Det første året

Den 27. november 1928 så TONO dagens lys. Her er historien om etableringen og det første året.

«Hvorfor ble TONO til i 1928?», spør TONOs 50-års-jubileumsbok fra 1978, og svarer «hvorfor ikke?». Det lå i luften, fastslås det.

Få år før etableringen av TONO den 27.november hadde Sverige, Danmark og Finland fått sine forvaltningsorganisasjoner. CISAC, den globale paraplyorganisasjonen som i dag har 239 medlemsorganisasjoner i 121 land, var etablert i 1926. Det var også bare to år til Norge skulle få sin første skikkelige åndsverklov. Og ikke minst var NRKs forløper, Oslo Kringkastingsselskap, etablert i 1925. Musikken tok stadig større plass i samfunnet, og skapernes bevissthet om rettigheter og nye mulige fremføringsinntekter økte. For når musikken ga inntekter og verdi for andre virksomheter, var det vel ikke unaturlig at noe gikk tilbake til komponistene?

Det konstituerende møtet foregikk på kontoret til advokat Emil Stang i Øvre Slottsgate 12 i Oslo. (Bildet øverst på siden er av nettopp denne gaten i 1928). Her møttes styret i Norsk komponistforening og to musikkforleggere: Komponistene Arne Eggen, Eyvind Alnæs, Arvid Kleven, Fridthjof Kristoffersen, Tønnes Birknes og Alf Peaters, samt forleggerne Sigurd Kielland fra Norsk Musikforlag og Knut Moestue fra Norsk Notestik & Forlag.

TONO, ikke NOTO

I møtet vedtok de åtte grunnleggerne selskapets formålsparagraf: «Selskapet skal ha til formål å erhverve og utnytte retten til offentlig utførelse og gjengivelse ved mekaniske instrumenter av musikalske komposisjoner og tekster – samt for øvrig å beskytte sine medlemmers opphavsrett til sine verker».

Selskapets første lover ble vedtatt og satte blant annet kriterier for medlemskap:

«Rett til å bli medlem av selskapet har norske komponister, tekstforfattere og musikkforleggere, for så vidt styret finner at vedkommendes medlemskap er til gavn for selskapet og dets virksomhet. Under samme betingelser kan også opptas innen- og utenlandske organisasjoner av komponister, tekstforfattere og forleggere».

Det var Norsk Komponistforening som tok initiativet til selskapet. Derfor fikk også foreningen flertall i styret med fire medlemmer mot to musikkforleggere. Komponist og formann i Norsk Komponistforening, Arne Eggen ble valgt til første styreformann. Komponistkollega Finn Bø skulle senere omtale Eggen som «Onkel TONO».

Det var også Eggen som hadde ideen til selskapets navn. Han hadde først tenkt på Norske Komponister, forkortet til de to første bokstavene i ordene. «Men noko var litt for lite, og det var bedre med Norske Tonediktere, men Noto var heller ikke ideelt, og så svingte jeg på stavelsene og det ble Tono,» sa han i et intervju med Dagbladet i 1953. Og la til: «Tono er god latin og betyr jeg klinger, jeg larmer og ljomar.» Med andre ord: et godt ord for musikk.

Ny åndsverkslov på trappene

Årsberetningen for 1929 – i dag godt oppbevart i TONOs lokaler på Grønland i Oslo – beskriver det første driftsåret til selskapet, som hadde sine første beskjedne lokaler i St. Olavsgate 28-30. Tønnes Birknes hadde ledet det forberedende arbeidet med etableringen. Han tok også ansvaret som forretningsfører (administrerende direktør) i den første perioden inntil Mathieu Berckenhoff ble ansatt den 25. april. Den stillingen beholdt han i 20 år. Gjennom 90 år har TONO kun hatt seks administrerende direktører, inkludert Birknes.

Det første året var preget av tre hovedsatsinger: Å inngå avtaler med komponister for å sikre repertoar, å inngå avtaler med musikkbrukere og å arbeide for den nye loven om vern av åndsverk. Arbeidet med ny åndsverklov, som skulle erstatte Lov om forfatterrett og kunstnerrett av 4. juli 1893, var påbegynt med en komitéinnstilling til Kirke og undervisningsdepartementet i 1925 og ble vedtatt i 1930 med gyldighet fra 1. januar 1931.

60 medlemmer på et år

Ved utløpet av 1929 hadde TONO sikret seg 60 medlemmer, og Oslo Kringkastingsselskap og Filharmoniske Selskap var de første selskapene i TONOs etter hvert rikholdige kundeportefølje. Oslo Kinematografer fulgte like etter. Man var fortsatt i forhandlinger med Harmonien og Bergen Kringkastingsselskap, avtaler som ble inngått året etter.

Årsberetningen fra 1929 viser at man gikk frem med en viss fintfølelse: «… videre enn til de her nevnte institusjoner har styret ikke villet gå for ikke å risikere å skape en ugunstig stemning imot den nye lov». For det var viktig
å få landet denne loven. Utkastet utgjorde, i følge årsberetningen, « … et overordentlig fremskritt fra de hittil gjeldende tilstander. Den vil således gjøre det mulig for Tono å avslutte («inngå», red.anm) avtaler vedrørende all kafémusikk, kinomusikk og privat konsertmusikk».

Videre var TONO i 1929 preget av arbeid med å knytte internasjonale forbindelser. Det ble inngått medlemsskap i CISAC og gjensidighetsavtaler med selskapene i Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Polen, Tsjekkoslovakia, Holland, Sveits og USA. Inntil videre var de franske, østerrikske, italienske og engelske organisasjonene representert gjennom svenske STIM. Alt i alt konkluderte TONO i 1929 med at man representerte fremførings-
rettighetene for praktisk talt all rettighetsbeskyttet musikk i Norge.

Sterk og rask vekst

Selskapet ble raskt en viktig inntektskilde for komponister. Bruttoinntektene i 1929 var på kroner 17 992,13. Men nyetableringer koster. Utgiftene beløp seg til nesten halvparten av inntektene: 7 709,84 kroner. TONOs lover slo fast at det skulle settes av midler til et understøttelsesfond for norske komponister og deres etterlatte, og det første årsresultatet gjorde det mulig å sette av 1000 kroner til dette. Til fordeling ut til komponister ble det avsatt kroner 9 000 med utbetaling i mai 1930.

Den nye åndsverkloven skulle vise seg å gi den effekt grunnleggerne håpet på. På dette grunnfjellet kunne TONO bygge fremtiden. Kombinert med flittig forhandlingsarbeid, økte TONO bruttoinntektene til 33 377,72 kroner i 1931 og deretter til 68 730,65 i 1932.