Kategori: Nytt

TONOs administrasjon tar påskeferie fra 12. april kl. 16, og er tilbake tirsdag 23. april. Administrasjonen ønsker alle medlemmer og kunder en riktig god påske!

Husk at du som er TONO-medlem kan logge inn på Mitt TONO for å registrere nye verk eller avholdte konserter. Der kan du også søke om TONO-stipend, som har søknadsfrist 24. april. Skal du derimot arrangere konsert, så send oss en forespørsel før konserten ved å bruke skjemaet på denne siden: https://www.tono.no/kunder/konsert-event/. Vi tar tak i din henvendelse rett over påske.

God påske!

 

Bandet Rabagast oppstod som en motreaksjon på «typisk rock». – Målet var å lage rock som ikke var harry. Vi har nok litt harry-tendenser, så langt er prosjektet altså mislykket.

Foto øverst: Daniel Arntzen

Navn: Rabagast, Kjersti Synneva Moen, Bosse Krogh Kiønig, Morten Skårberg, Jakob Ø. Ottesen
Alder:  23
Aktuell med:  Låta Ingen Venner
TONO-medlemmer siden: 2015

PS: det er bassist Jakob som svarer på vegne av Rabagast.

Hvem er Rabagast?
Rabagast er et band med base i Oslo. Vi spiller rock inspirert av punk og garasjerock, samt andre typer alternativ rock. Vi liker aller best å spille energiske konserter og skrive catchy låter.

Sakset fra SNL: «Rabagast, en fandenivoldsk, frekk, freidig, ubekymret person, en villstyring.» Hvor godt passer beskrivelsen?
Vi er nok verken særlig frekke, freidige eller ubekymrede. Albummet vårt ”utilfreds” sier sitt. Konsertene kan være litt ute av kontroll noen ganger, så villstyring er riktig. Fandenivoldske er vi ihvertfall. Så beskrivelsen passer litt.

Hvordan møttes dere? Hvordan ble bandet til?
Vi møttes på folkehøgskolen Viken på Gjøvik. Kjersti (vokalist) og jeg (Jakob, bassist) hadde lyst til å lage noe kult. Vi fant ut at vi hadde en sterk allergi mot typisk ”rock”. Målet med Rabagast var å lage rock som ikke var harry, først og fremst. Vi har nok litt harry tendenser til tider, som vil si at så langt er prosjektet mislykket.

Hva er den musikalske bakgrunnen deres?
Forskjellig. Alle har spilt i mange band i ulike stilarter. Vi håper det kan høres litt i musikken at vi har kjærlighet til andre sjangere enn bare rock. For eksempel covrer vi låta ”sexyback” av Justin Timberlake. Knallbra riff på den låta.

Dere beskriver dere som et tøft rockeband fra Oslo. Hva gjør dere tøffe?
Vanskelig. Jeg tror det er fordi vi står helt ytterst på scenekanten og synger høyt alle sammen. I motsetning til å ha en sår vokal med, og bløtekakekjole, med altfor mye klang på alt. Det er det motsatte av tøft, og sånn er ikke vi.

Tekstene er på trøndersk, da. Er dere ikke trønderrock?
Jo, strengt tatt. Men nei. Jeg tror det er fordi vi vil spille på Vaterland og John Dee i stedet for lokale samfunnshus. For at noe skal karakteriseres som trønderrock må det appellere til tre generasjoner med trøndere. Jeg tror vi appellerer til maks én. Når det er sagt så har vi kubjelle. Det er et veldig bra instrument.

Når vi snakker om tekster. Den første EPen deres er på engelsk. Hvordan endte dere med å «skifte språk»?
Det var en stor overgang. På engelsk kan man si helt andre ting. På søttitallet oversatte norske artister amerikanske låter til norsk. ”Tie a yellow ribbon round the ole oak tree” ble til ”sett en blomst i karmen til jeg går forbi”. For oss var det viktig å unngå denne typen overgang. For oss er tekstene på norsk mer personlige og mer fremtredende.

Hva handler låtene deres om? Er det selvopplevde historier?
Alt er ihvertfall tanker eller lignende. Jeg sitter ihvertfall ikke på fortauskafe og ser på alle de underlige menneskene. Det interesserer meg null. De fleste låtene er basert på negative følelser. «Pidestall» er for eksempel, en låt Kjersti skrev om noen ho irriterte seg grønn over. Låta «Tusen» handler om hvor dritt verden er og hvor dritt jeg er som ikke gjør noe med det.

Og hvordan oppstår musikken?
Det varierer litt. Ofte så kommer jeg med en ferdig låt og så fikler vi på den sammen til den låter kjempekult. Andre ganger tar vi flere runder fram og tilbake, altså at noen spiller et riff de har lagd, og så utvikler noen andre det på egenhånd, og så tar vi det på øving igjen. Det tar fort litt tid!

Har dere instrumenter eller annet utstyr som er uunnværlig i skriveprosessen?
Personlig bruker jeg appen ”Keep” til alle notatene mine. Annet enn det er vi et ganske lite utstyrsfiksert band. Vi har også spilt en låt for første gang i studio da vi spilte den inn. Det gikk fint det og! Den heter «Kline på Sofaen».

Dere ga ut EPen «Hold På Hatten» i 2018. Fortell om den?
Den er nok den mest reinspikka rock-utgivelsen vår til nå. Likevel spriker den i flere retninger. På EPen har vi både vår lengste låt på; «Hold på hatten» (ca 5 min) og den korteste låta; «Æ lik itj dæ» (klokker inn på 1:00 blank). Jeg tror den vil falle i smak blant folk som liker rock. Kjersti har forresten tegna coveret.

Hva jobber dere med nå? Hva bringer 2019 for dere?
Vi har spilt inn fire singler som vi skal gi ut litt etter litt. Den første kommer 31. Mai, og heter «Ingen Venner». Vi skal også spille i histen og pisten, blant annet feirer vi singelslippet 31. Mai på Vaterland i Oslo.

Hva er karrierehøydepunktet deres så langt?
På utgivelsen til Utilfreds-skiva spilte vi på Cafe MIR og det var stappfullt. Det var veldig gøy. Personlig var det moro å stagedive på Sørveiv i Kristiansand. Som bassist er det ofte det ikke passer seg med stagediving, men på et merkelig vis passa det denne dagen. Rare greier.

Hva er det snodigste dere har opplevd som band?
Vi kom en gang til et utested hvor det var bæsj på gulvet. Det var snodig.

Hva gjør dere når dere ikke lager musikk?
Vi lever ganske normale liv, selv om det kanskje er et passe kjedelig svar. Vi har litt sånn Flåklypa-hverdag, med forskjellige ting, men også mye stillhet.

Hva er den største musikkopplevelsen deres?
Som emo hadde jeg en stor følelsesmessig reaksjon da jeg hørte Tears Don´t Fall av Bullet for my Valentine for første gang. Når jeg hører på den nå får jeg en annen reaksjon. Som band var det veldig kult å høre låta vår Verst for Meg spilt inn for første gang. Vi hadde jobba veldig lenge med den og jeg syns resultatet ble dritbra.

Er det noe vi burde ha spurt dere om?
Er dere glad i søtbakst?

Og hva er svaret på det spørsmålet?
Yes, sir.

Ousu Leigh vil levere RnB på internasjonalt nivå. Etter halvannet år som musiker, med to singler på samvittigheten, har han allerede begynt å få oppmerksomhet av bransjen.

Foto øverst: Akam1k3

Navn: Ousu Leigh
Alder:  20
Aktuell med:  Singelen ”Run From” som kom ut i Mars.
TONO-medlem siden:  Starten av 2019

Hvem er Ousu Leigh?
Jeg er en ung artist og fotograf fra Grünerløkka i Oslo.

Hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg har holdt på med musikk aktivt i cirka halvannet år. Jeg spilte trommer i barndommen, men jeg gikk ikke så dypt inn i det.

Du er også fotograf, og har vært det lenger enn du har drevet med musikk?
Ja, man kan vel si det sånn. Eller, jeg prøvde meg frem med musikk før foto, men jeg tok det aldri så seriøst. Jeg begynte med foto i slutten av 2015, og da bare falt jeg helt inn i det og var 100 prosent dedikert til det i tre-fire år fremover.

Hvordan gikk veien fra foto til musikk?
Det startet vel med at jeg innså at jeg kunne bruke foto som et verktøy for å komme nærmere innpå musikkverdenen på en måte. Gjennom kamera fikk jeg tilgang til konserter jeg egentlig var for ung for å gå på, og jeg endte opp med å være rundt så mange artister og musikkfolk at jeg ble veldig inspirert til å begynne å lage musikk selv.

Hva er forskjellen på fotografen og artisten Ousu Leigh?
Jeg har jo drevet mye med konsertfoto, og som fotograf på scenen er jeg ganske stille. Da prøver jeg å ikke ta for mye plass, for å kunne la viben og øyeblikkene jeg prøver å fange være organiske og ekte. Og jeg er kanskje litt mer konsentrert og bevisst på hva som skjer rundt meg, for å prøve å se hva som kan være et kult bilde. Man blir litt ”mystisk” på en måte.

Som artist, spesielt på scenen, er jeg veldig utadvent, noe jeg vanligvis er uansett. Jeg føler jeg mister den redselen man av og til kan ha når det kommer til å fortelle om seg selv og personlige hendelser og følelser. Det er jo en ganske unaturlig og skummel ting å stå foran masse folk og fortelle om de tingene man føler er aller mest personlig. Men det er verdt det når man opplever å få så god respons, og merker at folk liker det.

Hva het den første låten dere noen gang skrev, og hva handler den om?
Hahahaha. Den første sangen jeg skrev het «Dragen», og var en slags anthem for fritidsklubben jeg pleide å gå på etter skolen. Det var et musikkprogram på klubben, og til slutt var det bare jeg og to jenter i klassen min som ble igjen. Da lagde vi tre «Dragen»-sangen. Vi var kanskje ni-ti år gamle.

Hvordan oppstår musikken din i dag? Hvordan skriver du?
Jeg er mest komfortabel med å skrive hjemme, sent på kvelden. I det siste har jeg vært mye i studio med produsenter, og prøvd å bli komfortabel med å skrive i studio. Av en eller annen grunn skriver jeg fortsatt best når jeg er helt alene.

Påvirker din bakgrunn i foto hvordan du jobber med musikk?
Ikke egentlig, men i og med at jeg har jobba visuelt så lenge, pleier jeg ofte å få visjoner for cover, musikkvideoer, pressebilder som kan passe visuelt til hvordan låter høres ut.

Fortell om den seneste singelen din, Run From?
Run From er en rolig RnB-låt som handler om å være der for en person som har en fortid som de prøver å legge bak seg, eller komme seg unna. I motsetning til min første singel, Notice, som er litt mer uptempo og trap-inspirert, er Run From litt mer laidback. Jeg ville slippe den tidlig, for å vise at jeg liker å gjøre litt forskjellige ting innenfor sjangeren.

Du har til nå bare gitt ut to singler, men har allerede begynt å få mye oppmerksomhet. Du har nylig blitt kåret til Månedens Urørt av NRK P3. Hva betyr det for deg?
Å få Månedens Urørt var dritgøy, og jeg hadde ingen tanker om at jeg skulle få det såpass tidlig, så jeg ble veldig overrasket. Det er kult å se at mennesker som dedikerer tiden sin til å finne ny musikk har såpass stor tro på meg, og det jeg gjør med musikken min. Det inspirerer meg til å fortsette å levere.

Du har sagt i tidligere intervjuer at du vil fylle et musikalsk tomrom i norsk musikk. Hva mener du med det?
Jeg føler det er en stor mangel på RnB i Norge for tiden, spesielt på engelsk. Jeg syntes mye RnB vi har i Norge er utvanna og «poppa». Jeg vil være en av de få som leverer RnB på internasjonalt nivå, slik som mange av de større artistene vi hører på fra for eksempel USA, Canada og UK.

Hva jobber du med nå? Hva bringer 2019 for deg?
Akkurat nå for tiden er jeg mye i studio og lager ny musikk, ferdigstiller sanger og planlegger hva som skal slippes i løpet av året. Jeg skal også spille mer live utover året, og jeg signerte nylig med GR:OW, så nå sitter jeg og gutta å plotter egentlig.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Så langt må det vel være det andre showet mitt på By:larm. Hele familien var der, utrolig mange venner og bekjente, og veldig mange ukjente! Så alt i alt var det bra stemning, og jeg fikk mye bra feedback.

Har du et instrument eller annet utstyr som er uunnværlig i skriveprosessen?
Jeg trenger egentlig bare en mac og en mic. Så lenge jeg har noe å skrive på og noe å legge ned idéer på, så er jeg good.

Hva gjør du når du ikke lager musikk? (eller tar bilder)
Prøver å koble av as. Å jobbe kreativt er mentalt krevende. Det er digg å ikke tenke så mye noen ganger, og bare chille med venner eller se på serie eller noe sånt.

Hva er den største musikkopplevelsen din?
Til nå må det være da Karpe spilte tre dager på rad i Spektrum. Jeg var jo der som fotograf og dokumenterte alle konsertene. Det var bare sykt å se at en konsert kunne bli gjort på en så stor skala, i hvert fall tre ganger på rad!

 

Kunst og musikk kan sette uutslettelige avtrykk på et samfunn. Lenge etter kunstneren er borte, lever arbeidet videre i folkesjela. Thorbjørn Egner er et slikt norsk allemannseie. Samtidig forvalter hans barn alle rettigheter til den kunstneriske arven. – Vi prøver etter beste evne å ta de valgene far ville tatt selv, sier Bjørn Egner.

Tekst: Kristian Dugstad / TONO
Foto øverst: Scanpix

Thorbjørn Egner var en tusenkunstner. Forfatter, komponist, billedkunstner, teater- og radiomann. Han har etterlatt seg en rikholdig arv, som er med på å forme barns oppvekst, like mye i dag, som da han levde.

Noen av hans mest kjente verk er «Karius og Baktus», «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by». Fortellinger og musikk med varme og moral.

– Han hadde temperament, men hans form var vennlighet, toleranse og respekt for barn. Mye av virksomheten hans var jo nettopp rettet mot barna, forteller Bjørn Egner, sønn av Thorbjørn Egner.

Repertoaret består av et hundretalls sangtekster og melodier, og Thorbjørn Egner ble medlem i TONO 31. desember 1952. Sammen med sine tre søsken, forvalter Bjørn Egner de økonomiske og ideelle rettighetene til farens kunstneriske arv.

Bilder på radio

Egner jobbet med tekst, og musikk fra ung alder. Som smågutt på Kampen i Oslo, spilte han teater og musikk med nabobarna. Etter endt skolegang var han i en årrekke reklamemann på dagtid, og dikter på kveldene. Det var imidlertid NRK som skulle bli arenaen der flere av hans mest ikoniske verk ble til.

– Etter andre verdenskrig begynte han å jobbe i radioen. Et av de første programmene han skapte var Maleklubben, der han formidlet tegning og maling til unge lyttere. Det er jo ganske enestående å formidle bildearbeid på radio, forteller Bjørn Egner.

Radiolytterne fikk tematiske maleoppgaver og kunne sende inn resultatet til rikskringkastingen. Som inspirasjon for barna skrev Egner sanger. Han skapte udødelige viser som «Bamsens fødselsdag» og «Dyrene i Afrika», for å gi radiolytterne motiv for tegningene.

– Etter å ha sendte inn én tegning ble de malerelever, etter fem ble de malersvenn og etter ti: Malermester. Dette ble så populært at NRK måtte ansette et menneske for å holde orden. De ga til slutt opp hele prosjektet. Det ble for voldsomt!

Men Egners fortsatte å skape kjente og kjære fortellinger og viser i NRK. Han videreførte prosjektene sine i Barnetimen for de minste, og det var her fortellingene om Hakkebakkeskogen og Kardemomme By ble til, som musikalske hørespill.

– Han samarbeidet tett med komponist Christian Hartmann, som komponerte melodiene til fortellingene om Ole Brumm og Doktor Dyregod i barnetimen for de minste, og mange av melodiene til «Dyrene i Hakkebakkeskogen». Det var imidlertid far selv som laget musikken til «Folk og røvere i Kardemomme by.»

– Vil ikke tenke kommersielt

30 år etter Thorbjørn Egners død er tekstene, bildene og ikke minst musikken hans fremdeles langt fremme i nordmenns bevissthet. Det er i dag nærmere 70 år siden flere av de største verkene ble utgitt. Bjørn Egner forteller at han og søsknene har et aktivt forhold til forvaltningen av arven.

– Vi prøver etter beste evne å gjøre riktige vurderinger om hva folk skal få forandre og ikke. Faren min jobbet alltid hjemme, så i vår oppvekst har vi fulgt med på prosessen og arbeidet. Vi mener vi har et visst grunnlag for å ta de avgjørelsene han ville tatt.

Det er ingen hemmelighet at Egner-familien verner tungt om farens kunstneriske arbeid. De som vil bruke verk av Thorbjørn Egner må derfor legge seg tett opp til originalene, og det er lite rom for endringer. Dermed har familien også sagt nei takk til å utnytte økonomisk potensiale.

– Det er klart at vi har fått mange henvendelser. Det er mange som gjerne skulle ha brukt Karius og Baktus i reklamer for tannpasta og tannbørster. Men vi har ikke villet tenke kommersielt.

Sprer skatten

Opphavsrettens vernetid er på 70 år etter opphavers død. Dette betyr at Thorbjørn Egners materiale er vernet til 2060. I tillegg til arbeidet Egner-familien gjør selv, bidrar teater-, bok- og musikkforlag til forvaltningen. Unni Boretti er Forlagssjef i Norsk Musikforlag, som beskytter Egners musikk.

– Vi lager arrangementer og utgaver av musikken Egner laget, ofte sammen med Hartmann.  Noter for piano og korps, og sangbøker. Slik bidrar vi til å spre kulturskatten som dette er, forteller hun.

Forlagene jobber aktivt både med å gjøre materialet tilgjengelig for flest mulig, og å begrense ulovlig bruk. De ønsker å ivareta kunstnernes visjon og økonomiske interesse.

– Som forlag jobber man jo ikke bare med de levende, men ofte med komponister og sangtekstforfattere som har gått bort. Mange får faktisk ikke anerkjennelse før etter sin død, og det er viktig at etterkommerne får sin andel.

– En bauta

Interessen for, og kjærligheten til, Klatremus, Mikkel Rev, Politimester Bastian og Karius og Baktus ser ikke ut til å avta. Så sent som i 2016 utkom animasjonsfilmen «Dyrene i Hakkebakkeskogen», med svært gjenkjennelig manus, musikk og utseende. I kritikkene sto det blant annet «Evigaktuelle Egner» (VG), «Mer enn et nostalgisk pliktløp» (NRK) og «Et mesterverk» (DB).

– Jeg ser ingen grunn til at Egner ikke skal fortsette å være stor. Hvis det skulle dabbe av, burde det ha skjedd allerede. Disse verkene er så innprentet gjennom generasjoner at jeg tror de vil holde seg aktuelle i mange år enda. Han er en bauta, sier Unni Boretti i Norsk Musikforlag.

Egner-familien ønsker å ivareta farens sans for detaljer så lenge som overhodet mulig. Mikkel Rev skal beholde sin stripete genser, og Tante Sofie sin stråhatt. Gjenkjenneligheten har en egenverdi, mener Bjørn Egner.

– Jeg tror det er riktig at det skal tas vare på slik det er, så kan heller andre lage nye fortellinger. Hver gang det settes opp en forestilling er det en teaterkritiker på banen. De har kanskje sett stykket tre, fire, fem ganger tidligere. Da sukker de over at det ikke lages noe nytt, eller endres på. Men disse forestillingene er for barn, og de skal nå nye barn. De er ikke til for kritikerne.

Thorbjørn Egners kunstneriske arv lever videre. Blant annet gjennom animasjonsfilmen «Dyrene i Hakkebakkeskogen».

I ungdomstiden øvde Kai Gundelach seks timer elgitar om dagen. Hans første spillejobber var som klubbgitarist til DJer i Oslo. Kjærligheten til nesten-harry gitarsoli har han tatt med inn i sin melankolske elektroniske pop.

I kveld deles Spellemannprisen ut for 47. gang. TONO og Spellemann har samarbeidet i ti år i år. – Det er en glede å kunne være en del av feiringen, sier Cato Strøm, administrerende direktør i TONO.

Den norske platebransjen tok initiativ til Spellemann, og delte ut prisen første gang i 1973. Utdelingen har vært en institusjon i norsk musikkbransje i snart 50 år.

TONO er en av Spellemanns hovedpartnere, og det har vært tett samarbeid mellom de to organisasjonene i ti år, i år.

– Spellemannsprisen har løftet frem norske komponister og tekstforfattere i en årrekke. Det er viktig å ha en arena som evner å se fortiden, fremtiden og bredden av norsk musikk. Gjennom å anerkjenne det som har vært, og samtidig inspirere til nyskapning, er Spellemann med på å drive norsk musikk fremover. Dette er et samarbeid vi er stolte av. Det er en glede å kunne være en del av feiringen, sier Cato Strøm, adm. direktør i TONO.

Kategorien TONOs komponistpris ble til i 2016, som en del av samarbeidet. Både i denne kategorien, og i Årets tekstforfatter er det TONO som oppnevner juryen.

TONO er til for alle komponister, tekstforfattere og låtskriver. Vi ønsker lykke til, til alle nominerte i disse, og alle andre kategorier.

TONOs komponistpris

Anja Garbarek for «The Road is just Surface»

Geir Holmsen for «Et stille sted»

Ørjan Matre for «Konsert for Orkester»

Arve Henriksen, Eivind Aarset, Jan Bang og Jez Riley French for «The Height of the Reeds»

Årets tekstforfatter

Eduardo Andersen for «La oss ta en idealist»

Lars Saabye Christensen for «Et stille sted»

Ina Wroldsen for «Hex»

Odd Nordstoga for «Kløyvd»

Årets låtskriver

Stig Joar Haugen for «Midt imellom magisk og manisk»

Dagny Norvoll Sandvik for «Dagny Låtskriver 2018»

Ina Wroldsen for «Hex»

Thea Hjelmeland for «Kulla»

Rockebandet Kings of the Valley er et friskt pust, inspirert av det gamle. Med stoner og progrock i bagasjen, imponerte trioen publikum under Trondheim Calling i februar. I år kommer debutalbumet.

Alle foto: Bluejacket Productions.

Navn: Kings of the Valley
Alder:  Christopher Roseth Sand, 26. Markus Teksum, 25. Øystein Megård, 25. Esten Mortensen Holien, 25.
Aktuell med:  Nytt album, høsten 2019.
TONO-medlem siden: September 2017.

Hva er deres musikalske bakgrunn?
Alle har spilt og studert musikk i mange år. Vi har også vært innom mange forskjellige sjangere hver for oss, som gjenspeiles i musikken vår.

Hvordan ble Kings of the Valley til?
Vi studerte musikk sammen på Levanger, hvor vi fant tonen og startet bandet. Har nå flyttet base til Trondheim.

Hva het den første låten dere noen gang skrev, og hva handler den om?
«Lie», og den handler om indoktrinering.

Hvordan jobber dere sammen? 
Vi møtes på lokalet, «jammer» og skriver låter. Noen kan ha starten på et riff, mens andre har halen på riffet, også kommer resten bare av seg selv. Så kan det ta alt ifra en dag, eller ett år til vi har en ferdig låt.

Hvordan oppstår musikken deres?
Ut av intet og «jam» på lokalet. God gammel oppskrift der altså. Ingen plan på form, og hvem som følger hvem. Altså ikke fast at f.eks. bass må følge trommer. Heller at trommer følger gitar. Litt som Led Zeppelin.

Vi spiller det vi synes er kult, og snekrer sammen låter ut ifra det. Som tre/fire forskjellige musikere, så har vi skapt vårt eget, sære uttrykk.

Fortell om den seneste utgivelsen deres?
Vi slapp en selvtitulert EP i 2017. Den er vår første utgivelse, og en presentasjon av oss selv. Den ble spilt inn live i Brygga Studio, på båndopptaker og mikset og mastret i Brygga studio av trollmann, supermusiker og produsent Pål Brekkås, og masterkongen Magnus Kofoed. Coveret er designet av Robert Høyem.

En liten fun-fakt: på det ene partiet på «Lie» har vi lagt på en 12-strengsgitar, spilt med «Pick of Destiny».

Låta «Wake Up» er brukt i NRK-serien «Unge lovende». Saken fortsetter under videoen.

Hva jobber dere med nå? Hva bringer 2019 for dere?
Vi jobber med å ferdigstille albumet, planlegger slippdato av eventuell singel og musikkvideo. Vi kommer til å slippe albumet i løpet av høsten, og i den forbindelse planlegger vi også en slippturné (som vi selvfølgelig skal rapportere til TONO).

Hva er karrierehøydepunktet deres så langt?
Det var utrolig gøy å vinne konkurransen Bandwagon, og få sjansen til å spille på Steinkjerfestivalen i 2018. I tillegg til det, var det gøy å bli plukket ut til å spille på Trondheim Calling 2019.

Har dere et instrument eller annet utstyr som er uunnværlig i skriveprosessen?
Trommer, bass og gitar?

Hva gjør dere når dere ikke lager musikk?
Studerer, jobber, skifter bleier, drar på konserter og drikker øl.

Hva er den største musikkopplevelsen deres?
Vanskelig å svare på. Hver for oss har vi jo mange gode musikkopplevelser.

Sammen har vi blant annet sett og hørt de gamle progrocklegendene «Høst» på Steinkjerfestivalen 2018. Det synes vi var utrolig kult og inspirerende!

Det er så mange opplevelser, at vi ikke klarer å svare helt på dette spørsmålet. Å i det hele tatt møtes og spille det vi selv liker å spille, er jo en veldig god musikkopplevelse i seg selv.

NRK spiller i dag utelukkende norsk musikk på radio. Norskdagen er en del av kampanjen #hørnorsk, som vil bøte på en synkende norskandel. – Vi ønsker å snu trenden og gi norsk musikk den oppmerksomheten den fortjener, sier Marthe Vee i NOPA.

For andre år på rad vil den musikkbransjen løfte norsk musikk gjennom #hørnorsk. Den ukelange kampanjen består av kurs, spillelister og konserter og kulminerer i Spellemannprisen, lørdag 30. mars.

– Det skapes utrolig mye bra musikk i Norge i dag, og vi ønsker å gi denne en enda større plattform. Hør norsk skal være en øyeåpner for publikum og en inspirasjon for norske komponister og tekstforfattere, sier Marthe Vee, kommunikasjonsansvarlig i NOPA.

Et samlet musikk-Norge

I 2018 tok NOPA initiativ til #hørnorsk, og kampanjen er et tett samarbeid med Spellemann. I ryggen har de også store deler av det profesjonelle og frivillige musikk-Norge.

– Gjennom #hørnorsk samarbeider vi med kor og korps over hele landet, som ønsker å spille musikk laget av norske komponister og tekstforfattere, forteller Vee.

NOPA er en interesseorganisasjon for norske komponister og tekstforfattere til musikk. Foreningen jobber for å fremme norsk musikk, og har representanter i TONOs styre.

Les mer om NOPA her.

Synkende andel

I dag, fredag 29. mars, tar også NRK del i løftet. Rikskringkasteren vier en hel dag til norsk musikk på radio. Norskdagen, og kampanjen, er et nødvendig tiltak, mener Marthe Vee.

– Som ferske rapporter viser, er norskandelen er dessverre synkende. Vi ønsker å snu denne trenden og gi norsk musikk den plattformen og oppmerksomheten den fortjener. Dette er et av flere tiltak vi har satt i gang for å bidra til dette.

I likhet med i 2018, avsluttes Hør norsk-kampanjen med Spellemannprisen, lørdag 30. mars. Prisutdelingen er en hyllest til det norske musikkåret som har gått.

– NOPA gjør en enormt viktig jobb for norsk musikk og for komponister og forfattere av tekster til musikk, hver dag, hele året. Det var en fryd å samarbeide med dem i fjor, med ekstra fokus på norsk musikk gjennom #hørnorsk. Vi gleder oss til å fortsette samarbeidet, sier styreleder i Spellemann, Marte Thorsby.

TONO er en av Spellemanns hovedsamarbeidspartnere.

En artist er ikke større enn sitt publikum. Du lever av andres lojalitet og betalingsvilje, og er avhengig av å nå ut til de riktige folkene. Hvor og hvordan du kommuniserer med fansen, kan være avgjørende for din suksess.

Det kan være vanskelig å forestille seg en artistkarriere uten en håndfull profiler på sosiale medier. En gratis mulighet til å nå et enormt publikum er enhver offentlig persons ønskedrøm. Virkeligheten er imidlertid ikke så enkel.

Flere og flere kjemper om folks oppmerksomhet, og folks oppmerksomhet blir mer og mer begrenset. Online-tilstedeværelsen kan kjennes som en kamp mot algoritmer og teknologi. En kamp man kanskje føler man ikke kan vinne.

– Glem sosiale medier

Det er et utall ulike syn på hva som er riktig måte å kommunisere med sitt publikum. Den nederlandske journalisten og forfatteren Cor Hospes mener sosiale medier er bortkastet tid. Under musikkbransjefestivalen Eurosonic 2019 i Nederland var Hospes foredragsholder. Tittelen på seminaret, «Social Media Sucks», overlot ikke mye til fantasien.

– Artister og festivaler er merkevarer, men de skjønner det ikke alltid selv. Det viktigste for en merkevare er å bygge opp et lojalt publikum, men svært få klarer dette. Jeg mener det er fordi mange utelukkende bruker sosiale medier som formidlingskanal. Deres egne nettsider er utdatert og ubrukte.

Hospes mener det knapt er mulig å nå ut til publikummet sitt på sosiale medier i dag, uten å betale for synlighet. Han har et klart forslag til hva han mener de bør gjøre i stedet.

– Se heller på artister som In Flames, Katy Perry og Pearl Jam, og hvordan de har bygget opp sine egne nettsider som nyhetskanaler. De er som magasiner der artistene forteller historier, skaper engasjement og selger produkter. En plattform publikum aktivt oppsøker.

One In A Million

Det finnes imidlertid en rekke eksempler på karrierer som er skapt på sosiale medier. Den norske musikkartisten Matoma er en suksesshistorie uten sidestykke. Stian Reinhartsen har vært ansvarlig for DJens kanaler på nett, og er en av grunnleggerne av byrået Reinhartsen Media.

– Det er flere artister som har bygget merkevaren sin gjennom sosiale medier. Det er mulig å få oppmerksomhet, men man må være unik og skille seg ut fra mengden. Skap innhold som folk kan relatere seg til. Hvilken verdi har det du kommuniserer for mottakeren.

Reinhartsen er et levende bevis på at det er mulig å livnære seg på sosiale medier. Han mener at det å skille seg ut, og å skape verdi for publikum, er både utfordringen og nøkkelen til oppmerksomhet på internett.

– Det er fremdeles mulig å lykkes, også uten å betale for annonsering. Men man må gjøre en større innsats for å skille seg ut. Man må tørre å prøve nye ideer. Hvis man er helt A4 kommer man aldri noen vei.

Han understreker også at det ikke er nødvendig om å ha dyrt utstyr og enorm kompetanse.

– Noen av de mest virale tingene vi ser på sosiale medier nå er «Low production»

 

Direkte kontakt

Verdiskaping er et viktig stikkord, også for Cor Hospes. I likhet med Reinhartsen mener han at artister må gjøre seg fortjent til publikums oppmerksomhet ved å gi dem noe de av verdi.

– Snakk, kommuniser og fortell historier. Vi vil reise med artistene vi liker, vite hvordan de lager musikk og se hva de gjør når de ikke står på scenen. Ha faste innslag på faste dager. Slik skaper man både tillit, forventning og entusiasme hos publikum.

Dette er imidlertid innhold som bør skapes på artistenes egne nettsider, mener Hospes. I motsetning til sosiale medier er dette et sted fritt for støy fra andre avsendere.

– Neste skritt er å bygge opp en database med informasjon om publikummet ditt. Med en gang man har en e-postadresse eller et telefonnummer kan man virkelig drive direkte kommunikasjon. Du kan for eksempel sende skreddersydde meldinger til de som bor i den neste byen du skal spille i.

– Se muligheter

Databaser og direkte kontakt med fansen er noe Reinhartsen også har tro på. Han vil samtidig råde artister til ikke å avskrive mulighetene sosiale medier gir.

– Tid og energi er begrensede ressurser for alle i kreative yrker og man burde gjøre noen «kanaler» godt i stedet for å gjøre mange halvveis. Men man trenger ikke være på alle plattformer. Vær der publikummet ditt er!

 

 

 

Da synthesizeren dukket opp på 70-tallet, ble den først brukt som en gimmick, mener David Stubbs. – Det var Stevie Wonder som beviste for all framtid at synthesizere ikke er kalde og upersonlige.

Musikkjournalist og forfatter David Stubbs var foredragsholder under by:Larm 2019. Han var også gjest i «Lage Musikk» da TONO spilte inn fire episoder av podkasten, under festivalen.

I samtale med programleder Torgny Amdam, forteller Stubbs om teknologien som har formet musikken vi hører på, med eksempler fra sin nye bok «Mars by 1980: The Story of Electronic Music». Synthesizeren var et historisk viktig skjæringspunkt mellom teknologi og musikk.

– Artister som Simon & Garfunkel, The Monkees og The Beatles brukte Minimoog-synthen, men som en slags gimmick. Jeg tror den første som virkelig forstod at synthesizere kunne være en sentral del av musikken var Stevie Wonder. Som blind, tror jeg han var villig til å virkelig dykke ned i denne verdenen av ren lyd, sier Stubbs.

Se hele episoden her:

Vil du høre podkasten som lyd?

Finn «Lage Musikk» på iTunes, Spotify eller der du hører podkast. Du kan også laste den ned som Mp3 her.