No.4: – TONO er lønna vår

– Det er lønna vår, sier No.4 om TONO-vederlaget de får utbetalt når musikken deres er fremført offentlig. Se TONOs nye kampanjefilm her.

Nesten 30 000 komponister, tekstforfattere og musikkforlag er i dag medlem av TONO. I tillegg forvalter TONO «verdensrepertoaret» av musikk i Norge. Konsertarrangører, kringkastere, cafeer, streamingtjenester og alle andre som ønsker å bruke TONOs repertoar må ha en avtale med TONO for dette, og betale for bruken. Pengene TONO får inn, avregnes videre til de som skriver og eier sin musikk. TONO-vederlaget er viktige inntekter for disse skaperne, og bidrar til at samfunnet kan få glede av stadig ny musikk.

Etter at du har sett filmen, besøk gjerne www.tono.no/opphavsrett, hvor vi på en enkel måte har oppsummert noe av det viktigste du bør vite om TONO. Der kan du også se vår kampanjefilm med Madcon.

 

«TONO Sessions live» med Espen Lind

Espen Lind ble TONO-medlem i 1995, og har skrevet og produsert låter som er solgt i 40 millioner eksemplarer. Nå forteller han om livet som låtskriver i en ny utgave av TONO Sessions_Latskrivingvideointervjuserien «TONO Sessions».  

I samarbeid med låtskriver, artist og kursholder Askil Holm produserte TONO i 2015  videointervjuserien «TONO Sessions». Her ble 10 etablerte TONO-medlemmer i ulike sjangre intervjuet om det å skrive musikk. Nå slippes et nytt videointervju, denne gangen med Espen Lind. Lind forteller i intervjuet om den spede starten som låtskriver i 13-14 årsalderen til suksessen med When Susannah Cries, og om hva som kreves for å lykkes som låtskriver i USA. Det er Askil Holm, også han TONO-medlem, som gjør intervjuene også denne gangen.

Inspirasjon og opphavsrett
TONO har to hovedmål med TONO Sessions:

– Vi håper TONO Sessions vil være til inspirasjon, men i like stor grad vise at det å skape musikkverk er et verdifullt arbeid som må vernes om. Opphavsretten utfordres fra mange kanter, men ved å løfte frem enkeltmennesker som lever av å skrive musikk og tekst håper vi det blir enklere å forstå dette for flere. Dypest sett handler dermed TONO Sessions like om å peke på nødvendigheten av å verne om skaperes opphavsrett, som å ønske å inspirere våre medlemmer til å skrive ny musikk, sier kommunikasjonssjef i TONO, Willy Martinsen.

Se alle TONO Sessions på TONOs YouTube-kanal!


Om Espen Lind
Espen Lind har vunnet fem Spellemannpriser, tre HitAwards og bidratt som låtskriver og/eller produsent på låter som har solgt i mer enn 40 millioner eksemplarer. Blant dem er «Hey Soul Sister» med bandet Train (10 mill solgte og årets største låt i USA i 2010) og «Irreplaceable» for Beyonce (nr 1 i 10 uker i USA). Han regnes for å være en av Norges aller mest suksessrike og dyktige låtskrivere innen popsjangeren.

Om Askil Holm
Askil Holm er låtskriver, artist og kursholder med opplegget «Låtmakerne», hvor skoleelever og studenter lærer å komponere musikk. Holm er også sentral i opprettelsen av et helt nytt universitetsstudium i låtskriving, som blir en del av bachelorstudiet innen rytmisk musikk ved Universitetet i Agder, med oppstart i august 2015.

Om TONO:
TONO er et samvirkeforetak, stiftet i 1928, som eies og styres av sine medlemmer: Komponister, tekstforfattere og musikkforlag.  TONO forvalter fremføringsrettigheter for musikkverk i Norge og innkasserer vederlag for offentlig fremføring av dem. TONO representerer i dag mer enn 26 000 norske komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Gjennom gjensidige representasjonsavtaler med tilsvarende selskaper i andre land forvalter TONO i praksis hele verdensrepertoaret i Norge.  Som non-profit foretak overfører TONO sitt økonomiske resultat videre til rettighetshaverne i fremførte musikkverk. TONO legger dermed til rette for bruk av musikk i samfunnet, samtidig som TONOs medlemmer gis et grunnlag for å kunne skape stadig nye musikkverk.

For mer informasjon om TONO Sessions:
Willy Martinsen, kommunikasjonssjef i TONO, mob. 909 65 254, e-post: [email protected]

TONO Sessions: Don Martin

TONO Sessions_LatskrivingOvergangen var brutal for Don Martin da han bestemte seg for å kutte ut engelsken, og begynne å rappe på norsk.

Fra Gatas Parlament til Spellemannsprisvinnende karriere i eget navn, har Don Martin gjennom 15 år gjort seg umulig å komme utenom hvis temaet er norsk rap. Han fikk NOPAs tekstpris i 2013 for låta «Nilsen», som for lengst har inntatt sin naturlige plass blant andre store Oslo-sanger, skrevet av folk som Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik eller Lars Lillo-Stenberg. Men Oslo øst-rapperen har ikke alltid skrevet på bymål:

– Overgangen fra engelsk var brutal. Jeg følte at jeg begynte helt på scratch, forteller han: – Du kan si andre ting på engelsk enn på norsk, men selv om vi nordmenn synes vi er dritbra i engelsk, så er vi ikke alltid det.

Det fjerde «TONO Sessions»-intervjuet
Intervjuet med Don Martin er det fjerde som slippes i videointervjuserien «TONO Sessions», der Askil Holm intervjuer noen av landets mest anerkjente låtskrivere og komponister. Bjørn Eidsvåg, Gabrielle og Amund Maarud er allerede sluppet, og i ukene fremover følger intervjuer med Hilde Marie Kjersem, Julian Skar, Martin Horntvedt, Hanne Sørvaag, Frøy Aagre og Magnus Grønneberg.

Videoserien er produsert av forvaltningsorganisasjonen TONO i samarbeid med låtskriver og artist Askil Holm. Holm kombinerer egen låtskrivervirksomhet og artistkarriere med undervisningsopplegget «Låtmakerne», hvor elever fra ungdoms- og videregående skole til studenter ved musikkfag på universitet og voksne lærer å skrive musikk. Det er Holm som intervjuer de 10 låtskriverne og komponistene i intervjuserien.

Både ris og ros
– Vi er veldig stolte over at Don Martin ville være med på TONO Sessions. Han er en glimrende rapper og tekstforfatter. Han har laget musikkverk som vil bli stående i mange tiår fremover, sier Willy Martinsen, kommunikasjonssjef i TONO.

Opptakene er gjort på Riksscenen i Oslo, og produksjonsselskap har vært Sheriff Film Company.

TONOs Youtube-kanal: https://www.youtube.com/user/tononorge

 

Slik ble låta til: «Min første kjærlighet»

«Min første kjærlighet» er udiskutabelt en av de ultimate, romantiske popballadene i norsk musikkhistorie.

Tekst: Kai Lofthus

De som hadde idéen til låta – og som i 35 år så langt, med full copyright control (uten et musikkforlag involvert), har innkassert TONO-vederlag for den – var Jahn Teigen, produsenten Tore Syvertsen og tekstforfatteren Kim Bård Hansen, også kjent som Herodes Falsk. Vi har snakket med Kim om utfordringene han opplevde i Hamburg med å skrive teksten.

Ingen Kim, ingen kos
I en annen, imaginær tidsakse vi ikke har lyst til å leve i kom ikke Kim Hansen med noen ord til melodien som kunne bli «Min første kjærlighet». Kanskje fikk den en annen tittel og tekst. Kan hende melodien ble valgt bort fra plata. Eller at tiden ble brukt til noe annet enn å jobbe for det kreative gjennombruddet. Og at hundretusenvis av nordmenn dermed hadde måttet finne andre sanger å bekrefte kjærligheten sin med. Heldigvis ville Kims kreativitet det annerledes, slik at låta likevel fikk en plass i Teigens katalog, Norges musikkhistoriebøker og det norske folks kjærlighetsliv.

Omvendt rekkefølge
Å skrive sanger er vanskelig nok uten kommersielle forventninger. I 1978, under forberedelsene til Teigens soloalbum «En dags pause» (Vera Production/RCA Victor) som kom året etter, nynnet nordmenn på Norsktoppfavoritter som «Jeg gi’kke opp» og «Claudius» og Prima Veras «Gight feber» og «Det er Norge som er bra». Teigen og Prima Vera var kort og godt i norsk musikklivs smørøye. For å lage låtene til «En dags pause» reiste han til Hamburg med Kim, Tore og musikerne Svein Dag Hauge (gitar), Bruce Rasmussen (trommer), Svein Gundersen (bass) og Geir Langslet (tangenter). Arbeidet foregikk i Rüssl Studio i Eidelstedt, nord i Hamburg, et studio hvor også artister som Kraftwerk, Roger Whittaker og Baccara hadde tilbragt mye tid.

Vi går inn i historien på et tidspunkt da musikerne hadde gjort sitt og reist tilbake til Norge. Det ble til slutt 13 sanger til albumet og nesten alle var klare da det gjenstod å skrive teksten til «Min første kjærlighet». Kim forteller TONO-Magasinet at han pleide å skrive tekstene sine før musikken var klar, men at det var omvendt i dette tilfellet: – Vi hadde en idé om å lage en plate på norsk og Jahn skulle synge som vi snakka. Jeg liker å skrive tekstene først, akkurat som Bernie Taupin. Det krever at du skriver rytmisk og det gjør jeg forsåvidt. Jahn og Tore hadde skrevet musikken i det som var Bee Gees’ tid. Jeg synes det var veldig vanskelig å skrive teksten til den melodien. Jeg skrev kanskje en 10-15 forslag og ingen av dem var egentlig noe bra. Det er en fin melodi og jeg visste at det var en potensiell slager. Vi bodde hjemme hos en tysk komiker [Otto Waalkes, som eide Rüssl Studio] og jeg dro hjem til ham, satt på rommet og måtte skrive en tekst. På et bord lå det mange gamle ukeblader, blant annet et gammelt Stern. I en reportasje var det bilde av de gamle mathallene i Paris, med et sort-hvitt bilde av en gammel dame i en bod med sjal på hodet. På en annen side var det en artikkel med overskriften Meine Erste Liebe. De artiklene hadde ingenting med hverandre å gjøre, men de fikk meg til å tenke at alle har vært forelsket en gang. Da tok det bare kanskje 10 minutter å skrive teksten!

Teigen og Falsk studio

 

Spontant
Ifølge keyboardisten Geir Langslet var det ingen forberedelser eller øving i forkant av avreisen til Hamburg; alt skjedde der og da. Han minnes perioden med stolthet og glede: – Vi var så unge og det var stort å komme inn i det studioet! Det var veldig fin kjemi mellom alle. Det er sinnssykt å ha vært med på en sånn hit, ekstremt sterkt. Låta treffer alle. Det er en bra produksjon, bra spilt, fint gjort og med fine lyder.

Som alle i musikkbransjen vet er den kreative prosessen bare det første man må mestre. Selv om Kim, Jahn og Tore hørte på innspillingene i kassettspilleren i bilen på vei hjem til Oslo og følte at «Min første kjærlighet» kunne bli en slager, var det «Sala Palmer» som ble den store radiohiten i lanseringsperioden. «Sala Palmer» gikk rett inn på 1. plass på Norsktoppen 22. juni, 1979, mens «Min første kjærlighet» aldri var på Norsktoppen eller VG-lista. Albumet ble ihvertfall Teigens første nr. 1 på VG-lista, og i ettertid har folket gjort «Min første kjærlighet» til den eviggrønne klassikeren som genererer radioinntekter år etter år.

http://wimp.no/track/3237898

http://open.spotify.com/track/4LMDDrhnM4vm5Ql4K3vw9t

http://www.beat.no/#releases/153489

Kim Bård Hansen – som etter eget sigende har over 450 verk forvaltet av TONO – fylte forøvrig 60 år i sommer! Vi gratulerer!

Slik ble låta til: Shallow River

Med «Shallow River» høyner Ida Jenshus forventningene til hva publikum kan forvente på hennes kommende fjerdealbum og konserter. Den musikalske gavepakken til de virkelig musikkinteresserte denne sommeren består nemlig av tre sammenhengende deler; 1) Shallow River, 2) Storms og 3) Let It Go, og klokker inn på 14 minutter og 40 sekunder. Med andre ord, en sang som neppe står i fare for å bli slitt ut på kommersiell radio.

Tekst: Kai Lofthus

I den moderne musikkbransjen er hver dag en bra dag til å gi ut ny musikk. Derfor er det bare logisk at Universal Music ville dele Ida Jenshus’ nye musikk med omverdenen 30. juni, bare noen uker etter den ble ferdig. Sammen med produsent Kåre Christoffer Vestrheim, gitarist Alexander Pettersen (the South), trommeslager Pål Hausken (I Was A King) og bassist Tor Egil Kreken (Shining) tok det bare tre dager i løpet av mai å spille den inn. Men forarbeidet tok noe lenger tid. Låtskrivingen startet i kjølvannet av fjorårets turné, og fant sted i skrivekjelleren hennes i Trondheim og underveis på reisefot til Nashville, Los Angeles, Woodstock, New York og Frankrike. Teksten er skrevet av henne selv, mens melodien er komponert sammen med Vestrheim, Pettersen og Kevin Salem som også er medlåtskrivere.

– Egentlig var det fire forskjellige idéer som ble til den enheten av tre deler, forteller Jenshus.  – Den første idéen og skissa, opprinnelig en lang skisse med gjentagelse av ord oppå et riff ble til den første delen av låta («Shallow River»). Jeg hadde ganske tidlig en visjon om at jeg hadde lyst til å lage en tredelt låt. Jeg begynte også å jobbe med en fjerde del som jeg så for meg skulle være med, men den falt fra. Det var en del skisser og drypp av idéer som jeg etterhvert hektet sammen, og det magiske ved låta ligger i tilfeldigheten som skjedde underveis, at ikke mye var så planlagt.

(Saken forts. under bildet)
Ida Jenshus 2

Hun forteller at hun først og fremst ser seg selv som en liveartist, og at musikken hun skaper preges av det hun gjør og vil oppnå på scenen.
– Hvis jeg hadde begynt å tenke på hvem som skal like musikken, hvor den skal passe inn og så videre, blir det helt feil, utdyper hun.

Livepreget kommer også til syne gjennom hvordan hun, produsenten og de andre musikerne har jobbet med plata.
– Vi startet innspillingene uten så veldig mye plan eller øving. Vi gjorde ferdig ni låter på ni dager, og det meste ble spilt inn live. Så den forskingen jeg gjør på scenen fikk utspilt seg mer i studio denne gangen, sier hun.

Den tilhørende musikkvideoen er laget sammen med billedkunstner Ingunn Ystad og fotograf Marthe Amanda Vannebo, med filming i Trondheim, Lofoten, Los Angeles og Nashville.

 

Hør låta her:
Wimp: https://wimp.no/wweb/album/31787877
Spotify: https://play.spotify.com/album/4M1SzIT0OMiou73iYtyau3
Beat: http://beat.no/#releases/103614194

 

 

– Låtskrivingen er et slags urinstinkt

Josefin Winther sin «Silent Storm» var en påminning til alle som så «Eurovision Song Contest»-finalen om at konkurransen ikke først og fremst handler om glitter og glamour, men om komponistene og verkene deres.  Nå slipper hun singel med PJ Harveys produsent.

Tekst: Willy Martinsen

– Gratulerer med en finfin 8. plass, sier vi på telefonen til Josefin Winther, som bor i London – ikke av karriereårsaker, som vi i løpet av intervjuet foreslår spørrende – men fordi hun er så glad i samboeren sin. Og det var et så fint svar at det måtte bare med.

– Tusen takk!

– Kan du fortelle alle oss som sannsynligvis aldri kommer til å ha en låt med i Eurovision Song Contest-finalen hvordan det er?

– Vel, 2014 har vært et veldig spennende år på grunn av det, med vanvittig mye positiv oppmerksomhet. Låten ser ut til å ha berørt mange, både i Norge og ute. Det har vært en ganske forløsende opplevelse på mange måter. Og så er det rart å se hvordan noe man har skrevet begynner å leve sitt eget liv.

 Noe som kan reise fra hjerte til hjerte

Man trenger ikke å snakke så lenge med Josefin Winther før man forstår at dette er en person som mener alvor. Som ikke gjør noe halvhjertet, og som er nærmest kompromissløs i jakten på det mest optimale resultatet. Dette vil i de fleste tilfeller handle om å komme nær noe genuint og ektefølt. Noe som kan reise fra hjerte til hjerte. Fra låtskriver til lytter.  

Du hører det i Eurovision-låta «Silent Storm» også.  Den enslige, lengtende pianofiguren i introen som klinger som et musikalsk speilbilde av tekstens kjerne: Lengselen etter en gang å bli virkelig sett av noen. Med låtens alvor, og den nærmest «Bon Iverske» fremøringen til sanger (og Josefins søskenbarn) Carl Espen, er «Silent Storm» nærmest et lite indie-opus. Et godt stykke unna «Diggy-loo, diggy-ley»:

– Sangen er viktig for meg, og det er heller ingenting tilgjort med Carl Espen. Egentlig var det ganske modig av oss å gjøre den sånn som vi gjorde. Men; jeg tror man har igjen for å være modig, sier hun med overbevisning. Og sangen har allerede reist langt.

– Jeg lar ingenting komme i veien for det jeg vil gjøre. Til tider er det ekstremt krevende, og det er lite som tilsier at det er lurt. Men jeg er stolt av det.

Modig

Modig har hun vært før også. Som da hun i en alder av 23 ga ut sitt andre album på eget plateselskap. Hun trekker nettopp også frem de første årene i bransjen da vi spør om hennes største bragd så langt:

– Jeg er stolt av at jeg debuterte som 20-åring, og at jeg tok så mye kontroll selv med alt fra låtskriving til promo. Men denne våren, med Silent Storm, har også vært en milepæl.

– Hvordan startet det hele for deg, med låtskriving og musikerdrøm?

– Det er et slags urinstinkt. Jeg spilte cello og drev med klassisk sang, og lærte det grunnleggende på gitar. Da jeg oppdaget at jeg kunne uttrykke meg gjennom å skrive sanger, kunne ingenting stoppe meg. Jeg var 13, og i de neste fem årene skrev jeg hele tiden. Det var en helt eksistensiell greie for meg.

- Jeg har et sterkt forhold til TONO. Det kan være ekstremt uoversiktlig å drive som låtskriver og artist, og det er mange som skal ha noe fra deg hele tiden. Til tider kan det føles ensomt. TONO er en trygg base. Det er ikke-spekulativt. Det er dessuten veldig rart å vite at noen jobber for mine interesser uten at jeg trenger å gjøre så mye for det, sier Josefin Winther.

– Hva er særpreget ditt som låtskriver?
– Jeg har et solid grunnlag i melodiene, som mange her i England mener høres skandinavisk ut. Jeg har mye på hjertet jeg ikke er redd for å uttrykke. Dessuten er jeg et arbeidsjern, og lever min visjon for musikken dag for dag. Jeg lar ingenting komme i veien for det jeg vil gjøre. Til tider er det ekstremt krevende, og det er lite som tilsier at det er lurt. Men jeg er stolt av det.

– Hvor finner du inspirasjonen til låtene du skriver?
– Mitt indre liv.

– Hvordan høres den den optimale låta ut?
– Som «Lover you should have come over» med Jeff Buckley, et mesterverk i singer/songwriter-verdenen.  Perfekt balanse mellom motstand og hooks.

– Nå har du gitt ut flere album, EP-er og en lang rekke singler som artist – og  hatt suksess som låtskriver for andre. Hva vil du gjøre mest fremover?

– Jeg skriver veldig mye, og de låtene jeg opplever at jeg skal gjøre selv står alltid veldig tydelig frem for meg. Men noen kan andre gjøre, og det gir meg også stor glede.  Jeg tror jeg har mange sanger med det potensialet.  Det neste store målet er likevel plate nummer tre, som jeg har jobbet med i to år, og som jeg tror blir ferdig til høsten. Jeg har lagt listen høyere enn før, noe som særlig handler om å fange en spesiell nerve i innspillingene. Jeg har forsøkt ulike produsenter. Det er nytt for meg.

– Jeg tror man har igjen for å være modig

– Ettersom vi intervjuer deg til TONO-Magasinet må vi nesten spørre deg om hva slags forhold til du har til TONO …

– Jeg har et sterkt forhold til TONO. Det kan være ekstremt uoversiktlig å drive som låtskriver og artist, og det er mange som skal ha noe fra deg hele tiden. Til tider kan det føles ensomt. TONO er en trygg base. Det er dessuten veldig rart å vite at noen jobber for mine interesser uten at jeg trenger å gjøre så mye for det.

Singelslipp med PJ Harvey-produsent

5. juni slapp Josefin en ny singel ,  produsert av ingen ringere enn Mick Harvey, PJ Harvey-produsenten og en av grunnleggerne av Nick Cave & The Bad Seeds. «Last Amends» er spilt inn i legendariske Tritonus Studio i Berlin, og er Josefines første singel på to år. Den er også et hint om hva som venter oss på plate nummer tre til høsten.  Hvordan var det å jobbe med en legende som Mick Harvey?

– Jeg spurte ham, og kunne først ikke tro mine egne ører da han takket ja. Han sa bare : «I am an artist, and I work with people I want to work with. It’s easy as that.» Det var utrolig gøy, forteller hun.

– Jeg var ganske starstruck da vi kom i studio, og hadde så lyst til å spørre om hvordan det var å jobbe med PJ Harvey og slike ting. Etter hvert kom vi inn i en sone sammen, og det var utrolig sterkt.

Opptakene ble gjort live til tape med Josefin på gitar og vokal, og Harvey på trommer.

– Vi spilte til vi var helt på samme bølgelengde, og trykket så på record.  Jeg hadde håpet at han skulle overraske meg, og ikke minst gi meg motstand – og det gjorde han. Mitt instinkt er at produsenten har en klar formening om hva som skal gjøres, for så å gjennomføre det – noe han ikke gjorde. Han tok meg derimot med inn i en åpen skapende prosess, hvor vi oppholdt oss sammen til vi kom ut på andre siden, og visste at vi var ferdige. Det var krevende, men utrolig viktig.  Jeg var veldig inspirert da jeg dro fra Berlin, og utrolig fornøyd med resultatet, avslutter Josefin.

Og låta kan du høre her:

iTunes: Last Amends
WiMP: http://wimp.no/album/30408096
Spotify: Last Amends

Legenden Mick Harvey og Josefin i Tritonus Studio i Berlin.
Legenden Mick Harvey og Josefin i Tritonus Studio i Berlin.

 

Slik ble låta til: «Crown Imperial Song»

Tekst: Kai Lofthus

Gnisten til Welds øyeblikkelige klassiker «Crown Imperial Song» – innspilt for 20 år siden – ble tent en søndag kveld i Moss i begynnelsen av 1993.

Journalisten og musikeren Jørn Johansen hadde overvært en konsert med Avslørte Bondepiker på Kråkereiret. På det tidspunktet hadde Johansen (tidligere gitarist i Major Maraccas) spilt i noen måneder med trommeslager Rune B. Johnsen og bassist Stig Jøraholmen (begge tidligere i the Cosmic Dropouts). Men de hadde ennå ikke funnet noen vokalist til bandet sitt. Etter konserten, mens han gikk over kanalbroa hjem til Jeløya, begynte han å nynne på det som skulle bli en melodi han forestilte seg kunne passe vokalisten i bandet han hadde sett og hørt; 16-årige Vibeke Saugestad. Og han fortsatte å jobbe med låta utover kvelden. Fra idé til ferdig komposisjon tok det to uker.

– Det var en umiddelbar reaksjon på å høre Vibeke synge, forteller han. – Melodien ble lagt i F#, som føltes ganske riktig med stemmen hennes. Både tittel og refrengteksten ble lagd samme kveld. Vers og refreng var det som kom først, og deretter teksten i løpet av noen dager. Riffet som den åpner med kom et par uker senere. Låta kom veldig lett på plass, og jeg er veldig glad for at den ble beholdt så enkel som den er. Tempoet er duvende, og låta har et akustisk preg.

Etter at tekst og musikk ble ferdig var det ikke mye som forandret seg med låta. Det ble spilt inn en demo senere i 1993, etterfulgt av studioinnspilling sommeren 1994 og deretter utgivelse via EMI på høsten. Det selskapets artist & repertoar-ansvarlig, Per Østmark, hadde ører og øyne godt festet på Østfold på den tiden.

saugestad_vibeke_01– Det var mye som skjedde i Fredrikstad, Moss og Halden da. Jeg var veldig opptatt av stemmer på den tida, spesielt Odd René Andersen fra Fredrikstad og Vibeke og Weld, sier Østmark. – Crown Imperial Song” er en fantastisk låt, på alle mulige måter. Den var alt en A&R kunne ønske seg.

Bandet fikk mye og svært positiv presseomtale i forbindelse med utgivelsen av debutalbumet «Natural Tools», blant annet i Beat, VG og Dagens Næringsliv. Singelen var også med på Absolute Music 11 det året, mens albumet førte til at bandet ble kåret til årets nykommer under Spellemannprisen 1994.

Journalist og musikkhistoriker Jon Vidar Bergan kaller den for en “melodiøs og minneverdig sang og kritikerfavoritt.”

– Åpningsriffet slår an tonen for hele låta, og så durer den avgårde. Vibeke har en fantastisk stemme!
Hvordan var reaksjonen fra Vibeke og de andre bandmedlemmene da de hørte låta?

– Vi gikk inn og øvde på mange låter. Jeg kan ikke huske at denne fikk noen spesiell reaksjon. Ingen pekte den ut som en sang som hadde hitpotensial, men da den først ble spilt inn var alle enige om at den skulle bli singelen, sier Johansen.

Og låta lever fortsatt i beste velgående.

– Jeg jobber i England for tiden og hører mye på nettradio, sier han. – Jeg satt nylig en kveld og tenkte på låta. Så gikk det et kvarter og plutselig hørte jeg den på NRK P13! Det var veldig pussig. Jeg har også brukt den selv i noen familiære anledninger, blant annet i navnefesten og konfirmasjonen til datteren min. Den ble også brukt som instrumentalt postludium, spilt på orgel og gitar, da moren min ble begravet i fjor.

Hør på WiMP

Weld – Hør på Spotify

YouTube:

Vil komponere uten hinder

Tekst og foto: Kenneth Hætta

Torun Eriksen er ikke redd for å lene seg på andre i den kreative prosessen.

 – Der det trengs, få hjelp – så musikken inne i deg kommer ut, sier Torun Eriksen.

De færreste av låtene på den kritikerroste jazzmusikerens gjennomsbruddsplate Glittercardfra 2003 ble til ved pianoet, for der følte hun seg ikke ennå sterk nok. 36-åringen lagde først og fremst tekster og melodier, som ble tatt med til den tålmodige samarbeidspartneren og bassisten Kjetil Dalland for å arrangeres ut og bli ferdige.

– Jeg hørte for meg akkorder, klanger og voicinger når jeg lagde melodiene, men var ikke bevisst det helt, og liksom ikke i stand til å få det ned på et skjema. Det mange runder på leit etter riktige akkorder, der jeg satt – nei, ikke den, ikke den – ja! Den!

– Ganske hjelpeløst på en måte, men bedre enn å ikke få gjort noe. Sanger ble det, og jeg tror fremdeles at det er viktig å erkjenne hvilke styrker og svakheter man har for å ikke bli stående fast.

– Jeg vil unngå å sette opp hindre for meg selv i den kreative prosessen. Ikke fokusere på alt det jeg ikke kan eller er redd for å ikke få til, og som gjør at jeg ikke greier å skrive videre. Det er så viktig å gjøre noe ferdig – i hvert fall ferdig nok til at man ser hva det kan bli – før man vurderer om det er godt nok.

Du er en verdig låtskriver
– Videre tror jeg på å vise fram det man gjør på et eller annet tidspunkt i prosessen. Jeg har en jeg alltid viser tekstene mine til. Det er viktig at personen liker din måte. Det du trenger er ikke å bli høvlet ned, men en kjærlig og ærlig tilbakemelding.

– Det er også lurt å ikke stadig stille spørsmål ved hvorvidt man er verdig å kalle seg en låtskriver. Det er ikke vanskelig å snakke seg selv ned og langt bort. Det er så mye sårbarhet i å lage musikk. Hadde det bare vært å skrive etter en mal, ville det vært greit.

Den første låta
Vi sitter i støyen på kafeen på senteret på Holmlia i Oslo, der Torun Eriksen er bosatt med mann og to barn. Når familien har gått til ro hjemme er stereoanlegget gjerne avslått.

– Jeg elsker å lytte til musikk, men hjemme gjør jeg det i små doser av gangen – kort og intenst. Jeg har melodier her inne som jeg gjerne vil ha fred til å holde på med, sier Eriksen og peker forsiktig på seg selv.

Selv bruker hun gjerne piano i tillegg til vokal som arbeidsinstrument når hun skal skrive låter. Den første låta skrev hun på musikklinja, der hun tok timer både hos en klassisk sanglærer og hos jazzpianisten Roger Jeffs, som ba ba 18-årige Eriksen lage tekst og melodi, mens han skulle lage kordene.

– Og det ble en låt. Vi framførte den til og med. Det var en spesiell opplevelse å ha lagd noe selv. Og det satte meg i gang som låtskriver.

– Når jeg ser tilbake er noe av det viktigste som skjedde med meg at jeg gikk fra å bare høre for meg andre når jeg skrev, til å etter hvert klare å kjenne igjen noe som var mitt eget. Det er fortsatt det jeg jakter på når jeg skriver og synger.

Må gynge før den synges
– Teksten er foruten fortellingen mitt viktigste rytmiske verktøy og styrer i stor grad de melodiske valgene jeg gjør, sier Eriksen.

NRKs anmelder har beskrevet tekstene hennes som «skarpe og dype, bildene presise, morsomme og uutgrunnelige på samme tid».

When Edgar sings the anger of a thousand hearts dissolves. His own heart comes alive and let his body feel its pulse.  And to this blend of beat and voice no one remains immune. And for a moment even Edgar’s face turns mild and seems less filled with gloom(fra Edgar’s Blues, 2010).

– En tekstlinje må først og fremst gynge når den snakkes – før den blir sunget. I tillegg må den balansere mengden ord og informasjon. Her kan teksten både virke alene og sammen med musikken. Innholdsmessig er dette et forsøk på å beskrive et lite øyeblikk som skaper store endringer i mange, men som har et snev av ufrivillighet og overraskelse ved seg, og som ingen har helt kontroll på – aller minst personen det handler om. Når jeg synes jeg klarer å få tydelig frem også det som ligger mellom linjene blir jeg fornøyd.

Artikkelen forts. under bildet

Torun Eriksen (Foto: Kenneth Hætta)
Torun Eriksen (Foto: Kenneth Hætta)

 Selvtillit
– Jeg tror det kan gi resultater å tørre å lage den musikken man har lyst til uten å prøve å forutse om det vil falle i god jord hos lyttere. Det må gjerne selge, jeg ønsker å nå ut til så mange som mulig, men uten å la meg styre av hva jeg tror må til for å oppnå dette. For meg er det viktig å ha et uforstyrret fokus. Ved å ikke gardere seg og heller lage det man intuitivt har lyst til kommer forhåpentligvis personligheten mest fram.

– For min del handler det mye om å ha selvtillit og tro på seg selv, og å gå for det som kjennes riktig.

Det tror hun de som er nye kan ha godt av å få vite.

– Det er viktig for ferske låtskrivere å vite at de som er rutinerte, og som i deres øyne har lykkes og fått det til, strever i vei de også, med opp- og nedturer gjennom skriveprosessen. Det er del av det å lage musikk. For utholdenhetens del hjelper det å ha erfart at man kommer i mål, men sårbarheten man kan føle på når man prøver å skape noe tror jeg er like sterkt tilstede hos alle.

Stemmen leder vei
– Fremdeles er det i stor grad slik at jeg synger meg fram til melodiene jeg velger å bruke. Sammen med teksten leder stemmen vei. På øving vises de fram til bandet ved å klappe og synge. Men med årene har jeg blitt mer selvstendig når jeg skriver, og har trent meg opp til å følge ideene mine lenger ut.

Mellomspillet på PassagePassage From The Past fra 2010, ifølge VG platas beste låt, hvor Eriksen uten tekst synger unisont med pianoet, kunne hun ikke lagd da hun var yngre, tror hun. I dag har hun også blitt mer vågal når det gjelder helhetlige tanker om arrangement.

– Jeg prøver å strekke meg litt og litt mer hver gang jeg skriver, for mye handler om å utfordre seg selv og ikke være redd for å lande med hodet først. Samtidig arbeider jeg slik det er naturlig for meg. Jeg begynner for eksempel aldri med helheten og går innover. Jeg mister oversikten. Kanskje er jeg en typisk ikke-produsent. Jeg jobber innenfra og ut. Men igjen, man skal aldri si aldri. Om et antall år kan det hende jeg behersker det motsatte.

Det meste kan læres
– Det er ikke slik at man enten kan noe eller ikke kan noe. Det går an å øve seg opp til å bli en låtskriver som stadig utforsker nye områder innenfor sin egen skriveprosess, tror Eriksen.

Nå skriver hun på låter til et nytt album.

 Telemarkingens siste plate, Visits, inneholder bare covere.  Etter å ha gitt ut tre album med egenskrevet materiale, samt juleplata Sanger For Glede Og Fred sammen med Frøydis Grorud, tolker Torun denne gang et knippe allerede kjente låter – opprinnelig framført av artister som Glen Campbell, Prince, Tom Waits, Coldplay, D’Angelo og Pink Floyd.

– Jeg hadde så lyst til å tolke andres låter og historier denne gangen. Men jeg gjorde det også for å finne inspirasjon for å fortsette å jobbe med mitt eget.

Kåre Viruds blues

Fra TONO-Nytt, nr 2 – 2013

«Vi skulle stå i krysset hvor Johnson lærte blues», synger Kåre Virud på Spellemannsprisvinneren «Ild & Vann». Men selv om bluesen er sjela i mye av musikken til Kåre Virud, er han for rastløs til å bli for lenge på samme sted.

 Kåre Virud er like ofte innom reggae, rock, soul og visesjangeren som bluesen, men den dypblå nerven er alltid der. Virud fant både bluesen og sin første gitar til sjøs på 60-tallet, og det Virud gjorde på debutplaten i 1974, som ingen hadde gjort før ham, var å synge blues på klingende norsk. Virud har blitt kalt Norges fremste bluesambassadør. Han mener det er ufortjent:

– Det er mange som rendyrker bluesen mer enn meg, påpeker han. Notodden Bluesfestival har like fullt gitt ham æresprisen, han har en Spellemannsprisvinner i sjangeren og Rita Engedalen kaller ham «bluesmann». Så da sier vi det sånn. Kåre Virud er bluesmann.

Dylan og Norsk Utflukt
Men også Bob Dylan har satt spor hos Virud. Sammen med dikteren Jan Erik Vold ga han ut to plater med Dylan-tekster på norsk (1977 og 1981). Senere har han markert seg med Norsk Utflukt, hvor en annen ordkunstner skriver tekstene: Lars Saabye Christensen. Bandet ga senest i høst ut albumet «Long Distance call». Parallelt har det kommet plater fra «Kåre Virud Band». Alt i ulike blåtoner.

– Blues er legendenes musikk, hvor er Kåre Viruds veikryss?
– Jeg har ikke lært noe av Nøkken, men jeg jeg har aldri blitt kvitt den opplevelsen jeg hadde da jeg var 11-12 år og hørte «Heartbreak Hotel» første gang, uten å vite at det var en blues.

Virud om låtskriving

– Fortell om veien frem til låta «sitter»
– En ferdig tekst er et greit kart å begynne på for å finne en stemning. Jeg leter meg fram ut fra teksten, og forsøker å finne et gitarriff og en gitarlyd. Jeg har en Mac, men bruker en 8 spors kassettspiller når jeg skriver. Tekstene er ikke tradisjonelle bluestekster, men er ofte i det blå hjørnet.

Jeg har en Mac, men bruker en 8 spors kassettspiller når jeg skriver.


– Folk kjenner seg igjen i sånt?

– Ja, jeg har oppdaget at enkelte gjør det. De fleste kan kjenne seg igjen i en eller annen bluestekst.

– Velger du temaene først, eller lar du det flyte fritt og finner temaet underveis?
– Jeg starter oftest med en språklig «hookline» jeg synes er god. En opplevelse eller noe jeg vil si noe om, og så skriver jeg rundt det. Men jeg skriver sjelden låter med mye tekst.

– Er det noe mystisk over låtskriving?
– Når ting kommer veldig fort har jeg den «hvor i all verden kom den fra»-opplevelsen. Alle låtskrivere har hatt den. De øyeblikkene… da er det noe mystisk over det. Inspirasjonen kommer ofte fra ting jeg opplever, og som det kan være fint å si noe om. Jeg er et bymenneske, og det høres nok på platene. Jeg liker å blande inn ting som skurrer litt.

– Det er veldig tøff lyd på plata «Ild & Vann» fra 2005 …
– Ja, synes du det? Det er jeg veldig glad for å høre.

Til orientering: «Ild & Vann» varierer på typisk rastløst Virud-vis mellom reggae, rock, viser og blues. Lyden er organisk, analog og rufsete. Tremologitarer, hammond- og pumpeorgler, lyden av rom. Rør-preamper som går i rødt. Og midt i all den musikalske leken: Viruds varme og hese, men fortsatt unge, stemme.

– Jeg liker uforutsigbare ting. På Aretha Franklins «Live at Fillmore West» hører du en Fender-forsterker som ikke er helt jorda. Det er så fascinerende! Da er du på scenen sammen med bandet.

– Hvordan har Notodden formet låtskrivingen din?
– Når du vokser opp på et lite, isolert sted skriver du musikk som handler om å komme seg unna så fort som mulig. Men jeg har fortsatt et sterkt forhold til byen, og har flere låter om å komme tilbake og å se den med nye øyne.

– Er det låter du er spesielt stolt av?

– Det er noen som peker seg ut. Låtene fra den første plata spilte jeg ikke på mange år, men jeg har plukket dem opp igjen med Kåre Virud Band. Mange ser ut til å like dem, og det har vært en ålreit oppdagelse.  En låt som «Ville bare se byen din» handler om å dra for å besøke noen som ikke var der. Sånne temaer går ikke ut på dato.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

 

Kåre Virud fra baksiden av omslaget på debutplaten fra 1974. (Foto:Torstein Vegheim)
Kåre Virud fra baksiden av omslaget på debutplaten fra 1974. (Foto:Torstein Vegheim)

– Hvordan står det til med norsk musikk for tiden?
– Før sa man at noe var «bra til å være norsk». Nå er det imponerende bra musikk innen alle sjangre. Jeg er nesten glad jeg ikke er 19 år i dag, og skulle markere seg i dette landskapet. Men jeg savner å høre mer norskspråklig musikk. Jeg er egentlig ikke så opptatt av hva andre gjør, men om jeg skulle ha sunget mine låter på engelsk ville jeg slitt med å føle at jeg kommuniserte. Jeg har et band i Brasil også, og der spiller vi mine norske låter. Ingen skjønner et ord, men det fungerer.

– Blir aldri ferdig
– Hvordan oppstår de gylne øyeblikkene i musikken?
– Når jeg spiller med bandet, og det av og til kommer glimt hvor alt er riktig. Hvordan sånt oppstår veit jeg ikke. Men jeg kan også ha de øyeblikkene hjemme når jeg jobber med 8-sporsopptakeren.

– Hva slags prosjekter jobber du med for tiden?

– Vi kom ut med en ny Norsk Utflukt-plate tidligere i høst og vi skal på turne fra februar. Jeg spiller også med Kåre Virud Band, og har også et par andre prosjekter gående.

– Hva er det ved musikk du aldri blir ferdig med?
– Musikk har vært noe av det viktigste i livet mitt siden jeg var barn. Det er ikke noe man slutter med. Jeg er glad for at jeg fortsatt kan ta spilleoppdrag.. Det har blitt noen begrensninger rent fysisk i hendene, men jeg har lært meg nye måter å spille på. Men nei, jeg blir aldri ferdig med musikken.


To om Virud:

Rita Engedalen, Norsk bluesdronning: Kåre Virud er en veldig viktig låtskriver, musiker og artist for det norske bluesmiljøet, musikkmiljøet generelt og ikke minst for Notodden. Han har vist at blues på norsk er mulig, og det på en veldig spesiell og unik måte.Rita Engedalen:
Kåre Virud er en veldig viktig låtskriver, musiker og artist for det norske bluesmiljøet, musikkmiljøet generelt og ikke minst for Notodden. Han har vist at blues på norsk er mulig, og det på en veldig spesiell og unik måte.

 

 

 

 

Lars Saabye Christensen: Etter å ha samarbeidet med Kåre Virud i mer enn tredve år, siden vi møttes fra hver vår kant i bluespoesiens norske mysterier på slutten av syttitalet, og fra 1992 i Norsk Utflukt, er det bare dette å si: Virud er gitarens uforlignelige og utvilsomme gentleman. Du hører det er ham allerede når han åpner gitarkassa. I hans tone ligger summen av alt han har hørt pluss det som gjør lyden enestående: hans eget fingeravtrykk på strengene. Virud er i besittelse av en av bluesens fremste og mest underkjente egenskaper: disiplin. Hva er blues? Erfaring multiplisert med feeling. Og så synger han så jævla bra. Og så har han laget noen sanger som for lengst burde vært folkeeie. Hva mer? Og så er han en god venn. (Foto: Hans Jørgen Brun)Lars Saabye Christensen:
Etter å ha samarbeidet med Kåre Virud i mer enn tredve år, siden vi møttes fra hver vår kant i bluespoesiens norske mysterier på slutten av syttitalet, og fra 1992 i Norsk Utflukt, er det bare dette å si: Virud er gitarens uforlignelige og utvilsomme gentleman. Du hører det er ham allerede når han åpner gitarkassa. I hans tone ligger summen av alt han har hørt pluss det som gjør lyden enestående: hans eget fingeravtrykk på strengene. Virud er i besittelse av en av bluesens fremste og mest underkjente egenskaper: disiplin. Hva er blues? Erfaring multiplisert med feeling. Og så synger han så jævla bra. Og så har han laget noen sanger som for lengst burde vært folkeeie. Hva mer? Og så er han en god venn. (Foto: Hans Jørgen Brun)

Artikkelen er hentet fra TONO-Nytt, nr. 2-2013

Jakter på magiske øyeblikk

Fra TONO-Nytt, nr 2-2013

Den store fortellingen oppstår gjerne når Magnus Beite komponerer enkelt.

Tekst og foto: Kenneth Hætta

– Jeg drives nok av jakten på de magiske øyeblikkene. De kan dukke opp når jeg skriver – for det er jo det jeg vil gjøre – skrive musikk jeg selv liker. Eller når vi setter musikken sammen med bilder, lydeffekter og dialog, sier Magnus Beite – opphavsmannen til musikken i blant annet Knerten Gifter Seg, Arme Riddere og Blåfjell-filmene.

Glimtene kan også komme under opptak i studio, når femti musikere i London Metropolitan Orchestra gjør sitt ypperste og spiller på dyrebare instrumenter med innlevelse. Og i sluttmiksen eller i kinosalen, når verket hans sitter med bildene på lerretet, filmen forteller som den skal, og salen fylles.

– Plutselig er det noe som stemmer, noe som løfter seg og blir til noe mer, mer enn noe som passer sammen. Når flere fryser på ryggen, nakkehårene reiser seg, latteren runger, eller tårene triller, så har man lykkes, sier Beite entusastisk.

Filmkomponist Magnus Beite.
Filmkomponist Magnus Beite.

Nummer én på radio i USA
Vi sitter i Rainbow Studio, der han jobber så ofte han kan. Men musikeren satser ikke på magi alene.

– Noen ganger blir det mer en arbeidsseier, man får det til å funke. Det er det man drar med seg videre til neste film. Ønsket om å gjøre det bedre enn sist. Få strykerne til å låte enda litt fetere, få orkestreringen rikere eller å få enda merjuice i actionsekvensene. Film er et stort format, med mange fortellerstemmer, og man kunne lett ha justert, endret og tweaket seg langt inn i neste tiår om man ikke hadde hatt deadline.

Ved siden av filmkomponeringen jobber 39-åringen som låtskriver og produsent.  I 2008 opplevde Beite å ligge øverst på Billboard Hot100 med Ne-Yos Closer, som var den mest spilte sangen på radio i USA. Låten skrev Beite sammen med Stargate, Bernt Rune Stray og artisten selv. Han har også skrevet låter for Mary J. Blige, Jessica Simpson og Kelly Rowland.

– Et av få fellestrekk mellom å lage filmmusikk og låtskriving er at man må lage noe som er tydelig. Noe som er foredlet på et vis, og strengt regissert. Jeg tror det var Hellstrøm som sa at det skulle være maks tre toppings på en pizza. Ikke for mange ting på en gang.

Fascinert av studiomusikere
– LA-miljøet med høyt produksjonsnivå og tilgang på de beste musikerne innenfor alle stilarter, har alltid fascinert meg. Der kan du i prinsippet spille inn popmusikk, klassisk, filmmusikk og jazz på samme studiosession. Musikerne er så erfarne, allsidige og profesjonelle, og konkurransen er så hard at de behersker alt. Jeg elsker den byen, sier han.

Etter endt musikklinje på Gjøvik og noen år som utøvende freelancer i Oslo, merket Beite at det var studio og film som fristet mest.  University of Southern California ble blinket ut. Privattimer i komposisjon hos Henrik Hellstenius og gjestestudent-status hos Jon-Roar Bjørkvold på universitet og Olav Anton Thommessen på musikkhøgskolen kvesset knivene nok. Til kona Hildes forbløffelse kom han inn på studiet Scoring for Motion Pictures and Television.

 

Magnus Beite, TONO-medlem siden 1993, er en av landets "hotteste" filmkomponister. Her med Jan Erik Kongshaug i Rainbow.
Magnus Beite, TONO-medlem siden 1993, er en av landets «hotteste» filmkomponister. Her med Jan Erik Kongshaug i Rainbow.


Vel hjemme i Norge ventet kortfilm og reklamearbeid, før han i 2005 fikk sin spillefilm-debut med Izzat. Siden da har Beites fulltidsjobb vært filmkomponist, i tillegg til låtskriving for det internasjonale markedet når han har tid. Tidligere delte han studio i Oslo med Espen Lind og Amund Bjørklund.

– Filmmusikk er bestillingsverk. Der vet du at musikken blir brukt, nesten alt du lager blir utgitt. I pop-bransjen, som låtskriver, er det omvendt – det aller meste av det du lager blir aldri brukt. Men av og til smeller det. Det er et kick. Da kan man leve en god stund på én fulltreffer, både når det gjelder motivasjon og lønn.

– Filmkomponisten er en ensom mann, jeg tenker at det kan ligne på å være forfatter. Å kaste ball med andre låtskrivere i studio gir meg en drive, og blir mer og mer viktig for meg. Etter å ha levert et filmscore på 70 minutter er det befriende å jobbe med låter på tre og et halvt.

For mye på en gang
– Første gang man skal skrive til film er det fort gjort å gjøre for mye på en gang, skrive musikk som låter bra helt til du kommer i miksen, der dialogen skrus opp og lydeffektene skal komme igjennom. Mye av musikken som ligger under dialogen er mikset relativt lavt, og hvis den er for kompleks kan den fort virke uklar og rotete. Det kan igjen føre til at den mikses enda lavere.

beite4

– Til slutt blir det bare bakgrunnsstøy, og musikken ender kanskje med å blir tatt helt ut, eller å bli byttet ut. Det er viktig i denne jobben å fortelle rent, og fortelle én ting av gangen.

– Å lage musikk til en film tar den tiden du har. I snitt er det kanskje snakk om en tre måneders tid på en spillefilm, fra start til mål. Det er jobbing under press. Det koker fra klippen er låst til min deadline, sier Beite.

Med filmen ferdig klippet møter Beite regissøren og ser igjennom filmen i detalj. Her fokuseres det på ønskede fortellinger, hvor man ønsker musikk, og om regissøren har ønsker om å knytte musikalske temaer til noen bestemte personer, steder eller hendelser. Etter regissørens godkjenning av den komponerte musikken i form av demoinnspillinger, venter orkestrering og stemmeskriving. Som regel med symfoniorkester, av og til bare strykere, og en sjelden gang mindre besetninger eller bare et par solister.

Men han har allerede arbeidet med filmen over en tid.

Idé-sky
Tidlig i en filmjobb får Beite ofte se noen enkeltscener eller en grov klipp som en slags igangsetter.

– Jeg får ofte ganske umiddelbart en slags idé-sky, en forestilling i hodet av hvordan musikken til akkurat denne filmen skal låte. Jeg er opptatt av at hvert prosjekt skal ha sin smak, sitt konsept, en egen klang. Jeg lager meg deretter en palett av lyder og liste over hvilke live-elementer jeg trenger for å komme fram til målet. I denne fasen begynner ting å surre i hodet mens filmen fortsatt er på klippebordet, og uten at jeg begynner å jobbe scene for scene. Kanskje gjør jeg noen enkle opptak som er mer atmosfæriske og stemningssettende, enn tematiske. Temaene kommer ofte i neste fase. Det hender av og til at jeg lager noen retningsgivende temaer eller musikkstrekk, basert på minnet mitt av førsteinntrykkene jeg fikk da jeg så det første materialet fra filmen.

For ham er førsteinntrykket viktig å bruke til noe.

– Jeg liker aldri å se ting for mange ganger, da føler jeg at jeg blir sløvere og mister noe av det kreative overskuddet.

beite6Lillehammer framfor LA
Jerry Goldsmith, John Williams, Thomas Newman og James Newton Howard er filmkomponister Beite gjerne trekker fram. Han tror at nivået er på vei opp hjemme på berget, både hva gjelder filmer og filmmusikk.

– På få år har Norge blitt satt på det internasjonale kartet. Det er ikke mange år siden vi satt i studio og lurte på hvordan svenskene klarte å være en del av den internasjonale bransjen. Nå er Norge der også, og det er en motivasjon for oss som jobber med dette.

Utvilsomt vil det bli skapt både korte og lange komposisjoner i åsen på Lillehammer de neste årene. Hit har Beite flyttet sammen med ektefellen og tre barn. Øverst i lia bygger Beite det han kaller et fem stjerners musikkstudio.

– En kollega av meg som var med opp på tomta i forrige slo fast at dette ble Norges beste studio. Det vet jeg ikke, men beliggenheten er i hvert fall fantastisk, i stille omgivelser, med panoramautsikt. Siden jeg har valgt en så grisgrendt beliggenhet, fant jeg ut at jeg måtte kompensere ved å kunne tilby folk fine gjesterom og et komplett og moderne studio, og det ser ut til å bli enda bedre enn jeg forestilte meg.

Arkitektene Jensen & Skodvin har i samarbeid med Munro Acoustics i London tegnet Beites hjertebarn, som får ett større liverom, og fire separate, flytende innspillingsrom.

– Verden har blitt liten. Du kan nå sitte på landet og sende musikk til hvor som helst i verden, uten at folk er opptatt av hvor den er laget.

 

Beite om filmmusikken:

Izzat

Izzat (Foto: Filmkameratene AS/Erik Aavatsmark) - Vi ønsket at dette skulle være en actionfilm og ikke noe tungt drama. Der jobbet jeg mye med perkusjon og rytmiske elementer, blant annet tablas. Vi ønsket en etnisk knekk på musikken, da deler av handlingen foregår i Pakistan, og brukte indisk Bansuri-fløyte som jeg pitchet ned en oktav for å få en feitere og litt dristigere tone.
Izzat (Foto: Filmkameratene AS/Erik Aavatsmark)
– Vi ønsket at dette skulle være en actionfilm og ikke noe tungt drama. Der jobbet jeg mye med perkusjon og rytmiske elementer, blant annet tablas. Vi ønsket en etnisk knekk på musikken, da deler av handlingen foregår i Pakistan, og brukte indisk Bansuri-fløyte som jeg pitchet ned en oktav for å få en feitere og litt dristigere tone.

 

Fritt Vilt
Fritt Vilt (Foto: Fantefilm/SF Norge) - Skrekklydene, de harde og dissonante delene, fant jeg først og fremt i orkestereffekter, kombinert med samples av glass spilt med fiolin-bue og vokal-effekter. Med denne paletten forsøkte jeg å få håret til å reise seg når de skulle. Hovedpersonen Jannicke ønsket jeg å bygge litt som heltinne, i form av å bruke action-perkusjon i noen scener, samt horn som gjerne forbindes med heroisme. Men det viktigste i sjangeren er timing. Når introduserer du hva, og hvor mye drar du på. Et tidels sekund kan snu om på mye. Etter at alt var spilt inn satt vi timevis i miksen og flyttet frem og tilbake på musikk, pust og lydeffekter for å få ladet spenningen riktig i hver scene, men også med fokus på forløp og oppbygning.
Fritt Vilt (Foto: Fantefilm/SF Norge)
– Skrekklydene, de harde og dissonante delene, fant jeg først og fremt i orkestereffekter, kombinert med samples av glass spilt med fiolin-bue og vokal-effekter. Med denne paletten forsøkte jeg å få håret til å reise seg når de skulle. Hovedpersonen Jannicke ønsket jeg å bygge litt som heltinne, i form av å bruke action-perkusjon i noen scener, samt horn som gjerne forbindes med heroisme. Men det viktigste i sjangeren er timing. Når introduserer du hva, og hvor mye drar du på. Et tidels sekund kan snu om på mye. Etter at alt var spilt inn satt vi timevis i miksen og flyttet frem og tilbake på musikk, pust og lydeffekter for å få ladet spenningen riktig i hver scene, men også med fokus på forløp og oppbygning.

 

Gåten Ragnarok (Foto: Fantefilm fiksjon/Nordisk film distribusjon) - Det var viktig at åpningen fortalte at dette skulle bli en spennende reise som det skulle være gøy å bli med på. Musikken skulle leve med karakterene på deres ferd, men samtidig ha en dystrere side som sa noe om den underliggende faren de var utsatt for og nærmet seg. Utfordringen vi jobbet mye med her, var omkring hvor myedarkness man skulle fortelle om, før karakterene i filmen faktisk visste at reisen varlig. Resultatet ble en kombinasjon av elektroniske klanger, orkestereffekter og et mer full-orkestralt preg for eventyret.
Gåten Ragnarok (Foto: Fantefilm fiksjon/Nordisk film distribusjon)
– Det var viktig at åpningen fortalte at dette skulle bli en spennende reise som det skulle være gøy å bli med på. Musikken skulle leve med karakterene på deres ferd, men samtidig ha en dystrere side som sa noe om den underliggende faren de var utsatt for og nærmet seg. Utfordringen vi jobbet mye med her, var omkring hvor myedarkness man skulle fortelle om, før karakterene i filmen faktisk visste at reisen varlig. Resultatet ble en kombinasjon av elektroniske klanger, orkestereffekter og et mer full-orkestralt preg for eventyret.
Her er klipp fra Magnus i aksjon. Fra innspillingen av musikken til tre av hans filmoppdrag:

«Knerten gifter seg»

«Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn»

«Julenatt i Blåfjell»

 

Artikkelen er hentet fra TONO-Nytt nr.2-2013, utgitt i uke 50/2013.