Foto: Marthe Amanda Vannebo

Golden og Glomma

Når albumaktuelle Signe Marie Rustad skriver musikk henter hun inspirasjon fra både sin amerikanske og norske bakgrunn. – Jeg kjenner på den samme lengselen og rastløsheten, men også roen, når jeg ser opp på Lookout Mountain fra verandaen til tanta min i Golden, Colorado som jeg gjør når jeg står oppe i skogen på Rustad og ser ned på Glomma og alle jordene.

Navn: Signe Marie Rustad
TONO-medlem siden: 2007
Aktuell med: Slipper min tredje plate When Words Flew Freely 1. november. Singelen «Something Easier» kommer 27. september.
 
Hvem er Signe Marie Rustad?
Låtskriver og artist, oppvokst på Rustad i Elverum. Bodd i Oslo de siste 19 årene.  
 
Fortell om den musikalske bakgrunnen din?
Jeg begynte å skrive egne låter helt i begynnelsen av 20-åra, samtidig som jeg plukket opp gitaren for første gang. I 2012 slapp jeg førsteplata «Golden Town», og så kom neste, «Hearing Colors Seeing Noises» i 2016. Men, før alt dette reiste jeg rundt med en trio som spilte 3 timer lange sett i bryllup og firmafester. Det var da jeg fikk testet ut stemmen og funnet ut hva som var meg, og hva som ikke var meg. Det var mye som ikke var meg, for å si det sånn, men det var en veldig bra skole å få synge alt fra «Napoleon med sin hær» – med egenoppdiktede vers – til Justin Timberlake-låter og Beatles. Jeg husker spesielt at vi var booket til å spille på danskebåten tur-retur Oslo-Frederikshavn x 2. Da vi la inn til kai i Oslo etter runde én og ikke kunne forlate båten fordi vi skulle rett ut igjen og spille 3 nye sett på ny tur, tenkte jeg «GET ME OUT OF THIS!». Ikke lenge etter bestemte jeg meg for at om jeg skulle holde på musikk, så måtte det være min egen musikk, på min premisser. Og slik har det vært siden.

– Jeg tror det ligger i folkesjela, på et vis, sier Signe Marie Rustad om Americana-musikken. Foto: Marthe Amanda Vannebo

Hva er det med USA og Americana- og Country-musikk?
Jeg tror det ligger i folkesjela, på et vis. Det resonnerer i dem på samme måte som jeg tror det gjør hos mange også i de nordiske landene – hvor denne sjangeren har fått et stadig større publikum de siste årene
 
Din mor var fra Colorado i USA. Hvordan har det påvirket deg, og hvor viktig er denne tilknytningen for din identitet og for musikken din?
Jeg bærer med meg landskapet og atmosfæren derfra, på samme måte som jeg bærer med meg landskapet og atmosfæren fra Rustad, hvor jeg har vokst opp. Jeg kjenner på den samme lengselen og rastløsheten, men også roen, når jeg ser opp på Lookout Mountain fra verandaen til tanta min i Golden, Colorado som jeg gjør når jeg står oppe i skogen på Rustad og ser ned på Glomma og alle jordene. Disse følelsene er med meg i låtskrivingen, uten at jeg nødvendigvis skriver om det helt konkret. At mamma har snakket engelsk til meg hele veien har også gjort at det er veldig naturlig for meg å uttrykke meg på engelsk i tekstene mine. Det er et morsmål på lik linje med norsk, og til nå har det vært lettere for meg å få sagt det jeg vil si gjennom musikken min på engelsk enn det har vært på norsk.
 
Hva fikk deg til å begynne å skrive musikk?
Det skjedde da jeg var hjemme på besøk hos foreldrene mine da jeg var ca 20 år, og oppdaget den nyinnkjøpte nylonstrengsgitaren til pappa. Da skjønte jeg at de små melodiene jeg hadde gått rundt med i hodet helt siden jeg var veldig liten, de kunne jeg nå spille høyt – jeg fant dem tone for tone på gitaren. Så kom tekstene samtidig. Det føltes som det mest naturlige i verden.
 
Hvor og hvordan skriver du?
Stort sett hjemme i sofaen, med gitaren i fanget, mens jeg ser ut av vinduet. Eller på en lang buss- eller togtur: Da kan jeg sitte i mine egne tanker og ta inn melodiene som vever seg inn i landskapet vi kjører gjennom. Forhåpentligvis har jeg også husket å legge skriveblokka i veska, jeg må ha «old school» penn og papir til tekst, mens melodiene kan det være at jeg veldig diskret nynner inn på telefonen.
 
Hva inspirerer deg?
Gode samtaler med andre, og å komme i stemning gjennom å lytte til musikk – kombinert med å ta inn omgivelsene: Å gå gjennom byen med musikk i ørene, i en slags parallell verden; hvis jeg da har mulighet til å gå rett hjem og skrive, er det perfekt.
 
Har du utstyr eller verktøy som er uunnværlig i skriveprosessen?
Jeg kommer langt med penn og papir, men helst bør jeg også ha gitar og opptaksmulighet tilgjengelig.
 
Du har fortalt at du nylig kom ut av en tre år lang skrivesperre. Hva gjør det med en komponist å ikke klare å skrive?
Jeg tror ikke jeg skjønte før jeg kom meg ut igjen «på andre siden», hvor stor del av meg som ikke fikk utløp. Men jeg må understreke: Jeg gikk ikke og tenkte i de årene jeg ikke skrev at jeg hadde skrivesperre. Hovedfokuset mitt var å komme meg gjennom omstendighetene som gjorde at jeg hadde stengt ned den delen av meg.

Hvordan kom du over sperren?
Jeg ga meg selv et helt konkret oppdrag: Jeg hadde lyst til å lage en slags hyllestlåt til «americanakollekivet» Die With Your Boots On da de skulle markere 5 års-jubileet sitt. Jeg hadde ikke så høye forventninger da jeg satte meg ned, og det tror jeg hjalp veldig, jeg ville bare prøve å lage noe gøy og fint til folk jeg setter pris på. Så endte det opp med å bli ei veldig personlig låt, om musikkens kraft.
 
I mai i år slapp du singelen Die With Your Boots on til gode kritikker. Journalist Erik Valebrokk skrev «Er dette årets beste låt?» Hva betyr det for deg?
Det betyr ekstremt mye. At noen kjenner på de samme tingene som jeg selv kjente på da jeg skrev låta, og som jeg kjenner på når jeg spiller den live, det er en fantastisk opplevelse av kommunikasjon og felleskap.  

 Det virker også ellers som det skjer store ting i Norsk Americana-miljø. Foregår det en Americana-revolusjon i Norge?
Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en revolusjon, men det er i hvert fall veldig mange artister og lyttere som føler seg hjemme i Americana-sjangeren. Den er jo også bred, og har rom for veldig mye forskjellig – det er noe av det som er fint med den. Det er lett å gå i mange ulike musikalske retninger med denne sjangeren som utgangspunkt, og det er en veldig styrke ved den: Jeg føler ikke at jeg må skrive, spille eller oppføre meg som en «Americana-musiker» – jeg føler veldig frihet i både skriveprosess og i studio med tanke på sjanger, for den rommer på en måte alt.
 
I mai var du også første artist ut på det nyopprettede plateselskapet Die With Your Boots On. Et eget Americana-label, det sier vel også noe om trenden i tiden?
At et label som Jansen, med det jeg vil si er Norges dyktigste folk innen platebransjen lager en slik underetikett, vitner om at lyttere, låtskrivere og artister med tilknytning til denne sjangeren tas på alvor.
 
Neste uke slipper du din nye singel «Something Easier». Hva kan du si om låta, og om ditt tredje album «When Words Flew Freely» som kommer 1. november?
Hele plateprossessen har vært utrolig fri og fin. Kenneth Ishak og jeg har smeltet ideer sammen, og så har bandet mitt tatt dette videre på måten bare de kan, fordi vi kjenner hverandre så godt, og det har vært så riktig for disse låtene.  Det er den første plata hvor jeg hadde en så klar tanke om rød tråd og låtrekkefølge (den var satt lenge før innspilling) før vi startet innspillingsprosessen, fordi tekstene på et vis allerede hadde lagt en naturlig føring på dette. Det er mye lengsel i  «When Words Flew Freely», både som låt og plate, men også mye håp. Singelen «Something Easier» ble født gjennom håpløshet, men innspilt med masse overskudd og kjærlighet.
 
Hva er planene dine for tiden etter plateslippet?
Da skal jeg ut og spille så mye som mulig!
 
Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
At jeg klarte å spille inn og få utgitt mitt andre album «Hearing Colors Seeing Noises» midt oppi en ekstremt krevende livssituasjon.
 
Kan du dele en av dine største musikkopplevelser – som lytter?
Jeg har MANGE, heldigvis, og nye legges til hele tiden, men nå tar jeg det første jeg kommer på: Da Silver Lining spilte på Mono for et par år siden, jeg hadde ikke hørt dem live før, og Halvor Falck Johansen sang sin egenkomponerte låt «She Won’t Realize». Da gråt jeg. 

Foto: Marthe Amanda Vannebo

Signe Marie Rustad på nett: http://www.signemarierustad.com/

Die With Your Boots On: http://www.diewithyourbootson.no/