«Vi skulle stå i krysset hvor Johnson lærte blues», synger Kåre Virud på Spellemannsprisvinneren «Ild & Vann». Men selv om bluesen er sjela i mye av musikken til Kåre Virud, er han for rastløs til å bli for lenge på samme sted.
/ 22/05/2014 / kodeksFra TONO-Nytt, nr 2 – 2013
«Vi skulle stå i krysset hvor Johnson lærte blues», synger Kåre Virud på Spellemannsprisvinneren «Ild & Vann». Men selv om bluesen er sjela i mye av musikken til Kåre Virud, er han for rastløs til å bli for lenge på samme sted.
Kåre Virud er like ofte innom reggae, rock, soul og visesjangeren som bluesen, men den dypblå nerven er alltid der. Virud fant både bluesen og sin første gitar til sjøs på 60-tallet, og det Virud gjorde på debutplaten i 1974, som ingen hadde gjort før ham, var å synge blues på klingende norsk. Virud har blitt kalt Norges fremste bluesambassadør. Han mener det er ufortjent:
– Det er mange som rendyrker bluesen mer enn meg, påpeker han. Notodden Bluesfestival har like fullt gitt ham æresprisen, han har en Spellemannsprisvinner i sjangeren og Rita Engedalen kaller ham «bluesmann». Så da sier vi det sånn. Kåre Virud er bluesmann.
Dylan og Norsk Utflukt
Men også Bob Dylan har satt spor hos Virud. Sammen med dikteren Jan Erik Vold ga han ut to plater med Dylan-tekster på norsk (1977 og 1981). Senere har han markert seg med Norsk Utflukt, hvor en annen ordkunstner skriver tekstene: Lars Saabye Christensen. Bandet ga senest i høst ut albumet «Long Distance call». Parallelt har det kommet plater fra «Kåre Virud Band». Alt i ulike blåtoner.
– Blues er legendenes musikk, hvor er Kåre Viruds veikryss?
– Jeg har ikke lært noe av Nøkken, men jeg jeg har aldri blitt kvitt den opplevelsen jeg hadde da jeg var 11-12 år og hørte «Heartbreak Hotel» første gang, uten å vite at det var en blues.
Virud om låtskriving
– Fortell om veien frem til låta «sitter»
– En ferdig tekst er et greit kart å begynne på for å finne en stemning. Jeg leter meg fram ut fra teksten, og forsøker å finne et gitarriff og en gitarlyd. Jeg har en Mac, men bruker en 8 spors kassettspiller når jeg skriver. Tekstene er ikke tradisjonelle bluestekster, men er ofte i det blå hjørnet.
Jeg har en Mac, men bruker en 8 spors kassettspiller når jeg skriver.
– Folk kjenner seg igjen i sånt?
– Ja, jeg har oppdaget at enkelte gjør det. De fleste kan kjenne seg igjen i en eller annen bluestekst.
– Velger du temaene først, eller lar du det flyte fritt og finner temaet underveis?
– Jeg starter oftest med en språklig «hookline» jeg synes er god. En opplevelse eller noe jeg vil si noe om, og så skriver jeg rundt det. Men jeg skriver sjelden låter med mye tekst.
– Er det noe mystisk over låtskriving?
– Når ting kommer veldig fort har jeg den «hvor i all verden kom den fra»-opplevelsen. Alle låtskrivere har hatt den. De øyeblikkene… da er det noe mystisk over det. Inspirasjonen kommer ofte fra ting jeg opplever, og som det kan være fint å si noe om. Jeg er et bymenneske, og det høres nok på platene. Jeg liker å blande inn ting som skurrer litt.
– Det er veldig tøff lyd på plata «Ild & Vann» fra 2005 …
– Ja, synes du det? Det er jeg veldig glad for å høre.
Til orientering: «Ild & Vann» varierer på typisk rastløst Virud-vis mellom reggae, rock, viser og blues. Lyden er organisk, analog og rufsete. Tremologitarer, hammond- og pumpeorgler, lyden av rom. Rør-preamper som går i rødt. Og midt i all den musikalske leken: Viruds varme og hese, men fortsatt unge, stemme.
– Jeg liker uforutsigbare ting. På Aretha Franklins «Live at Fillmore West» hører du en Fender-forsterker som ikke er helt jorda. Det er så fascinerende! Da er du på scenen sammen med bandet.
– Hvordan har Notodden formet låtskrivingen din?
– Når du vokser opp på et lite, isolert sted skriver du musikk som handler om å komme seg unna så fort som mulig. Men jeg har fortsatt et sterkt forhold til byen, og har flere låter om å komme tilbake og å se den med nye øyne.
– Er det låter du er spesielt stolt av?
– Det er noen som peker seg ut. Låtene fra den første plata spilte jeg ikke på mange år, men jeg har plukket dem opp igjen med Kåre Virud Band. Mange ser ut til å like dem, og det har vært en ålreit oppdagelse. En låt som «Ville bare se byen din» handler om å dra for å besøke noen som ikke var der. Sånne temaer går ikke ut på dato.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Hvordan står det til med norsk musikk for tiden?
– Før sa man at noe var «bra til å være norsk». Nå er det imponerende bra musikk innen alle sjangre. Jeg er nesten glad jeg ikke er 19 år i dag, og skulle markere seg i dette landskapet. Men jeg savner å høre mer norskspråklig musikk. Jeg er egentlig ikke så opptatt av hva andre gjør, men om jeg skulle ha sunget mine låter på engelsk ville jeg slitt med å føle at jeg kommuniserte. Jeg har et band i Brasil også, og der spiller vi mine norske låter. Ingen skjønner et ord, men det fungerer.
– Blir aldri ferdig
– Hvordan oppstår de gylne øyeblikkene i musikken?
– Når jeg spiller med bandet, og det av og til kommer glimt hvor alt er riktig. Hvordan sånt oppstår veit jeg ikke. Men jeg kan også ha de øyeblikkene hjemme når jeg jobber med 8-sporsopptakeren.
– Hva slags prosjekter jobber du med for tiden?
– Vi kom ut med en ny Norsk Utflukt-plate tidligere i høst og vi skal på turne fra februar. Jeg spiller også med Kåre Virud Band, og har også et par andre prosjekter gående.
– Hva er det ved musikk du aldri blir ferdig med?
– Musikk har vært noe av det viktigste i livet mitt siden jeg var barn. Det er ikke noe man slutter med. Jeg er glad for at jeg fortsatt kan ta spilleoppdrag.. Det har blitt noen begrensninger rent fysisk i hendene, men jeg har lært meg nye måter å spille på. Men nei, jeg blir aldri ferdig med musikken.
To om Virud:
Rita Engedalen:
Kåre Virud er en veldig viktig låtskriver, musiker og artist for det norske bluesmiljøet, musikkmiljøet generelt og ikke minst for Notodden. Han har vist at blues på norsk er mulig, og det på en veldig spesiell og unik måte.
Lars Saabye Christensen:
Etter å ha samarbeidet med Kåre Virud i mer enn tredve år, siden vi møttes fra hver vår kant i bluespoesiens norske mysterier på slutten av syttitalet, og fra 1992 i Norsk Utflukt, er det bare dette å si: Virud er gitarens uforlignelige og utvilsomme gentleman. Du hører det er ham allerede når han åpner gitarkassa. I hans tone ligger summen av alt han har hørt pluss det som gjør lyden enestående: hans eget fingeravtrykk på strengene. Virud er i besittelse av en av bluesens fremste og mest underkjente egenskaper: disiplin. Hva er blues? Erfaring multiplisert med feeling. Og så synger han så jævla bra. Og så har han laget noen sanger som for lengst burde vært folkeeie. Hva mer? Og så er han en god venn. (Foto: Hans Jørgen Brun)
Artikkelen er hentet fra TONO-Nytt, nr. 2-2013