Bandet Rabagast oppstod som en motreaksjon på «typisk rock». – Målet var å lage rock som ikke var harry. Vi har nok litt harry-tendenser, så langt er prosjektet altså mislykket.
/ 12/04/2019 / Kristian DugstadBandet Rabagast oppstod som en motreaksjon på «typisk rock». – Målet var å lage rock som ikke var harry. Vi har nok litt harry-tendenser, så langt er prosjektet altså mislykket.
Foto øverst: Daniel Arntzen
Navn: Rabagast, Kjersti Synneva Moen, Bosse Krogh Kiønig, Morten Skårberg, Jakob Ø. Ottesen
Alder: 23
Aktuell med: Låta Ingen Venner
TONO-medlemmer siden: 2015
PS: det er bassist Jakob som svarer på vegne av Rabagast.
Hvem er Rabagast?
Rabagast er et band med base i Oslo. Vi spiller rock inspirert av punk og garasjerock, samt andre typer alternativ rock. Vi liker aller best å spille energiske konserter og skrive catchy låter.
Sakset fra SNL: «Rabagast, en fandenivoldsk, frekk, freidig, ubekymret person, en villstyring.» Hvor godt passer beskrivelsen?
Vi er nok verken særlig frekke, freidige eller ubekymrede. Albummet vårt ”utilfreds” sier sitt. Konsertene kan være litt ute av kontroll noen ganger, så villstyring er riktig. Fandenivoldske er vi ihvertfall. Så beskrivelsen passer litt.
Hvordan møttes dere? Hvordan ble bandet til?
Vi møttes på folkehøgskolen Viken på Gjøvik. Kjersti (vokalist) og jeg (Jakob, bassist) hadde lyst til å lage noe kult. Vi fant ut at vi hadde en sterk allergi mot typisk ”rock”. Målet med Rabagast var å lage rock som ikke var harry, først og fremst. Vi har nok litt harry tendenser til tider, som vil si at så langt er prosjektet mislykket.
Hva er den musikalske bakgrunnen deres?
Forskjellig. Alle har spilt i mange band i ulike stilarter. Vi håper det kan høres litt i musikken at vi har kjærlighet til andre sjangere enn bare rock. For eksempel covrer vi låta ”sexyback” av Justin Timberlake. Knallbra riff på den låta.
Dere beskriver dere som et tøft rockeband fra Oslo. Hva gjør dere tøffe?
Vanskelig. Jeg tror det er fordi vi står helt ytterst på scenekanten og synger høyt alle sammen. I motsetning til å ha en sår vokal med, og bløtekakekjole, med altfor mye klang på alt. Det er det motsatte av tøft, og sånn er ikke vi.
Tekstene er på trøndersk, da. Er dere ikke trønderrock?
Jo, strengt tatt. Men nei. Jeg tror det er fordi vi vil spille på Vaterland og John Dee i stedet for lokale samfunnshus. For at noe skal karakteriseres som trønderrock må det appellere til tre generasjoner med trøndere. Jeg tror vi appellerer til maks én. Når det er sagt så har vi kubjelle. Det er et veldig bra instrument.
Når vi snakker om tekster. Den første EPen deres er på engelsk. Hvordan endte dere med å «skifte språk»?
Det var en stor overgang. På engelsk kan man si helt andre ting. På søttitallet oversatte norske artister amerikanske låter til norsk. ”Tie a yellow ribbon round the ole oak tree” ble til ”sett en blomst i karmen til jeg går forbi”. For oss var det viktig å unngå denne typen overgang. For oss er tekstene på norsk mer personlige og mer fremtredende.
Hva handler låtene deres om? Er det selvopplevde historier?
Alt er ihvertfall tanker eller lignende. Jeg sitter ihvertfall ikke på fortauskafe og ser på alle de underlige menneskene. Det interesserer meg null. De fleste låtene er basert på negative følelser. «Pidestall» er for eksempel, en låt Kjersti skrev om noen ho irriterte seg grønn over. Låta «Tusen» handler om hvor dritt verden er og hvor dritt jeg er som ikke gjør noe med det.
Og hvordan oppstår musikken?
Det varierer litt. Ofte så kommer jeg med en ferdig låt og så fikler vi på den sammen til den låter kjempekult. Andre ganger tar vi flere runder fram og tilbake, altså at noen spiller et riff de har lagd, og så utvikler noen andre det på egenhånd, og så tar vi det på øving igjen. Det tar fort litt tid!
Har dere instrumenter eller annet utstyr som er uunnværlig i skriveprosessen?
Personlig bruker jeg appen ”Keep” til alle notatene mine. Annet enn det er vi et ganske lite utstyrsfiksert band. Vi har også spilt en låt for første gang i studio da vi spilte den inn. Det gikk fint det og! Den heter «Kline på Sofaen».
Dere ga ut EPen «Hold På Hatten» i 2018. Fortell om den?
Den er nok den mest reinspikka rock-utgivelsen vår til nå. Likevel spriker den i flere retninger. På EPen har vi både vår lengste låt på; «Hold på hatten» (ca 5 min) og den korteste låta; «Æ lik itj dæ» (klokker inn på 1:00 blank). Jeg tror den vil falle i smak blant folk som liker rock. Kjersti har forresten tegna coveret.
Hva jobber dere med nå? Hva bringer 2019 for dere?
Vi har spilt inn fire singler som vi skal gi ut litt etter litt. Den første kommer 31. Mai, og heter «Ingen Venner». Vi skal også spille i histen og pisten, blant annet feirer vi singelslippet 31. Mai på Vaterland i Oslo.
Hva er karrierehøydepunktet deres så langt?
På utgivelsen til Utilfreds-skiva spilte vi på Cafe MIR og det var stappfullt. Det var veldig gøy. Personlig var det moro å stagedive på Sørveiv i Kristiansand. Som bassist er det ofte det ikke passer seg med stagediving, men på et merkelig vis passa det denne dagen. Rare greier.
Hva er det snodigste dere har opplevd som band?
Vi kom en gang til et utested hvor det var bæsj på gulvet. Det var snodig.
Hva gjør dere når dere ikke lager musikk?
Vi lever ganske normale liv, selv om det kanskje er et passe kjedelig svar. Vi har litt sånn Flåklypa-hverdag, med forskjellige ting, men også mye stillhet.
Hva er den største musikkopplevelsen deres?
Som emo hadde jeg en stor følelsesmessig reaksjon da jeg hørte Tears Don´t Fall av Bullet for my Valentine for første gang. Når jeg hører på den nå får jeg en annen reaksjon. Som band var det veldig kult å høre låta vår Verst for Meg spilt inn for første gang. Vi hadde jobba veldig lenge med den og jeg syns resultatet ble dritbra.
Er det noe vi burde ha spurt dere om?
Er dere glad i søtbakst?
Og hva er svaret på det spørsmålet?
Yes, sir.