26 millioner streams etter at singelen «Backbeat» ble sluppet for litt over ett år siden konkluderer Dagny med at streamingkoden knekkes med gode låter og litt hell.
/ 23/12/2016 / kodeksTekst: Willy Martinsen/TONO, foto: pressefoto øverst, for øvrig private bilder tilhørende Dagny
Når det norske popåret 2016 oppsummeres kommer man ikke utenom streamingsuksesser som Kygo, Matoma, Seeb, Astrid S, Alan Walker og ikke minst Dagny Norvoll Sandvik. Singelen ”Backbeat” har fått The Guardian til å kalle henne ”… one of pop’s brightest new hopes”, mens VG rullet en 5-er og kalte EPen Ultraviolet ”Så skinnende at ørene trenger solbriller.” Oppfølgersingelen ”Fool’s Gold” har foreløpig rundet 8 millioner på Spotify.
Og nå er vi her, i slutten av gjennombruddsåret, hvor Dagny er hjemme i Tromsø for å feire jul, og lader opp til et nytt, hektisk år. Og Skyper med TONO om låtskriving:
– Når låtene dine er streamet så mye så gjør du jo noe riktig. Er det noe her som andre kan lære av?
– Huff, dette blir kanskje litt teit å si, men det handler mye om å lage en bra låt først.
Men rent bortsett fra at jeg skrev Backbeat, så har jeg jo ikke gjort noe for at den skulle få 26 millioner streams. Det er litt hell også. Den ble plukket opp av radio-DJ Zane Lowe på Beats 1, radiokanalen til Apple Music. Og når Spotify begynte å pushe den, så begynte den å leve sitt eget liv. Men det er jo mye god musikk som ikke har like mange streams naturligvis. Man kan ikke alltid sette likhetstegn mellom god musikk og populær musikk.
– Er det en spesiell låt på EPen Ultraviolet du er ekstra fornøyd med?
– Jeg elsker alle, men om jeg måtte si noe, så er det nok Backbeat. Da jeg skrev den var den veldig annerledes fra alt annet jeg hadde gjort før. Jeg laget egentlig folkaktig singer-songwritermusikk, men så kom Backbeat med punch og driv, trommer, elektriske gitarer, og ting jeg aldri hadde brukt før. Jeg var veldig usikker på om den ville bli elsket eller hatet, men det ble jo den som startet alt sammen. Og så elsker jeg å gjøre den ”live”, på grunn av energien i den. Flere av låtene på EPen er kanskje mer velskrevne enn Backbeat, som bare kom på rent instinkt. Men det er en viktig låt for meg.
«Jeg vil påstå at en hel del topline du skriver i studio er «uhell». Noen tror du synger noe, og så ender det opp med å bli det ferdige resultatet.»
Backbeat ble redningen på en flere dagers låtskriversession med Sam McCarthy (som også har skrevet med blant annet Harry Styles fra One Direction) som ikke ga de store resultatene. De hadde slitt med den samme låta lenge uten at det løsnet, før McCarthy husket en annen akkordsløyfe han hadde liggende. De begynte å jobbe med den isteden.
– Vi hadde «tracket» klart på veldig kort tid, og så begynte jeg å synge melodien og noen litt tilfeldige ord over, og så satt den. Jeg vil påstå at en hel del topline du skriver i studio er «uhell». Noen tror du synger noe, og så ender det opp med å bli det ferdige resultatet. Og så må man vurdere om man bare vil ha noen kule ord og beholde stemningen i låten eller om man vil jobbe mer for å få frem et tydelig budskap. Akkurat det tok litt tid med Backbeat, men den kom egentlig veldig fort og greit.
Dagny skrev sine første låter for 10 år siden, som 16-åring. Vi har en lærer og Eva Cassidy å takke for det.
– Det var særlig to opplevelser som var viktige. Det ene var et komposisjonsprosjekt i 10.klasse, hvor jeg havnet på gruppe med to stykker som aldri var på skolen. Da tenkte jeg ”faen, dette må jeg gjøre selv”, og så gjorde jeg det. Læreren ble så begeistret at han begynte å sette opp konserter med meg i Tromsø. Den første på Stortorget, hvor jeg spilte rett før Tone Damli Aaberge, som var litt nervepirrende. Det andre var at jeg så et program med Eva Cassidy på TV. Jeg hadde et ganske dramatisk kjærlighetsliv den gangen, og begynte å skrive låter om det på baderomsgulvet med gitar. Der var det både god akustikk og varmt gulv.
– Skriver du låtene for å bearbeide eget liv, eller for å gi publikum noe du tenker de trenger?
– Da jeg begynte var det låtskriver jeg ville bli. Og da handlet det kun om egne opplevelser. Med årene har det blitt vanskeligere, det føles mye mer dristig nå. Jeg skriver ofte ut fra observasjoner jeg gjør rundt meg, men det er låtene hvor jeg tør å være ærlig jeg blir mest knyttet til. EPen var nesten utleverende.
«Jeg er best på refrenger. Vers er tricky»
Normalt skriver hun låter med så få co-writers som mulig (”da er det færre som skal bli enige”), men låtene på Ultraviolet er skrevet med opptil tre andre per låt. Det fungerte fordi kjemien var så god.
– Hvordan jobber du frem låtene?
– Skal jeg jobbe i en session med nye folk liker jeg å komme uten særlige forberedelser. Da føler jeg vi får en raskere forståelse for hverandre som låtskrivere. Ofte starter jeg med en groove. Og så gjelder det å finne de riktige akkordene, hookene og ting som er catchy. Popmusikk handler jo mye om form. Hvis man bruker tid på å finne basen i låten er det enklere å jobbe med topline, altså melodi og tekst. Da synger jeg ofte bare fritt over musikken til jeg finner noe som fungerer. Jeg er best på refrenger. Det er lettere å ta til takke med et halvbra vers. Hvis man vil lage en fantastisk låt må man ta tak i versene. Vers er tricky.
– Og hvis du står fast?
– Da ser jeg på et YouTube-klipp av John Cleese der han snakker om kreativitet. Han sier man må ha tid og rom for å være kreativ, og det tror jeg er helt rett. Og så er jeg mest kreativ når jeg opplever eller lærer nye ting. Kanskje er det derfor jeg er aller mest kreativ når jeg reiser, gjerne på interrail eller som backpacker.
– Hvordan vet du om en låt du har skrevet virkelig er bra?
– Den første jeg spiller musikken min for er alltid søsteren min, som ikke driver med musikk, men som er nesten like dedikert som meg. Om hun hører på en låt 50-100 ganger første uka vet jeg at det er ei skikkelig godlåt.
”Rettigheter er utrolig viktig. Man trenger flere bein å stå på, og å være låtskriver er derfor viktig for meg.”
– Hva tenker du om å skrive for andre artister?
– Det har jeg kjempelyst til! Det var det som var drømmen til å begynne med. Samtidig er det jo slik at som musiker i dag så er rettigheter utrolig viktig. Man trenger flere ben å stå på, og å være låtskriver er derfor viktig for meg. Jeg skrev for en tysk DJ i fjor, og det spennende med å skrive for andre er at man blir friere til å slenge ut ideer. Man er fortsatt kritisk, men på en annen måte enn når man skriver for seg selv.
– Har du alltid skrevet på engelsk?
– Jeg begynte med dikt på norsk, men jeg synes det er enklere å ordlegge seg på engelsk. Man får en distanse, på en positiv måte. Mine tekster er ganske direkte, og jeg er redd det ville ha blitt litt banalt på norsk – selv om det godt kan hende jeg gir ut et album på norsk etter hvert. Men det er viktig å skrive riktig engelsk da. Da jeg som tenåring spilte konserter i Tromsø fremførte jeg en låt i sikkert et år som vi kalte ”Putting on my army”. Vi mente egentlig ”Putting on my armor”. Ha ha. Men folk tok det for god fisk.
– Hva slags musikk blir du påvirket og inspirert av?
– Jeg digger band og artister med sterke, kvinnelige frontfigurer som kan sparke fra seg. Musikk med energi, og som gjerne er kommersiell, men som har organiske elementer og er banddrevet. Jeg er fan av The Cardigans, Veronica Maggio, First Aid Kit, Susanne Sundfør, Tove Styrke og Mø, men også The Hives og Ryan Adams. Men jeg er også ei skikkelig popjente. På fest spiller vi av og til ”guilty pleasures”, men problemet mitt er at jeg ikke har guilty pleasures. Jeg kan kose meg like mye med en Backstreet Boys-låt i dag som på 2000-tallet. Ei god poplåt er ei god poplåt, sant?
Dagny er «signet» til Propeller Recordings i Norge, Republic i USA og Island i Storbritannia. Dermed har hun kanskje overlatt alt av forretningsdrift til plateselskapene, og konsentrerer seg kun om å lage og fremføre musikken?
– Nei, jeg har et fantastisk team rundt meg som jobber hardt og er lidenskapelige, men jeg liker å ha kontrollen selv, og det vil jeg anbefale alle som skal inn i bransjen. Det trenger ikke å bety så mye om du blir signert til et stort plateselskap om du ikke vet hva du vil selv. Jeg har egentlig kun hatt positive opplevelser med bransjen, og det er mye mer business i dette enn man kanskje tror når man ser det fra utsiden. Jeg har forresten vært TONO-medlem siden 2009. Jeg kommer fra et musikerhjem, og har alltid visst om TONO. Mamma (Marit Sandvik, red.anm) er også medlem.
”Jeg elsker Shure SM7!”
Flere studioer, på flere kontinenter, ble tatt i bruk i innspillingen av låtene på Ultraviolet.
– ”Backbeat” spilte vi inn i Urchin studios i London, med hele bandet og en tekniker. ”Fools Gold” gjorde vi delvis i et hjemmestudio i LA, og delvis i London. ”Too Young” og ”Fight Sleep” gjorde vi i Conway Studios i LA. Låten ”Ultraviolet” spilte vi inn delvis i London, og delvis på en fjelltopp i Malibu i et studio som ser ut som et romskip. Helt surrealistisk sted.
Vokalopptakene gjør hun med en Shure SM7, kjent både for å ha blitt brukt av Michael Jackson på Thriller, for sine varme lyd og og for å tåle en trøkk:
– Jeg hater når vi kommer til det punktet i prosessen hvor vi skal lage demoer, og teksten ikke er helt ferdig og finner på ting underveis, stående alene i et avlukke, og de andre i studioet er folk du knapt kjenner. Da pleier jeg å tine opp situasjonen med å gripe tak i en SM7 – som jeg elsker – og ”bounce” rundt i rommet mens jeg synger demoen. Det funker som faen.
Og når vi først snakker om utstyr:
– Roland Juno-synther er supre, men litt lite handy. Derfor har jeg kjøpt meg en Roland JU-06 Boutique, en veldig fin liten sak som fortsatt har store og fine Juno-lyder. Den blir med på den neste turneen. Ellers så bruker vi mye Fender-gitarer. Jeg fikk to nye i 2016, en American Elite Telecaster, som er helt nydelig, og en Mustang, som kom i en helt ny versjon nå i oktober. Og så er jeg veldig glad i vintagelyden i Ludwig-trommer.
– Og 2017 da? Hva gjør du neste år?
– Det blir veldig mye jobb, og veldig spennende. Og så har jeg et mål om å møte Taylor Swift i løpet av året, sier hun og flirer godt.