Oddny: – Det bør gå an å kjenne seg igjen i tekstane

På få år har Oddny gått fra å være et bandprosjekt mellom venner til å spille utsolgte konserter og etablere seg som en sterk stemme på den norske musikkscenen. Med røtter i Bremanger og et uttrykk som henter inspirasjon fra folk, rock, pop og americana, har de bygget et stadig større publikum gjennom låter om hverdagsliv, relasjoner og følelsen av å stå litt på utsiden.

Tekstene til vokalist og låtskriver Iver Strand Senneset har blitt trukket fram som en av bærebjelkene i bandets suksess. Tidligere i år mottok han Spellemannprisen i kategorien Årets TONOs tekstforfatter. Vi tok en prat om låtskriving, dialekt, arbeidsmetoder og hvordan bandet har utviklet seg i sitt eget tempo.

Hvordan og når ble bandet startet?

– Gradvis. Oliver og eg (Iver) vaks begge opp i Bremanger og begynte å spele saman då vi var tenåringar. Bartek og Edvard blei vi kjende med på vidaregåande, men vi begynte først det som no er Oddny då vi flytta til byen for å studere. Då hadde vi store planar om ting som skulle skje fort, men dei blei hindra av pandemien. Det viste seg i ettertid å vere ei gåve, for då fekk vi moglegheit til å finslipe uttrykket og låtane slik at vi var eit betre band då ting opna igjen.

Iver vant TONOs tekstforfatterpris under Spellemann tidligere i år. Hva betydde den anerkjennelsen for deg som låtskriver – og for bandet?

– Det er stas å bli gjort stas på, og det er tryggande å vite at det finst andre enn oss sjølve som meiner at det vi driv med har noko for seg, men vi hadde nok halde på uansett. Klart det òg er fint å kunne vise til ein statuett når vi prøvar å få spelejobbar eller pengar eller radio og sånn.

Tekstene deres blir ofte trukket fram som noe av det sterkeste ved Oddny. Hva er du på jakt etter når du skriver? Når kjenner du at ein tekst fungerer?

– For min del dreier det seg stort sett berre om å formidle noko som det går an å kjenne seg igjen i – ei slags stemning oftast, eller ein meir konkret situasjon av og til. Det er ikkje noko gale i at tekstar har fleire lag og slikt, men viss ingen skjønnar bæret er det ingen vits. Det bør vere lett å få tak i songtekstar, meiner eg, utan at dei blir for føreseielege eller klisjéprega. Den balansen er det eg brukar mest tid på.

Dere skriver på dialekt. Hva betyr det for musikken og historiene dere forteller?

– Det har ikkje vore eit val utover at vi bestemte oss for å synge på norsk. Norsk for oss er bremangerdialekt. Den har vel, som alle dialektar, eit særpreg som gjer at vi stikk oss ut i musikkmylderet.

Oddny blir ofte plassert et sted mellom folk, rock, pop og americana. Hvor bevisste er dere på å finne og utvikle deres egen sound?

– Vi har aldri definert for oss sjølve kva det er slags musikk vi lagar, og har hatt som ein arbeidsregel å ikkje sjølv låse oss i ein sjanger. Det får i så fall nokon andre gjere. Bandet er veldig samkøyrt i å sikte på det som er best for låten. Kva det beste for låten vil seie har vi brukt mindre og mindre tid på å diskutere, dess lenger vi har spelt ilag.

Dere tilbringer mye tid i Gamlahuset i Bremanger når dere jobber med ny musikk. Hva gjør det stedet med prosessen og resultatet?

– Å arbeide på den måten, altså bokstaveleg talt å bu i studioet i dagevis, gir moglegheit til å utforske fleire idéar, og å prøve og feile meir enn når ein må bli ferdig innan helga for eksempel. I alle fall kjennest det slik. Det kan jo òg bli frykteleg lite produktivt til tider. Eg trur òg at atmosfæren i Gamlahuset og i Bremanger, der tempoet er litt annleis enn i daglegliva våre i Oslo og Bergen, hjelper for å komme i «modus». Kanskje smittar det over i musikken òg?

Hvordan ser veien ut fra en idé til en ferdig Oddny-låt?

– Vanlegvis skriv eg ferdig tekst og melodi før songane blir presentert for dei andre i bandet, så arrangerer vi dei ut saman. Skrivinga går av og til fort, av og til sakte. Eg har eit mål om å skrive meir metodisk og regelmessig, men det er foreløpig mest innfall og impulsar for min del – ofte i etterkant av ei eller anna oppleving, eller som følge av eitt eller anna oppheng. Å arrangere dei ut saman med bandet går alltid fort. Like hovud tenker likt. Vi kjenner kvarandre såpass godt no at det nesten verkar som telepati til tider.

Finnes det eit instrument, ein lyd eller eit grep som ofte finn vegen inn i Oddny-låtane?

– Rhodespianoet. Sikkert andre, meir tekniske ting òg, men det er det sjeldan eg som styrer med.

Dere har gått fra små scener til utsolgte konserter og større festivaljobber på relativt kort tid. Hva har vært det største «klyp meg i armen»-øyeblikket så langt?

– Fleire. Kvar gong publikum kan låtane og syng med kitlar det i egoet.

Etter både Spellemannprisen og økende interesse rundt bandet – kjenner dere mest på ro, press eller ny energi?

– Ja takk, alt saman! Det ligg press i å skulle følge opp det vi har oppnådd hittil. Det gir ro å oppleve å bli tatt seriøst, og det ligg ny energi i å vite at vi får anledning til å fortsette å drive med det vi likar aller best, saman!

Finnes det en låt av dere dere mener fortjener mer oppmerksomhet enn den har fått?

– «Grøn drops».