Foto: Thomas Petterson

– Vi gav aldri opp, heldigvis

I 2016 satt Bjørn-Marius Øyehaug og Rotlaus igjen med skarve 15 kroner etter sommerturneen. Fem år etter oppstarten har de blitt et av landets største liveband.

Navn: Bjørn-Marius Øyehaug
Aktuell med: Rotlaus – Vakker og vill (Singel)
TONO-medlem siden:
2015

Bjørn-Marius Øyehaug, kan du fortelle litt om hvem du er?
Jeg er trommeslageren som fant veien fram på scenekanten og ble frontfigur i gruppa Rotlaus. Kort fortalt er jeg vel låtskriver og musiker, lever og ånder for musikken. Jeg stod første gang på scenen som 6 åring. Jeg var noe sjenert i mine barndomsår, men på scenen følte jeg meg alltid hjemme. Jeg har alltid likt å opptre, spille eller formidle noe jeg brenner for. I de fleste tilfeller har det vært musikken. Jeg starta gruppa Rotlaus tilbake i 2015. Ingen mål eller ambisjoner utover å ha det gøy med musikken. En kan vel si det tok litt av, men gøy er det fortsatt.

Jeg har drevet med musikk hele livet og reist rundt med ulike band siden jeg gikk ut av videregående. No er det Rotlaus som er i fokus, men du hører meg på flere utgivelser og prosjekt med andre artister. Jeg lytter mye til musikk og finner glede i alt fra religiøse salmer, jazz og folkemusikk, til rock fra 60 tallet, moderne pop og visesang. Musikken er er fantastisk språk.

Vi skal straks dykke ned i Rotlaus, men først: Hva den musikalske bakgrunnen din? Du har blant annet spilt trommer i Vassendgutane?
Jeg er og vil alltid være gutten fra landet, fra bygda. Jeg vokste opp på et småbruk i Ørsta på Sunnmøre. Barndommen bestod i åpne landskap, lek og mye musikk. Min mor danset med meg på brystet fra jeg kom til verden. Toner av Cohen, Knopfler og Clapton gjorde sitt til at den gryende musikeren i meg. Min far er selv musiker og jazzen har vært sentral gjennom hele mitt liv. Hver lørdag når han var hjemme, kunne vi høre lyden fra NRK-programmet «Swing & Sweet» med Leif Anderson og Knut Borge strømme fra kjøkkenet. Lett akkompagnert av min far på klarinett eller saksofon. Gode minner.

Foto: Martin Myklebust

Jeg startet selv å spille som 6 åring. Jeg spilte kornett et halvt års tid før jeg fann ut at det var trommeslager jeg ville bli. Vi hadde ikke all verden å rutte med på den tiden, så trommene laget jeg og min far av oljefat, bøtter, melkespann og gamle kar. Jeg var støtt med min far på korpsøving, men turte meg ikke inn, jeg satt i gangen å lyttet. En stor musiker og et evig forbilde for meg, Knut Andreas Foldal tok meg inn i varmen en vinterdag. Siden var jeg fast medlem i Follestaddal Hornmusikk. Et voksenkorps med snittalder på 50 år, med en sjenert sjuåring bak trommesettet. Knut Andreas gikk bort noen år etter, han dirigerte sin siste øving dager før han gikk bort. Jeg fikk mitt første trommesett, pappa sa musikken ville være med meg hele livet. Så langt har han fått rett.

Jeg og min far hadde mange flotte stunder i hornmusikken. Vi reiste på stemner og var på turer, innenlands, så vel som utenlands. I ungdomsåra ble det stadig flere musikalske prosjekt. Det var svart hår, nagler og punkband. Vi komponerte egen musikk og skulle bli verdenskjent. Vi kom aldri særlig lengre enn nabobygda, Volda. Jeg søkte senere videregående skolegang i Volda. Musikklinja hadde lenge vært et mål. Det var nåløye å komme inn og jeg hadde dessverre for lavt karaktersnitt. Heldigvis tok de den gangen inn talenter basert på opptaksprøve. Jeg bodde på hybel og finansierte bopelen med opptredener for diverse storband, studio-sessions og danseband rundt i distriktet. Jeg gikk ut av videregående med toppkarakterer på hovedinstrument og skulle etter planen søke meg inn på videreutdanning innen musikk ved universitetet i Agder.

Jeg ble gjennom min daværende samboer kjent med vokalisten i Vassendgutane. De trengte hjelp på en innspilling. Jeg var med og koret. De likte det de hørte og tilbydde meg jobb som trommeslager for bandet. Jeg hadde tenkt til å være med i ett års tid, legge meg opp penger, før jeg kunne ta til på studiene, men ble værende i Vassendgutane i 5 år. Jeg trivdes godt og stiftet mange nye bekjentskaper. Etter hvert slo det meg at fokuset ikke lengre lå med musikken. Jeg var blitt en annen og musikken var blitt kun en nødvendig geskjeft for å holde overforbruket mitt ved like. Jeg gjorde mye dumt denne tida. Såret masse mennesker, kjørte kroppen hardt og våknet flere ganger uten å vite hvor jeg var eller om jeg overhode var der. Jeg sluttet i Vassendgutane vinteren 2012. Jeg ville legge musikken på hylla, da jeg ikke hadde noen interesse for den lengre overhode. Jeg ville mer med livet. Kompiser hadde stiftet familie, hadde hus og stasjonsvogn. Dette var en kabal jeg aldri hadde fått til å gå opp. Selv var jeg alene.

En stund senere ble jeg kjent med ei jente. Vi kunne snakke om det meste og vi snakket mye om fortiden min. Hun oppfordret meg til å begynne med musikken igjen, til å skrive ned det jeg tenkte på og til å lete opp trommene. Etter hvert fant jeg på ny gleden ved musikken. Jeg ble med i et anerkjent storband og nøt å være tilbake på scenen. På hjemmebane skrev jeg sanger, på engelsk riktignok og kjørte langtransport i ukene. Livet var bra. Så havnet jeg i en stygg arbeidsulykke som indirekte skulle legge grunnlaget for Rotlaus. Det skjedde mye og det skjedde fort.

Du er ærlig på at de første Rotlaus-låtene sprang ut av en vanskelig tid i livet. Hva betydde låtskrivingen for deg i den perioden?
Jeg er alltid ærlig og jeg har mye følelser. Følelsene kan tidvis føles som en byrde eller en belastning, da jeg trenger mye tid for meg selv å sortere tankene jeg sitter med. Jeg prøver derimot å bruke dette til min fordel og skriver ofte ned de tankene jeg sitter med.

I 2015 ble livet mitt brått snudd på hodet etter arbeidsulykken. Jeg var bestemt på at jeg skulle tilbake på beina og jeg skulle tilbake fort. Jeg jobbet på hjemme for å få alt i det nye huset i orden. Det var mye smertestillende og smertene, kombinert med at selvfølelsen var på bunn dreiv meg og samboeren fra hverandre. Jeg hadde det ikke bra med meg selv.

Saken fortsetter under bildet.

Fra venstre, Vegard Hansen, Anders Maristuen, Bjørn-Marius Øyehaug, Simen rebbestad, Ulf Kristiansen og Simen Bjørdal
Foto: Thomas Petterson

Jeg prøvde lenge å ordne opp med min daværende samboer. Alle som har mistet noen de er glad i vet hvor vondt det kan være. Den forbaska kjærlighetssorgen. Det er lett å ty til meldinger – man vil jo gjerne prøve å ordne opp. Så kom dagen da jeg ikke lengre fikk svar på disse meldingene. Jeg bestemte meg for å skrive ned meldingene, fremfor å faktisk sende de. Det hjalp meg å få utløp for tankene jeg satt med, samtidig som jeg gradvis kom over bruddet. Etter hvert lette jeg fram gitaren og satte melodi til tekstene. I starten var det bestemoren min som fikk lytte til tekstene. Hun var mitt publikum og oppmuntret meg stadig til å fortsette å skrive. Senere viste jeg dette til en barndomsvenn og vi ble enige om å starte band igjen – Rotlaus var et faktum.

Alt i livet skjer for en grunn, tror jeg. Det hele kan føles kaotisk og urettferdig. Du føler deg liten, kanskje mislykket. Når en ser tilbake på det hele virker alt likevel som en velskrevet roman, som det var en mening med alt det vonde som skjedde. Minna vil alltid henge ved, men du husker som regel bare de gode stundene. Jeg skrev låta «Møt mej i minna» som omhandler nettopp dette. Det var tøffe tider en stund der, og jeg hadde mange stygge tanker. Opp fra asken kom likevel bandet Rotlaus. Året etter traff jeg min nåværende samboer og i år fikk vi vårt første barn sammen. Livet har fått et helt nytt perspektiv.

Du er frontfigur, vokalist og låtskriver i bandet Rotlaus. Fem år etter du grunnla bandet, turnerer dere land og strand for fullsatte hus.
Hvordan vil du beskrive Rotlaus for de som ikke kjenner dere?

Jeg tror de fleste ser på oss som ærlige og jordnære gutter som virkelig lever for musikken. Jeg greier ikke å se oss fra et objektivt perspektiv lengre. Rotlaus er vel blitt et av bandene som reiser mest i landet. Vi blir nok stort sett sett på som et festband, men de fleste som har vært på konsertene våres ser nok at det er litt mer. Publikummet vårt strekker seg fra tidlig i tenårene til godt opp i voksen alder. Vi har nok en noe yngre publikum enn mange i samme sjanger – om det nå overhode er en sjanger? Kanskje vi er en plass mellom DDE, Åge Aleksandersen og Sondre Justad. Kanskje ikke. Nei, dette var vanskelig å svare på. Jeg har stort sett noe å si og er en mann som har evne til å tidvis formidle noe veldig lite med veldig mange ord. Det kommer også fram på konsertene.

Saken fortsetter under videoen.

Anerkjennelsen deres har på ingen måte kommet av seg selv. Det har vært mye hardt arbeid. Hva har vært nøkkelen til suksessen?
I løpet av den korte tiden Rotlaus har eksistert har det utvilsomt vært noen tunge tak. Vi har sett turnebusser ta fyr, vi har blitt snytt for spillehyrer og vi holdt på rimelig lenge før vi tjente noe som helst på tiden vi la ned. Den første tiden bodde jeg selv med venner, familie og i turnébussen. Huset og alle mine eiendeler ble solgt for å finansiere første plateutgivelse. Jeg tenker ofte tilbake på sommeren 2016, der vi på en veikro utenfor Ålesund sto og så på sommerturneens utbytte. Vi satt igjen med totalt 15 kroner. Det rakk til to wienerpølser ettersom betjeningen velvillig slo av en 5-er på siste pølsa. En sann historie. Vi tapte jevnt over penger på hver spillejobb ettersom vi måtte langt av sted for å opptre og bussen slukte storparten av hyrene.

Jeg var ofte på nippet til å gi opp. Flere ganger. Jeg tror dessverre mange som starter band automatisk tror det skal komme folk for å høre på dem. Slik er det ikke. Ikke i dag. Første tiden var det 2-3 stykker som sang med på låtene, neste gang vi kom igjen var det 10-15, plutselig var det flere tusen. Vi forlangte ikke stort første tiden. På rideren sto det en kanne kaffe, to mugger vann og «gjerne noe å bite i». Vi gav aldri opp – heldigvis.

I dag jobber jeg og vi fortsatt hardt og målbevisst. Mesteparten av jobben gjør jeg på kontoret mandag til onsdag, før vi legger avgårde torsdagen. Vi opptrer mest i helgene, sett bort ifra sommeren, da vi store deler er kontinuerlig på reise. Å reise og spille er en sann glede, det ser jeg på som fritid. I ukedagene sitter med promoteringer, spiller inn hilsener og er i korte trekk til stede for de som liker musikken vår. På en vanlig uke kan det være 2-3 intervju i ulike dagspresser og radiokanaler, i tillegg til 10-15 personlige hilsener til bursdagsfeiringer, bryllup og andre sammenkomster. Det går mye tid til dette, men det er vel anvendt tid. Vi tar oss alltid tid til menneskene som hører på oss. Uten de, ingen oss. Vi vil aldri ta det forgitt. Kanskje da vi vet hvor hardt vi har jobbet for å komme hit vi er i dag. Vi er vel ikke kjent for å ha hatt for mye drahjelp, A-listinger på radio, eller mediedekning.

Jeg har drevet med musikk og turnering såpass mange år at jeg har lært at ærlighet og åpenhet dessverre er noe mange glemmer i skyggen av suksess. Jeg har sett det meste og vært med på mye dumt. Alt dette har forma meg og har vært med meg videre når jeg forma Rotlaus. Jeg og resten av gutta har enkle leveregler og det går mye i at vi aldri skal tro vi «er noe». Ekthet og god bakkekontakt er en god formel for å lykkes i dag. Vi er usminka og ekte og det tror jeg viser igjen, både i tekst og framtoning. Jeg tror publikumet verdsetter det.

Nøkkelen vår kan oppsummeres greit slik:
1) Ha tro på produktet ditt (har du ikke troen selv, hvordan kan du forvente andre har det?)
2) Om du da har troen, sats og sats stort, «vi lever én gang»-mentalitet.
3) Vær ærlig, vær deg selv.
4) Ta vare på de som liker det du gjør, om de er få blir de flere.
5) Ikke still for høye krav.

Saken fortsetter under bildet.

Fra tiden i da Bjørn-Marius spilte i Vassendgutane. Foto: Kåre Basso

Det er ingen tvil om at låtene dine treffer en nerve i publikum. Hvor henter du inspirasjon til ny musikk?
Jeg skriver om det jeg tenker på. Noen ganger tenker du på en bil, skriv om bilen. Noen ganger tenker du på kjærlighet, skriv om kjærlighet. Jeg tror jeg henter inspirasjon i meg selv. De fleste sangene handler jo om nettopp det. Uten å virke selvsentrert, de handler om meg og mitt liv. Jeg syns det er fjernt å skrive om noe en ikke kan relatere til selv. Slik er det i så fall med de noe dypere tekstene.

Jeg starter alltid med melodilinje. Kanskje et tema. Hva sier det temaet og hva tenker du på når du hører melodien første gang? Tenker du lengsel, da må teksten handle om det. Mange ganger har jeg hatt en melodi og hørt for meg et tematikk, for så å forsøke endre tematikken i teksta. Det er aldri noen suksess. Jeg må alltid tilbake til utgangspunktet. Med andre ord, alt handler om førsteinntrykket som så mye annet.

Noen tekster kan tidvis virke overfladiske. Kanskje du kan bruke ord som «Sell out». Vi ønsker å treffe alle lytterne, derfor blir det noe for enhver. Noen tekster må være lett-spiselige, rett på sak, enkle. Andre er opp til lytteren å tolke og det er ikke nødvendigvis feil om lytteren tolker teksten annerledes enn meg. Det er noe av det som gjør musikk som talerør så fascinerende.

Hvor og hvordan skriver du?
Jeg må ha ro i sinnet. Jeg kan ikke ha noe hengende over meg, eller noe jeg burde gjort. Det blir liggende å blokkere for ytterligere inspirasjon. Jeg sitter ofte på natten å skriver. Da sover verden og jeg har tid for meg selv, alene. Å være alene er i seg selv et privilegiet en dessverre, i takt med suksessen vi opplever, blir sjeldnere og sjeldnere. Jeg drømmer om en hytte der jeg kan få følelsen av meg, alene. Jeg liker naturen, sjøen og skyene. Vær og vind. Naturen lever sitt eget liv, den kan du ikke gjøre stort med. Det beroliger meg. Da skriver jeg best.

Jeg opplever også at jeg finner ro når jeg selv kjører. Vi har sjåfører på både bussen og traileren vår, men jeg kjører gledelig frem til spilleplass selv. Det er da jeg får slappe av. Stirre ut av frontruta, høre motorduren og snakke med gamle kollega på telefonen. Jeg savner ofte det livet. Nesten alle sangene våre er skrevet på veien, bak et ratt. Jeg er jo gammel langtransportsjåfør.

Saken fortsetter under bildet.

På barndomsgården i Follestaddalen, Ørsta ruller Rotlaus-traileren inn mot lageret 
(Fotograf: Privat)

Har du utstyr eller verktøy som er uunnværlige i prosessen?
I grunnen ikke. Sansene. Det kommer helt an på hva en skriver om. Noen låter, særlig de som stikker dypere, kommer når jeg finner denne nevnte roen. Det er alt som skal til. Jeg trenger en gitar eller et piano. Låter som «La dagen vare evig», «Longt på natt» og «Siste song» er eksempel på låtene jeg liker best å skrive. De jobber jeg lenge med, er tro med meg selv og tankene. Jeg trenger å være 100% tilstede med meg selv. Det er en utfordring i dag. En er jo alltid til stede for alle andre med verden i lomma – telefonen.

For noen uker siden slapp dere den nye singelen Vakker og vill. Kan du fortelle om låta?
Vi kan vel si publikumet til Rotlaus består av to ulike typer menneske-grupperinger. På den ene siden finner du rånerene/raggarene, sjåfører på trailere og annen motorinteressert, bil-glad ungdom. Den andre gruppen er det lyttende publikummet. De som hører tekstene, men på langt nær har samme relasjon til bilkjøring. Det som kanskje skiller Rotlaus fra andre band i samme sjanger er at vi har en visjon om at tekstene skal inneha en viss substans, men likevel omfavne hele tilhengerskaren.

Denne låta er et frieri til den bilglade tilhengerskaren og vil runde av en triologi som går på overgangen mellom ungdom og voksen. Tidligere har vi skrevet om gutta som blir til menn. De som vokste opp i rånemiljøet, ble voksne, møttes igjen i voksen alder og alt blir som før. Vi har fått flere forespørsler om å lage en låt med tilsvarende tematikk bare med en kvinne i hovedrollen. Låta «Vakker og vill» hadde jeg allerede skissene på, den skrev jeg samtidig som første plata kom, tilbake i 2016. En festlåt, med skildrende handling fra bygda der vi vokste opp. Jeg fullførte sangen i baksete på en «ragger-bil» i Halden under innspillingen av Allsang på grensen i sommer. Det tok vel snaue kvartere å skrive låten. En kveld med mange inntrykk.

Rotlaus lager musikk til sitt publikum, vi må favne om disse. Selv har jeg vært på veien siden jeg var 15 år gammel. Har sett store deler av landet fra en turnebuss eller en lastebilhytte, ligget på gata i hovedstaden en vinternatt og bodd mer på hotellrom og i fremmede senger enn hjemme (Derav navnet på gruppa, Rotlaus). For meg er det enkelt å skrive om livet. Utfordringer, oppturer og nedturer. Mange av tekstene handler om kjærlighet som gikk skeis, om landeveien og om det å aldri leve opp til forventningene. Livet, kontraster.

Hvordan har mottagelsen vært?
Det har vært over all forventning. Første døgnet streamet vi 150 000 og no nærmer låten seg 1 000 000. En soleklar rekord for oss og rett inn på 3. plass på singellista. Det er ganske stort for en bygdegutt, om en skal si det selv.

Bjørn-Marius med sin far. Foto: Privat.

For tiden jobber dere med ny musikk i studio. Kan vi vente oss flere utgivelser i tiden som kommer?
Vi hadde i lys av korona-pandemien en veldig kjekk opplevelse. Vi var innleid for å gjøre en akustisk livesending i Ålesund. Vi tenkte vi må gjøre noe mer. Vi stilte med en noe annen instrumentering. Ståbass, banjo, vi skulle gjøre bluegrass. Dette ble veldig godt mottatt. Vi har noen hemmelige planer for fremtiden som går litt i det akustiske sporet. Vi innleder planen med å gi ut ny versjon av låta «Ei tid». Denne gang i bluegrass- innpakning. Dette var første låta jeg skrev. Det betyr mye for meg å få gi den ut på nytt. Denne kommer tidlig november om alt går etter planen.

Deretter kommer en låt som vil fri til det mer lyttende publikummet vårt. Låten blir hetende «Du» og handler om intet mindre enn meningen med livet. Denne har ligget i bakhodet en stund. Faktisk nærmere et år. Vi har prøvd og feilet ett par ganger under innspilling. Det er noe med det når en låt ikke gjenspeiler den følelsen en satt med i hodet da en skrev låten. Den gav meg ikke det inntrykket den var ment å gjøre. Da blir alt feil. Jeg tror vi har knekt koden nå og om alt går etter planen ønsker vi et helt spesielt samarbeid på denne låten. Viss hun svarer ja.

Jeg og produsenten jobber også med å ferdigstille nye versjoner av gamle sanger. Vi endrer litt karakteren, mikser og remastrer hele første album. I tiden fremover vil vi bytte ut alle eldre versjoner med disse, samt gi en liten presentasjon av hver låt. Hva jeg tenkte når jeg skrev låten, hva den handler om og hva den har betydd for oss. Et artig prosjekt på si av nye utgivelser.

Undertegnede mener å høre elementer fra både country, americana, rock og folkemusikk i lydbildet deres. Hvordan vil du beskrive Rotlaus’ sound?
Noen sier rock, noen country, noen pop, mens andre finner det mest nærliggende med folkrock. Jeg følte selv vi opererer på kryss av flere sjangre og har tidlig gått ut med at vår sjanger er «Bygderock». Jeg har observert flere andre artister har benyttet dette begrepet i ettertiden.

Rotlaus sin besetning består av musikere med svært ulik bakgrunn. Selv er jeg utdannet trommeslager med hovedtyngd som jazzmusiker, noe trolig de færreste forbinder meg med vil jeg tro. Gitaristen, Simen Rebbestad, liker best å spille på orientalske streng-instrument, på fele, strengeleik i ulike stemminger og fløyter kjøpt på reise rundt i verden. Bassist, Anders Maristuen har bachelor fra universitetet i Agder med hovedvekt på rytmisk musikk og jazz som grunnpilar. Trekkspiller, Vegard Hansen har flere NM- titler innenfor folkemusikk, samspel og solo-framføringer. Simen Bjørdal, trommeslager med bakgrunn fra både lokale korps til punk og funk-band. Vi skulle vel egentlig etter bakgrunnen å dømme spilt frijazz.

Inspirasjonen kommer med andre ord fra flere sjangre. Dette kombinert med innsmett fra dagens moderne musikk og musikken vi vokste opp med er Rotlaus.

Det er vanskelig å komme utenom samfunnssituasjonen. For et band som lever av å spille live må nedstengningen har rammet hardt?
Vi har det helt fint, er tålmodige og bruker tiden fornuftig. Ny musikk kommer og vi får etterlengtet tid med familien. En viss omstilling var det. Rotlaus er blitt et selskap med en stor produksjon, serviceavdeling, eget lager og en bilpark med flere semitrailere og busser. Det er klart det ble tungt å sende hjem de som jobber på lageret, for å ta unna alt selv. Dette for å berge livsverket. Vi satser på bedre tider og ser fram mot ny musikk og nye konserter. Vi må holde motet oppe, ikke sture og gå i bakken. En klok mann sa til meg, enten går det bra, eller så går det over. Jeg har tro på at når dette er over, er både vi og publikum mer enn klare for konserter igjen.

Saken fortsetter under bildet.

Rotlaus med hele crewet i 2019. Foto: Thomas Petterson.

Hva er den første planen som skal realiseres når samfunnet åpner opp for fullt igjen?
Det var et enkelt spørsmål. Det fortjener et enkelt svar. Vi tenker å spille – mye.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Jeg syns det er vanskelig å sette ord på et spesifikt høydepunkt. Men det må være første opptreden med egen musikk i Rotlaus. Vi opplevde plutselig at folk sang med. De sang med på låter jeg hadde skrevet. De var ikke mange, men jeg husker det så inderlig. Følelsen, øyeblikket.

Jeg har hele livet drømt om å spille for folk og jeg vokste opp i en tid der det var dans på lokalet neste hver helg rundt i distriktet. Jeg snek meg inn på dans for å høre et lokalt orkester kalt «Novus» Trommeslageren der var mitt store forbilde den tida. Han slet med en fot og midtveis i kvelden greide han ikke mer. Jeg kom opp på scenen, 15 år gammel og fikk spille sammen med mine store helter. Jeg husker vi spilte Marius Müller og annen norsk musikk. Det var stort for meg. Jeg glemmer aldri rusen det gav meg. Første gang jeg spilte for hundrevis av mennesker som danset og sang. Glede.

Kan du dele din største musikkopplevelse – som lytter?
Det må bli da jeg tok med gutta i Rotlaus til Danmark i fjor. Vi satt på fremste rad og fikk oppleve Eagles. Det kriblet i hele kroppen når 5 menn steg fram i lyset. De åpnet acapella før de gikk videre med signaturmelodien «Take it easy». Deacon Frey, sønn etter avdøde frontfigur, steg frem på scenen, «I’m gonne play a song my dad used to sing» Tårene rant fra start til slutt. En stor opplevelse og enda større å få dele den med gutta. Det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ser mye på dokumentarer om band. Eagles sine dokumentarer kan jeg perm til perm. Min aller største inspirasjon. Og der satt vi, knappe to meter unna. Stort. Virkelig stort.

Til slutt – Kan du gi oss et tips til en norsk artist du hører mye på om dagen?
Det kan vel knapt anses som et tips, da hun såvel er godt kjent for alle. Jeg har stor sans for artisten Dagny og hører mye på henne. Jeg har hatt gleden av å se henne og bandet live ved et par anledninger. Jeg syns hun leverer det lille ekstra, har sjarm og utstråling. Hun utstråler ekte-het, noe jeg verdsetter.