’t Believe» fra mitt seneste solo album «Crossing The Rubicon» som handler om en fyr som bare NEKTER å la dama forlate han. No matter what.

Har du opplevd at du har forandret deg som komponist og sangtekstforfatter gjennom karrieren?
Om jeg har. Låtskriving er jo et fag man rett og slett blir flinkere til med årene. Og med alderen blir selvfølgelig innholdet viktigere og viktigere også. Man har mer på hjertet, mer livserfaring og man våger vel i større og større grad å gå sine egne veier.

Har du utstyr eller verktøy som er uunnværlige i prosessen?
En iPhone, en gitar og ett piano, penn og papir.

Wig Wam i Tokyo 2010. Foto: Wig Wam A/S

Som nevnt, ble Wig Wam allemannseie med MGP 2005, og dere deltok også i 2004. Det er imidlertid hverken første eller siste gang du bidro i konkurransen. Du deltok allerede i 1998 under under artistnavnet g-sten, og sist med Ammunition i 2017. Hva er det med MGP?
Hva er det med MGP ja. Enkelt svar. Det er årets mest sette tv show som gir deg muligheten til å spille din nyeste singel foran tusenvis av publikummere, med den feteste scene produksjonen, med masse ekstra oppmerksomhet rundt låtene og fremføringene. Så er det selvfølgelig konkurranse-elementet- Noe jeg for øvrig hater. Kan man konkurrere i musikk ?  Overhodet ikke! Det er jo ingen jævla sport!! Men all TV i dag er jo forbanne meg bygd på konkurranse. Vi konkurrer i å lage mat, lage kaker, være bonde … You name it. Til og med «Hver Gang Vi Møtes» har jo nærmest blitt en konkurranse: «Hvem tolker hvem sin låt best» osv. Derfor har jeg  ALDRI tenkt på MGP som en konkurranse. Konkurranse-elementet er som Lotto. Og i dag får man jo ikke engang vite hvor mange stemmer man har fått engang.  Hvem skriver manuset….?  Det ENESTE som er heeelt sikkert er at låten din vil bli hørt, performancen din vil bli sett og du vil få promotion verdt millioner gjennom alt engasjement og redaksjonelle omtaler. Alternativet er å jobbe rævva av seg for å kanskje få til en fremføring av låten på «God Morgen Norge», akustisk, i et lite hjørne i tv-studio kl. 8 om morgenen som de fleste får glipp av midt i forberedelser til en ny arbeidsdag…. De største avisene gidder ikke engang lenger å anmelde musikk. Tror faktisk ikke en eneste av dem tok seg bryet med å anmelde «Nerver Say Die». Men har man en skandale å dele …

Også i år har du hatt en finger med i spillet, som en av opphaverne bak Jorns låt «Faith Bloody Faith». Sjangerbredden i konkurransen er stor. Tror du det kan bidra til å tilgjengeliggjøre nye musikkuttrykk for publikum?
Dette er mitt andre MGP som kun låtskriver, og mitt sjette sammenlagt så langt. En førsteplass (Wig Wam), en andreplass (Ammunition), to tredjeplasser (G-sten og Wig Wam) og en låt som ikke kvalifiserte seg til finalen. Nå håper jeg JORN gjør rent bord i Wild Card … I forhold til sjangerbredde vet jeg at det er Nrks målsetting, å gi et bredt og variert show. Da «Wrecking Crew» (Ammunition) deltok, var det «Eye For An Eye» jeg ville ha med. Men MGP trengte en låt med energi. Jeg tror MGP reflekterer den musikken som blir skrevet der ute. Og det fine nå for tiden er at man kan delta i MGP uansett sjanger og stil. På 80-tallet skulle jo alt igjennom «MGP kverna». Det fantes liksom ett sett med oppskrifter på en MGP låt den gang. Men slik var det jo også med alt annet. Plateselskapene var ikke sene om å lete etter Bon Jovi kopier når Bon Jovi var en suksess. Brått skulle alt være Bon Jovi. Det samme etter Nirvana kom. Det var jo nesten så Seattle ble bombardert med signingsklare platefolk. Bare du var litt narkoman og skitten og kom fra den byen, så var det likesom greit. I dag har vi fått et utrolig mangfold, takket være at de kommersielle kreftene har mistet makta. Det fines ikke band lenger som sitter i månedsvis i studio og bruker opp tiden på å feste. Nå er vi spellemenn endelig blitt mer ansvarliggjort, også for økonomi, promotion og veien videre. Barnehagen er stengt. Nå må vi være voksne mens vi leker.

Foto: Christine Lande

Hva vil du si er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Jeg har hatt så utrolig mange karrierehøydepunkt at det er vanskelig å velge. Listen er lang. Og høydepunktene har ulik verdi. Selvfølgelig er MGP serieren i 2005 med «In My Dreams» et  vesentlig høydepunkt som stod for det største gjennombruddet. Men å selge ut konserter i Japan, synge foran 25.000 skrikende fans i Tokyo Dome mens Ronnie James Dio, Machine Head gutta og bandet til Marilyn Mansson sitter side-stage med tommel opp, eller bli spurt om å joine et band med Motörhead’s Mikky Dee og Europe’s John Norum, eller selge ut Kulåsparken i Sarpsborg der man stod på scenen for første aller første gang, eller selge ut Oslo Spektrum… Det har vært en utrolig spennende reise, og jeg kan dø i morgen og være fornøyd med livet rett og slett. Resten nå er ren bonus.

Kan du dele din største musikkopplevelse – som lytter?
Første gang jeg hørte «HELP» med Beatles var vel kanskje en av mine største musikkopplevelser. Siden det introduserte meg for rock’n roll. Første gang jeg hørte «I Want You» med Kiss samtidig som jeg så bildet av Gene Simmons anno 1978 var også en stor opplevelse for en guttunge. I voksen alder var det en helt absurd stor musikkopplevelse å spise frokost på en kafé og etterhvert forstå at stemmen tilhørte Tom Petty. Mitt første møte med hans gamle band Mudcrutch. Enormt å sette seg ned på hotellrommet etterpå å bare nyte hver tone. Men den STØRSTE musikkopplevelsen tror jeg rent sonisk må ha vært en symfoni konsert jeg var på i  Oslo konserthus. DET er mektig og vakkert det.

Til slutt – Kan du gi oss et tips til en norsk artist du hører mye på om dagen?
Jeg hører selvfølgelig masse på WIG WAM for tiden, siden vi er midt i produksjonen av vårt «Nerver Say Die» show. Men, etter at jeg jobbet tett med Jørn Lande har jeg blitt helt JORN frelst. Så han får syyyykt mange streams fra meg for tiden. Spesielt de første skivene. Det er JORN tll støvsuginga, JORN til snømåkinga, JORN til frokost og JORN til kvelds. I senga derimot …