EDVARD-pris til Amund Maarud

Foto: Janne Sievers/TONO

Amund Maarud er vinner av EDVARD-prisen 2016 i kategorien Populærmusikk, for albumet ”Volt”.

 

 EDVARD-juryen mener at Amund Maarud med albumet ”Volt” utgitt i 2015 beviser at han er en av landets aller dyktigste komponister innen populærmusikken. Maarud fikk kunngjort nyheten på scenen på Matfestivalen Brød & Circus på Årnes lørdag kveld der han opptrådte med Morudes. Det var TONOs adm. dir Cato Strøm, sambygding med Maarud, som overrakte prisen på vegne av juryen:  Et trofé av Bruno Oldani, et diplom og 50.000 kroner.

– Overraskende, overveldende, og et gedigent klapp på skulderen, sa Maarud da han fikk overrakt prisen.

Juryens begrunnelse:

«Amund Maaruds siste utgivelse ”Volt” er avslutningen på hans albumtrilogi som startet med ”Electric” i 2011, og fortsatte med ”Dirt” året etter.  Alle låtene, både tekst og melodi, er signert Amund Maarud. Han har produsert, spiller mange av instrumentene, og synger selv. Albumet er utgitt på plateselskapet Snaxville Recordings, som han også eier og driver. Dette vitner om et overskudd man finner igjen i alt denne mannen gjør. 

Amund Maarud er en mester i å kjenne historien, samtidig som han lett utfordrer tradisjonene. Han gjør noe av det vanskeligste innen genren, nemlig å være moderne og nyskapende, samtidig som han ikke tråkker på sterke tradisjoner.  Her snakker man om å stå trygt på skuldrene til andre, og se seg rundt etter nye muligheter.

Hos Amund Maarud som utøver har dette alltid vært veldig tydelig, og vi opplever akkurat det samme med ham som komponist. Her tar han friske grep i dobbel betydning.  Når man tror man har forstått låten, går han plutselig et annet sted, uten at det oppleves påtatt.

Det er rått, energisk, sart, rocka, genuint, tøft, friskt, tradisjonsrikt, stødig og løssluppent – med en solid, helhetlig kvalitet.  Måtte han for alltid fortsette å reise på den måten han gjør, både bakover i historien, og fremover mot fremtiden. Det gjør at han eier nåtiden!”

EDVARD-prisen

EDVARD-prisen, oppkalt etter Edvard Grieg, er en pris TONO har delt ut årlig siden 1998, og som tildeles opphavsmenn og -kvinner som har skapt musikkverk og tekster til musikk av høy kunstnerisk kvalitet. Med prisen ønsker TONO å øke oppmerksomheten rundt norske komponister og tekstforfattere, og å øke nordmenns forståelse for og kjennskap til nyskrevet norsk musikk. Prisvinnerens musikk eller tekst må være urfremført eller utgitt foregående år. Det legges også vekt på opphavspersonens øvrige produksjon. Se en oversikt over tidligere EDVARD-vinnere her.

EDVARD-juryen 2016 bestod av komponistene Nils Henrik Asheim (juryleder), Arvid Wam Solvang, Claudia Scott, Rita Engedalen, Terese Birkeland Ulvo, samt musikkforlegger Jan Stefan Bengtsson.

For mer informasjon:

Janne Sievers, kommunikasjonsrådgiver i TONO, mob. 95760286, e-post: [email protected]

 

Om TONO:

TONO er et non-profit samvirkeforetak, stiftet i 1928, som eies og styres av sine medlemmer: Komponister, låtskrivere, tekstforfattere og musikkforlag.  TONO forvalter fremføringsrettigheter for musikkverk i Norge, og innkasserer vederlag for offentlig fremføring av dem. TONO representerer i dag ca. 28 000 norske komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Gjennom gjensidige representasjonsavtaler med tilsvarende selskaper i andre land forvalter TONO i praksis hele verdensrepertoaret.  Som non-profit foretak overføres TONOs resultat videre til rettighetshaverne i fremførte verker. TONO legger dermed til rette for bruk av musikk i samfunnet, samtidig som TONOs medlemmer gis et grunnlag for å kunne skape stadig nye musikkverk.

Slik ble låta til: “Mania”

Dersom Halvor Holter og Tarjei van Ravens hadde fulgt de mest konservative tradisjonene innen låtskriving ville kanskje Mania aldri blitt noen stor hit for Babel Fish. Heldigvis våget de å stole på sin egen kreative overbevisning; med gamle og nye instrumenter, et tosifret antall akkorder og et par helt egenutformede ord du ikke finner i noen ordbøker.

Tekst: Kai Lofthus

Når jeg mimrer om mine år som musikkjournalist på 90-tallet vil Babel Fish alltid stå ut som et band det var gøy å møte og å observere fremgangene til. Jeg intervjuet dem i 1998 for Billboard (og de forstod lett at det var kult for meg at de skrev en hilsen i min utgave av Douglas Adams’ Hitchhikers’ Guide to the Galaxy, hvor den såkalte babelfisken figurerer) og to år senere møtte jeg dem tilfeldigvis i SAS-loungen på Newark for å ta samme flight tilbake til Oslo. De begeistret virkelig folk flest, og spilte blant annet Europa rundt med the Corrs og Barenaked Ladies, samt gigantiske festivaler som Rock Am Ring og Rock Im Park. Mania er fortsatt så særegen og bra at jeg den dag i dag kan gå inn i et rom og plutselig glemme hva jeg skulle gjøre der, men samtidig ikke ha noe problem med å huske hvordan den låta går.

Oppfinnsom tekstskriving
Det var Halvor Holter, bandets keyboardist, som komponerte melodien, blant annet ved bruk av et tosifret antall akkorder.

– Den bryter dermed med regelen om at en hit maks inneholder fire akkorder,” sier keyboardisten. Han legger til at de fikk mye skryt for teksten utenlands. Akkurat som Adams var en oppfinnsom forfatter fant Holter og bandkollega/gitarist Tarjei van Ravens, som bidro til å ferdigstille teksten,  opp sjarmerende ordvendinger som “insania”og “invainia”. “

– Kanskje det er et eksempel på at det av og til kan være en fordel å ikke skrive på eget morsmål, fortsetter Holter med et glimt i øyet. Mastertapen ble til i nært samarbeid med forlegger og produsent Kai Robøle hos Waterfall Music, som bandet skrev kontrakt med i 1995 da de het Daily Planet. Grovskissen ble først laget i Waterfalls gamle studio i Toftesgate, og deretter fortsatte innspillingen i Waterfalls daværende studio i den såkalte Sjokoladefabrikken ved Grünerløkka/Rodeløkka.

Etter signeringen med Atlantic Records ble låta innspilt på nytt i Bearsville Studios i Woodstock, og mixet hos Chung King på Manhattan. Men hvordan kom gnisten til låta?

Fornemmelse for en hit
Vi hadde nettopp hatt vår første radiohit (med Light of Day i 1996) og fikk blod på tann, sier Holter om komposisjonen. Han fortsetter, – På det tidspunktet hadde Oasis en kjempehit med Wonderwall, og jeg ble inspirert av drivet i den låta og skrev hovedskissen til vers og refreng på en kveld. Jeg presenterte dette for resten av gutta i bandet og vi brukte så noen dager på å finne den endelige låtstrukturen, lage instrumental-hooken og så videre. Jeg hadde en helt spesiell opplevelse av denne låta, og tenkte at den kunne bli en hit, men at det krevde en kort og catchy tittel. Den kvelden jeg pønsket på låttittel summet en Beatles-dokumentar på TVen i bakgrunnen. Der ble det hele tiden referert til Beatlemania. Mania! Det var det låta skulle hete. Så skrev Tarjei og jeg teksten ferdig i fellesskap.

Holter legger til at demoversjonen hadde to vers, mens den ferdige versjonen har tre, men at grunnelementene ellers er de samme.

Ved innspillingen bestemte bandet og Robøle seg for å spisse det musikalske uttrykket ved å kombinere gammelt og nytt, forteller Holter:

– Vi blandet livetrommer og loops, klassiske keyboards som Rhodes, piano og Hammond med nyere synther som Nordlead, pluss Tremolo gitarer, vox-amp og Mellotron. Vi dyrket koringer som en del av soundet, i og med at alle fire bandmedlemmer synger.

Spotify: http://open.spotify.com/track/1kNYtVbgjO4EgDUWNBdT7c
Wimp: https://play.wimpmusic.com/search/babel%20fish%20mania
iTunes: https://itunes.apple.com/no/album/babel-fish/id272487773

Møt Silja Sol

Navn: Silja Sol
Alder: 24
Aktuell med: Debutplaten ”På hjertet” og Spellemann-nominasjon for samme plate
TONO-medlem siden: 2011

Hva het den første sangen du skrev?
«Rainy day». En litt melankolsk fjortisfurtelåt om at det regnet og at jeg ville være i fred. Det var en engelsk låt med en ikke så verst melodi, faktisk. Den første låten jeg skrev med norsk tekst skrev jeg i 2012 og den heter ”Noe”. Den ble mitt første steg mot en helt ny retning og identitet for meg som låtskriver.

Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
«Aleine». Jeg reiser ofte aleine med gitaren og spiller i nye, store byer for fremmede folk. Låten er inspirert av ensomheten og usynligheten man kan føle på, selv om man er omringet av masse mennesker.

Hva jobber du med nå?
Nå skriver jeg låter til min andre plate. Ellers blir det en del konserter fremover. Jeg spiller også i bandet til Aurora Aksnes, noe som er veldig spennende.

Fortell om siste singelen du ga ut?
Jeg slapp «Bærene» i september, en pønkete litt furten låt som handler om de tingene man ikke kan kontrollere. Teksten har et snev av humor og låten er dedikert til min morfar som alltid hadde små skøyerstreker og morsomme trix på lur. Han lærte meg en ting eller to om humor, og han eeeeelsket bær.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Som soloartist er nok høydepunktet det å få slippe debutplaten og høste så mye ros. Det har vært helt overveldende og over all forventning. Utrolig kjekt å nå ut med musikken på denne måten. Jeg spiller også i bandet til Aurora Aksnes, og vi var i New York i høst. Der spilte vi en rekke konserter og det var en utrolig spennende opplevelse.

Det som også var utrolig fett, var å være med som support for Sondre Lerche på Røkeriet på Usf verftet i Bergen og på Parkteateret i Oslo. Det var helt konge. Hele dette året har vært et stort år for meg musikalsk sett.

Hvordan lager du sanger?
Jeg noterer alltid ned ord og setninger som vekker oppmerksomheten min. Jeg klimprer også en del på gitaren og begynner å pusle sammen tekstideer og melodiskisser for å finne ut hvor låten skal. Deretter er det mye utforskning og testing. Jeg syns det er viktig at melodien og teksten jobber sammen, og at låten får en tydelig identitet og gjerne et humør. Det kan ta lang tid, eller det kan gå raskt som bare det.

Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Det er nok gitaren. Før brukte jeg mest kassegitar, men nå har jeg gått helt over til elgitar. Jeg elsker å leke med effekter og lyder og å finne gitaren sin stemme til den rette stemningen. Det er en god starthjelp og inspirasjon når jeg skal skrive en låt. Faktisk skrev jeg akkurat en låt som bare ramlet frem idet jeg hadde den rette gitarsounden. Den har ikke fått navn enda.

Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Liker å gå tur, se på serier som twin peaks og house of cards, sjekke ut konserter også studerer jeg bedriftsutvikling og forretningsforståelse for kulturnæringen gjennom BRAK og høgskolen i Bergen.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Nei

https://play.spotify.com/album/37rkFp7Knr4kKifaU3XrYs?play=true&utm_source=open.spotify.com&utm_medium=open

https://wimp.no/wweb/album/35884668

https://www.youtube.com/watch?v=fYV6Ougwkfc

https://www.youtube.com/watch?v=TNWly4CEcHY

Rusty lemonade fra Annie

Annie slapp singel tidligere i år, men hva hører hun selv på? Sjekk ut Annies spilleliste «Rusty lemonade» her.

Anne Lilia Berge Strand, bedre kjent som Annie, er artist, låtskriver og DJ fra Bergen, med base i Berlin. Hennes gjennombrudd kom med singelen «The Greatest Hit» i 1999, og debutalbumet «Anniemail» fra 2004 fulgte opp suksessen med hits som «Heartbeat» og «Chewing Gum». Hun vant Spellemannprisen for beste nykommer i 2004, og beste nykommer og Beste popalbum på Alarmprisen 2005.

Musikkbladet Pitchfork kronet singelen «Heartbeat» til årets låt i 2004, samt en av tiårets (2000-tallet) 20 beste låter, i selskap med blant annet Daft Punk og Beyoncé. Hun har samarbeidet med flere kjente produsenter, deriblant Richard X, Röyksopp, Xenomania, Paul Epworth og Timo Kaukolampi. Siste samarbeid var med kunstneren Bjarne Melgaard på singelen «Russian Kiss» i 2014. Hun har vært TONO-medlem siden 2005.

 

«Rusty Lemonade»

 

1. Sophie – Lemonade
Sophie er en engelsk produsent som jeg er sikker på man kommer til å høre mye av fremover. Har blitt hauset opp av bl.a. Diplo, nettsider som Pitchfork og diverse. «Lemonade» er en tøff og dansbar låt som kom ut forrige måned.  Deler av vokalen kan minne litt om Yolandi Visser fra Die Antwoord. Anbefales!

2. LFO – FREAK
Britisk duo som tidligere gav ut på Warp records. Denne er en klassiker, som jeg spilte mye ute en periode. Tøff, brutal & energisk!

3. Paul Giovanni – Willow’s Song
En uendelig vakker ballade fra 1973. Den er en del av soundtracket i skrekkfilmen ´Wicker man´, hvor Britt Ekland har en sentral rolle, og fremfører låten mens hun forfører en lettere nevrotisk politimann som er kommet for å oppklare et mord ved Hebridene. En legendarisk kultfilm fra Skottland.

4. Mykki Blanco – Wavvy
Dette var den første låten jeg hørte av Mykki B, og ble umiddelbart fan. Han rapper, men samarbeider med en hel del forskjellige produsenter, og uttrykket hans varierer så lytteren blir konstant utfordret. Mykki beskriver seg selv som poet og performance artist. Dette er en artist man bør sjekke ut live – er kjent for sine fantastiske liveshow. (Red.anm. Denne finnes ikke i streamingtjenester og ligger derfor ikke i spillerne nedenfor)

5. Rusty – Everything’s Gonna Change (Prins Thomas Diskomiks)
Prins Thomas er definitivt en av mine topp 5 favoritt dj’er. Men også en kløktig produsent. Denne versjonen av Rusty er super. Nydelig dansbar mix, som alltid får meg i godt humør!

Foto: Maxime Ballisteros

Slik ble låta til: «Min første kjærlighet»

«Min første kjærlighet» er udiskutabelt en av de ultimate, romantiske popballadene i norsk musikkhistorie.

Tekst: Kai Lofthus

De som hadde idéen til låta – og som i 35 år så langt, med full copyright control (uten et musikkforlag involvert), har innkassert TONO-vederlag for den – var Jahn Teigen, produsenten Tore Syvertsen og tekstforfatteren Kim Bård Hansen, også kjent som Herodes Falsk. Vi har snakket med Kim om utfordringene han opplevde i Hamburg med å skrive teksten.

Ingen Kim, ingen kos
I en annen, imaginær tidsakse vi ikke har lyst til å leve i kom ikke Kim Hansen med noen ord til melodien som kunne bli «Min første kjærlighet». Kanskje fikk den en annen tittel og tekst. Kan hende melodien ble valgt bort fra plata. Eller at tiden ble brukt til noe annet enn å jobbe for det kreative gjennombruddet. Og at hundretusenvis av nordmenn dermed hadde måttet finne andre sanger å bekrefte kjærligheten sin med. Heldigvis ville Kims kreativitet det annerledes, slik at låta likevel fikk en plass i Teigens katalog, Norges musikkhistoriebøker og det norske folks kjærlighetsliv.

Omvendt rekkefølge
Å skrive sanger er vanskelig nok uten kommersielle forventninger. I 1978, under forberedelsene til Teigens soloalbum «En dags pause» (Vera Production/RCA Victor) som kom året etter, nynnet nordmenn på Norsktoppfavoritter som «Jeg gi’kke opp» og «Claudius» og Prima Veras «Gight feber» og «Det er Norge som er bra». Teigen og Prima Vera var kort og godt i norsk musikklivs smørøye. For å lage låtene til «En dags pause» reiste han til Hamburg med Kim, Tore og musikerne Svein Dag Hauge (gitar), Bruce Rasmussen (trommer), Svein Gundersen (bass) og Geir Langslet (tangenter). Arbeidet foregikk i Rüssl Studio i Eidelstedt, nord i Hamburg, et studio hvor også artister som Kraftwerk, Roger Whittaker og Baccara hadde tilbragt mye tid.

Vi går inn i historien på et tidspunkt da musikerne hadde gjort sitt og reist tilbake til Norge. Det ble til slutt 13 sanger til albumet og nesten alle var klare da det gjenstod å skrive teksten til «Min første kjærlighet». Kim forteller TONO-Magasinet at han pleide å skrive tekstene sine før musikken var klar, men at det var omvendt i dette tilfellet: – Vi hadde en idé om å lage en plate på norsk og Jahn skulle synge som vi snakka. Jeg liker å skrive tekstene først, akkurat som Bernie Taupin. Det krever at du skriver rytmisk og det gjør jeg forsåvidt. Jahn og Tore hadde skrevet musikken i det som var Bee Gees’ tid. Jeg synes det var veldig vanskelig å skrive teksten til den melodien. Jeg skrev kanskje en 10-15 forslag og ingen av dem var egentlig noe bra. Det er en fin melodi og jeg visste at det var en potensiell slager. Vi bodde hjemme hos en tysk komiker [Otto Waalkes, som eide Rüssl Studio] og jeg dro hjem til ham, satt på rommet og måtte skrive en tekst. På et bord lå det mange gamle ukeblader, blant annet et gammelt Stern. I en reportasje var det bilde av de gamle mathallene i Paris, med et sort-hvitt bilde av en gammel dame i en bod med sjal på hodet. På en annen side var det en artikkel med overskriften Meine Erste Liebe. De artiklene hadde ingenting med hverandre å gjøre, men de fikk meg til å tenke at alle har vært forelsket en gang. Da tok det bare kanskje 10 minutter å skrive teksten!

Teigen og Falsk studio

 

Spontant
Ifølge keyboardisten Geir Langslet var det ingen forberedelser eller øving i forkant av avreisen til Hamburg; alt skjedde der og da. Han minnes perioden med stolthet og glede: – Vi var så unge og det var stort å komme inn i det studioet! Det var veldig fin kjemi mellom alle. Det er sinnssykt å ha vært med på en sånn hit, ekstremt sterkt. Låta treffer alle. Det er en bra produksjon, bra spilt, fint gjort og med fine lyder.

Som alle i musikkbransjen vet er den kreative prosessen bare det første man må mestre. Selv om Kim, Jahn og Tore hørte på innspillingene i kassettspilleren i bilen på vei hjem til Oslo og følte at «Min første kjærlighet» kunne bli en slager, var det «Sala Palmer» som ble den store radiohiten i lanseringsperioden. «Sala Palmer» gikk rett inn på 1. plass på Norsktoppen 22. juni, 1979, mens «Min første kjærlighet» aldri var på Norsktoppen eller VG-lista. Albumet ble ihvertfall Teigens første nr. 1 på VG-lista, og i ettertid har folket gjort «Min første kjærlighet» til den eviggrønne klassikeren som genererer radioinntekter år etter år.

http://wimp.no/track/3237898

http://open.spotify.com/track/4LMDDrhnM4vm5Ql4K3vw9t

http://www.beat.no/#releases/153489

Kim Bård Hansen – som etter eget sigende har over 450 verk forvaltet av TONO – fylte forøvrig 60 år i sommer! Vi gratulerer!

Slik ble låta til: Shallow River

Med «Shallow River» høyner Ida Jenshus forventningene til hva publikum kan forvente på hennes kommende fjerdealbum og konserter. Den musikalske gavepakken til de virkelig musikkinteresserte denne sommeren består nemlig av tre sammenhengende deler; 1) Shallow River, 2) Storms og 3) Let It Go, og klokker inn på 14 minutter og 40 sekunder. Med andre ord, en sang som neppe står i fare for å bli slitt ut på kommersiell radio.

Tekst: Kai Lofthus

I den moderne musikkbransjen er hver dag en bra dag til å gi ut ny musikk. Derfor er det bare logisk at Universal Music ville dele Ida Jenshus’ nye musikk med omverdenen 30. juni, bare noen uker etter den ble ferdig. Sammen med produsent Kåre Christoffer Vestrheim, gitarist Alexander Pettersen (the South), trommeslager Pål Hausken (I Was A King) og bassist Tor Egil Kreken (Shining) tok det bare tre dager i løpet av mai å spille den inn. Men forarbeidet tok noe lenger tid. Låtskrivingen startet i kjølvannet av fjorårets turné, og fant sted i skrivekjelleren hennes i Trondheim og underveis på reisefot til Nashville, Los Angeles, Woodstock, New York og Frankrike. Teksten er skrevet av henne selv, mens melodien er komponert sammen med Vestrheim, Pettersen og Kevin Salem som også er medlåtskrivere.

– Egentlig var det fire forskjellige idéer som ble til den enheten av tre deler, forteller Jenshus.  – Den første idéen og skissa, opprinnelig en lang skisse med gjentagelse av ord oppå et riff ble til den første delen av låta («Shallow River»). Jeg hadde ganske tidlig en visjon om at jeg hadde lyst til å lage en tredelt låt. Jeg begynte også å jobbe med en fjerde del som jeg så for meg skulle være med, men den falt fra. Det var en del skisser og drypp av idéer som jeg etterhvert hektet sammen, og det magiske ved låta ligger i tilfeldigheten som skjedde underveis, at ikke mye var så planlagt.

(Saken forts. under bildet)
Ida Jenshus 2

Hun forteller at hun først og fremst ser seg selv som en liveartist, og at musikken hun skaper preges av det hun gjør og vil oppnå på scenen.
– Hvis jeg hadde begynt å tenke på hvem som skal like musikken, hvor den skal passe inn og så videre, blir det helt feil, utdyper hun.

Livepreget kommer også til syne gjennom hvordan hun, produsenten og de andre musikerne har jobbet med plata.
– Vi startet innspillingene uten så veldig mye plan eller øving. Vi gjorde ferdig ni låter på ni dager, og det meste ble spilt inn live. Så den forskingen jeg gjør på scenen fikk utspilt seg mer i studio denne gangen, sier hun.

Den tilhørende musikkvideoen er laget sammen med billedkunstner Ingunn Ystad og fotograf Marthe Amanda Vannebo, med filming i Trondheim, Lofoten, Los Angeles og Nashville.

 

Hør låta her:
Wimp: https://wimp.no/wweb/album/31787877
Spotify: https://play.spotify.com/album/4M1SzIT0OMiou73iYtyau3
Beat: http://beat.no/#releases/103614194

 

 

– Låtskrivingen er et slags urinstinkt

Josefin Winther sin «Silent Storm» var en påminning til alle som så «Eurovision Song Contest»-finalen om at konkurransen ikke først og fremst handler om glitter og glamour, men om komponistene og verkene deres.  Nå slipper hun singel med PJ Harveys produsent.

Tekst: Willy Martinsen

– Gratulerer med en finfin 8. plass, sier vi på telefonen til Josefin Winther, som bor i London – ikke av karriereårsaker, som vi i løpet av intervjuet foreslår spørrende – men fordi hun er så glad i samboeren sin. Og det var et så fint svar at det måtte bare med.

– Tusen takk!

– Kan du fortelle alle oss som sannsynligvis aldri kommer til å ha en låt med i Eurovision Song Contest-finalen hvordan det er?

– Vel, 2014 har vært et veldig spennende år på grunn av det, med vanvittig mye positiv oppmerksomhet. Låten ser ut til å ha berørt mange, både i Norge og ute. Det har vært en ganske forløsende opplevelse på mange måter. Og så er det rart å se hvordan noe man har skrevet begynner å leve sitt eget liv.

 Noe som kan reise fra hjerte til hjerte

Man trenger ikke å snakke så lenge med Josefin Winther før man forstår at dette er en person som mener alvor. Som ikke gjør noe halvhjertet, og som er nærmest kompromissløs i jakten på det mest optimale resultatet. Dette vil i de fleste tilfeller handle om å komme nær noe genuint og ektefølt. Noe som kan reise fra hjerte til hjerte. Fra låtskriver til lytter.  

Du hører det i Eurovision-låta «Silent Storm» også.  Den enslige, lengtende pianofiguren i introen som klinger som et musikalsk speilbilde av tekstens kjerne: Lengselen etter en gang å bli virkelig sett av noen. Med låtens alvor, og den nærmest «Bon Iverske» fremøringen til sanger (og Josefins søskenbarn) Carl Espen, er «Silent Storm» nærmest et lite indie-opus. Et godt stykke unna «Diggy-loo, diggy-ley»:

– Sangen er viktig for meg, og det er heller ingenting tilgjort med Carl Espen. Egentlig var det ganske modig av oss å gjøre den sånn som vi gjorde. Men; jeg tror man har igjen for å være modig, sier hun med overbevisning. Og sangen har allerede reist langt.

– Jeg lar ingenting komme i veien for det jeg vil gjøre. Til tider er det ekstremt krevende, og det er lite som tilsier at det er lurt. Men jeg er stolt av det.

Modig

Modig har hun vært før også. Som da hun i en alder av 23 ga ut sitt andre album på eget plateselskap. Hun trekker nettopp også frem de første årene i bransjen da vi spør om hennes største bragd så langt:

– Jeg er stolt av at jeg debuterte som 20-åring, og at jeg tok så mye kontroll selv med alt fra låtskriving til promo. Men denne våren, med Silent Storm, har også vært en milepæl.

– Hvordan startet det hele for deg, med låtskriving og musikerdrøm?

– Det er et slags urinstinkt. Jeg spilte cello og drev med klassisk sang, og lærte det grunnleggende på gitar. Da jeg oppdaget at jeg kunne uttrykke meg gjennom å skrive sanger, kunne ingenting stoppe meg. Jeg var 13, og i de neste fem årene skrev jeg hele tiden. Det var en helt eksistensiell greie for meg.

- Jeg har et sterkt forhold til TONO. Det kan være ekstremt uoversiktlig å drive som låtskriver og artist, og det er mange som skal ha noe fra deg hele tiden. Til tider kan det føles ensomt. TONO er en trygg base. Det er ikke-spekulativt. Det er dessuten veldig rart å vite at noen jobber for mine interesser uten at jeg trenger å gjøre så mye for det, sier Josefin Winther.

– Hva er særpreget ditt som låtskriver?
– Jeg har et solid grunnlag i melodiene, som mange her i England mener høres skandinavisk ut. Jeg har mye på hjertet jeg ikke er redd for å uttrykke. Dessuten er jeg et arbeidsjern, og lever min visjon for musikken dag for dag. Jeg lar ingenting komme i veien for det jeg vil gjøre. Til tider er det ekstremt krevende, og det er lite som tilsier at det er lurt. Men jeg er stolt av det.

– Hvor finner du inspirasjonen til låtene du skriver?
– Mitt indre liv.

– Hvordan høres den den optimale låta ut?
– Som «Lover you should have come over» med Jeff Buckley, et mesterverk i singer/songwriter-verdenen.  Perfekt balanse mellom motstand og hooks.

– Nå har du gitt ut flere album, EP-er og en lang rekke singler som artist – og  hatt suksess som låtskriver for andre. Hva vil du gjøre mest fremover?

– Jeg skriver veldig mye, og de låtene jeg opplever at jeg skal gjøre selv står alltid veldig tydelig frem for meg. Men noen kan andre gjøre, og det gir meg også stor glede.  Jeg tror jeg har mange sanger med det potensialet.  Det neste store målet er likevel plate nummer tre, som jeg har jobbet med i to år, og som jeg tror blir ferdig til høsten. Jeg har lagt listen høyere enn før, noe som særlig handler om å fange en spesiell nerve i innspillingene. Jeg har forsøkt ulike produsenter. Det er nytt for meg.

– Jeg tror man har igjen for å være modig

– Ettersom vi intervjuer deg til TONO-Magasinet må vi nesten spørre deg om hva slags forhold til du har til TONO …

– Jeg har et sterkt forhold til TONO. Det kan være ekstremt uoversiktlig å drive som låtskriver og artist, og det er mange som skal ha noe fra deg hele tiden. Til tider kan det føles ensomt. TONO er en trygg base. Det er dessuten veldig rart å vite at noen jobber for mine interesser uten at jeg trenger å gjøre så mye for det.

Singelslipp med PJ Harvey-produsent

5. juni slapp Josefin en ny singel ,  produsert av ingen ringere enn Mick Harvey, PJ Harvey-produsenten og en av grunnleggerne av Nick Cave & The Bad Seeds. «Last Amends» er spilt inn i legendariske Tritonus Studio i Berlin, og er Josefines første singel på to år. Den er også et hint om hva som venter oss på plate nummer tre til høsten.  Hvordan var det å jobbe med en legende som Mick Harvey?

– Jeg spurte ham, og kunne først ikke tro mine egne ører da han takket ja. Han sa bare : «I am an artist, and I work with people I want to work with. It’s easy as that.» Det var utrolig gøy, forteller hun.

– Jeg var ganske starstruck da vi kom i studio, og hadde så lyst til å spørre om hvordan det var å jobbe med PJ Harvey og slike ting. Etter hvert kom vi inn i en sone sammen, og det var utrolig sterkt.

Opptakene ble gjort live til tape med Josefin på gitar og vokal, og Harvey på trommer.

– Vi spilte til vi var helt på samme bølgelengde, og trykket så på record.  Jeg hadde håpet at han skulle overraske meg, og ikke minst gi meg motstand – og det gjorde han. Mitt instinkt er at produsenten har en klar formening om hva som skal gjøres, for så å gjennomføre det – noe han ikke gjorde. Han tok meg derimot med inn i en åpen skapende prosess, hvor vi oppholdt oss sammen til vi kom ut på andre siden, og visste at vi var ferdige. Det var krevende, men utrolig viktig.  Jeg var veldig inspirert da jeg dro fra Berlin, og utrolig fornøyd med resultatet, avslutter Josefin.

Og låta kan du høre her:

iTunes: Last Amends
WiMP: http://wimp.no/album/30408096
Spotify: Last Amends

Legenden Mick Harvey og Josefin i Tritonus Studio i Berlin.
Legenden Mick Harvey og Josefin i Tritonus Studio i Berlin.

 

Vil komponere uten hinder

Tekst og foto: Kenneth Hætta

Torun Eriksen er ikke redd for å lene seg på andre i den kreative prosessen.

 – Der det trengs, få hjelp – så musikken inne i deg kommer ut, sier Torun Eriksen.

De færreste av låtene på den kritikerroste jazzmusikerens gjennomsbruddsplate Glittercardfra 2003 ble til ved pianoet, for der følte hun seg ikke ennå sterk nok. 36-åringen lagde først og fremst tekster og melodier, som ble tatt med til den tålmodige samarbeidspartneren og bassisten Kjetil Dalland for å arrangeres ut og bli ferdige.

– Jeg hørte for meg akkorder, klanger og voicinger når jeg lagde melodiene, men var ikke bevisst det helt, og liksom ikke i stand til å få det ned på et skjema. Det mange runder på leit etter riktige akkorder, der jeg satt – nei, ikke den, ikke den – ja! Den!

– Ganske hjelpeløst på en måte, men bedre enn å ikke få gjort noe. Sanger ble det, og jeg tror fremdeles at det er viktig å erkjenne hvilke styrker og svakheter man har for å ikke bli stående fast.

– Jeg vil unngå å sette opp hindre for meg selv i den kreative prosessen. Ikke fokusere på alt det jeg ikke kan eller er redd for å ikke få til, og som gjør at jeg ikke greier å skrive videre. Det er så viktig å gjøre noe ferdig – i hvert fall ferdig nok til at man ser hva det kan bli – før man vurderer om det er godt nok.

Du er en verdig låtskriver
– Videre tror jeg på å vise fram det man gjør på et eller annet tidspunkt i prosessen. Jeg har en jeg alltid viser tekstene mine til. Det er viktig at personen liker din måte. Det du trenger er ikke å bli høvlet ned, men en kjærlig og ærlig tilbakemelding.

– Det er også lurt å ikke stadig stille spørsmål ved hvorvidt man er verdig å kalle seg en låtskriver. Det er ikke vanskelig å snakke seg selv ned og langt bort. Det er så mye sårbarhet i å lage musikk. Hadde det bare vært å skrive etter en mal, ville det vært greit.

Den første låta
Vi sitter i støyen på kafeen på senteret på Holmlia i Oslo, der Torun Eriksen er bosatt med mann og to barn. Når familien har gått til ro hjemme er stereoanlegget gjerne avslått.

– Jeg elsker å lytte til musikk, men hjemme gjør jeg det i små doser av gangen – kort og intenst. Jeg har melodier her inne som jeg gjerne vil ha fred til å holde på med, sier Eriksen og peker forsiktig på seg selv.

Selv bruker hun gjerne piano i tillegg til vokal som arbeidsinstrument når hun skal skrive låter. Den første låta skrev hun på musikklinja, der hun tok timer både hos en klassisk sanglærer og hos jazzpianisten Roger Jeffs, som ba ba 18-årige Eriksen lage tekst og melodi, mens han skulle lage kordene.

– Og det ble en låt. Vi framførte den til og med. Det var en spesiell opplevelse å ha lagd noe selv. Og det satte meg i gang som låtskriver.

– Når jeg ser tilbake er noe av det viktigste som skjedde med meg at jeg gikk fra å bare høre for meg andre når jeg skrev, til å etter hvert klare å kjenne igjen noe som var mitt eget. Det er fortsatt det jeg jakter på når jeg skriver og synger.

Må gynge før den synges
– Teksten er foruten fortellingen mitt viktigste rytmiske verktøy og styrer i stor grad de melodiske valgene jeg gjør, sier Eriksen.

NRKs anmelder har beskrevet tekstene hennes som «skarpe og dype, bildene presise, morsomme og uutgrunnelige på samme tid».

When Edgar sings the anger of a thousand hearts dissolves. His own heart comes alive and let his body feel its pulse.  And to this blend of beat and voice no one remains immune. And for a moment even Edgar’s face turns mild and seems less filled with gloom(fra Edgar’s Blues, 2010).

– En tekstlinje må først og fremst gynge når den snakkes – før den blir sunget. I tillegg må den balansere mengden ord og informasjon. Her kan teksten både virke alene og sammen med musikken. Innholdsmessig er dette et forsøk på å beskrive et lite øyeblikk som skaper store endringer i mange, men som har et snev av ufrivillighet og overraskelse ved seg, og som ingen har helt kontroll på – aller minst personen det handler om. Når jeg synes jeg klarer å få tydelig frem også det som ligger mellom linjene blir jeg fornøyd.

Artikkelen forts. under bildet

Torun Eriksen (Foto: Kenneth Hætta)
Torun Eriksen (Foto: Kenneth Hætta)

 Selvtillit
– Jeg tror det kan gi resultater å tørre å lage den musikken man har lyst til uten å prøve å forutse om det vil falle i god jord hos lyttere. Det må gjerne selge, jeg ønsker å nå ut til så mange som mulig, men uten å la meg styre av hva jeg tror må til for å oppnå dette. For meg er det viktig å ha et uforstyrret fokus. Ved å ikke gardere seg og heller lage det man intuitivt har lyst til kommer forhåpentligvis personligheten mest fram.

– For min del handler det mye om å ha selvtillit og tro på seg selv, og å gå for det som kjennes riktig.

Det tror hun de som er nye kan ha godt av å få vite.

– Det er viktig for ferske låtskrivere å vite at de som er rutinerte, og som i deres øyne har lykkes og fått det til, strever i vei de også, med opp- og nedturer gjennom skriveprosessen. Det er del av det å lage musikk. For utholdenhetens del hjelper det å ha erfart at man kommer i mål, men sårbarheten man kan føle på når man prøver å skape noe tror jeg er like sterkt tilstede hos alle.

Stemmen leder vei
– Fremdeles er det i stor grad slik at jeg synger meg fram til melodiene jeg velger å bruke. Sammen med teksten leder stemmen vei. På øving vises de fram til bandet ved å klappe og synge. Men med årene har jeg blitt mer selvstendig når jeg skriver, og har trent meg opp til å følge ideene mine lenger ut.

Mellomspillet på PassagePassage From The Past fra 2010, ifølge VG platas beste låt, hvor Eriksen uten tekst synger unisont med pianoet, kunne hun ikke lagd da hun var yngre, tror hun. I dag har hun også blitt mer vågal når det gjelder helhetlige tanker om arrangement.

– Jeg prøver å strekke meg litt og litt mer hver gang jeg skriver, for mye handler om å utfordre seg selv og ikke være redd for å lande med hodet først. Samtidig arbeider jeg slik det er naturlig for meg. Jeg begynner for eksempel aldri med helheten og går innover. Jeg mister oversikten. Kanskje er jeg en typisk ikke-produsent. Jeg jobber innenfra og ut. Men igjen, man skal aldri si aldri. Om et antall år kan det hende jeg behersker det motsatte.

Det meste kan læres
– Det er ikke slik at man enten kan noe eller ikke kan noe. Det går an å øve seg opp til å bli en låtskriver som stadig utforsker nye områder innenfor sin egen skriveprosess, tror Eriksen.

Nå skriver hun på låter til et nytt album.

 Telemarkingens siste plate, Visits, inneholder bare covere.  Etter å ha gitt ut tre album med egenskrevet materiale, samt juleplata Sanger For Glede Og Fred sammen med Frøydis Grorud, tolker Torun denne gang et knippe allerede kjente låter – opprinnelig framført av artister som Glen Campbell, Prince, Tom Waits, Coldplay, D’Angelo og Pink Floyd.

– Jeg hadde så lyst til å tolke andres låter og historier denne gangen. Men jeg gjorde det også for å finne inspirasjon for å fortsette å jobbe med mitt eget.

Kåre Viruds blues

Fra TONO-Nytt, nr 2 – 2013

«Vi skulle stå i krysset hvor Johnson lærte blues», synger Kåre Virud på Spellemannsprisvinneren «Ild & Vann». Men selv om bluesen er sjela i mye av musikken til Kåre Virud, er han for rastløs til å bli for lenge på samme sted.

 Kåre Virud er like ofte innom reggae, rock, soul og visesjangeren som bluesen, men den dypblå nerven er alltid der. Virud fant både bluesen og sin første gitar til sjøs på 60-tallet, og det Virud gjorde på debutplaten i 1974, som ingen hadde gjort før ham, var å synge blues på klingende norsk. Virud har blitt kalt Norges fremste bluesambassadør. Han mener det er ufortjent:

– Det er mange som rendyrker bluesen mer enn meg, påpeker han. Notodden Bluesfestival har like fullt gitt ham æresprisen, han har en Spellemannsprisvinner i sjangeren og Rita Engedalen kaller ham «bluesmann». Så da sier vi det sånn. Kåre Virud er bluesmann.

Dylan og Norsk Utflukt
Men også Bob Dylan har satt spor hos Virud. Sammen med dikteren Jan Erik Vold ga han ut to plater med Dylan-tekster på norsk (1977 og 1981). Senere har han markert seg med Norsk Utflukt, hvor en annen ordkunstner skriver tekstene: Lars Saabye Christensen. Bandet ga senest i høst ut albumet «Long Distance call». Parallelt har det kommet plater fra «Kåre Virud Band». Alt i ulike blåtoner.

– Blues er legendenes musikk, hvor er Kåre Viruds veikryss?
– Jeg har ikke lært noe av Nøkken, men jeg jeg har aldri blitt kvitt den opplevelsen jeg hadde da jeg var 11-12 år og hørte «Heartbreak Hotel» første gang, uten å vite at det var en blues.

Virud om låtskriving

– Fortell om veien frem til låta «sitter»
– En ferdig tekst er et greit kart å begynne på for å finne en stemning. Jeg leter meg fram ut fra teksten, og forsøker å finne et gitarriff og en gitarlyd. Jeg har en Mac, men bruker en 8 spors kassettspiller når jeg skriver. Tekstene er ikke tradisjonelle bluestekster, men er ofte i det blå hjørnet.

Jeg har en Mac, men bruker en 8 spors kassettspiller når jeg skriver.


– Folk kjenner seg igjen i sånt?

– Ja, jeg har oppdaget at enkelte gjør det. De fleste kan kjenne seg igjen i en eller annen bluestekst.

– Velger du temaene først, eller lar du det flyte fritt og finner temaet underveis?
– Jeg starter oftest med en språklig «hookline» jeg synes er god. En opplevelse eller noe jeg vil si noe om, og så skriver jeg rundt det. Men jeg skriver sjelden låter med mye tekst.

– Er det noe mystisk over låtskriving?
– Når ting kommer veldig fort har jeg den «hvor i all verden kom den fra»-opplevelsen. Alle låtskrivere har hatt den. De øyeblikkene… da er det noe mystisk over det. Inspirasjonen kommer ofte fra ting jeg opplever, og som det kan være fint å si noe om. Jeg er et bymenneske, og det høres nok på platene. Jeg liker å blande inn ting som skurrer litt.

– Det er veldig tøff lyd på plata «Ild & Vann» fra 2005 …
– Ja, synes du det? Det er jeg veldig glad for å høre.

Til orientering: «Ild & Vann» varierer på typisk rastløst Virud-vis mellom reggae, rock, viser og blues. Lyden er organisk, analog og rufsete. Tremologitarer, hammond- og pumpeorgler, lyden av rom. Rør-preamper som går i rødt. Og midt i all den musikalske leken: Viruds varme og hese, men fortsatt unge, stemme.

– Jeg liker uforutsigbare ting. På Aretha Franklins «Live at Fillmore West» hører du en Fender-forsterker som ikke er helt jorda. Det er så fascinerende! Da er du på scenen sammen med bandet.

– Hvordan har Notodden formet låtskrivingen din?
– Når du vokser opp på et lite, isolert sted skriver du musikk som handler om å komme seg unna så fort som mulig. Men jeg har fortsatt et sterkt forhold til byen, og har flere låter om å komme tilbake og å se den med nye øyne.

– Er det låter du er spesielt stolt av?

– Det er noen som peker seg ut. Låtene fra den første plata spilte jeg ikke på mange år, men jeg har plukket dem opp igjen med Kåre Virud Band. Mange ser ut til å like dem, og det har vært en ålreit oppdagelse.  En låt som «Ville bare se byen din» handler om å dra for å besøke noen som ikke var der. Sånne temaer går ikke ut på dato.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

 

Kåre Virud fra baksiden av omslaget på debutplaten fra 1974. (Foto:Torstein Vegheim)
Kåre Virud fra baksiden av omslaget på debutplaten fra 1974. (Foto:Torstein Vegheim)

– Hvordan står det til med norsk musikk for tiden?
– Før sa man at noe var «bra til å være norsk». Nå er det imponerende bra musikk innen alle sjangre. Jeg er nesten glad jeg ikke er 19 år i dag, og skulle markere seg i dette landskapet. Men jeg savner å høre mer norskspråklig musikk. Jeg er egentlig ikke så opptatt av hva andre gjør, men om jeg skulle ha sunget mine låter på engelsk ville jeg slitt med å føle at jeg kommuniserte. Jeg har et band i Brasil også, og der spiller vi mine norske låter. Ingen skjønner et ord, men det fungerer.

– Blir aldri ferdig
– Hvordan oppstår de gylne øyeblikkene i musikken?
– Når jeg spiller med bandet, og det av og til kommer glimt hvor alt er riktig. Hvordan sånt oppstår veit jeg ikke. Men jeg kan også ha de øyeblikkene hjemme når jeg jobber med 8-sporsopptakeren.

– Hva slags prosjekter jobber du med for tiden?

– Vi kom ut med en ny Norsk Utflukt-plate tidligere i høst og vi skal på turne fra februar. Jeg spiller også med Kåre Virud Band, og har også et par andre prosjekter gående.

– Hva er det ved musikk du aldri blir ferdig med?
– Musikk har vært noe av det viktigste i livet mitt siden jeg var barn. Det er ikke noe man slutter med. Jeg er glad for at jeg fortsatt kan ta spilleoppdrag.. Det har blitt noen begrensninger rent fysisk i hendene, men jeg har lært meg nye måter å spille på. Men nei, jeg blir aldri ferdig med musikken.


To om Virud:

Rita Engedalen, Norsk bluesdronning: Kåre Virud er en veldig viktig låtskriver, musiker og artist for det norske bluesmiljøet, musikkmiljøet generelt og ikke minst for Notodden. Han har vist at blues på norsk er mulig, og det på en veldig spesiell og unik måte.Rita Engedalen:
Kåre Virud er en veldig viktig låtskriver, musiker og artist for det norske bluesmiljøet, musikkmiljøet generelt og ikke minst for Notodden. Han har vist at blues på norsk er mulig, og det på en veldig spesiell og unik måte.

 

 

 

 

Lars Saabye Christensen: Etter å ha samarbeidet med Kåre Virud i mer enn tredve år, siden vi møttes fra hver vår kant i bluespoesiens norske mysterier på slutten av syttitalet, og fra 1992 i Norsk Utflukt, er det bare dette å si: Virud er gitarens uforlignelige og utvilsomme gentleman. Du hører det er ham allerede når han åpner gitarkassa. I hans tone ligger summen av alt han har hørt pluss det som gjør lyden enestående: hans eget fingeravtrykk på strengene. Virud er i besittelse av en av bluesens fremste og mest underkjente egenskaper: disiplin. Hva er blues? Erfaring multiplisert med feeling. Og så synger han så jævla bra. Og så har han laget noen sanger som for lengst burde vært folkeeie. Hva mer? Og så er han en god venn. (Foto: Hans Jørgen Brun)Lars Saabye Christensen:
Etter å ha samarbeidet med Kåre Virud i mer enn tredve år, siden vi møttes fra hver vår kant i bluespoesiens norske mysterier på slutten av syttitalet, og fra 1992 i Norsk Utflukt, er det bare dette å si: Virud er gitarens uforlignelige og utvilsomme gentleman. Du hører det er ham allerede når han åpner gitarkassa. I hans tone ligger summen av alt han har hørt pluss det som gjør lyden enestående: hans eget fingeravtrykk på strengene. Virud er i besittelse av en av bluesens fremste og mest underkjente egenskaper: disiplin. Hva er blues? Erfaring multiplisert med feeling. Og så synger han så jævla bra. Og så har han laget noen sanger som for lengst burde vært folkeeie. Hva mer? Og så er han en god venn. (Foto: Hans Jørgen Brun)

Artikkelen er hentet fra TONO-Nytt, nr. 2-2013

Møt Mats Lie Skåre

Som en musikalsk tryllekunstner trekker Mats Lie Skåre stadig nye gullkantede hits opp av hatten, og strør dem over hitlister i land etter land.

 Navn: Mats Lie Skåre
Alder: 32
Bosted: Oslo
Skrevet låter for: Tone Damli, Maria Mena, Truls
TONO-medlem siden: 2005

Hvilken er mest kjent av låtene dine?
Her til lands må det være «Glir Forbi» med Jaa9&OnklP eller «Out Of Yourself» med Truls.

Hvilken låt er du mest stolt av?
«I Got This» med Jennifer Hudson. Den representerer veldig mye av det jeg står for musikalsk. Dette var mitt  første samarbeid med Stargate, min første Billboard-plassering og min første gullplate fra Amerika. I tillegg var  Clive Davis executive producer på albumet og har personlig godkjent låta.

Skriver du med andre?
Jeg reiser til Tokyo 2-3 ganger i året og er en del av et team bestående av japanske topliners, produsenter og  A&R´s. Sammen har vi solgt mer enn 6 millioner singler, plater og dvd`er på det asiatiske markedet. Jeg reiser  også til New York, LA og Stockholm, og skriver med andre produsenter og melodimakere der. Her hjemme  jobber jeg mye alene, hovedsakelig for å forberede disse turene. Ellers har jeg mer en produsentrolle i Norge,  og skriver mest med de artistene jeg måtte jobbe med. 

Tono er en samarbeidspartner jeg aldri ville vært foruten.

Hvordan går du frem når du skriver låter?
Veldig ofte starter jeg med et track. En trommefigur, en akkordrekke, et gitarriff eller en stemning. Etterhvert  som det utvikler seg, må jeg avgjøre hvilken retning det skal ta. Lager jeg et track for det japanske markedet må  jeg ta hensyn til enkelte regler i form av arrangement og struktur. Går det i retning av en rap-beat handler det  mest om å finne den riktige vibe`n, sørge for at trommene slår hardt nok, og at det det er nok plass til vokalen.  Når det kommer til tekst og melodi liker jeg å skrive dette med andre. Da blir flere ideer kastet rundt, og  sammen finner man det som funker best.

Noen ord om din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte å spille klassisk gitar da jeg var 7 år, og fikk litt grunnleggende noteopplæring. I 4. klasse startet vi  rockeband, og gikk videre innom jazz og funk. For 10 år siden prøvde jeg meg som r&b-artist selv, men fant fort  ut at jeg trivdes bedre i studio enn på scenen. Havnet da opp som produsent og skribent i den urbane delen av  popmusikken.

Er det noen låt du skulle ønske du hadde skrevet?
«Overjoyed» av Stevie Wonder.

Hvilke prosjekter jobber du med nå?
Jeg lager nytt materiale som skal bli med i kofferten på co-writes i vinter. I tillegg gjør jeg noen produksjoner  her og der med norske artister som vil se dagens lys neste år.

Har du råd til andre låtskrivere?
Finn ut hva du er bra på, bli bedre. Samarbeid med andre. Helheten er mye større enn delene. Vis fram  musikken din, og ta imot tilbakemeldinger. Dyrk ditt eget musikalske uttrykk. Trender kommer og går. Kopierer  du noe du hører på radioen i dag, er dette soundet utdatert i morgen.

Hvorfor er du medlem i TONO?
Tono er en samarbeidspartner jeg aldri ville vært foruten. Sammen med Warner/Chappell holder de styr på  pengestrømmen, og sørger for at alle låtene blir riktig registrert.

 

Hør Mats sine låter her:

iTunes:
Jaa9 & Onklp, Glir Forbi: https://itunes.apple.com/no/album/glir-forbi/id330197030?i=330197109&l=nb
Truls, Out of Yourself: https://itunes.apple.com/no/album/out-of-yourself/id693365750?i=693365758&l=nb
Jennifer Hudson, I Got This: https://itunes.apple.com/no/album/i-got-this/id427259422?i=427259426&l=nb

Wimp:
 Jaa9 & Onklp, Glir Forbi: http://wimp.no/track/2926394
Truls, Out of Yourself: http://wimp.no/track/22759054
Jennifer Hudson, I Got This: http://wimp.no/track/6180867

Beat.no:
Jaa9 & Onklp, Glir Forbi: https://beat.no/album/Jaa9%2B%2526%2BOnklP_Glir%2BForbi_655639
Truls, Out of  Yourself: https://beat.no/#!/album/Truls_Out%252BOf%252BYourself_102124008
Jennifer Hudson, I Got This  (Spor  2): https://beat.no/#!/album/Jennifer%252BHudson_I%252BRemember%252BMe_677189

Spotify:
Jaa9 & Onklp – Glir Forbi
Truls – Out Of Yourself
Jennifer Hudson – I Got This

 Youtube:
Jaa9 & Onklp, Glir Forbi: http://www.youtube.com/watch?v=IyNR8iBVe4c
Truls, Out of Yourself: http://www.youtube.com/watch?v=tb42dgSG1o8
Jennifer Hudson, I Got This: http://www.youtube.com/watch?v=Ry9OQxAHnaU

 Artikkelen er hentet fra TONO-Nytt nr.2-2013, utgitt i uke 50/2013.
Foto: Tommy Friestad