Tekster seg inn i musikken

‘- Vi har alltid gjort det på denne måten, men hvorfor? spør Bente Leiknes Thorsen. Hun mener man aldri bør bli ferdig med å spørre seg om hvordan man komponerer, og bruker stadig ulike metoder når nye verk blir til.

 / 13/06/2014 /

– Vi har alltid gjort det på denne måten, men hvorfor? spør Bente Leiknes Thorsen. Hun mener man aldri bør bli ferdig med å spørre seg om hvordan man komponerer, og bruker stadig ulike metoder når nye verk blir til. 

 Tekst og foto: Kenneth Hætta

– Hvordan å komponere er ikke et spørsmål man bør være ferdig med på noe tidspunkt. Med jevne mellomrom bør man spørre seg selv om man gjør ting på den rette måten. Man bør ha en selvreflektiv holdning i forhold til både materiale, idé og metode. Det leder til en raffinering, sier Bente Leiknes Thorsen.

33-åringen fra Tjøme i Vestfold beskriver seg som en utypisk representant for komponiststanden.

– Komponisten med stor k er en gammel, død mann og jeg er ingen av delene, sier hun.

Diplomstudenten ved Norges Musikkhøgskole vurderer å søke seg til et stipendiat innen kunstnerisk utviklingsarbeid, blant annet for å videreutvikle sin evne til kritisk refleksjon om egne prosjekt.

Søker etter sårbarhet
– Ofte når man snakker om metode handler det om utvikling av materiale. På foredrag med andre komponister har jeg ofte blitt slått av at de snakker mest om en lysende idé eller hvordan man har funnet rytme- og tonalitetsstrukturer og akkordskjema. Man snakker lite om sammenhengen. Jeg har alltid vært interessert i hva det er som skjer på midten.

– Det hadde vært kult med en konsert med kommentator.

– Jeg tror min styrke er lek og humor og struktur samtidig. Det handler kanskje om å få folk til å le og smile slik at jeg kan komme nærmere, få en fin mulighet for sårbarhet som gjør at andre ting kan treffe, eller treffe på en annen måte, sier Thorsen.

Som mange andre i hennes generasjon handler Thorsens arbeid ikke bare om å sette et verk på en scene, men å diskutere hvorfor man setter verket på scenen – en problematisering av rollen til kunsten, institusjonen og publikum, og tilhørende ritualer.

Bort fra tradisjonene
Beginnings for sinfonietta og tape fra 2007 er et verk hvor Thorsen prøver å kommentere klisjeer og seg selv. Stykket innledes med lyder av stoler, snufs, blaing i papirer, host og stemming, alt skrevet i partituret. Verket ble til etter analyser av egne og andres verk og tanker rundt begynnelser i sin alminnelighet. Et verk som handler om begynnelser, men som tilsynelatende ikke begynner, for deretter å forklare egen framdrift.

– En klassisk konsert er ment å begynne når dirigenten løfter hendene. I andre sjangere er det ikke slik. Folkemusikere stemmer og tar kanskje et par traller, for så plutselig å være i gang. I løpet av brøkdelen av et sekund går det fra å ikke være i gang til å være i gang.

Selv om komponistvirket for Thorsen handler mye om å sitte hjemme og skrive musikk, styrer hun selv avspillinger og elektronikk under framføringer.

Andre av Thorsens verk bryter ikke like mye med konsertformatet som Beginnings, men går likevel ut og ser på seg selv, langt fra formatet strykekvartett á la Beethoven.

– Jeg tror den tradisjonelle konserten, der vi sitter pent på rekke og hører på strykekvartett, overlever, men det finnes andre måter å formidle musikk på. Jeg er nok mest interessert i det siste, sier komponisten: – Ta virtuositetskulturen i den klassiske musikken, det blir noen ganger mer som idrettsprestasjoner. Det hadde vært kult med en konsert med kommentator.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere, spissformulerer Bente Leiknes Thorsen.
– Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere, spissformulerer Bente Leiknes Thorsen.

Nattasang med støy
I sommer urframfører Ensemble Neon mange små miniatyrer med opptak av Thorsens barn, i likhet med hennes nattasang fra andre siden av havet (2008).  Luft- og klaffelyder i blåsere og strøk på treverk i stryk blander seg med spredt hvisking fra musikerne. Plutselig bryter stemmen til Thorsens sønn fra tape inn, som pludrer og synger og får styre metrikken i instrumentene mot slutten.

Strukturen på verket ble til ved at Thorsen innledningsvis tok en allerede komponert nattasang og strakk den i tid, fargela den med støylyder og brukte den som et relativt uhørbart grunnlag.

– Jeg ville jobbe videre med forholdet opptak av barn og min komponerte musikk, og med relasjonen barn og forelder og hvordan det peker ut i verden, for det er klart – med én gang du har et barn så tar det oppmerksomhet. Jeg endte opp med å sette meg ned å skrive et langt personlig essay om hvordan man kan jobbe med et materiale som er så nært og privat og få det sammensatt på en god måte. Jeg tekstet meg inn i verket. Deretter har jeg skrevet musikken med utvalgte opptak i bakhodet.

Nå ønskes tilbakemeldinger både fra musikere og publikum på hvordan disse miniatyrene oppleves, før mange flere små verk skal skrives.

–  Det er så ofte man skriver ferdig og setter det ut i verden, kanskje gjør en revisjon, så er verket der. Jeg har lyst å jobbe med verket over tid. Jeg må tenke at det er ferdig til konsert nå, men at det er muligheter for endring og at det ennå ikke er satt.

– Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere.

 

Nye idoler
Thorsen skriver for tiden på et orkesterstykke som hun før igangsettelse hadde en tydelig idé om hvordan skulle låte. Det klanglige bildet i hennes hode ville hun forsøke å generere på datamaskinen, for så å skrive ned for orkester.

– Her har jeg gjort noe jeg ikke har gjort så mange ganger før – jeg har satt meg ned med lydprogramvare for å lage noe som så skal omsettes til akustiske instrumenter. Faren ved å skrive orkestermusikk er at bordet fanger. Orkesterklangen er så satt og stabil og musikken kan fort høres ut som alt annet.

Familien hennes er engasjert og Thorsen har brukt mye tid på ymse verv i musikklivet ved siden av å være student, mor og frilanser. Hun er i dag styreleder i Komponistenes vederlagsfond og i Foreningen Ballade, og har bak seg et langt engasjement i Norsk komponistforening som styremedlem og nestleder.

– Verv er en motsats til komponistyrket. Man kan jobbe med et stykke i årevis, men i organisasjonslivet kan du ta raske avgjørelser og føle at du har gjort noe. Det er som med oppussing, du kan se resultater raskt, sier Thorsen.

For henne er det ikke snakk om å slå av og på kreativiteten når hun løper ned til minstemann fra arbeidsværelset i andre etasje på Nesodden utenfor Oslo.

– Det liksom ikke slik det fungerer. Komponering er jo jobb. Komponistens opphøyde rolle i samfunnslivet er borte, og kommer vel aldri tilbake. Nå ser man opp til Idol-deltakere.

Saken ble publisert første gang i TONO-Nytt, nr 1 – 2013