Polaris-samarbeid for fremtiden

De tre søsterselskapene Koda, Teosto og TONO har siden 2013 formalisert sitt samarbeid i selskapet POLARIS AS. – Samarbeidet ruster oss for fremtidens utfordringer, sier administrerende direktør i TONO, Cato Strøm.

De nordiske forvaltningsorganisasjonene har samarbeidet tett siden 1920-tallet. Det felles eierskapet av NCB, for lisensiering av mekaniske rettigheter og synkronisering, er et eksempel. Et annet er felles utvikling av systemer for verksdokumentasjon, rapportering og distribusjon, noe selskapene gjorde for første gang på 90-tallet. Samarbeidet har gjennom tiårene vært verdifullt for selskapene med tanke på kostnader, effektivitet og kompetansedeling.

Effektivitet, kostnadsreduksjon og kvalitetsheving

Fra 2007 ble samarbeidet mellom TONO og Koda tettere, særlig omkring felles rapporterings- og distribusjonssystemer. Med etableringen av Polaris Nordic i 2013 kom også Teosto inn som likeverdig partner, og systemene ble omdøpt til ulike Polaris-
navn.

– Samarbeidet gjennom Polaris Nordic har gitt oss økt effektivitet, reduserte kostnader og enda bedre kvalitet i det arbeidet vi gjør, fastslår administrendere direktør i TONO, Cato Strøm.

Cato Strøm. (Foto: Caroline Roka)

Polaris er merkbart til stede i arbeidshverdagen i TONO. Det jobbes med Polarisprosjekter i en rekke avdelinger, fra det overordnet strategiske til utvikling av nye systemer. Polaris Nordic er også én samlet kunde mot selskapet ICE, som er en felles leverandør av verksdokumentasjonssystemene som brukes av Koda, Teosto og TONO.

– Polaris Nordic sitt samarbeid med ICE Services i Berlin ble inngått i 2015, og er i utgangspunktet en femårig avtale om at ICE samler inn, oppdaterer og forsyner sine kunder med til enhver tid korrekt verksdokumentasjon. Dette er et helt nødvendig grunnlag for at avregningene skal være korrekte ned på verksnivå, forteller Strøm.

Polaris Future Lab

Polaris-samarbeidet handler ikke minst om fremtiden.

– Vi etablerte Polaris Future Lab i juni 2017. Dette er et felles utviklingsinitiativ hvor vi sammen tenker nytt om de eksisterende arbeidsprosessene i den kollektive forvaltningsmodellen. Det er uttrykk for betydelige ambisjoner hos de tre selskapene, forteller Strøm.

Prosjektet har identifisert nøkkelområder for å ta i bruk nye teknologier og utviklingsprosesser. Det har også vært jobbet med en konseptbyggingsfase for å identifisere utviklingsspor og mulige problemområder for prosjektet. Stikkordene er bruk av kunstig intelligens, maskinlæring og Design Thinking med agile metoder.

– Hva byr så fremtiden på for Polaris-selskapene?

– De kollektive forvaltningsselskapene utgjør en viktig del av det vi kan kalle musikkindustrien. Men vi møter sterk konkurranse. Kunder kan benytte frikjøpt musikk fra leverandører utenfor vår verden. Derfor må vi sørge for å være attraktive for rettighetshaverne også i fremtiden.

Strøm avslutter:

– Polaris-selskapene ligger langt fremme teknologisk, og vi har lykkes med å møte den digitale revolusjonen offensivt. Det har gitt gevinster for våre rettighets-
havere. Vi bidrar også til å gi forbrukere og samfunn lett tilgang til musikk, samtidig som brukere får klarert rettigheter på en effektiv måte. Polaris-samarbeidet har gjort oss alle sterkere.

 

I utenlandstjeneste for musikk-Norge

TONOs rekordinntekter fra utlandet i 2017 skyldes ikke bare økt bruk av norsk musikk i utlandet. Det har minst like mye å gjøre med et internasjonalt samarbeid som startet allerede på 1920-tallet. 

Musikk-Norge setter stadig sterkere fotavtrykk ute i verden – og verden som arena og inntektskilde blir bare viktigere for norske komponister, låtskrivere og musikkforlag. I 2014 var norske TONO-medlemmers samlede utenlandsinntekter på 35 millioner. I 2017 var tallet økt til rekordhøye 68 millioner.

– Musikknasjonen Norge har hatt internasjonale suksesser også tidligere. Men vi ser at stadig flere norske komponister og låtskrivere slår gjennom, og henter inntekter fra utlandet, sier medlemsdirektør i TONO, Christian Onshus.

Sammen med underdirektør Svein Korshamn og avdelingsdirektør for Online Media, Inger Elise Mey, forklarer Onhus hvorfor det internasjonale arbeidet til TONO er så viktig for å sikre norske opphaveres rettigheter internasjonalt.

Norsk musikk ut i verden

Han får støtte av underdirektør Svein Korshamn i at norsk musikk er i internasjonal medvind.

– For fire år siden hadde vi én opphaver som fikk over én million i utenlandsinntekt. Nå er vi oppe i seks-syv stykker. Norsk musikk er på fremmarsj. Det gjelder ikke bare de store artistene, men også de som skriver låter for andre eller for TV og film. Doblingen av utenlands-
inntektene på bare tre år demonstrerer også at TONOs internasjonale avtaler fungerer, og at vårt internasjonale nettverk bare blir viktigere, sier Korshamn.

120 land – samme opphavsrettslige prinsipper

CISAC forener 227 organisasjoner i 120 ulike land, og representerer mer enn tre millioner rettighetshavere fra ulike kreative bransjer: musikk, det audiovisuelle området, film, drama, litteratur og grafiske/visuelle kunstområder. Selskapet har kontorer på fire kontinenter, med hovedkontor i Paris. Synthpioneren og komponisten Jean-Michel Jarre er organisasjonens president. TONO har vært medlem av CISAC siden 1929.

– Det felles juridiske fundamentet for alle CISAC-organisasjonene er Bern-konvensjonen som sikrer at alle landene har ganske lik opphavsrettslovgiving. Det står nemlig i alle lands lover at før du bruker musikk, så skal du be om samtykke, forteller avdelingsdirektør for Online Media, Inger Elise Mey. Hun ble nylig gjenvalgt som leder for CISACs Media Technical Committee, og er sentral i TONOs internasjonale arbeid

– CISAC-medlemskapet forplikter oss til å oppfylle felles internasjonale standarder. Basert på dette inngår selskapene selvstendige avtaler – gjensidighetsavtaler – seg imellom. På denne måten sikrer vi oss en mangfoldig kurv av rettigheter som utgjør verdensrepertoaret vårt – altså alle våre medlemmers og avtalepartneres medlemmers verker, sier hun.

CISAC er en arena med en rekke fagkomiteer hvor TONO og søsterselskapene verden over kan dele erfaringer og adressere felles utfordringer – knyttet til ny teknologi, lovgivning,  drift og kommunikasjonsarbeid.

Omfattende nettverk av avtaler

I dag har TONO 74 gjensidighetsavtaler med søsterselskaper over hele verden.

– De samlede inntektene til våre medlemmer har økt konsekvent de siste ti årene. Jeg mener TONO kan være stolte av at vi har fremforhandlet gode avtaler på vegne av våre opphavere, sier medlemsdirektør Onshus.

Å sørge for at opphaverne får de vederlag de har krav på er ingen liten oppgave.

– Det er etablert internasjonale systemer og koder med oversikt over medlemmer, verker og fremføringer som er søkbare ned på hva slags fordelingsbrøk inntektene for det enkelte verk skal være. Det er enorme mengder data som skal innhentes, organiseres og behandles for å sikre at opphaverne får riktig betalt. CISAC-samarbeidet er helt avgjørende for å organisere dette arbeidet internasjonalt, og i å utvikle autoritative databaser for verker og rettigheter, forklarer han.

EU-lobbying på opphavernes vegne

Organisasjonen GESAC har også en rolle i TONOs internasjonale arbeid. Her er 34 av de største rettighetsorganisasjonene i EU-landene, Norge og Sveits medlem. Til sammen representerer organisasjonen nærmere 800 000 rettighetshavere innen musikk, grafikk, litterære og dramatiske verk ogaudiovisuelle verk.

– GESAC fungerer som vår europeiske lobbyorganisasjon i Brussel. De organiserer møter med byråkratene, kommisjonærene og lovgiverne i EU-systemet. Dette er veldig viktig arbeid. Fordi de direktivene som vedtas i EU-hovedstaden, de gjelder også for oss. Derfor er det avgjørende at vi er tilstede i EU og taler opphavernes sak overfor lovgiverne, sier Inger Elise Mey.

Mey legger til:

– Det sier seg selv at dette kan fremstå som David mot Goliat i konkurranse med internasjonale kjemper som Facebook og Google. Men det er lite som fremstår som så meningsfylt som det å forsvare opphavsretten og fremforhandle avtaler med «the Googles of this world» på vegne av norske komponister og låtskrivere.

 

Møt de TONO-ansatte

I TONOs administrasjon på Grønland jobber det 64 ansatte.
Her får du møte fire av oss.

________________
Foto: Caroline Roka

AudhildSørsæther-2_foto_Caroline-Roka

Audhild Sørsæther (38)
Markedsavdelingen

  • Team-koordinator for livegruppa
  • Jobber med lisensiering av festivaler
    og konsertarrangører.
  • 8 år i TONO.

– Jeg har vært ansatt i TONOs markedsavdeling i åtte år. De siste årene har jeg hatt ansvaret for oppfølging av festival-, event- og konsertområdet og fungerer som et operativt bindeledd mellom gruppens medarbeidere og markedsdirektør. I tillegg til ansvar for egen kundeportefølje, innebærer stillingen et ansvar for arbeidsfordeling, gjennomføring av aktiviteter og å sikre at gruppens budsjettmål blir nådd. Teamets oppgave er å selge arrangørene den tillatelsen de trenger for deres musikkbruk. Dette kan ha bakgrunn i en henvendelse fra arrangøren selv, eller at vi kontakter de som har glemt å ta kontakt med oss i forkant av arrangementet. Vi følger deretter opp at det faktisk rapporteres inn tall for billettsalg og settlister, slik at vi kan avregne til opphaverne.  I tillegg til dette deltar jeg i TONOs forhandlingsarbeid, og i planlegging og utforming av diverse markedsføringstiltak.

Jeg har en hektisk og spennende jobb, ikke minst fordi festival- og konsertområdet har hatt en stor oppblomstring i de senere årene. Hverdagen er aldri kjedelig, og et høyt aktivitetsnivå har resultert i en meget god inntektsvekst. Man kommer i kontakt med en variert arrangørmasse som inkluderer alt fra etablerte, profesjonelle konsertarrangører til glade amatører som starter festival for første gang.

En av våre største utfordringer er at hobbyarrangører typisk ikke tar høyde for TONO-vederlaget når budsjettet settes opp. Heldigvis ser de fleste arrangørene nytten av en god dialog med TONO. En negativ tilbakemelding snus som regel ved at vi forklarer hva TONO er og gjør, spesielt når vi forklarer hva vederlaget i praksis er – lønn til komponister, låtskrivere og tekstforfattere.

HermannFoss-2_foto_Caroline-Roka

Hermann Foss (48)
Online Media 

  • Avtalekonsulent
  • Jobber med informasjon, avtaleforhandling og oppfølging av kunder på det digitale området, og meg kringkastere.
  • 23 år i TONO.

– Jeg begynte i TONO ett år etter endte økonomistudier i Avberystwyth, Wales, og har med andre ord hatt praktisk talt hele mitt yrkesaktive liv i TONO. I begynnelsen jobbet jeg i TONOs markedsavdeling med tillatelser til fremføring av bakgrunnsmusikk i butikker og restauranter, hoteller og diskoteker.

Siden 2000 har jeg fått jobbe med online-området, som langt på vei har vært nybrottsarbeid. Arbeidsoppgavene har i mange tilfeller vært knyttet til nye måter å bruke musikk på, og vi har sett gode ideer som aldri har blitt omsatt i kommersielle tjenester, og ambisiøse lanseringer av det som fremstår som mindre åpenbare suksesser. Det var for eksempel merkelig å se at den mest innbringende digitale musikkdistribusjonen på begynnelsen av 2000-tallet var mobile ringetoner. Forbrukere betalte gjerne 20-30 kroner for en entoneversjon av et lite utdrag av en låt samtidig som de nektet å betale 8 kroner for en fullverdig nedlasting av hele låta.

Lanseringen av Spotify og WIMP for omtrent 10 år siden var viktig for vår avdeling. Lanseringene kom etter mange år med forhandlinger med aktører med liknende ideer. Mitt noe naive utgangspunkt da jeg begynte med online-lisensiering, var at dette raskt skulle inn i ordnede og standardiserte former, og at hele online-området etter hvert ville føres «tilbake» inn i markedsavdelingens generelle lisensieringsarbeid. Den gang ei, og det er ikke fullstendig strømlinjeformet helt ennå.

I stedet har sammensmeltingen på mediefeltet gjort at det ble naturlig å knytte kringkastingslisensieringen sammen med online-avdelingens arbeid.

Mitt mål når jeg representerer TONO overfor en ny aktør i det norske markedet har vært å gjøre det mulig. Hvis nye ideer og konsepter hvor musikk inngår kan omsettes i kommersielle tjenester, og de som står bak tjener penger, tjener også låtskriverne penger. Lav terskel for å komme i gang, kombinert med en ryddig andel av inntektene når disse manifesterer seg, er med andre ord en god løsning både for gründere og låtskrivere.

HegeVeilum_foto_Caroline-Roka

Hege Veiglum (51)
Medlemsservice

  • Konsulent
  • Service mot medlemmer
  • TONO-representant i Polaris-samarbeidet

– I tillegg til å være en del av medlemsservices vaktordning, som innebærer å svare på henvendelser over telefon og mail på fastsatte dager, er jeg TONOs kontaktperson når det gjelder operasjonelle anliggender med ICE, selskapet som utgjør TONOs verksdokumentasjonssystem. Jeg er et mellomledd mellom TONO og ICE, og med Polaris, TONOs samarbeid med de danske og finske selskapene i ICE-relaterte spørsmål. Dette handler særlig om å passe på at ICE leverer etter vår Service Level Agreement, at TONO leverer estimert datavolum til ICE slik at kostnadene forbundet med å være kunde av ICE er som forventet og å diskutere og løse konkrete operasjonelle utfordringer.

Jeg har også en key account-rolle innenfor konserter, som innebærer å aktivt sikre oversikter over medlemmers konserter for å være en pådriver når det gjelder deres innrapportering av konserter. Jeg er i tillegg del av en Polaris-gruppe bestående av én representant fra hvert av Polaris-selskapene. Vi besøker våre søsterselskaper for å innhente informasjon om de ulike selskapenes drift for å kunne øke inntekter fra utlandet til våre medlemmer.

Jeg har vært lenge i TONO, men vår virksomhet er i stadig utvikling, og jeg får stadig utvikle meg i nye utfordringer. Akkurat nå for tiden er særlig arbeidet i Polarisgruppen ekstra spennende. Dette er noe helt nytt, og krever kompetanse fra alle deler av TONO og søsterselskapenes virksomhet.

Lina-Marie-Langøien_foto_Caroline-Roka

Lina Marie Langøien (34)
Rapporteringsavdelingen

  • Konsulent, rapportering og oppfølging av TV-kanaler
  • Engasjert i Polaris Future Lab
  • Ansattrepresentant i TONOs styre.

– Jeg har arbeidet i samme avdeling siden jeg startet i selskapet for åtte år siden. Jeg har hovedsakelig arbeidet med TV-rapportering og noe kvalitetskontroll på konsertområdet. TV-området har de siste årene hatt en spennende utvikling med stor økning i data, blant annet med bakgrunn i at det kommer stadig nye TV-kanaler. Det ligger stadig utfordringer i hvordan vi skal håndtere denne nye, komplekse og store informasjonsmengden. Vi møter dette blant annet gjennom større IT-utviklingsprosjekter, hvor jeg har fått være med. Her samarbeider vi med de øvrige Polarisselskapene, danske Koda og finske Teosto, for å videreutvikle og effektivisere systemer og prosesser.

Blant de oppgaver som engasjerer meg mest på jobb for øyeblikket er deltakelsen i Polaris Future Lab. Her jobber vi, sammen med Koda og Teosto, for å definere hvordan vi kan ruste selskapene våre for fremtidige utfordringer i markedet, med særlig fokus på teknologisk utvikling. Stikkord er nye, fleksible og fremtidsrettede løsninger, men vi arbeider også for å kunne være en bidragsyter og fleksibel samarbeidsparter for virksomheter som ønsker å formidle musikk, og på den måten kunne sikre inntekter tilbake til våre medlemmer.

I en bransje som står overfor stadig nye utfordringer, setter jeg stor pris på å få engasjere meg i hvordan TONO skal kunne løse dem. Det får jeg også være med på gjennom at jeg er de ansattes representant i TONOs styre, og her får jeg mulighet til å følge, og delta i, de diskusjoner og det arbeid som gjøres der.

Musikkskaperne: Bente Leiknes Thorsen og Kai Gundelach

BenteLeiknesThorsen_foto_Caroline-Roka

– TONO holder opphavsrettens fane høyt i Norge


Samtidskomponist Bente Leiknes Thorsen forteller om sitt forhold til TONO. 

– Å være skapende kunstner er krevende. Jeg kan glede meg over at jeg styrer min egen tid, og jeg blir frustrert over at jeg styrer min egen tid. Det som er fordelene er også ulempene, sier Bente Leiknes Thorsen.

Hun er samtidskomponist utdannet ved Norge musikkhøgskole. Leiknes Thorsen skriver både soloverk og for kammerbesetninger – og har gjort seg mest bemerket med større besetninger og besetninger med den menneskelig stemme.

Flere av Thorsens verk utfordrer selve verkbegrepet og komponistrollen – blant annet gjennom å la musikken tre ut av konsertsalen ved å ta i bruk hverdagslige lyder.

– På det personlige plan er TONO viktig fordi jeg slipper å tenke på den økonomiske biten knyttet til inntekter fra kringkasting og offentlig fremføring. TONO sikrer at opphavsretten til mine verk er beskyttet, og at jeg får de vederlag jeg har krav på. Da kan jeg bruke mer tid på det jeg skal bruke tid på: nemlig å skape kunst, sier hun.

Står på flere ben

For Bente Leiknes Thorsen er dette riktignok bare én av flere inntekstkilder. Hun arbeider nemlig ikke bare som komponist. Hun underviser også på musikkhøgskolen, bedriver juryvirksomhet, sitter i styret for blant annet Notam og Ultima-festivalen – og er aktuell med podcasten Kompoddistene sammen med kollega Therese B. Ulvo.

Temaet er hverdagslivet som komponist

– Jeg skulle så klart gjerne hatt mer tid til å skrive. Men for meg er det verdifullt å gjøre andre ting, å komme meg ut og hente impulser. Komponisttilværelsen kan ellers blir veldig ensom. Undervisningen gjør for eksempel at jeg utvikler meg selv faglig. Denne typen kunstnerisk «vekselbruk» kombinert med stipender er hverdagen for veldig mange komponister jeg kjenner, sier hun.

Taler komponistens sak

Hun understreker at TONO  spiller en rolle i norsk kulturliv – nemlig å hele tiden arbeide for å beskytte opphavsretten i møte med ny teknologi og politiske endringer.

– I TONO har vi som skaper musikk noen som holder fanen høyt for opphavsretten i Norge og taler opphavernes sak. Det handler om å sørge for at vi som skaper verket får betalt for det, og at det foregår et løpende fagpolitisk arbeid for å beskytte opphavsretten.

Samtidskomponisten mener TONOs rolle bare vil bli viktigere i fremtiden.

– I en digitalisert virkelighet er det viktigere enn noen gang å hegne om opphavsretten. Samtidig tror jeg også bevisstheten om at det er noe som heter opphavsrett er høyere nå enn tidligere. Og det viser seg jo også at folk faktisk er villige til å betale for godt musikalsk innhold, avslutter hun.

KaiGundelach_foto_Caroline-Roka

– TONO gjør hverdagen som profesjonell låtskriver lettere


Pop-stjerneskuddet Kai Gundelach om livet som 100 prosent musiker – og hvordan TONO gir trygghet. 

– Jeg begynte som DJ da jeg var 15-16 år gammel. Derfor var det nok en del som ble overrasket over at jeg ikke lager klubbmusikk, sier Kai Gundelach.

Han er mest kjent under artistnavnet Gundelach. I 2015 høstet han både norsk og internasjonal annerkjennelse for singelen «Spiders». Siden den gang har han etablert seg som en av  de mest spennende norske stemmene innen norsk pop, både med EPen «Gundelach» og det aktuelle albumet «Baltus».

Musikken hans er lavmælt, melankolsk elektronisk pop med bruk av gamle synthesizere. Men Gundelach har sine røtter i DJ-boothen.

– Bakgrunnen som DJ har vært viktig for knytte kontakter og lære meg bransjen, forteller han.

Yrke: musikkarbeider

I dag er Kai Gundelach musikkarbeider på heltid. Som musikk, produsent og artist – og som DJ. Han beskriver tilværelsen som låtskriver og musiker på 100 prosent som en syklisk berg- og dalbane.

– Det går veldig opp og ned. På alle måter. I perioder kan jeg ha en god inntektsstrøm, mens det i andre perioder kan være mer krevende. På samme måte svinger det veldig hvor jeg har fokus. Noen perioder er preget av spillejobber, og så har vi jo festivalsesongen. Men i perioder trenger jeg å konsentrere meg om å lage musikk, sier Gundelach.

Derfor har han også studio hjemme. Der prøver han å være minst fem ganger i uken.

Artist og selvstendig næringsdrivende

Å gå gjennom livet som låtskriver og musiker handler om mye mer enn å komponere og spille. Det fikk Kai Gundelach raskt erfare.

– Når du går inn i tilværelsen som musiker, er du ganske uforberedt og rådvill. Da tenker jeg på business-delen. Det å være musiker er jo ikke bare låtskriving og scenearbeid – det er også å være selvstendig næringsdrivende. Du har jo ingen skole som lærer deg den biten av yrket. Jeg har noen ganger tenkt at alle musikere og komponister også burde ha gått på BI, sier han.

TONO er trygghet

– Derfor er det en trygghet i å vite at TONO er der og sørger for at jeg får inntektene mine. Det betyr én ting mindre å tenke på i den businessen det er å være låtskriver – men en veldig viktig ting. Det er ytterst vanskelig å tenke seg hvordan man skulle ha løst det å få inn pengene ellers, særlig i vår digitale musikkalder.

Kai Gundelach avslutter:

– Modellen med at Norges låtskrivere legger sine låter i samme kurv til forvaltning hos TONO er ganske genial. Samtidig med at TONO er der for å ta kampen for opphavsretten når det trengs.

Møt gruppeforeningene

I TONOs styre og andre utvalg er tre ulike organisasjoner representert, i tillegg til fri plasser der det også kan sitte uavhengige medlemmer. Her kan du lese litt om Norsk Komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne.

Det er vanskelig å komme utenom gruppeforeningene Norsk Komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne når vi nå oppsummerer TONOs 90-årige historie. Disse tre fag- og interesseorganisasjonene har vært med å prege TONO gjennom mange tiår.

Bidrar med kompetanse

Norsk Komponistforening ble stiftet i 1917, Norsk Musikkforleggerforening i 1936 og Norsk Schlagerkomponistforening – i dag NOPA – i 1937. Disse er tungt engasjert i det strategiske og styrende arbeidet i TONO, og besitter verv i alle organer. De siste årene har TONOs organer i tillegg hatt såkalte «fri plasser», som også er åpne for TONO-medlemmer som ikke er medlemmer av foreningene.

– De ansatte i administrasjonen er fagfolk innen ulike deler av forvaltning, men i de styrende utvalg sitter det komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Det tilfører selskapet uvurderlig kompetanse, sier underdirektør i TONO, Svein Korshamn.

Men organisasjonene lever også sine egne liv uavhengig av TONO. For der TONO er et forvaltningsselskap, er organisasjonene fag- og interesseorganisasjoner, som muliggjør helt andre typer tiltak og aktiviteter enn TONO kan gjøre.

Norsk Komponistforening

Jørgen Karlstrøm, styreleder i Norsk Komponistforening.
Foto: Renate Madsen

Norsk Komponistforening arbeider for å fremme bruk av norsk musikk i alle former og uttrykk, og har en hovedoppgave i å styrke de kulturpolitiske rammevilkårene for alle som skaper musikk i Norge. Det gjør blant annet foreningen gjennom politisk arbeid, og gjennom informasjonsarbeid om alt fra opphavsrett, likestilling, til bredden av norsk musikk. I det daglige arbeidet bistår foreningen opphavere med juridisk og profesjonell råd-givning, og har dessuten et bredt utvalg faglige tilbud til komponister, som kurs, workshops og seminarer. Organisasjonen har også støtteordninger, hvor de fleste av dem er åpne for alle TONOs medlemmer.

– Norsk Komponistforening er jo stolte av å ha etablert TONO i 1928, og av at vi har vært med og styre og bygge organisasjonen gjennom 90 år. Vår forening og TONO lever tett sammen, hvor vi bidrar til å sikre opphavernes perspektiv i TONOs drift og virke, og hvor vi, på lik linje med NOPA og Musikkforleggerne, utfyller en supplerende funksjon til TONO, sier Jørgen Karlstrøm, styreleder i Norsk Komponistforening og nestleder i TONOs styre.

 

NOPA

Ingrid Kindem, styreleder i NOPA.
Foto: Anne Valeur

NOPA arbeider for å fremme norsk skapende tonekunst, norske musikkverk og sanglyrikk, styrke faglige felles-skap, skape møteplasser og arbeide for komponister og tekstforfattere sine kunstneriske og økonomiske interesser. NOPA har fokus på å løfte frem det norske repertoaret i alle sjangre og musikalske uttrykksformer. De arbeider for gode rammevilkår for norsk musikk, både politisk og i samarbeid med andre musikk- og kunstnerorganisasjoner. NOPA støtter faglige forum, paneldebatter, låtskrivercamper, tilbyr rådgivning, kontraktsmaler, og har tre arbeidsboliger i utlandet, hvorav en leilighet i Berlin kan benyttes av alle TONO-medlemmer innenfor populærmusikkfeltet. Organisasjonen har også stipend- og prosjektstøtteordninger.

– TONO og gruppeforeningene kjemper alle for opphavsretten. Men vi gjør mye TONO ikke kan gjøre, for eksempel å kjempe for høyere norskandel i radio og TV. Der er TONOs hender mer bundet, ettersom selskapet er forpliktet gjennom internasjonale gjensidighetsavtaler til å behandle alt repertoar likt, sier styreleder i NOPA Ingrid Kindem, som også er styreleder i TONO.

 

Musikkforleggerne

Kai Robøle, styreleder i Musikkforleggerne.
Foto: Caroline Roka

Musikkforleggerne har 39 norske forlag som medlemmer. Organisasjonen arbeider for å gi norske musikkforlag gode forutsetninger for å skape en bærekraftig musikkbransje. Dette inkluderer arbeid for best mulig lovverk, standardavtaler, bransjenormer og holdninger i samfunnet. Musikkforleggerne tilbyr rådgivning vedrørende forlags- og rettighetsspørsmål og har også faglige fora for sine medlemmer. Organisasjonen etablerte Musikkforleggerprisen i 2015, blant annet for å skape økt synlighet omkring norske opphavere og musikkforlag.

– Vi bidrar til et helhetsperspektiv i TONOs styre og øvrige organer. En av våre fanesaker er å beholde norske rettigheter på norske hender gjennom å være med å løfte frem nye norske talenter med tilknytning til norske musikkforlag og TONO. Dette er grunnleggende for å skape vekst i norsk musikkbransje generelt, og en forutsetning for å skape verdier gjennom eksport. TONO og gruppeforeningene utgjør en naturlig helhet som sammen arbeider for å bidra til dette, sier styreleder i Musikkforleggerne, Kai Robøle, som også er styremedlem i TONO.

Kulturelle midler

TONOs første lover fra 1928 definerte at det skulle avsettes midler til et «understøttelsesfond for norske komponister og deres efterlatte». Dette var forløperen til dagens kulturelle midler. TONOs vedtekter §58 fastslår i dag at TONO skal gjøre inntil 10 prosent fradrag i avregningene til kulturelle midler. Disse midlene fordeles med 1/3 til stipender, mens de resterende 2/3 går til «fremme av nasjonale musikkulturelle formål» gjennom gruppeforeningene. Dette fordeles med 50 prosent til NOPA, 40 prosent til Norsk Komponistforening og 10 prosent til Musikkforleggerne. Organisasjonene rapporterer hvert år til styret og årsmøtet hvordan de kulturelle midlene blir forvaltet, og TONOs kontrollkomite utfører hvert år kontroll med bruken av midlene.

– De aller fleste forvaltningsselskaper i verden har ordninger med kulturelle midler. TONOs kulturelle midler brukes til arbeid for opphavsretten og de øvrige rammebetingelser for skapere. Organisasjonene ivaretar viktige oppgaver til nytte for fellesskapet og de kulturelle midlene bidrar dermed til å utføre en viktig del av TONOs virksomhet, avslutter Korshamn.

 

Livets lydspor

Jazz. Pop. Rock. Punk. Disco.
Musikk har opp gjennom tidene vært med å definere vår identitet. Professor Even Ruud mener musikken har blitt enda viktigere som identitetsbygger i strømmingens tidsalder.

Nordmenn har blitt musikkstrømmere. 81 prosent av oss strømmer musikk, 48 prosent betaler for musikk via strømmetjenester og nordmenn er på verdenstoppen i Spotify-bruk. Det viste  Polaris Music Survey fra 2017 hvor TONO kartla den norske musikklytteren.

I dag trenger vi ikke lenger spare penger til det nyeste albumet til favorittartisten, eller låne det av en venn.  Nær sagt all musikk i hele verden er tilgjengelig ved et tastetrykk.

– Med dagens elektroniske formidling kan vi fylle livet vårt med musikk fra morgen til kveld. Den er tilstede fra barndom til begravelse. Og musikk knytter oss til tid og sted, til andre mennesker og våre viktigste opplevelser, sier professor Even Ruud.

Men påvirker den nye måten å høre musikk hvordan vi identifiserer oss med musikken og våre musikalske idoler på? Eller har vi blitt ukritiske konsumenter av ferdigtygde spillelister? Er tiden da en musikksjanger også var en livsstil over?

Musikken – del av vår identitet

Even Ruud er professor emeritus i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og i musikkterapi ved Norge Musikk-
høgskole. Han har både doktorgrad i musikkvitenskap og er cand. psychol. – og har skrevet 20 fagbøker. Ruuds forskning er ledende i grenselandet mellom musikk- og samfunnsforskning.

– Musikk er en del av vår identitet. Musikken – eller minnene og assosiasjonen knyttet til musikken – sier mye om hvem vi oppfatter at vi er og hvem vi vil at omverdenen skal oppfatte oss som, hvordan vi husker vår egen historie og hvordan vi vil at den historien skal fortsette, forklarer han.

«De spiller vår sang»

Ruud forklarer at vår identitet – hvem vi opplever at vi er – er summen av alt vi har opplevd og alle fortellingene vi lager om oss selv – vår historie. I denne historien er musikk en viktig brikke.

– Musikk skaper minner. Vi bruker musikk som tidsmarkører i livet vårt. Det er en tilgang til vår private historie. Jeg kan for eksempel tidfeste noe til 1963. Det var fordi John Coltrane holdt sin legendariske konsert i Njårdhallen. De emosjonelle minnene våre knyttet til musikk er del av historien om oss selv, sier han.

Historisk viktig

Ruud forteller at musikk gjennom historien har hatt en identitetsbyggende funksjon på flere måter.

– Opp gjennom historien har musikk vært med på å markere individets tilhørighet til en gruppe. Da idéen om nasjonalstaten vokste frem på 1700-1800-tallet, var musikk viktig som en nasjonal identitetsbygger. Ta for eksempel nasjonalsangene, og hvordan Grieg gikk tilbake og hentet fra folkemusikken. Musikken ble redskap i et nasjonsbyggingsprosjekt.

– Musikk har vært, og er, samlende for hele religioner, det har vært en markør for klassetilhørighet og politikk i arbeiderbevegelsen, og for tilhørighet til ulike kulturer og subkulturer.

Ruud forklarer at personlig identitet slik vi kjenner det er et relativt nytt konsept.

– Tidligere var det slik at din identitet var noe du ble født inn i. Du ble født inn i en samfunnsstand eller klasse. Så sier vi at på 1700-1800-tallet, ble individet «frisatt». Gradvis blir din egen identitet noe du skaper selv, stadig friere fra medfødt tilhørighet. I dag står den personlige identiteten sterkere enn noen gang. Vi lever i individualismens tid, sier han.

Å finne seg selv

I nyere tid har musikk vært en vesentlig måte å bygge identitet overfor omverdenen, særlig for unge mennesker.

– Da jeg var ung hørte jeg for eksempel på Duane Eddy. Hvorfor det? For å vise at jeg var litt tøff. Riktignok ikke rampete nok til at jeg hørte på Elvis. Men tøffere enn at jeg hørte på Cliff Richard. Musikk blir en måte å profilere seg på, det blir et sosialt kort å spille ut for å plassere deg, sier han.

Professoren fortsetter:

– At du var punker på 80-tallet innebar mye mer enn at du bare likte punk. Det var en livsstil, en klesstil og et sett av politiske verdier. Ulike musikksjangre har også opp gjennom tidene var forbundet med det som har vært ansett for god smak.

«Hører på litt av hvert»

Til tross for at vi lever i strømmingens tidsalder, tror ikke Ruud at vi i mindre grad identifiserer oss med musikken vi hører eller at musikken i mindre grad representerer hvem vi er. Men det har kanskje blitt vanskeligere å finne den musikken som du føler deg hjemme i.

– Jeg vil si at musikk i dag blir bare viktigere som identitetsmarkør. Vi lever i selvrepresentasjonens og individualismens tid. Spotify-spillelistene dine er like stor del av selvrepresentasjonen din som Facebook- eller Instagram-profilen din.

Han avslutter:

– Men det var nok «enklere før». Båsene var tydeligere. Du kunne ikke både være jazzfan og rocker på 50-tallet. Frontene mellom sjangrene og subkulturene er ikke så steile i dag. Vi er mer musikalsk altetende i den forstand at vi «shopper» mer fritt i det enorme musikkutvalget vi har. Det er akseptert å nyte musikk på tvers av sjangre – fra klassisk til hiphop.

Gratulerer med dagen, TONO! Hilsen NRK!

NRKs og TONOs historie går side om side gjennom 85 år. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen er stolt over jobben NRK og TONO har gjort for å løfte frem norsk musikk.


– TONOs og NRKs historie; det er to sider av samme sak, det.

Det sier kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen når han ser tilbake på de to selskapenes 85 år lange felles historie.

– Helt fra NRKs etablering i 1933 og frem til i dag har TONO og NRK hatt et forhold som kan beskrives som en symbiose. Norsk musikk har alltid vært, og er, ekstremt viktig for NRK. Å fremme norsk musikk er en vesentlig del av oppdraget vårt, og en jobb vi er veldig stolte av. Den jobben TONO har gjort gjennom 90 år har gjort det lettere for oss å fremme og styrke norsk musikk, sier Eriksen.

TONOs første og største kunde

NRKs forløper, Oslo Kringkastingsselskap, var TONOs første kunde. Størrelsen på avtalen selskapene i mellom i dag er betydelig, og gjør rikskringkasteren, med hovedkvarter på Marienlyst i Oslo, til TONOs største kunde.

TONOs og NRKs historie løper parallelt på mer enn én måte. Ikke bare handler den om å fremme norsk musikk. Den handler også om å håndtere stadig ny teknologi
og endringer i hvordan publikum konsumerer musikk. I likhet med TONO har NRK måttet være tilpasningsdyktige og omfavne den nye teknologiske virkeligheten for hele tiden å være best.

Det innebærer også å sørge for at rikskringkasteren har noe for enhver smak – og er best på kvalitet.

Smalt og bredt

– Vi måtte jo på et tidspunkt innse at det var frivillig å bruke oss, sier Eriksen, og viser til debatten om bruk av lytterundersøkelser som pågikk i Kringkastingsrådet på slutten av 1940-tallet.

Der uttalte programredaktør Wildhagen: «Det er på mange måter en fordel for kringkastingen at den ikke står i direkte kontakt med sine lyttere, for da står kringkastingen helt fritt til velge sine programmer og ikke legge an på publikumsfrieri.»

Han fikk støtte av nestleder Paul Gjesdahl: «Neste krav blir vel at NRK må ta hensyn til undersøkelsene med den følge at jazz og trekkspill vil fortrenge symfonikonsertene.»

– Mye har endret seg siden den gang. Og for at folk aktivt skal velge oss, må vi hele tiden utføre det oppdraget vi har med en god balanse mellom kjent og kjært, nytt og ukjent, smalt og bredt, forklarer han.

I front for norsk musikk

At NRK gjennom årtier var nærmest synonymt med norsk musikk- og kulturliv er det liten tvil om. Men også etter oppbrytningen av mediemonopolet, har NRK fortsatt å gå foran som norsk musikks fremste fanebærer.

– Jeg tror NRK bidrar til å fremme norsk musikkliv på tre måter. For det første sørger vi for gratis eksponering av norsk musikk ut til det norske publikum. For det andre er vi med og løfter frem ukjent musikk, som senere «breaker» kommersielt. Der har vi veldig kompetente folk, og på denne fronten har P3 vært særlig viktig gjennom snart 30 år. Og for det tredje er vi en viktig finansieringskilde for norsk musikk, sier Eriksen.

Andelen norsk musikk hos rikskringkasteren er fortsatt høy. Etter NRKs definisjon av norsk musikk har NRK P1 en norskandel på 43 prosent, mens P3 kan skilte med nesten 46 prosent. Å opprettholde en høy norskandel er viktig for NRK og for kringkastingssjefen.

– TONO og NRK er historisk sett del av det samme prosjektet: oppbyggingen av en nasjon og en kultur. Norsk musikk danner et fellesskap og gir oss en felles opplevelse. Det er noe av det som holder oss sammen. Det står seg fortsatt, sier han.

Felles verdier – tett samarbeid

Samarbeidet mellom NRK og TONO er tett. Det foregår løpende samarbeid rundt rapportering, og TONO mottar hele tiden detaljert informasjon for å kunne sørge for riktig vederlag til riktig låtskriver og komponist – både her hjemme og ute i verden.

Det innebærer daglig kontakt, jevnlige evalueringsmøter og løpende samarbeid om utvikling av rapporteringsløsninger. Alt for at TONO effektivt kan besørge vederlag fra NRK og ut til omlag 30 000 norske og godt over 2,5 millioner utenlandske opphavere.

Men for Thor Gjermund Eriksen handler det om mer enn «business».

– Vårt samarbeid har et veldig tydelig felles grunnlag, og bygger på en ambisjon vi deler. Nemlig å styrke og løfte norsk kultur og musikk. Vi har et interessefellesskap med TONO. For som allmennkringkaster er vi helt avhengig av god norsk musikk – og omvendt, slår Eriksen fast.

– Gratulerer med dagen, TONO!

Kringkastingssjefen mener 90-åringen TONO er mer vital enn noen gang.

– Den utviklingen vi har, og har hatt, innen norsk musikkliv er en klar indikasjon om at TONO fungerer som TONO skal fungere. Det er mange som har bidratt opp gjennom norsk musikkhistorie, men TONO har hele veien vært en solid infrastruktur og ryggrad for norsk musikkliv.

Thor Gjermund Eriksen avslutter med en hilsen til TONO.

– Jeg vil gratulere 90-åringen TONO med jubileet, og takke for et fantastisk samarbeid gjennom 85 år. Samtidig vil jeg uttrykke min stolthet over at vi sammen
har kunnet løfte norsk musikkliv gjennom alle disse årene. TONO gjør en viktig jobb for norske låtskrivere og komponister ved å organisere og stimulere norsk musikkliv – til det beste for kreativiteten og for publikum.

Fra revyscenen til eksportvare

Norsk musikkliv er mer pulserende enn noen gang. – Veien har vært lang, men resultatet er en musikkbransje og et musikkliv vi kan være stolte av, sier Audun Molde.

Fra et musikalsk lilleputtland til en mangfoldig musikknasjon. Norsk musikkhistorie gjennom 90 år strekker seg fra klassiske komponister og revyviser i før- og mellomkrigstiden via pop og rock på 60-tallet, 70-tallets jazzscene, 90-tallets elektronika og helt frem til i dag. Med stadig større egenart, selvtillit og kvalitet.

– Norsk musikk har vokst som et tre. Fra en liten stamme til i dag hvor vi har mange blomstrende grener som strekker seg i alle retninger. I dag har norsk musikkliv et mangfold, en rikdom og et nivå innenfor alle sjangre som komponister, musikere og bransjen kan være stolte av, sier musikkviter Audun Molde, som selv har vært TONO-medlem i 34 år.

Han er førstelektor og ansvarlig for populærmusikkstudiet ved Westerdals Oslo ACT, i tillegg til å være førstelektor II ved programmet Creative Studies Management på Handelshøyskolen BI. Molde er forfatter av en rekke fagbøker om musikk, og er aktuell med boken POP: En historie.

En trang fødsel

Molde forteller at TONOs fødsel i 1928 skjedde ved starten av en spennende brytningstid for musikklivet.

– Når TONO blir grunnlagt, er radio fortsatt nytt, lydfilmen har akkurat slått gjennom med The Jazz Singer, plateindustrien blir elektrifisert og sangere begynner å bruke mikrofon. Samtidig er verdens musikkbransje på vei inn i sin største krise noensinne, nemlig børskrakket i 1929. Platesalget stuper verden over, forteller han.

Dårlige økonomiske tider gjør at musikkonsumet før og etter krigen handler mye om radio, jukebokser og konserter. Grammofonplater er dyrt. Derfor er radioen og NRK , som blir opprettet i 1933, toneangivende for folks musikkvaner. Man hører noe på radioen, danseorkestrene spiller de samme sangene og folk kjøper noter og spiller selv.

Teknologiske «game changere»

Radiotid og liveopptredener er nøkkelen til en komponists eller låtskrivers suksess før og etter krigen. Musikkmiljøet er i seg selv lite og preget av en håndfull komponister alle vet hvem er, som Arne Bendiksen og Alf Prøysen.

Dette endrer seg på 50-tallet og utover 60-tallet. Radio, og etterhvert TV, er fortsatt viktig. Men det nye suksesskriteriet er nå å selge mye plater. Vinylplaten blir en «game changer». Dette bare vokser med kassetten og CD-platen – og frem til 2008.

– Da er det flere teknologiske innovasjoner som faller sammen. Smarttelefonen blir allemannseie, internettdekningen blir stadig bedre og Spotify lanseres. Strømmingens tidsalder begynner, med enorm tilgang til musikk – og en helt ny konkurransesituasjon for alle som skaper musikk, slår Molde fast.

Norsk musikk finner seg selv

Norsk musikk har ikke bare utviklet seg kvalitativt, men også utviklet selvtillit. Det er historien om ulike sjangre som gjennom ulike tiår finner fasongen, og hevder seg i konkurranse med det beste verden har å by på.

– Kunst er jo gjerne slik at du først imiterer et uttrykk eller en utøver du beundrer. Så finner du etterhvert din egen identitet. Det har også vært utviklingen i norsk musikk – på tvers av sjangre, sier han.

Molde viser til hvordan norsk samtidsmusikk på 60-tallet blomstrer og oppnår internasjonal anerkjennelse med kapasiteter som Arne Nordheim og Gunnar Sønstevold, og hvordan norsk jazz finner sin stemme på 70-tallet med bautaer som Jan Garbarek, Karin Krog og Terje Rypdal i spissen. Omverdenen oppdager norsk musikk.

På 80- og 90-tallet gjør rockere som Åge Aleksandersen, Raga Rockers, DumDum Boys, Jokke og Valentinerne og DeLillos norsk til rockespråket. Og på 90-tallet vokser det frem et levende norsk elektronikamiljø med utspring i Tromsø og Bergen som åpner øyne over hele verden. Samtidig slår norsk metall gjennom ute i verden.

Den norske musikkbransjen er i ferd med å bli det den er i dag. (Saken fortsetter under bildet)

Audun Molde. (Foto: Caroline Roka)

De glemte heltene

Hvis det er en gruppe Audun Molde ønsker å slå et slag for, så er det norsk musikks glemte helter.

– Vi må minnes revyvisene og slagerne fra 40- og 50-tallet, og alle de som skrev salmer, kirkemusikk, korpsmusikk og arbeidersanger. Også tenker jeg på alle barnesangene som gjennom tiår har vært en del av nordmenns barndom. Disse komponistene, arrangørene og tekstforfatterne er norsk musikks «unsung heroes.» De har engasjert bredt og folkelig, og hatt enorm kulturell betydning. Sangene deres lever videre, sier han.

Import/eksport

– Norsk musikk beveger seg fra import av impulser og inspirasjon til å bli eksportvare, forklarer Molde.

Samtidskomponistene og jazzen oppnådde tidlig internasjonal annerkjennelse på 60- og 70-tallet. Så kommer det artister som biter fra seg også innenfor populærmusikken. I dag er det få som husker bandet Titanic og hiten «Sultana» fra 1971. Men de var det første norske bandet som kom seg inn på engelske hitlister – 14 år før a-ha.

80-tallet er tiåret da norske artister og låtskrivere virkelig begynner å snuse på internasjonal kommersiell suksess. Fra Lippo Lippi og The Monroes viser internasjonal dragning. Og a-has «Hunting high and low» i 1985 plasserer norsk pop på den internasjonale scenen – med hele to internasjonale nummer 1 singler: «Take on me» og «The sun always shines on TV.»

– Internasjonaliseringen av norsk musikk tiltar igjen på 2000-tallet med navn som Röyksopp. Og i dag er norsk musikk og komponister en mer ettertraktet eksportvare enn noensinne. De siste årene har dette økt kraftig med navn som Kygo, Astrid S, Cashmere Cat, Seeb. I tillegg har vi en rekke suksessrike låtskrivere som Caroline Ailin og Dsign Music som skriver hits for artister og stjerner verden over. Og ikke minst ser vi at store deler av norsk jazz, samtidsmusikk og tradisjonsmusikk også når ut til et internasjonal publikum, sier han.

Moldes analyse reflekteres i TONOs utenlandsinntekter som steg fra 35,2 millioner kroner i 2014 til nesten 70 millioner kroner i 2017.

Opphaverne er grunnfjellet i norsk musikk

Den musikkbransjen vi ser i dag har tatt sjumilssteg på 90 år, slår Molde fast. Norske rappere og hiphop-artister viderefører den norske språkarven, som både visesangere og barnesangforfattere har dyrket gjennom generasjoner. Bransjeorganisasjonene samarbeider tettere enn noen gang, og fremdeles er det opphaverne – de som skaper innholdet – som er grunnfjellet i norsk musikk.

Endringene har vært enorme siden 1928. Men hva er det samme?

– Musikklytterne vil alltid ha musikk som berører og oppleves som relevant. Og vi vil ha musikk som er tilgjengelig der vi er. Tilgjengelighet er jo den store teknologiske  driveren i musikkverdenen – fra radioen gjennom alle fysiske formater og til strømmetjenestene som vi har med oss overalt i en app.

– Noe annet som ikke ser ut til å endre seg, er at vi er sosiale vesener. Derfor er festivalfloraen mer blomstrende enn noensinne og konserter selger ut fulle hus. Og akkurat som vi lagde mix-kassetter til venner og kjærester, så deler vi nå spillelister på Spotify og Tidal. Gleden over å dele musikkopplevelser med andre er den samme, avslutter Audun Molde.

NB: Denne artikkelen er også å finne på trykk i papirmagasinet TONO har trykket opp i anledning vårt 90-årsjubileum. Vi må dessverre erkjenne at det oppstod noen feil i korrekturfasen, og som har medført at enkelte ting i den trykte versjonen er feilaktig gjengitt. Disse tingene er korrigert i denne digitale versjonen. Vi påpeker særlig at Molde i intervjuet refererte til komponisten Gunnar Sønstevold, et navn som dessverre er feilaktig gjengitt på trykk. Videre er «Røyksopp» korrigert til «Röyksopp» og det er også foretatt enkelte andre mindre justeringer av særlig  språklig art.

Det første året

Den 27. november 1928 så TONO dagens lys. Her er historien om etableringen og det første året.

«Hvorfor ble TONO til i 1928?», spør TONOs 50-års-jubileumsbok fra 1978, og svarer «hvorfor ikke?». Det lå i luften, fastslås det.

Få år før etableringen av TONO den 27.november hadde Sverige, Danmark og Finland fått sine forvaltningsorganisasjoner. CISAC, den globale paraplyorganisasjonen som i dag har 239 medlemsorganisasjoner i 121 land, var etablert i 1926. Det var også bare to år til Norge skulle få sin første skikkelige åndsverklov. Og ikke minst var NRKs forløper, Oslo Kringkastingsselskap, etablert i 1925. Musikken tok stadig større plass i samfunnet, og skapernes bevissthet om rettigheter og nye mulige fremføringsinntekter økte. For når musikken ga inntekter og verdi for andre virksomheter, var det vel ikke unaturlig at noe gikk tilbake til komponistene?

Det konstituerende møtet foregikk på kontoret til advokat Emil Stang i Øvre Slottsgate 12 i Oslo. (Bildet øverst på siden er av nettopp denne gaten i 1928). Her møttes styret i Norsk komponistforening og to musikkforleggere: Komponistene Arne Eggen, Eyvind Alnæs, Arvid Kleven, Fridthjof Kristoffersen, Tønnes Birknes og Alf Peaters, samt forleggerne Sigurd Kielland fra Norsk Musikforlag og Knut Moestue fra Norsk Notestik & Forlag.

TONO, ikke NOTO

I møtet vedtok de åtte grunnleggerne selskapets formålsparagraf: «Selskapet skal ha til formål å erhverve og utnytte retten til offentlig utførelse og gjengivelse ved mekaniske instrumenter av musikalske komposisjoner og tekster – samt for øvrig å beskytte sine medlemmers opphavsrett til sine verker».

Selskapets første lover ble vedtatt og satte blant annet kriterier for medlemskap:

«Rett til å bli medlem av selskapet har norske komponister, tekstforfattere og musikkforleggere, for så vidt styret finner at vedkommendes medlemskap er til gavn for selskapet og dets virksomhet. Under samme betingelser kan også opptas innen- og utenlandske organisasjoner av komponister, tekstforfattere og forleggere».

Det var Norsk Komponistforening som tok initiativet til selskapet. Derfor fikk også foreningen flertall i styret med fire medlemmer mot to musikkforleggere. Komponist og formann i Norsk Komponistforening, Arne Eggen ble valgt til første styreformann. Komponistkollega Finn Bø skulle senere omtale Eggen som «Onkel TONO».

Det var også Eggen som hadde ideen til selskapets navn. Han hadde først tenkt på Norske Komponister, forkortet til de to første bokstavene i ordene. «Men noko var litt for lite, og det var bedre med Norske Tonediktere, men Noto var heller ikke ideelt, og så svingte jeg på stavelsene og det ble Tono,» sa han i et intervju med Dagbladet i 1953. Og la til: «Tono er god latin og betyr jeg klinger, jeg larmer og ljomar.» Med andre ord: et godt ord for musikk.

Ny åndsverkslov på trappene

Årsberetningen for 1929 – i dag godt oppbevart i TONOs lokaler på Grønland i Oslo – beskriver det første driftsåret til selskapet, som hadde sine første beskjedne lokaler i St. Olavsgate 28-30. Tønnes Birknes hadde ledet det forberedende arbeidet med etableringen. Han tok også ansvaret som forretningsfører (administrerende direktør) i den første perioden inntil Mathieu Berckenhoff ble ansatt den 25. april. Den stillingen beholdt han i 20 år. Gjennom 90 år har TONO kun hatt seks administrerende direktører, inkludert Birknes.

Det første året var preget av tre hovedsatsinger: Å inngå avtaler med komponister for å sikre repertoar, å inngå avtaler med musikkbrukere og å arbeide for den nye loven om vern av åndsverk. Arbeidet med ny åndsverklov, som skulle erstatte Lov om forfatterrett og kunstnerrett av 4. juli 1893, var påbegynt med en komitéinnstilling til Kirke og undervisningsdepartementet i 1925 og ble vedtatt i 1930 med gyldighet fra 1. januar 1931.

60 medlemmer på et år

Ved utløpet av 1929 hadde TONO sikret seg 60 medlemmer, og Oslo Kringkastingsselskap og Filharmoniske Selskap var de første selskapene i TONOs etter hvert rikholdige kundeportefølje. Oslo Kinematografer fulgte like etter. Man var fortsatt i forhandlinger med Harmonien og Bergen Kringkastingsselskap, avtaler som ble inngått året etter.

Årsberetningen fra 1929 viser at man gikk frem med en viss fintfølelse: «… videre enn til de her nevnte institusjoner har styret ikke villet gå for ikke å risikere å skape en ugunstig stemning imot den nye lov». For det var viktig
å få landet denne loven. Utkastet utgjorde, i følge årsberetningen, « … et overordentlig fremskritt fra de hittil gjeldende tilstander. Den vil således gjøre det mulig for Tono å avslutte («inngå», red.anm) avtaler vedrørende all kafémusikk, kinomusikk og privat konsertmusikk».

Videre var TONO i 1929 preget av arbeid med å knytte internasjonale forbindelser. Det ble inngått medlemsskap i CISAC og gjensidighetsavtaler med selskapene i Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Polen, Tsjekkoslovakia, Holland, Sveits og USA. Inntil videre var de franske, østerrikske, italienske og engelske organisasjonene representert gjennom svenske STIM. Alt i alt konkluderte TONO i 1929 med at man representerte fremførings-
rettighetene for praktisk talt all rettighetsbeskyttet musikk i Norge.

Sterk og rask vekst

Selskapet ble raskt en viktig inntektskilde for komponister. Bruttoinntektene i 1929 var på kroner 17 992,13. Men nyetableringer koster. Utgiftene beløp seg til nesten halvparten av inntektene: 7 709,84 kroner. TONOs lover slo fast at det skulle settes av midler til et understøttelsesfond for norske komponister og deres etterlatte, og det første årsresultatet gjorde det mulig å sette av 1000 kroner til dette. Til fordeling ut til komponister ble det avsatt kroner 9 000 med utbetaling i mai 1930.

Den nye åndsverkloven skulle vise seg å gi den effekt grunnleggerne håpet på. På dette grunnfjellet kunne TONO bygge fremtiden. Kombinert med flittig forhandlingsarbeid, økte TONO bruttoinntektene til 33 377,72 kroner i 1931 og deretter til 68 730,65 i 1932.