Du vokste sikkert opp med musikk og film rundt deg, men soverommet ditt var kanskje ikke vegg i vegg med maskinistrommet i en kino drevet av din far og farfar?
/ 29/09/2015 / kodeksTekst: Kai Lofthus, foto: Willy Martinsen
I et hus i Fredrikstad og leilighet i en av verdens vakreste og mest kunstnervennlige byer, spanske Altea, har Anniken Paulsen sine musikalske habitater, betydelig bedre tilrettelagt enn i gamle dager og med større kunstnerisk frihet enn faren hennes ville tillate. Selv var han pianist innen både klassisk og jazz, men var opptatt av at datteren – som begynte å klimpre i en alder av fem – skulle holde seg til klassisk. Som alle foreldre etterhvert innser, barn har sin egen motivasjon og de gjør ikke alltid som man håper eller legger opp til. Med en annen og mer personlig form for disiplin utviklet hun sin musikalske CV som sprengte barnelærdommen i fillebiter.
Etter studier på Østlandets Musikkonservatorium (1973-1979) var hun fylkesmusiker i Finnmark, landsdelsmusiker i Nord Norge, musikklærer, initiativtager til Foreningen Musikk i livets begynnelse og student ved Norges Musikkhøyskole (1990-1992). Hun har turnert med Svenska Rikskonserter, vært pianist for Olga Marie Mikalsen, hatt band som CveveCompagniet og popart duoen Always Lulu, komponert musikk til tekster av Lars Saabye Christensen og Tor Åge Bringsværd, Cikada har fremført musikken hennes og hun har gjort svært mange bestillingsverk, blant annet til Festpillene I Nord Norge, Føling i Fjæra på Hankø, Månefestivalen, Olavsdagene, Glengfestivalen og en TV-dramadokumentar om Edvard Munch. Akkurat som sin like kreative mor maler hun, og tenker på kunst som en helhet av mange ulike uttrykk, inkludert dans, tekst, video, animasjon, visuelle effekter og musikk.
Naturen og vakkerhet er to sentrale begreper som påvirker musikken hennes.
– Jeg har veldig glede av natur og kunne bodd oppe i et tre hvis det var mulig. Da vi var små reiste vi ofte nordover til Kabelvåg, fordi min eldste bror vokste opp hos våre besteforeldre der. Jeg sprang etter sommerfuglene, utover vannet og hodet bare forsvant under, forteller hun.
Som komponist har hun en evigvarende gnist og er umettelig på nye impulser. Kjæresten, skotske Thomas Howarth Kay, er en som hun setter stor pris på blant annet i arbeidet med en musical kalt Destiny (men som behøver en forlegger og produsent for å bli realisert):
– Han har hentet frem det melodiske i meg via tekstene sine, og han har ikke vokst opp med janteloven, sier hun og gir inntrykk av å stille høye krav til seg selv: – Jeg kunne sikkert gjort mye mer, startet som komponist tidligere, men var opptatt av å blant annet oppdra sønnen min Carl Philip som nå er 28 år. Fødselsøyeblikket er det største jeg har opplevd. Det var han som gjorde at jeg tok initiativet til Musikk i livets begynnelse. Hadde jeg ikke vokst opp med en så streng far hadde jeg kanskje ikke vært så kritisk.
Debutkonserten hennes i Universitetets Aula i 1980 var naturlig nok en annen milepæl, med disse verkene på programmet:
Arnold Schönberg «Sechs kleine Klavierstycke, op 11»
Maurice Ravel «Jeux d´eau»
Anton Webern «Tre klaverstykker»
Franz Liszt «Sonetto del Petrarca»
Franz Liszt «Konsertetyde nr. 3 i Dess-dur»
Ketil Vea «Preludium»
Robert Schumann «Fantasie i C-dur»
Musikalsk leker hun seg i mange leire, og utdyper:
– Jeg har interesse for å blande musikalske uttrykk, ikke bare innen den aksepterte kunstmusikken, men også tekster og eventyr. Jeg putter meg ikke selv i noen bås og er medlem av både NOPA og NKF. Vi skriver musikk alle sammen, og jeg føler meg hjemme i begge foreninger.
Når vi møter henne hjemme i Fredrikstad er det et Petrof-flygel, Roland synthesizer (RS-9) og Novation Supernova II som tar opp mest plass. TONO-vederlaget hun fikk nå i september («jeg var heldig og fikk mye TONO-penger for konsertene i fjor») går ikke nødvendigvis til nytt utstyr.
– Jeg kjøper ikke så mye nytt. Jeg liker å jobbe med blyant, viskelær og linjal. Det jeg er litt redd for nå er at det kan bli vanskelig å få tak i 2B-blyanter med 0,9 (mm)-stift, sier hun.
Vi spør mer om hvordan hun jobber:
– Når man skriver for stryk er det gitt hvordan det skal låte, men hva med når du jobber med synth? – Alt skrives ned på forhånd, jeg skriver ned hvordan jeg skal vrenge lyden og så videre. I forestillingen TimeReport med CveveCompagniet (2002), blandet vi samtidsmusikk/rock/pop, idéene ble notert, deretter improvisert, altså ikke så tydelig på noter, dog et slags partitur. Jeg jobber ellers til faste tider, skriver opp timer og hvor lang tid jeg bruker på den og den satsen, sier hun.
Iblant kan det tilsynelatende gå på helsa løs:
– Da jeg skrev musikken til Munchs Mødre i 2013 fikk jeg den ferdige filmen i slutten av april. Det skulle være premiere , og jeg var ferdig , med innspilling den 14. Da spiste jeg ikke og vet ikke hvordan jeg hang sammen. Jeg komponerte 50 minutter på 11 dager, for cello, piano og fiolin.
Mye av tiden går med til research:
– I år skrev jeg stykket Kid•Viking•King•Saint Olav for fløyte og gitar, og da hadde jeg aldri skrevet for gitar før og det måtte jeg si til gitaristen. Men til syvende og sist må jeg bare prøve å frigjøre meg fra det jeg har gjort før og finne musikken inni meg selv.
Partneren, Kay, sier det er styrkende å samarbeide med henne.
– Hun har en fantastisk evne som komponist til å skrive strykekvartetter, orkestermusikk og rock. Forståelsen hennes av musikk er utrolig. Da vi møttes skrev jeg noen tekster som hun forvandlet til en stor låt. Selv om hun kan komponere i hvilken som helst sjanger er melodi den den største styrken hennes, å finne de rette notene som passer helt eksakt til teksten.
Alt i alt er hun veldig takknemlig for alt fra oppveksten til muligheten til å jobbe med det hun gjør. Farfaren tok over Greåker kino i 1928 og den ble driftet av familien frem til rivingen i 1973, samme år som hun begynte på musikkonservatoriet. – Det å vokse opp på en kino var en gave. Det var film, musikk, dialoger, drama, alt mulig; Chaplin, musicals, cowboyfilmer, krig og Hitchcock. Jeg ble født inn i det utrolig mystiske og skumle. Jeg var livredd iblant og fikk en masse følelser gratis som jeg antagelig forløser i musikken. Det var ikke noe normalt hjem; vi delte for eksempel toalett med publikum de første årene. Vi hadde en streng farmor som hadde mye kontroll og hun tok over som kinosjef da farfar døde. Det var mye smerte i det, men jeg ser alt som en gave og kanskje derfor tenker jeg ikke på mitt virke som en jobb.
Musikk som en menneskelig utviklingsfaktor står naturlig nok sentralt for henne: – Det høres ikke sånn ut nå, men jeg brukte mange år på å lære meg å prate ordentlig. Jeg har undervist som klaverpedagog og hatt endel elever som kom for å lære seg å spille piano, men samtidig hadde utfordringer. En slagverker sa til meg en gang at han visste om en talentfull gutt, men som hadde Asperger. Han kan jeg ta, sa jeg. Han ville egentlig lære seg å spille jazz og jeg så at han hadde så mye mer inni seg. Han lagde masse, masse, masse flott musikk. Jeg har hatt flere elever med slike utfordringer som har vist sin musikalitet gjennom improvisasjon.
Da hun samarbeidet med Lars Saabye Christensen sa han ifølge Paulsen at «jeg skulle ønske det var jeg som vokste opp på kino». – Jeg sendte inn et manus til forlaget hans Cappelen, og ble vurdert av samme konsulent som ham. Konsulenten ble begeistret, men skrev at man må ta høyde for at barnet har en bisarr fantasi. Men ingenting av det jeg skrev var fantasi.
Da hun studerte ved konservatoriet sa læreren hennes, Kolbjørn Ofstad, at hun burde bli komponist. – Faren min ville bare at jeg skulle gå i pianistretningen og øve veldig mye. Jeg var med i pianokonkurranser fra jeg var til 10 til 18. Da jeg var gravid tok jeg endelig frem komponisten i meg, sønnen min ble min inspirasjonen.
– Det eneste jeg er opptatt av er at jeg skal skrive musikk jeg liker selv, selv om det er en utfordring, sier hun og forteller at hun har forskjellige tilnærminger til hvordan selve arbeidet foregår: – Da jeg skrev til eventyret Hans & Grete, et samarbeid mellom Rikskonsertene, Kulturrådet og NRK, skulle det være med 12-13 instrumenter. Jeg lagde et system hvor jeg kunne skrive ned dramaturgien i eventyret og gikk deretter over til grafisk notasjon, for så å notere noter. Med Olav den Hellige som ble skrevet for neste års 1000-årsjubileum i Sarpsborg måtte jeg begynne å lese om ham, også Heimkringla. Da bare skrev jeg, og noterte hvordan jeg ville at musikken skulle uttrykke de fire satsene og prøvde å forestille meg hvordan det var da Olav reiste ut som viking som 12-åring som konge på eget skip. I Arctic Light måtte jeg tenke «hvor kommer nordlyset fra?» Da leste jeg, lagde tegninger og gjorde utregninger. Med låtene i Destiny, tar jeg med blyant og viskelær, finner jeg en café, et glass hvitvin, leser, leter etter et uttrykk som fanger eller farger teksten, synger, noterer, og er ikke redd for å bruke bisarre akkorder. For meg er komponering ikke én tradisjonell måte å jobbe på. Jeg elsker og er betatt eller bergtatt av kontraster i all kunst og kompliserer det ikke alltid med komposisjonsteknikker, selv om jeg liker det også.