Han har manøvrert innenlandsk reggae til herredømme på hitlistene. Gebrokne norske tekster med fornorsket musikk har vært oppskriften på suksess for Philip Boardman og mannskapet bak Admiral P.
/ 28/05/2014 / kodeksFra TONO-Nytt nr. 1 – 2013
Han har manøvrert innenlandsk reggae til herredømme på hitlistene. Gebrokne norske tekster med fornorsket musikk har vært oppskriften på suksess for Philip Boardman og mannskapet bak Admiral P.
– Det er amazing, sier Philip Boardman (30), bedre kjent som Admiral P, bak mørke solbriller. Han har kjørt hit til Oslo fra Askim, hvor han lever familieliv mellom seilasene. En fullbooket festivalsommer står for tur fra nord til sør med et band på ni mann. – Suksessen har vært overraskende, if you know what I mean, sier Boardman og retter på rastaflettene.
Med flere store hits på samvittigheten har en alltid lyttende manager og bookingansvarlig Daniel Langleite i Knirckefritt det travelt på smartphonen på nabobordet. To år har gått siden slippet av Admiral Ps «Spinnvill», som slo godt an blant «de nærmeste», og «Snakke litt», som ble en landeplage. I sommer slippes låtene «Skakke gi opp», «Dama mi», «Afrikansk vin» og «Sommeren». Et album er også på vei. Det skal inkludere fjorårets «Kallenavn », som i likhet med «Snakke litt» ble Spellemann-nominert til årets hit.
– Det begynte med at vi for noen år siden spilte mye rundt om i landet med mitt soundsystem, reggaekollektivet Jah Ark Manifest, for et undergroundspublikum. Vi freestylet for å komme opp med noe nytt, hadde likevel ingen plan om å få hits i det hele tatt. Fett om det kom, men vi lagde bare musikken for oss selv. Kasimba sang allerede på norsk, jeg syntes det låt ganske amazing. Jeg tenkte at det norske folk kan synes reggae, og enda med norske tekster, kan være kult. Svenskene gjør det, danskene gjør det, hvorfor ikke nordmenn?
Boardman fikk rett. «Snakke litt» med sitt fengende refreng oppgis å ha solgt til tretten ganger platina. Anmelderne skrev om musikk som tiner ditt hjerte og gir deg positive vibrasjoner. Boardman stilte i admiralsuniform på bransjefestene. Reggae ble hovedstrøm for første gang siden far sjøl & The Wailers kom fra Jamaica for å gjeste berget på 70-tallet.
– Etter å ha vokst opp i Afrika er jeg vant til å være annerledes, sier Boardman.
– De trodde kanskje Admiral P kødda med språket, sånn som Ravi gjorde, men skjønte at han ikke er norsk, kommer fra Zambia og faktisk snakker slik. Det har kanskje gitt en ekstra kredibilitet til musikk og tekster, skyter manager Langleite inn.
– For å bedre flyt tar jeg med engelsk i tekstene også. For meg er norsk andrespråk. Som tenåring i Zambia brukte jeg engelsk. Skrev ikke da, men rappet andre sine lyrics og lekte kul. Hørte på mammas samling av reggae-plater. Da jeg kom til Norge i 1995 tok jeg nytte av tilbudene landet har – som fritidsklubb, dans og DJ-ing. Ungdommens kulturmønstring ventet, og Philip Boardman meldte seg på, skrev og framførte sine første låter på engelsk som 16-åring. Han ville ikke lære seg norsk med en gang. Det har ført til at han i dag nærmest har utviklet et eget kreolspråk, som han tror kan være grunnen til at han også har et svensk publikum. (Saken forts. under bildet)
Da «Kallenavn» ble listet på svensk P3 var det første gang for en norskspråklig låt siden 1980-tallet, skyter manageren inn.
– La det swinge, la det rock’n’roll, sier Langleite.
– Lenge siden det, da, det er ikke mange av oss. Det var ganske stas å høre at jeg klarte å krype meg inn på svenskene, sier Boardman.
Kan det hende at svenskene har lettere for å forstå et blandningsspråk enn norsk?
– Ja, det vil jeg tro. Det kan bli lettere fordi det er gebrokkent, eller forenklet, i stedet for å make it so difficult, I don’t know. En kompis av meg sa at vi forstår svenskene, men svenskene har vansker med å forstå oss.
I bunn for hver enkel Admiral P-tekst ligger alltid et konsept.
– Ofte får jeg inspirasjon av å høre en rytme og lager en melodi etter å ha avgjort konseptet – hva jeg skal synge om. Skal jeg motivere? Skal jeg synge om en dame – this lady, hun er dama mi, ikke sant? Skal jeg synge om hvor vanskelig det er? Jeg må føle det.
I hovedstaden Lusaka i Zambia har Admiral P nylig åpnet studioet Zedway, sammensatt av ordene Zed fra slang for Zambia og way fra Norway. Artisten vil knytte bånd mellom fattige Zambia, hvor de fleste lever av selvbergingsjordbruk, og Norge.
– Jeg prøver å få connecta de to landene. Jeg ønsker å få ut mye musikk derfra, gi folk en sjanse. Også vil jeg hente artister herfra og ta med dit. Det er så mye talent i Zambia, ikke sant, men mulighetene er så små.
Inne i lite studiokollektiv ved Sofienbergparken sitter Carl Hovind med et par overdimensjonerte svenskimporterte Genelecmonitorer nærmest i ansiktet. Han styrer de musikalske spakene når det er tid for sjøsetting av en ny Admiral P-slager. I bakhodet ligger alltid spørsmålet: Hvordan få nordmenn til å elske en musikkultur med opphav i det karibiske hav?
– Admiral P er reggae med en fornorskning, sier Hovind. – Innpakningen må være tilpasset det folk er vant til å høre her. Reggae er generelt bassbasert, og det er noe som eksempelvis ikke gjør seg så bra på norsk radio. Også er det viktig at tekstene ikke fremmedgjør, at innholdet ikke blir for ukjent for publikum. Språkbruken kan bli for særpreget, og temaer som undertrykkelse, frigjøring, eksodus og rastafari-troen kan være vanskelig å identifisere seg med fordi vi har det ganske bra i Norge. Ofte hører jeg hip-hopere som om- P 6 7 P trent forteller hva de gjorde på lørdag kveld med kompisene. Da begrenser du hvor mange som gidder å følge med på hva du sier.
Admiral P er med på å dekke en etterspørsel i den norske musikkfloraen, tror produsenten som tidligere arbeidet med hip-hop. – Jeg mener at det var et behov for mer reggae i Norge nå. Hip-hop som sjanger ble etter hvert spaltet, enten undergrunn og liksom «holde det ekte», eller å gå videre og forandre på soundet for å få det ut til massene, slik som Erik og Kriss og Karpe Diem. Vår reggae har en urban innfallsvinkel, og den nye generasjonen med flerspråklig bakgrunn gjør at behovet for urbanmusikk i Norge nå er større enn noensinne. Jeg så at det var et slags vakuum som oppsto, sier Hovind.
Han dobbeltklikker på Cubase-ikonet for å gi en forsmak på låter under arbeid. Trykket er så høyt at det fysisk kan merkes, slik det må være for å høre om dancehall funker på klubb, forteller produsenten:
– Når Bob Marley ble lansert i Europa av Chris Blackwell var det som rockestjerne. Det finnes vel ingen sjanger med potensial for et så bredt nedslagsfelt – reggae kan passe både for bestefar og kidsa.