Foto: Ollie Couling

Der tiden går saktere

Fra Pembrokeshire i landlige Wales har I SEE RIVERS fanget Storbritannias oppmerksomhet. De norske jentene angrer ikke på å ha forsaket storbylivet. – Mer enn noe annet tror jeg det er oppfattelsen av tid i landlige Wales som har hatt størst innvirkning på musikken vår da.

Navn: I SEE RIVERS – Eline Brun, Lill Scheie og Gøril Nilsen
Aktuell med: 
Collide (singel)
TONO-medlem siden: 
2014, 2014 og 2010

Hvem er I SEE RIVERS?
Vi er Gøril Nilsen fra Hammerfest, Eline Brun fra Jostedalen og Lill Scheie fra Oslo, og til sammen er vi I SEE RIVERS. Som låtskrivere og musikere i dette bandet lager vi musikk som flyter og spaserer mellom alternativ folk og dansbar pop.

Fortell om deres musikalske bakgrunn?
Vi har jo tre forskjellige bakgrunner, men både Gøril og Eline begynte i kulturskolen da de gikk på barneskolen. Eline gikk fra å spille piano der til å begynne på musikklinja ved Firda Videregående Skule med sang som hovedinstrument, og Gøril byttet ut fløyta med elgitar og startet punkband på ungdomskolen før også hun begynte på musikklinja, men da i Alta. Lill, på den andre siden, skulle bli kunstner etter videregående og har derfor ikke den store musikalske bakgrunnen å skryte av, men var, som de fleste Oslo-ungdom, med på skolerevy da hun gikk på videregående.

Dere møttes på Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA)? Hva fikk dere til å søke ut av landet, og hva ga skolen dere?
Vi hadde alle tre lyst til å studere populærmusikk samtidig som vi også satt på et ønske om å komme oss ut av Norge og oppleve noe annet for en liten periode, og årsaken for at det ble akkurat LIPA er forskjellig for oss alle tre – men litt tilfeldig var det nok.

Jeg tror det er like mange forskjellige oppfatninger av LIPA som det er studenter som har gått der, men for oss så har det universitetet og tiden vår der vært uvurderlig. Uten LIPA så ville vi jo ikke vært et band, men vår opplevelse av å studere der var i tillegg at det ble tilrettelagt for at vi skulle få lov til å prioritere å drive det bandet og prøve oss «i den virkelige verden» samtidig som vi hadde tryggheten i å faktisk gå på skole.

Og så valgte dere å bli – Ikke bare i England, men dere flyttet til landlige Wales. Hvorfor?
Etter å ha drevet bandet i England i fire år synes vi det var litt dumt å bare droppe alt og flytte hjem til Norge sånn med en gang vi var ferdige å studere. Vi var på den andre siden ganske lei av Liverpool, og ikke hadde vi råd til å bo i London, Brighton eller Bristol sånn egentlig, så vi var litt i villrede en stund om hvor vi skulle bosette oss. Året før dette så hadde vi vært i Pembrokeshire, Wales og spilt inn vår første EP («Standing Barefoot») i StudiOwz med Owain Jenkins og Toby Couling på bakgrunn av en stor turné vi gjorde med Newton Faulkner i 2016 hvor Toby spilte trommer, og anbefalte Owain og studioet hans. Da vi kom til Pembrokeshire første gang var det kjærlighet ved første blikk og i løpet av det følgende året reiste vi til og fra Pembrokeshire og Liverpool rundt 5-6 ganger, så etter litt betenkningstid falt valget ganske naturlig på Wales da vi skulle flytte etter fullført studie.

Hvordan påvirker de nye omgivelsene, naturen og kulturen musikken deres? Wyt ti’n siarad Cymraeg?
Vi snakker ikke Walisisk dessverre, men vi kan de to viktigste ordene: «Diolch» og «Iechyd da».

Tiden i Pembrokeshire beveger seg annerledes enn noen andre steder i verden – det går liksom i et helt utrolig sakte tempo og ting tar tid, men det gjør merkelig nok at det plutselig blir tid til å gjøre mye mer. Det er helt sprøtt, men det er i hvert fall sånn det føles med tanke på låtskriving. Og så er det og noe helt magisk ved å kunne sitte foran en skjerm hele dagen og skrive eller produsere, for så å kunne rusle ut på en nydelig strand som strekker seg kilometer etter kilometer, eller gå opp en klippe og hilse på villhester. Mer enn noe annet tror jeg det er oppfattelsen av tid i landlige Wales som har hatt størst innvirkning på musikken vår da.

Photo: Dan Lambert

Dere er fra henholdsvis Hammerfest, Jostedal og Oslo, men har kun kjent hverandre utenfor landet. Føler dere dere som et norsk eller britisk band?
Kan vi si begge deler? Vi er jo som du sier norske, men siden bandet ble startet og har hatt sitt hovedvirke i Storbritannia i så mange år, så føler vi oss nok litt britiske også. Vi holder for øyeblikket på å peile oss inn mot hjemlige trakter, noe som kanskje gjør at vi blir å føle oss litt mer som et norsk band, men det er noe veldig fint ved å føle tilhørighet til så mange plasser også da.

Hva føler dere er mest hjemme? Reiser dere utenlands eller hjem når dere spiller i gamlelandet?
Er det lov å svare «begge deler» her og? Jeg tror vi alle tre kjenner på en dualitet når det gjelder Norge og Storbritannia, men vi sier nok at vi skal hjem å spille når vi har konserter i Norge. Eller, det kommer nok an på om vi spiller i hjemplassen til en av oss. Om vi reiser for å spille i Bergen, for eksempel, tror jeg nok ikke at vi ville sagt at vi skulle hjem, nei.

Dere var nylig blant de første artistene annonsert til Trondheim Calling i 2020. Ser dere frem til musikk i norsk vinter?
Veldig! Vi har jo ikke spilt så mye i Norge, og aldri i Trondheim, så det gleder vi oss ordentlig til!

30. august slapp dere singelen Collide. Fortell om den?
«Collide» er den andre singlen fra debutalbumet vårt som kommer til våren! Den ble spilt inn i StudiOwz i Wales – et nydelig, gammelt kapell som Owain Jenkins (eieren av StudiOwz og teknikeren vår) nettopp har helrenovert til et sinnsykt flott studio (www.studiowz.com)! Sangen ble i hovedsak skrevet av Gøril før vi tre og Toby Couling arrangerte og produserte det meste sammen før vi gikk i studio med den i våres.

Sangen er jo kanskje litt sonisk annerledes enn det vi har sluppet før i form av at det vi har brukt litt mer elektroniske elementer i produksjonen, men det fortsatt basert på både akustiske og analoge lyder som før – jeg tror hovedforskjellen ligger i selve stilen i sangen, i tillegg til at det og er mer rom i selve lydbildet hvis du hører det opp mot forrige single vi slapp, ‘Helios’, hvor det er mangle flere elementer som kjemper om plassen.

Hva fikk dere til å begynne å skrive musikk?
Det er så viktig å finne en måte å uttrykke seg på her i livet. Det å gjøre seg forstått og få fram meningene sine ovenfor andre mennesker kan være så himla vanskelig, og for oss så har det å skrive blitt en måte å kommunisere og uttrykke oss på.  Det er jo rimelig individuelt hvordan vi endte opp med å velge og bruke musikk og ord som uttrykksform, og på en måte så var det og kanskje litt tilfeldig.

Hvor og hvordan skriver dere? Hva inspirerer?
Vi skriver i hovedsak mest hjemme, og måten vi skriver på varierer egentlig fra gang til gang – noen ganger skriver vi alle tre sammen, andre ganger kommer vi inn i bandet med en fullført sang, noen sanger blir til i Logic, andre med en akustisk gitar, og så videre

Når det kommer til hva som inspirerer oss og hvordan vi skriver individuelt, så varierer det mellom oss, men for Gøril sin del så blir hun mer og mer opptatt av tekstskriving, selv om det fortsatt er musikken som fanger først – sånn sett så blir det oftest til at instrumenteringen blir til før teksten. Eline henter inspirasjon fra andre sine historier, ofte gjennom filmer og serier, men også fra samtaler med folk rundt henne. Lill, i likhet med Eline, kan også bli inspirert av andres historier og skriver mye semibiografisk i tråd med det. For tiden er det gresk mytologi, og det nærmest såpeoperaaktige dramaet som er å finne der, som fenger mest.

Har dere utstyr eller verktøy som er uunnværlige i skriveprosessen?
Det er så lett å gro fast og repetere samme prosess, så vi prøver alle tre å forandre metoder og innfallsvinkler til det å skrive. Når det er sagt, så er det ordentlig fint å bruke Logic som et verktøy i og med at det er så lett og finne fram til forskjellige lyder som kan være med å inspirere. I tillegg til Thesaurus og Rhymezone da, så klart (hehehe)

Et debutalbum er underveis og vi kan vente oss en utgivelse i 2020? Hva kan dere fortelle om skrivearbeidet?
Ja! Vi jobber mot albumslipp i løpet av våren 2020, noe som er utrolig spennende! Tidligere har vi skrevet mye sammen, hvor vi enten har fullført en idé som én av oss har hatt sammen, eller skrevet en komplett sang med alle i rommet hele tiden. Til dette albumet har vi valgt å gjøre det litt annerledes hvor vi har skrevet det meste hver for oss, og så har vi heller fokusert på å samles rundt selve produksjonen og arrangeringen.

Hva er planene deres for høsten og vinteren?
Vi har siste innspurt i studio i November og Desember, men vi skriver og produserer helt fram til vi begynner å spille inn – så den neste måneden kommer vi til å fokusere på det!

Hva er karrierehøydepunktet deres så langt?
Vi har fått gjort så himla mye kult de siste årene og sett så mange kule plasser rundt om i både Storbritannia, Europa og Norge, noe som er helt rått. Det har og vært helt sprøtt å høre musikken vår på så store kanaler som BBC Radio 1 og Radio 6, bli invitert til å spille i det britiske parlamentet, eller være med på et av Storbritannias største frokostshow, men høydepunktet i karrieren vår så langt, og det som har hatt mest å si for hvor veien har tatt oss siden, var å møte Toby Couling (vår nå co-produsent) i 2016.

Kan hver av dere dele en av deres største musikkopplevelser – som lytter?
Eline:  Florence & The Machine, Øya

Gøril: 14 år-gamle meg da jeg så (det som da var favorittbandet mitt) «Cyaneed» på Redrum.

Lill: Selv om jeg også var ganske ung da jeg så det, så husker jeg det som rimelig rått å se Alison Krauss og Robert Plant framføre ‘Raising Sand’-albumet med verdens råeste band den gangen de var i Oslo.

TONO: Diolch!

I SEE RIVERS: Diolch yn fawr iawn!

Photo: Ollie Couling