Maren Selvaag er Norges første kvinne med mastergrad i jazzpiano fra Norges Musikkhøgskole. Nå har hun gitt ut sitt debutalbum, spilt inn i selveste Avatar Studios i New York.
/ 12/12/2016 / kodeks– Jeg komponerer ytterst sjelden med et rødvinsglass i måneskinn, sier Maren Selvaag og ler. – Jeg synes inspirasjon dessverre er et litt flåsete begrep. Dessverre, for egentlig er jo inspirasjon viktig. For meg er komponering et håndverk og en måte å være kreativ på. Jeg var på en av Erlend Skomsvoll sine workshoper, og han sa at kreativitet er konstant. Man våkner ikke opp en dag, og har mistet sin kreativitet.
”Skriv noe med fem toner”
Vi møter Maren i hennes komponisthule, et kontor hun leier av et PR-byrå i Vika i Oslo. Der skriver hun musikken sin blant annet på et flygel hun har fått låne av Steinway.
– Etter 10 år kan jeg fint komponere på bestilling, blant annet fordi jeg har hatt andre flinke læremestre på både studier og i andre musikere, sier hun. – Det begynte for 10 år siden, da en lærer ga meg fem toner skrevet på hver sin post it-lapp, og utfordret meg til å komponere noe ut fra det.
Det ble et verk hun fortsatt spiller på konserter, senest på releasekonserten i Kulturkirken Jakob 14. November.
Det var Jazzfestivalen i hjembyen Lillehammer som åpnet ørene hennes for jazzen.
– Jeg ble bergtatt. Det var et så bredt spekteret av kreative uttrykk. Og ikke minst det å se musikere på scenen, det var som om de hadde sluppet unna å bli voksne. De hadde et lys i seg jeg ikke så hos andre voksne, sier hun.
Live i Avatar Studios
Nå har hun sluppet debutalbumet ”Close to shore”, innspilt i selveste Avatar studios i New York.
– Det var fantastisk å være i New York og kunne gjøre det. Å finne en bro fra en veldig sterk amerikansk tradisjon til den nordiske scenen, som er kanskje mer kunstrettet og friere, og å utforske hvor jeg skal plassere meg selv midt oppe i alt dette. Det var også en bearbeiding av inntrykk etter en lang periode med musikkstudier.
En viktig bidragsyter i innspillingen var bassist og komponist Eivind Opsvik, som er en sentral del av improvisasjonsmusikken i New York. Hun hadde også med seg trommeslager Eric McPherson, som også har mye erfaring fra akustisk jazzmusikk. De tre musikerne gikk i studio etter to øvingsdager. I Avatar begynte de kl. 9 om morgenen, og jobber utover. Flere av låtene på albumet er første ”takes”. Lydtekniker var Katsuhiko Naito, en av de mest erfarne i byen når det gjelder lydfesting av akustisk jazz. Han har tidligere skrudd lyd for folk som Al Di Meola og John Scofield.
– Jeg trodde jeg skulle føle ærefrykt. HBO-orkesteret tok opp lydsporet til Boardwalk Empire i studioet ved siden av, og i etasjen over var det en ECM-innspilling. Men det var så rolig og lun stemning der. Vi spilte inn alt live, noe jeg liker veldig godt. Jeg er glad for å ha havnet i en del av musikken hvor man har det fokuset. Det har noe magisk over seg.
Albumet ble sluppet på vinyl og i strømmetjenester 14. November, og er utgitt på plateselskapet Pave the way records. På releasekonserten samme dag hadde hun med seg et band bestående av Christian Meaas Svendsen på kontrabass og Simon Olderskog Albertsen på trommer. Nå håper hun å ta med låtene på turne til våren.
Du finner albumet i streamingtjenestene, her er albumlink til Spotify og her til Tidal. Maren forteller her litt om alle sporene på albumet med sine egne ord.
No Blues
Jeg satte meg selv som oppgave å lage en blues som ikke er en blues. Jeg fikk ikke bruke 12-takter, men følelsen etter å ha hørt låta skulle likevel være at det var en blues.
Santiago
Santiago er hovedpersonen i boken «The Old Man and the Sea», og jeg ville tonesette opplevelsen jeg hadde når jeg leste boken og dramaturgien i fortellingen.
Phoenix of the Ashes
Konseptet Fugl Føniks er form i seg selv. Jeg ville bruke det som utgangspunkt, en smertefull forvandlingsprosess til noe nytt og udefinert.
Verket
Dette var det første stykket jeg lagde med å bruke intervallstrukturer i stedet for harmoniske forløp som stamme i musikken. Jeg følte det åpnet en helt ny verden.
On Your Way Home
Jeg ville lage en låt som kunne få frem samme følelse som det er å få komme hjem, om det er hjem i seg selv etter å ha vært på avveie, eller å fysisk komme hjem til jul. Tilhørighet blir jeg aldri ferdig med, det er nok det Close to Shore handler om – jeg skal ut og søke, men for å dra ut må det jo også finnes noe å dra fra.
Lament for the Living
Jeg ble bedt om å spille i tilfelle noe skulle skje da en venn dro til Afghanistan med ISAF-styrkene for første gang. Hvilken sørgemarsj skriver man for noen som er i live? Jeg fikk heldigvis aldri bruk for låta, og nå oppleves den mer som påminnelse om alt jeg har å være takknemlig for.
Manhattan Promenade
Flere jazzmusikere har gjennom tidene opplevd å ha meséner. Thelonius Monk ble hjulpet frem av Baronesse Kathleen Pannonica Rothschild og skrev låten Pannonica til henne. Denne platen ble realisert takket være mine patrons of the arts, John & Nicole Bowman, som inviterte meg til å bo hos dem i New York. Bygget jeg kom hjem til hver dag het Manhattan Promenade.
Parkeisenbahn
Denne låta vil jeg at skulle gå fort langsomt eller sakte raskt. Litt som å sitte på et tog. Jeg forsket på hvor enkelt jeg kan gjøre noe uten at det oppleves kjedelig.
Indecisive
Da denne låta kom skjønte jeg ingenting. Den hoppet og spratt til alle kanter i taktart, toneart, tempo og feel – så selve karakteren var i seg selv ubesluttsomhet, og det måtte jeg bare akseptere.
Formality
Formality er humoristisk frustrasjon, og det nærmeste jeg kom en utblåsning i denne omgang. Jeg fokuserer som oftest på å unngå klaging og å se det komiske i situasjonen. Som Junko Tabei, første kvinne på Mount Everest, sa: «The secret to success is to remain cheerful»