Foto: Anne Valeur

Drømmeprosjektet, endelig

Neon Ion er Natalie Sandtorvs drømmeprosjekt. Den meritterte vokalisten føler endelig hun har «havnet i riktig bane i sitt musikalske univers» med sin ferskeste utgivelse Heart Echoes. Og det føler anmelderne også.

Navn: Natalie Sandtorv
Aktuell med: Neon Ion – Heart Echoes (Album)
TONO-medlem siden:
2011

Hvem er du, Natalie Sandtorv?
Stort spm å begynne med! Jeg er en vokalist og låtskriver fra Ålesund, som elsker å skrive og utøve musikk!

Vi skal ta for oss Neon Ion straks, men mange kjenner nok navnet ditt fra ting du har gjort tidligere. Kan du fortelle litt om den musikalske bakgrunnen din?
Jeg gikk på kulturskolen på pianoundervisning som barn, og slutta den dagen læreren sovna på timen. Deretter begynte jeg å ta private sangtimer med sangpedagog Solveig Håvik, som var en fantastisk mentor for meg i hele ungdomstiden. Det gikk mest i jazz og soul, og videre gikk jeg på folkehøgskole på jazzlinje, og tok en bachleor i jazz på Griegakademiet i Bergen. Så hadde jeg noen frilansår i Berlin, og København, hvor jeg også tok en master ved Rytmisk Musikkonservatorium i Music Performance. De to årene var nok de viktigste for meg hva gjelder utdanning og videreutvikling. Veilederne er alle utøvende kunstnere jeg ser opp til, og de hadde en måte å jobbe med konsepter og kunst på som motiverte meg til å dykke dypt, og finne ut hvem jeg er oppi alt dette.  

Hvordan vil du beskrive prosjektet ditt Neon Ion, til de som ikke kjenner det?
Det er først og fremst drømmeprosjektet jeg har ønsket å gjøre i mange år. Musikken har litt av alt, men fokuset ligger i å lage spennende, energisk, og samtidig atmosfærisk musikk. Startskuddet gikk når jeg møtte produsent Erlend Mokkelbost. Jeg hadde noen skisser som jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta videre. Noen venner tipset meg om Erlend, og ved første møte føltes det ut som om jeg endelig havnet inn i riktig bane i mitt musikalske univers. 

Foto: Anne Valeur

Jeg har sett Neon Ion beskrevet som «Jazz-vokalist Natalie Sandtorvs nye prosjekt». Det får meg til å tenke på sjanger og identitet. Er du bevisst de forventningene noen lyttere kanskje knytter til deg? Bryr du deg?
Ja, det der er en merkelig greie. Bakgrunnen min ligger jo i jazzmusikk, og det er en stor del av meg. 

Men, for å være helt ærlig føler jeg ikke jazz-betegnelsen beskriver meg riktig, da tankene automatisk går til uttrykk knyttet til f.eks Ella Fitzgerald. Jeg føler ikke det begrepet helt rommer det jeg driver med. Samtidig hvis noen kan høre på min musikk og assosiere det med jazz, så er det kanskje noe kult med det også. Jeg tenker at hvis publikum blir avskrekket av å lese det, så er det kanskje bare deres tap om de ikke tør å sjekke ut musikken min? 

I mai slapp du albumet Heart Echoes, det første under navnet Neon Ion. Plata har fått svært gode anmeldelser – vel fortjent. Hvordan føles det?
Det føltes ut som en mega-klapp på skuldra, og som en bekreftelse på at de følelsene vi hadde om musikken når vi lagde den resonnerer med andre. 

Det er først og fremst drømmeprosjektet jeg har ønsket å gjøre i mange år.

Martin Vinje, som spiller keys i bandet ditt, skrev på Facebook at det ligger to år med arbeid bak utgivelsen. Kan du fortelle om prosessen?
Jeg begynte å skissere noen låter for 2-3 år siden. Det var samtidig som at vi gjorde oss ferdig med en to års turnè med mitt forrige prosjekt. Og jeg skjønte fort at den nye retningen ikke passet inn i det bandet. Så jeg dro på en inspirasjonstur til California, kjørte rundt, skrev tekster, og kontemplerte. Så stakk jeg en tur i Ocean Sound på Giske, og lagde noen demoer. Etter noen mnd møtte jeg Erlend, og sendte han en feil demo ved et uhell. Det var en låt jeg overhodet ikke ville bruke, men han insisterte, og sa: Gi meg noen timer. Den låta er med på plata og heter Highways, og nå elsker jeg den. Magien i det, er at det var jo noe i den skissen som jeg ikke fikk fram. Men det gjorde Erlend. Han vet nøyaktig hva jeg ønsker å uttrykke i låtene, uten at jeg må forklare det. Vi kom i gang med å lage låter i studio, og reiste en uke til Piemonte i Italia, i Palazzo Stabile. Hvor vi tok med oss Ivan Blomqvist, som også har vært med å skrive mange av låtene på plata, i tillegg til å spille synth. Ole Mofjell ble også med, og spiller trommer på det meste. 

Prosessen har vært en drøm fra start til slutt. Jeg føler meg utrolig heldig som fant disse menneskene, og er allerede igang med å lage ny musikk med dem. 

Resultatet har blitt en unik musikalsk opplevelse som svever mellom en rekke ulike sjangre. Du har altså dyktige folk med deg både på scenen og i studio. Hvor viktig har det vært å ha gode sparringspartnere i arbeidet med å skape det musikalske fingeravtrykket?
Det har vært alfa omega. Dette kunne jeg aldri ha gjort uten Erlend og Ivan. I dem fant jeg likesinnede med svært like referanser og smak, og som fyller rollene hvor min kunnskap og ekspertise ikke strekker til. Da kan jeg fokusere all min energi i det jeg er best på, istedenfor å stresse med å lage en halvgod akkordrekke. Men rollene beveger seg også litt på tvers. Vi kommer alle med produksjonsidèer, i tillegg til at alle er med å jobber med tekstene og melodi. Jeg tar ikke lett på hvor heldig jeg har vært i dette samarbeidet. For jeg har også vært gjennom samarbeid hvor man river seg i håret, hvor ting går helt i lås, og man klarer ikke å lage noe sammen. 

Hvor og hvordan har musikken på Heart Echoes blitt til? 
Litt her og litt der kan man si. Oslo, Los Angeles, Italia, Berlin, og Giske. 

Foto: Anne Valeur

Det er har foregått en del prosesser i meg ila mastergraden, og frilansårene, som har ledet meg fram til dette. Tekstlig har jeg også jobbet en del for å prøve å skape nye bilder på vanlige ting som kjærlighet og følelser. Erlends produksjoner ga plutselig tekstene mine mening. Ingenting ble for banalt eller utsvevende. 

Har du utstyr eller verktøy som er uunnværlige i skriveprosessen?
Reising og opplevelser er nummer en for meg. NOPA sine arbeidsleiligheter i Berlin og London har vært til stor hjelp. Der har jeg fått mye ro til å skrive. Eller bare være der og ta inn ulike opplevelser, og så skrive når jeg kommer hjem igjen. Jeg er nok en svært rastløs sjel, og sliter med å holde meg i ro. I år er det første året på lenge hvor jeg har oppholdt meg i Norge over så lang tid. 

I tillegg har sparringen med Jazzland Recordings vært viktig for meg gjennom det hele. Det å vite at de har ryggen din, gjør at man får en selvtillit og en lugnhet som er mye viktigere for meg enn den beste mikrofonen eller det beste utstyret. 

Vi kan ikke unngå en kort tur innom koronakrisen: Det kan umulig være den situasjonen man ønsker seg når man planlegger et albumslipp?
Nei, det føltes litt bittert å havne oppi denne pandemien, når man har brukt to år på å produsere og planlegge et slipp. Men samtidig så er det ikke noe å gjøre noe med. Som musiker er man vant til å måtte tenke kreativt, og man er vant til at ting aldri går helt etter planen. Jeg har vært ufattelig heldig, og har fått masse flotte tilbud om store live-stream produksjoner, og andre ting som helt sikkert ikke hadde kommet min vei om jeg ikke hadde vært aktuell med dette albumet. 

Hvilke konsekvenser har de strenge smitteverntiltakene hatt for deg?
Vi har jo jobbet med et team i England, Bright Dead Things, som hadde satt opp en releasekonsert, og vi hadde en del planer der borte. Releaseturnèen i Norge ble avlyst/utsatt. Og vinylpressene var jo ikke i bruk, så vinylen er forsinket. Men den kommer denne uken, så det er kjekt! Jeg skulle også en uke til London for å jobbe med noen nye produsenter, og begynne på neste album.

Foto: Anne Valeur

Hvordan har du brukt den siste tiden?
Jeg har vært to uker i Ocean Sound og spilt inn en akustisk EP, med noen av låtene fra Heart Echoes, som vi kommer til å slippe på høsten. I tillegg har jeg laget en god del nye låter med Ivan og Erlend. Jeg har egentlig kommet godt i gang med neste utgivelse!

Vi har jo faktisk fått spilt konserter, og har booket flere i sommer. Bla. Salt her i Oslo 23. juni, og Moldejazz i juli. 

Denne uken signerte jeg med forlaget Arctic Rights! Det er sinnsykt stas. Der har jeg også laget en låt med produsent Fartein Orestad som jeg prøver å få gitt ut i sommer.

Nå åpnes samfunnet gradvis opp igjen, og de neste ukene skal du igjen stå fysisk på en scene. Først i Ålesund, så Oslo, før Moldejazz. Hva kan publikum som skal se deg i sommer vente seg?
Jeg kjører hardt på, og tar med meg et større band med ekstra vokalist, og perkusjonist. Det var egentlig noe jeg hadde tenkt å vente litt med. Men nå er jeg så gira på at konsertene skal være som et stort utropstegn, og så tror jeg publikum trenger litt ekstra energi fra scena etter disse mnd! 

De får se et band med sinnsykt bra musikere, jeg er nok en gang “sykt heldig” som får ha med denne gjengen! 

Foto: Anne Valeur

Hva ser du mest frem til, etter hvert som hverdagen preges mindre og mindre av tilbakeholdenhet og begrensninger?
Å ta med Heart Echoes til utlandet! Spille konserter i England, Tyskland, og forhåpentligvis USA etterhvert. 

Jeg gleder meg også stort til å komme igang med låtskriving i samarbeid med Arctic Rights. I tillegg til å skrive for Neon Ion, har jeg fått en stor kjærlighet for å skrive for andre artister. Så det blir flere skrivesessions i LA, og London bla.

Når du nå har tatt fatt på et nytt kapittel i karrieren, hva ser du tilbake på som et karrierehøydepunkt så langt?
Det er vanskelig å komme utenom talentprisen fra Moldejazz og Sparebank1, og bestillingsverk-konserten jeg gjorde der i 2017. Den konserten var veldig spesiell for meg. Når du som utøver glemmer tid og sted, og havner inn i en transe sammen med publikum, da er man fornøyd. Jeg hadde med meg noen av de mest spennende musikerne jeg vet om fra den Europeiske jazzscena, og det var en opplevelse opphøyd i seg selv rett og slett. Konserten åpnet mange dører for meg, og vi fikk turnère med det prosjektet i to år. 

Har du noen store musikkopplevelse – som lyttere – som har vært med på å forme deg?
Jeg husker at når jeg så The Core på Teaterfabrikken i Ålesund, hvor jeg jobbet som ungdom, da var det noe som endret seg i meg. Det tror jeg må være første gang jeg opplevde å få “kick” av en konsert. Dagen etter begynte jeg å låne alle jazz-cdene på det lokale biblioteket, og ble helt oppslukt. De hadde et sinnsykt bra utvalg av norsk jazz pga innkjøpsordningen! 

Den andre opplevelsen som i senere tid sparka i gang Neon Ion, var når jeg så Little Dragon live på Vega i København. Men det var en blanda følelse av at dette er helt fantastisk, og en panisk følelse av at hvorfor i alle dager lager jeg ikke bare denne type musikk??? Det er jo dette jeg vil!

Til slutt – Kan du gi oss et tips til en norsk artist du hører mye på om dagen?
Jeg har vært så heldig å ha testpressen av Hedvig Mollestads nye plate i hus! Den kommer ut i disse dager, og er sinnsykt rå! Hun er jo bare det kuleste mennesket og musikeren som går rundt på to bein her til lands, så sånn er jo det. Jeg var griseheldig å fikk ha henne med som feat på en større konsert jeg gjorde i Berlin i fjor sommer!