– Vi tar det så langt vi klarer

TONO har snakket med Sofie Tollefsbøl om låtskriving, studioarbeid, konserter og veien videre for Fieh.

Tekst: Willy Martinsen, foto: Jonathan Vivaas Kise

To dager før Fiehs konsert på Øya møter TONO sanger og låtskriver Sofie Tollefsbøl til en kaffekopp og en prat om låtskriving på Litteraturhuset i Oslo. Bandet er i siget denne sommeren. Ryktet om deres sagnomsuste konserter har også nådd VG, som akkurat denne augustdagen har trykket et bilde av nettopp Sofie på forsiden.

– Hva er med disse konsertene deres?

– Jeg håper folk opplever at de er fulle av energi. Vi legger opp til at spontane ting skal skje underveis. Det er flinke musikere i bandet, og vi liker å improvisere. Vi har et organisk lydbilde som gjør oss friere enn om vi for eksempel hadde spilt med masse ferdige innspilte «tracks», sier hun.

Trangt på scenen

Fieh er mer enn Sofie. Bandet har åtte medlemmer, og dermed har det ballet på seg siden hun fikk et midikeyboard til jul i 2011, og så smått begynte å pusle med Garageband. Hun gikk på musikklinja på Gjøvik da, og det kom raskt noe ut av Mac-en som hørtes ut som ordentlige låter. Hun lastet dem opp på Soundcloud, ble Ukas Urørt i 2014, fikk med seg et par lokale musikerbekjentskaper til å spille låtene, og snart ble det konserter rundt omkring i hjemområdet på Toten. De siste bandmedlemmene fant hun blant medstudentene etter at hun begynte på Musikkhøgskolen  i 2015. De har det felles, disse musikantene, at de har gått musikklinjer og har fortsatt med høyere musikkstudier. De deler også en kjærlighet til organisk, funky soulmusikk med røtter i 1970-tallet.

– Vi starter ut fra 1970-tallslydbildet, men vi har også med nyere elementer, og vi vil jo at det skal låte moderne. Og så er vi jo musikere som liker å spille. Vi liker det organiske lydbildet. Elektronisk musikk har også noen kvaliteter, men det er ikke noe jeg føler meg hjemme i.

Se videoen til låta «Glu»:

Jammer til alle er fornøyde

– Hvordan blir låtene til?

– Som regel lager jeg en demo i Logic med enkel instrumentering. Trommer, bass og litt andre ting, og melodi og tekst. Vi bruker ikke alltid det jeg har tenkt ut først, men vi tar stort sett alltid utgangspunkt i de skissene. Enkelte låter blir også til på øvinger, for eksempel Glu (som Elton John har lagt sin elsk på, red.anm.). En annen låt, som vi ikke har sluppet ennå, er basert på en demo gitaristen hadde med. Alle er med og jamme frem noe alle er fornøyde med, forteller hun.

Foreløpig er det ikke mye innspilt Fieh-musikk å lytte til. Det ligger noen demopregede ting på Soundcloud, men bare to låter – «Glu» og «25» – er i skrivende stund tilgjengelig på streamingtjenestene.

– Jeg håper det kommer en ny singel i høst. Vi har en hel plate ferdig innspilt, men den er ikke utgitt ennå. Vi har mye materiale som kommer etter hvert, forsikrer hun.

En fest å spille inn

De nevnte «Glu» og «25», og resten av det ennå uutgitte albumet, er spilt inn i Studio Paradiso i Oslo med Christian Engfelt som tekniker og medprodusent. Vi har snakket med ham også, og han forteller at det var en morsom og givende opplevelse å ha Fieh på besøk.

– Det var ingen harde nøtter å knekke. Den kreative flyten gikk fint hele veien. Det er jo et ekstremt dyktig band, som i tillegg var godt forberedt. Kompet satt i løpet av ett eller to takes, og det gjorde vokalsporene også. Pålegg og produksjon videre var en ren fest med bare oppturer.

Kontrollrom 1 i Studio Paradiso (Foto fra studioets Facebookside)

Opptakene gjorde Engfelt gjennom et Neve 8036-miksebord fra tidlig 1970-tall til en 24 spors Studer A80-maskin, før sporene fortløpende ble overført til Protools. Preampene i Neve-bordet ble av og til supplert med noen nye 500-serie preamper. Av mikrofoner er det mye standard, forteller han, og ramser opp Coles, Neumann U67, SM2, AKGC12 og Royer. Engfelt har også mikset platen. Det bød heller ikke på store utfordringer:

– Vi tok de produksjons- og soundmessige valgene i innspillingen, og dermed handlet miksingen mest om generell EQing og å få det så 3D som mulig. Idealet er en optimal blanding av kul og bra lyd. Bare bra lyd blir kjedelig. Bare kult blir … kult. Men det er enda bedre med kul lyd som også er bra, fastslår han, og nerder på oppfordring videre. – Jeg bruker ikke så mye parallellbusser og sånne ting. Jeg komprimerer litt her og der. En og annen trommemikrofon kan få litt hardere behandling. Jeg kjører 24 kanaler ut på Neve-mikseren og EQer og komprimerer litt der ute, og så gjør jeg alt av subtraktiv EQ i boksen.

Ambisjoner

Sofie har i august begynt på det fjerde og siste året på Musikkhøgskolen med spesialisering i pedagogikk. Men høsten vil bli aktiv også på musikkfronten med flere konserter på viktige arenaer, som Reeperbahn-festivalen i Hamburg i september og Iceland Airwaves i november. Kaffekoppen er nå tom, og vi spør Sofie avslutningsvis om bandets ambisjoner.

– Vi håper jo å kunne ha det som en jobb. Og det hadde vært gøy å få et publikum i utlandet. Jeg liker både å reise og å spille, så om jeg kunne hadde kombinert det hadde jeg vært fornøyd. Vi får gi alt nå, og se hvor langt det kan bære. Vi tar det så langt vi klarer.

Fieh består av:
Bass: Andreas Rjukan
Gitar: Jørgen Kasbo
Trommer: Ola Øverby
Keys: Edvard Synnes
Trompet: Lyder Øvreås Røed
Kor: Thea Lien
Kor: Solveig Wang
Vokal: Sofie Tollefsbøl

Følg Fieh på instagram: https://www.instagram.com/fiehfiehfieh
Bandets Facebookside: https://www.facebook.com/fiehfiehfieh


Hør Fieh her:

 

Nye spor fra Eigil Berg

– Ikke vent på inspirasjon. Sett av tid og jobb fram ting. Da kan det være at både inspirasjon og kreativitet slår følge og blir med på reisen, sier Eigil Berg om låtskriving. Nå er han ute med den første soloplata på syv år.

Foruten ferdigstillelsen av de tjue nye låtene på det aktuelle dobbelt-albumet «Nye spor» har de syv årene siden forrige soloalbum vært aktive år i musikkens tjeneste. Berg skrev alle låtene til New Jordal Swingers sitt siste album «11 sanger» (2014), han har levert nytt stoff til artister som Trond Granlund, Åse Kleveland og Svein Finjarn, han har levert bestillingsverk, gitt konserter rundt om i landet og reist i Rikskonsertenes regi i et samarbeid som også bragte ham bak pianoet på scenen i Mexico.

Dobbeltalbum

Når Eigil Berg nå slipper nytt album har det gått 50 år siden han for første gang hadde låter med på en LP-utgivelse. Han begynte å markere seg for alvor fra 1971 med New Jordal Swingers, som per i dag har gitt ut mer enn 60 album og singler som til sammen har solgt i mer enn en million eksemplarer. Bandet er fortsatt aktive på konsertfronten, blant annet med en utsolgt konsert i Olavshallen i Trondheim i april. Berg har også gjennom årene gitt ut en rekke album under eget navn. Med dobbeltalbumet «Nye Spor» presenterer Berg tjue nye låter, hvor han selv har skrevet all musikken mens Ingvar Hovland og Terje Nordby har bidratt med tekster, i tillegg til Eigil selv.

– Jeg bruker gjerne litt tid når jeg skriver låter, men jeg satt i fjor med et knippe jeg mente fortjente å bli utgitt, sier Berg, og i fjor høst tok han dem med i studio: – Jeg begynte i NRK med tekniker Øystein Halvorsen, deretter i Amper Tone Studio med Bård Ingebrigtsen og til slutt i Urban Studio med Jock Loveband. De fleste av studioene jeg brukte har flygel, noe mange nå ikke tar seg råd til, forteller Berg.

Med seg hadde han et knippe musikere fra øverste hylle: Rune Arnesen på trommer, Geir Sundstøl på gitar og marxofon, Jørun Bøgeberg på bass, David Wallumrød og Lasse Hafreager på tangenter og Terje Gewelt på kontrabass. Arne Ertnæs var også med og Frode Alnæs bidro på «Vis vaktene hjem». Mix gjorde Berg sammen med Bård Ingebrigtsen.

– Vi vet jo stort sett hva vi driver med

Albumet, som har vært tilgjengelig fra 18. mai, har fått rosende omtale blant annet i Dagsavisen og hos musikkblogger Erik Valebrokk. Dagbladet anbefalte albumet «fra en rockens nestor» med sluttordene «Solid er bare fornavnet!» Anmelderne bruker ord som «låtskriverkunst» og Eigil omtales som «en nasjonalskatt».

– Gjør det noe med deg å få slik omtale?

– Det er nok lettere å ta av hvis du blir geniforklart eller blir satt av plateselskap eller management til å erobre verden når du er veldig ung. Anmelderi handler jo om synsing, det er det mange nok eksempler på. Når det er sagt, er det jo selvsagt alltid hyggelig med gode anmeldelser, særlig fra anmeldere du selv respekterer og setter høyt. Men ikke alle er der. Vi vet jo stort sett hva vi driver med.

Foto: Helge Jørgensen

– Hvem skriver du for?

– Jeg lager musikk jeg selv synes er bra, og hvis jeg får til noe jeg selv synes er bra nok til å spille inn og utgi, har jeg jo erfart at også andre der ute kan dele min oppfatning. Om det er veldig mange eller ikke fullt så mange spiller liten rolle. Jeg har noen salgstroféer på veggen fra før av. Hvis musikken min klarer å røre ved andre, er jeg evig takknemlig. Jeg hadde ansvaret for en konsert i Oslo i fjor til minne om musikken til Chuck Berry og var fast bestemt på å fordele 23 Berry-klassikere på solistene, men jeg valgte helt bevisst å utelate Berry’s eneste nr. 1-hit gjennom hele karrieren, en dum liten grisevise kalt «My Ding-A-Ling». Rock’ens største anthem «Johnny B. Goode» nådde 8. plass på listene, og den middelmådige tullesangen gikk til topps. Hva gir’u meg?  Du må følge hjertet ditt når du skriver. Da skal du se at du også kan nå inn til andres hjerter, om du topper salgslister eller ikke.

– La deg inspirere av mangfold, og ikke vent på inspirasjon

– Du har lang erfaring som låtskriver, og du har derfor kanskje noen gode råd til andre og kanskje særlig yngre låtskrivere?

– Fri deg fra strenge sjangerbåser. Ikke la deg lede av musikkpolitiet. Hør på mye forskjellig og la deg inspirere av mangfoldet. Min gode venn Sigurd Køhn sa en gang at vi er vel den siste generasjon autodidakte. Ray Charles kunne sin jazz og sin Quincy Jones, men hadde en oppriktig kjærlighet for countrymusikken via oppvekstens Grand Ole Opry på radioen. John Coltrane spilte fra Sound of Music og Miles Davis fra Cindy Lauper. Min store låtskriverhelt Jimmy Webb var hoffleverandør til countryartisten Glen Campbell, men skrev også «The Moon’s A Harsh Mistress» som åpner Toneff og Dobrogosz’ «Farytales». Jeg vurderte en gang å kalle et album «Men er det rock?» for å komme musikkpolitiet i forkant. Det var skandale og skjellsord da Stravinskij presenterte «Vårofferet» i 1913. 40 år senere elsket de store massene «West Side Story» av Stravinskijs elev Bernstein. Blodfan som jeg har vært et langt liv av Bernsteins «West Side», var det interessant da jeg mange år senere registrerte påvirkningen av det Stravinskij lagde skandale med drøyt 40 år tidligere. Vær åpen for mangfoldet. Når jeg i likhet med mine lavmælte helter Randy Newman og til og med Cohen blir sjangerplassert i rock, er ingen av oss beslektet med Satyricon og Metallica. Som pop kan vi heller ikke konkurrere med Marcus og Martinus, så det kan være trøblete å båse i sjangre. Kall det musikk. Og ikke vent at inspirasjon og kreativitet bare skal dukke opp helt av seg selv. Fint de gangene de gjør det, men du må jo sette av tid og jobbe fram ting også. Da kan det nok være at både inspirasjon og kreativitet slår følge og blir med på reisen.


Hør albumet på Spotify her: https://open.spotify.com/album/5mWhcEhesiYvKcM1FKWgrb?si=R61vZ3blRly7H7pJtrpXrQ

For mer informasjon:
www.eigilberg.no

https://www.rockipedia.no/artister/eigil_berg-7088/#

https://no.wikipedia.org/wiki/Eigil_Berg

 

 

 

 

TONO-podkast: Torgny møter Petter Baarli

I denne episoden av TONO-podkasten møter «vår mann» Torgny Amdam gitarist og låtskriver Petter Baarli fra Backstreet Girls og Valentourettes.

Baarli deler i podkasten erfaringer og anekdoter fra over tretti år i rockens tjeneste, og åpner opp om blant annet sine kreative ritualer, arbeidsmoral, ungdomstiden og sin venn Joachim «Jokke» Nielsen.

 

Hør podkasten på iTunes ved å klikke her: https://itunes.apple.com/no/podcast/episode-10-petter-baarli/id1339098348?i=1000413452947&l=nb&mt=2

Den kan også nytes på Spotify, om det er din foretrukne podkastplattform. I så fall klikker du her:
https://open.spotify.com/episode/2pjoI9ygEOYiepkNlrxrcy?si=M_2IVyhAR9ilipsT4aCUKw

10 spørsmål til Preben Sælid Andersen, Hajk

Preben Sælid Andersen, en av frontfigurene i Hajk, aktuell med debutalbum, video, og konserter i sommer, tok seg tid til å svare på 10 spørsmål.

Navn: Preben Sælid Andersen
Alder: 26
Aktuell med: Debutalbum med HAJK
TONO-medlem siden: 2010

Hva het den første sangen du skrev til Hajk?
Da Hajk startet var vi bare en trio, som holdt til på et lite øvingslokalet der vi eksperimenterte med mange forskjellige uttrykk. Den første skikkelige låta jeg skrev het «Over & out», men den har (heldigvis) ikke blitt med oss videre.

Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
Det er andresporet  ”Nothing left to say” på debut-albumet vårt. Noe ganske annet enn førstnevnte.

Hva jobber du med nå?
I disse dager skriver jeg musikk til vårt andre album. Veldig deilig å begynne med litt blanke ark etter to års arbeid med vår første plate. I helgene reiser vi rundt og spiller land og strand. Det blir også en god del reising og spilling med mitt andre band Death by Unga Bunga. Travle dager.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
De store konsertene er jo alltid helt spesielle, så det må bli en kombinasjon av Hajk-konsert på et utsolgte Parkteateret for noen uker siden, og DBUB’s konsert på Øyafestivalen/Vindfruen i fjor sommer.

Hvordan lager du sanger?
Jeg har investert i et lite studio som står i en krok på øvingslokalet vårt. Her sitter jeg så ofte jeg kan, og prøver å lage låter og demoer så effektivt som mulig, slik at den opprinnelige idéen ikke går tapt, noe den ofte gjør for min del hvis jeg bruker uker og måneder på å skrive én låt.

Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Ja! Studio! Kanskje mer som et verktøy, men jeg må hvert fall ha det. Alternativt kan det komme mye fint ut av en gitar på fanget foran TV’n eller en tekstlinje som har brent seg fast.

Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Spiser og sover. Ellers så underviser jeg musikk, men det er jo også musikk. Vanskelig spørsmål.

Hva er din største musikkopplevelse?
Å se de kuleste rockebanda som ellers aldri spiller i Skandinavia, på South by South West-festivalen i Austin Texas.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Noen ny kul musikkvideo ute?

Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Ja! En video av vår akustiske versjon av låta vår ”Magazine”. Håper den faller i smak.

Foto: Kaja Bruskeland

10 spørsmål til Marte Wulff

Marte Wulff slapp nylig sin femte soloplate. I sommer er hun festivalaktuell. Vi har stilt henne noen spørsmål.

Navn: Marte Wulff
Alder: 36
Aktuell med: Sin femte soloplate, vårturné og sommerfestivaler (PIP)
TONO-medlem siden: 2005

Hva het den første sangen du skrev?
Den tror jeg het noe sånt som «Tenk om», og den var inspirert av en melodi jeg hørte på tv-serien Fragglene.

Hva het den foreløpig siste sangen du skrev?
Den siste jeg skrev var faktisk på engelsk av en eller annen grunn, det bare ble sånn og den ble veldig fort ferdig. Den handler om moren min som ble syk og døde ganske nylig, og jeg kalte den visst for “Old hands”.

Hva jobber du med nå?
Nå for tiden jobber jeg med musikk til, og planlegging av, to ulike samarbeidsprosjekter jeg skal gi ut musikk med. Jeg har også så smått begynt å skrive til min sjette soloplate,  samt en del andre type småtekster som forhåpentlig skal bli til noe større med tiden.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt? 
Det er uten tvil da jeg fikk fremføre min forrige soloplate Utlengsel  for 500 mennesker i Kilden konserthus i Kristiansand sammen med KSO (Kristiansand symfoniorkester). All musikken var spesialskrevet for, og innspilt med, symfoniorkester. Å få gjøre det live var virkelig stort.

Hvordan lager du sanger?
Jeg prøver å ikke gå i veien når de kommer til meg i små biter her og der. Melodier kommer ofte lett, og så finner jeg akkordene, samtidig eller etterpå. Jeg spiller inn små snutter til stadighet. Tekstidéer krever gjerne mer etterarbeid, men det er også noe av det jeg synes er mest givende å jobbe med. For meg er det viktig at jeg føler at jeg har noe å formidle.

Har du noe favorittinstrument du skriver musikk på?
Spiller helst piano, men veksler mellom det og gitar. Det blir litt mer variert slik, synes jeg.

Hva gjør du når du ikke bedriver musikk?
Da skriver jeg andre ting alene eller i grupper, er sammen med mennesker jeg elsker eller liker, leser bøker, mediterer daglig, prøver å utvikle meg på flest mulig områder, går på ulike kurs, sykler rundt i Oslo eller finner noe fin natur eller reiser til andre byer for å se ting og kanskje høre en konsert eller to.

Hva er din største musikkopplevelse?
Å høre mine egne sanger fremført av et symfoniorkester for første gang overgår faktisk det meste.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Dere kunne spurt meg om det er noen ting jeg gjerne skulle gjort mere av, eller om det er noe annet jeg kunne tenke meg å jobbe med etterhvert?

Og hva er svaret ditt på det spørsmålet?
Ja! Jeg har lyst til å skrive mer tekster og låter for andre også, på oppfordring, og så har jeg lyst til å lage musikk for film og teater, skrive scenetekster og andre tekster, spille i flere band, kore for andre folk i studio og få flere utfordrende kunstneriske oppdrag og oppgaver på ulike områder. For å nevne noe. Mange takk!

Vi ba Marte om en videohilsen, og voila:

FOTO: Julia Naglestad

No.4: – TONO er lønna vår

– Det er lønna vår, sier No.4 om TONO-vederlaget de får utbetalt når musikken deres er fremført offentlig. Se TONOs nye kampanjefilm her.

Nesten 30 000 komponister, tekstforfattere og musikkforlag er i dag medlem av TONO. I tillegg forvalter TONO «verdensrepertoaret» av musikk i Norge. Konsertarrangører, kringkastere, cafeer, streamingtjenester og alle andre som ønsker å bruke TONOs repertoar må ha en avtale med TONO for dette, og betale for bruken. Pengene TONO får inn, avregnes videre til de som skriver og eier sin musikk. TONO-vederlaget er viktige inntekter for disse skaperne, og bidrar til at samfunnet kan få glede av stadig ny musikk.

Etter at du har sett filmen, besøk gjerne www.tono.no/opphavsrett, hvor vi på en enkel måte har oppsummert noe av det viktigste du bør vite om TONO. Der kan du også se vår kampanjefilm med Madcon.

 

– Begynn med tittelen!

Det er rådet til Jeff Wasserman, vinner av TONOs EDVARD-pris 2016 i kategorien ”Tekst”. Her kan du se et morsomt og lærerikt videointervju med prisvinneren!

– Den forteste måten for meg er å begynne med tittelen. Etter at jeg har tittelen går jeg løs på refrenget. Og med en gang jeg har refrenget er det refrenget som skriver resten, sier han i videointervjuet.

Og hva skal så versene gjøre? Jo, de skal formes slik at refrengene blir tyngre for hver gang du hører det. Dette, og flere andre gode tips, får du med deg om du ser gjennom dette lille videointervjuet med EDVARD-vinneren.

Han fremfører her også «Everyone needs a friend», mest kjent som gjennombruddshiten til «Dance with a stranger»

For mer info om Jeff, besøk hans nettsider på http://www.jeffwasserman.no/. Der kan du også kjøpe hans siste album «The meeting of the waters».

 

«Gode låter – og litt hell»

26 millioner streams etter at singelen «Backbeat» ble sluppet for litt over ett år siden konkluderer Dagny med at streamingkoden knekkes med gode låter og litt hell. Vi har snakket med henne om låtskriving, studioarbeid, Fender-gitarer, og om hvorfor rettigheter er så viktig.

Tekst: Willy Martinsen/TONO, foto: pressefoto øverst, for øvrig private bilder tilhørende Dagny

Når det norske popåret 2016 oppsummeres kommer man ikke utenom streamingsuksesser som Kygo, Matoma, Seeb, Astrid S, Alan Walker og ikke minst Dagny Norvoll Sandvik. Singelen ”Backbeat” har fått The Guardian til å kalle henne ”… one of pop’s brightest new hopes”, mens VG rullet en 5-er og kalte EPen Ultraviolet ”Så skinnende at ørene trenger solbriller.” Oppfølgersingelen ”Fool’s Gold” har foreløpig rundet 8 millioner på Spotify.

Backbeat lever sitt eget liv

Og nå er vi her, i slutten av gjennombruddsåret, hvor Dagny er hjemme i Tromsø for å feire jul, og lader opp til et nytt, hektisk år. Og Skyper med TONO om låtskriving:

– Når låtene dine er streamet så mye så gjør du jo noe riktig. Er det noe her som andre kan lære av?
Huff, dette blir kanskje litt teit å si, men det handler mye om å lage en bra låt først.
 Men rent bortsett fra at jeg skrev Backbeat, så har jeg jo ikke gjort noe for at den skulle få 26 millioner streams. Det er litt hell også. Den ble plukket opp av radio-DJ Zane Lowe på Beats 1, radiokanalen til Apple Music. Og når Spotify begynte å pushe den, så begynte den å leve sitt eget liv. Men det er jo mye god musikk som ikke har like mange streams naturligvis. Man kan ikke alltid sette likhetstegn mellom god musikk og populær musikk.

Dagny og med-komponist Dave Bassett jobber med låten «Ultraviolet» i et studio i Malibu. – Studioet ligger på en fjelltopp, og ser ut som et romskip. Helt surrealistisk sted, sier hun.  (Foto: privat)

– Er det en spesiell låt på EPen Ultraviolet du er ekstra fornøyd med?
Jeg elsker alle, men om jeg måtte si noe, så er det nok Backbeat. Da jeg skrev den var den veldig annerledes fra alt annet jeg hadde gjort før. Jeg laget egentlig folkaktig singer-songwritermusikk, men så kom Backbeat med punch og driv, trommer, elektriske gitarer, og ting jeg aldri hadde brukt før. Jeg var veldig usikker på om den ville bli elsket eller hatet, men det ble jo den som startet alt sammen. Og så elsker jeg å gjøre den ”live”, på grunn av energien i den. Flere av låtene på EPen er kanskje mer velskrevne enn Backbeat, som bare kom på rent instinkt. Men det er en viktig låt for meg.

«Jeg vil påstå at en hel del topline du skriver i studio er «uhell». Noen tror du synger noe, og så ender det opp med å bli det ferdige resultatet.»

Backbeat ble redningen på en flere dagers låtskriversession med Sam McCarthy (som også har skrevet med blant annet Harry Styles fra One Direction) som ikke ga de store resultatene. De hadde slitt med den samme låta lenge uten at det løsnet, før McCarthy husket en annen akkordsløyfe han hadde liggende. De begynte å jobbe med den isteden.

–  Vi hadde «tracket» klart på veldig kort tid, og så begynte jeg å synge melodien og noen litt tilfeldige ord over, og så satt den. Jeg vil påstå at en hel del topline du skriver i studio er «uhell». Noen tror du synger noe, og så ender det opp med å bli det ferdige resultatet. Og så må man vurdere  om man bare vil ha noen kule ord og beholde stemningen i låten eller om man vil jobbe mer for å få frem et tydelig budskap. Akkurat det tok litt tid med Backbeat, men den kom egentlig veldig fort og greit.

Dagny feirer at Backbeat hadde fått 190 000 streams etter bare fire dager. dager. – Vi trodde ikke våre egne øyne da. (Foto:privat)
 Begynte som 16-åring

Dagny skrev sine første låter for 10 år siden, som 16-åring. Vi har en lærer og Eva Cassidy å takke for det.

Det var særlig to opplevelser som var viktige. Det ene var et komposisjonsprosjekt i 10.klasse, hvor jeg havnet på gruppe med to stykker som aldri var på skolen. Da tenkte jeg ”faen, dette må jeg gjøre selv”, og så gjorde jeg det. Læreren ble så begeistret at han begynte å sette opp konserter med meg i Tromsø. Den første på Stortorget, hvor jeg spilte rett før Tone Damli Aaberge, som var litt nervepirrende. Det andre var at jeg så et program med Eva Cassidy på TV. Jeg hadde et ganske dramatisk kjærlighetsliv den gangen, og begynte å skrive låter om det på baderomsgulvet med gitar. Der var det både god akustikk og varmt gulv.

– Skriver du låtene for å bearbeide eget liv, eller for å gi publikum noe du tenker de trenger?
Da jeg begynte var det låtskriver jeg ville bli. Og da handlet det kun om egne opplevelser. Med årene har det blitt vanskeligere, det føles mye mer dristig nå. Jeg skriver ofte ut fra observasjoner jeg gjør rundt meg, men det er låtene hvor jeg tør å være ærlig jeg blir mest knyttet til. EPen var nesten utleverende.

«Jeg er best på refrenger. Vers er tricky»

Normalt skriver hun låter med så få co-writers som mulig (”da er det færre som skal bli enige”), men låtene på Ultraviolet er skrevet med opptil tre andre per låt. Det fungerte fordi kjemien var så god.

– Hvordan jobber du frem låtene?
– Skal jeg jobbe i en session med nye folk liker jeg å komme uten særlige forberedelser. Da føler jeg vi får en raskere forståelse for hverandre som låtskrivere. Ofte starter jeg med en groove. Og så gjelder det å finne de riktige akkordene, hookene og ting som er catchy. Popmusikk handler jo mye om form. Hvis man bruker tid på å finne basen i låten er det enklere å jobbe med topline, altså melodi og tekst. Da synger jeg ofte bare fritt over musikken til jeg finner noe som fungerer. Jeg er best på refrenger. Det er lettere å ta til takke med et halvbra vers. Hvis man vil lage en fantastisk låt må man ta tak i versene. Vers er tricky.

Dagny med ny Telecaster i øvingsstudio i Los Angeles sammen med bandkollega Richard.

– Og hvis du står fast?
Da ser jeg på et YouTube-klipp av John Cleese der han snakker om kreativitet. Han sier man må ha tid og rom for å være kreativ, og det tror jeg er helt rett. Og så er jeg mest kreativ når jeg opplever eller lærer nye ting. Kanskje er det derfor jeg er aller mest kreativ når jeg reiser, gjerne på interrail eller som backpacker.

Hvordan vet du om en låt du har skrevet virkelig er bra?
Den første jeg spiller musikken min for er alltid søsteren min, som ikke driver med musikk, men som er nesten like dedikert som meg. Om hun hører på en låt 50-100 ganger første uka vet jeg at det er ei skikkelig godlåt.

”Rettigheter er utrolig viktig. Man trenger flere bein å stå på, og å være låtskriver er derfor viktig for meg.”



– Hva tenker du om å skrive for andre artister?
Det har jeg kjempelyst til! Det var det som var drømmen til å begynne med. Samtidig er det jo slik at som musiker i dag så er rettigheter utrolig viktig. Man trenger flere ben å stå på, og å være låtskriver er derfor viktig for meg. Jeg skrev for en tysk DJ i fjor, og det spennende med å skrive for andre er at man blir friere til å slenge ut ideer. Man er fortsatt kritisk, men på en annen måte enn når man skriver for seg selv.

– Har du alltid skrevet på engelsk?
Jeg begynte med dikt på norsk, men jeg synes det er enklere å ordlegge seg på engelsk. Man får en distanse, på en positiv måte. Mine tekster er ganske direkte, og jeg er redd det ville ha blitt litt banalt på norsk – selv om det godt kan hende jeg gir ut et album på norsk etter hvert. Men det er viktig å skrive riktig engelsk da. Da jeg som tenåring spilte konserter i Tromsø fremførte jeg en låt i sikkert et år som vi kalte ”Putting on my army”. Vi mente egentlig ”Putting on my armor”. Ha ha. Men folk tok det for god fisk.

Hvis man signerer med et amerikansk plateselskap blir man gjort stas på. Republic arrangerte temafest. Tema: Dagny. (Foto: privat)

– Hva slags musikk blir du påvirket og inspirert av?
Jeg digger band og artister med sterke, kvinnelige frontfigurer som kan sparke fra seg. Musikk med energi, og som gjerne er kommersiell, men som har organiske elementer og er banddrevet. Jeg er fan av The Cardigans, Veronica Maggio, First Aid Kit, Susanne Sundfør, Tove Styrke og Mø, men også The Hives og Ryan Adams. Men jeg er også ei skikkelig popjente. På fest spiller vi av og til ”guilty pleasures”, men problemet mitt er at jeg ikke har guilty pleasures. Jeg kan kose meg like mye med en Backstreet Boys-låt i dag som på 2000-tallet. Ei god poplåt er ei god poplåt, sant?

Liker å ha kontroll

Dagny er «signet» til Propeller Recordings i Norge, Republic i USA og Island i Storbritannia. Dermed har hun kanskje overlatt alt av forretningsdrift til plateselskapene, og konsentrerer seg kun om å lage og fremføre musikken?

Nei, jeg har et fantastisk team rundt meg som jobber hardt og er lidenskapelige, men jeg liker å ha kontrollen selv, og det vil jeg anbefale alle som skal inn i bransjen. Det trenger ikke å bety så mye om du blir signert til et stort plateselskap om du ikke vet hva du vil selv. Jeg har egentlig kun hatt positive opplevelser med bransjen, og det er mye mer business i dette enn man kanskje tror når man ser det fra utsiden. Jeg har forresten vært TONO-medlem siden 2009. Jeg kommer fra et musikerhjem, og har  alltid visst om TONO. Mamma (Marit Sandvik, red.anm) er også medlem.

”Jeg elsker Shure SM7!”



Flere studioer, på flere kontinenter, ble tatt i bruk i innspillingen av låtene på Ultraviolet.

”Backbeat” spilte vi inn i Urchin studios i London, med hele bandet og en tekniker. ”Fools Gold” gjorde vi delvis i et hjemmestudio i LA, og delvis i London. ”Too Young” og ”Fight Sleep” gjorde vi i Conway Studios i LA. Låten ”Ultraviolet” spilte vi inn delvis i London, og delvis på en fjelltopp i Malibu i et studio som ser ut som et romskip. Helt surrealistisk sted.

Vokalopptakene gjør hun med en Shure SM7, kjent både for å ha blitt brukt av Michael Jackson på Thriller, for sine varme lyd og og for å tåle en trøkk:

Jeg hater når vi kommer til det punktet i prosessen hvor vi skal lage demoer, og teksten ikke er helt ferdig og finner på ting underveis, stående alene i et avlukke, og de andre i studioet er folk du knapt kjenner. Da pleier jeg å tine opp situasjonen med å gripe tak i en SM7 – som jeg elsker – og ”bounce” rundt i rommet mens jeg synger demoen. Det funker som faen.

To nye Fendere og en fornøyd eier. (Foto: Privat)
Juno, Fendere og Ludwig

Og når vi først snakker om utstyr:

Roland Juno-synther er supre, men litt lite handy. Derfor har jeg kjøpt meg en Roland JU-06 Boutique, en veldig fin liten sak som fortsatt har store og fine Juno-lyder. Den blir med på den neste turneen. Ellers så bruker vi mye Fender-gitarer. Jeg fikk to nye i 2016, en American Elite Telecaster, som er helt nydelig, og en Mustang, som kom i en helt ny versjon nå i oktober. Og så er jeg veldig glad i vintagelyden i Ludwig-trommer.

– Og 2017 da? Hva gjør du neste år?
Det blir veldig mye jobb, og veldig spennende. Og så har jeg et mål om å møte Taylor Swift i løpet av året, sier hun og flirer godt.

Hør Ultraviolet her:

 

Hanne Kolstø: Alt starter i Photo Booth

Hanne Kolstø har nå i november gitt ut sin første nynorskspråklige plate. Vi har snakket med henne og medprodusent Øyvind Røsrud Gundersen om hvordan låtene ble skrevet, og hvordan låta ”Snakkeboble” ble spilt inn i studio.

Tekst: Kai Lofthus, foto: Willy Martinsen/TONO

Den 35-årige sykkylvingen Hanne Kolstø har blitt kalt ”bedre enn Beatles” av Morgenbladet (2011) og ”Popens nye trendsetter” av Aftenposten (2015). Da hun i januar i 2016 skulle skrive det nye albumet isolerte hun seg i sitt provisoriske, ti kvadratmeter lille kjøkkenstudio i Oslo – med en ovn som stativ til hennes analoge Roland Juno-106 synth. Der jobbet hun frem en rekke instrumentaler.

– Ein låt startar alltid for meg i Photo Booth på Mac-en, forteller Kolstø. – Neste steg er å spele inn det som måtte vere basen, riff eller akkordar på gitar eller piano, rett inn på mikrofonen på Mac-en og inn i Garageband.

– Så lot eg det ligge, til eg og medprodusent Øyvind Røsrud Gundersen reiste til tekstforfattarfondet si leiligheit i april. Der jobba vi meir med låtane, og eg sang inn mi første linje på nynorsk. Den berre kom ein sein kveld, eg hugsar det var skikkelig flaut, eg rødma. Det tok litt tid før resten av tekstane kom, men eg synest å hugse at dei rann ut på eit par dagar i juni. Då var det plutseleg heilt naturleg for å meg å synge på «sykkjylvsk», forteller hun.

Ett album i året
Kolstø er selv opphaver til de fleste låtene på det nye albumet, med unntak av ”Prøv igjen” og ”Mengdetrening”, som er skrevet med Røsrud Gundersen. Med på produksjonen er også en tidligere bandkamerat, Morten Martens, som tilfører det hun kaller “rå, heilt ville” beats. Sentralt i komposisjonene er å bevare det skjøre og uperfekte, å synge med sjela og ikke teknikken.

– Det er difor eg dei siste åra har valt å jobbe under ein tidsfrist, eitt album i året, fordi det gjer noko med arbeidsmetoden. Eg får ikkje muligheit til å gå så mykje i detalj, sensurere og polere. Ein annan fordel ved å jobbe slik er at eg alltid blir utfordra til å stå i usikkerheit. Det er viktigare for meg å vere usikker, enn å vere tilfreds. Låta skal helst stå å dirre i lufta mellom noko som kjennast godt og nært, og den bunnlause skammen ein kan føle over å ha utlevert seg sjølv.

hanne-kolsto2_1000px
Hanne Kolstø i Brageveien studio, 8. november 2016.

Slik lagde de «Snakkeboble»

Vi lar Hanne Kolstø og Øyvind Røsrud Gundersen forklare med egne ord  hvordan de laget albumets åpningslåt ”Snakkeboble”.

Hanne: ”Snakkeboble” var den låta eg var mest fornøgd med som instrumental, og vart enda meir fornøgd når eg starta synge på nynorsk. Og den er så rar i strukturen. Den går ikkje an å bli klok på. Det elskar eg.

Øyvind: Som produksjon er ”Snakkeboble” en av de låtene jeg synes stikker seg ut på plata, en produksjon som inneholder veldig mange forskjellige ting jeg liker. Fra Morten Martens’ dype, digge beats, smoothe basser og kantete pianoer til slutten med Vangelis-synther og gitartepper. Jeg er veldig glad i den, og blir ikke lei. Det er en reise av en låt. Noen av de sterkeste tekstlinjene finnes her – litt emo, men egentlig bare utrolig vakkert.

Hanne: På ”Snakkeboble” filma eg først skisser spelt på pianoet heime i Sykkylven, før eg lånte studioet til Øyvind for å få dei inn på klikk i Garageband. Men på dette albumet brukte eg faktisk lydkort på piano og synth for første gong, og det funka. Det var veldig godt at jobben eg la ned åleine med skissene kunne leggast rett inn i studioprosjektet og brukast. Ellers jobba eg med låta som så mange gongar før – eg brukte den stygge synthbassen i Garageband ”Arena Run” med forvrenging, spelte inn kassegitar rett inn i Mac-en, la stemmer, og trykka inn for hand beatskisser med typ hip hop drums med forvrenging. Så var det Øyvind sin tur å rydde opp.

Øyvind:  Vi brukte alt av Hannes pianoer og synther på denne låta, men i og med at det  opprinnelig var en instrumental, måtte vi omarrangere en del, lagt de delene hvor verset kommer flere ganger og sånt. Den er ganske mye lenger enn demoen, og ganske mye mer pompøs. Vi startet vel som ofte ellers med å legge demoelementene inn i Pro Tools, og i dette tilfelle gridda jeg noe verre før vi la ny bass. Tror vi brukte en Moog Slim Phatty, og progga noen litt bedre demobeats. Det vi gjorde på denne plata på dette stadiet var å lage noen enkle trommemaskiner i Live med en blanding av Hannes kopper-og-kar-lyder fra kjøkkenet, noen generiske Garageband-lyder, tweaka litt med gode distortion-plugins og noen av mine egne lyder. Disse brukte vi til flere av låtene, og var en kul måte å ha både en rød tråd i trommelydene, og å alltid ha dette for hånden. Jeg liker å ha trommeprogrammeringa i et annet program enn trackingprogrammet. Det gir en fin illusjon av at du jobber med et instrument og ikke et dataprogram.

Det føltes veldig ukomplisert husker jeg, helt til vokalen kom på. Da måtte vi plutselig legge verset flere ganger, fordi det var så jæskla fint, og for å lage et slags anker i låta, noe å komme tilbake til. Så meldte behovet seg for å få noen beats som matcha vokalen bedre, og det er da det er så fett å ha tilgang på en så bra beatmaker som Morten Martens. Sånne folk «spiller beats» som et instrument, og gjør ting jeg aldri hadde kommet på selv og det låter også helt ferdig når jeg får filene. Jeg trenger sjelden å tweake mye på disse sporene.

Etter dette la vi et ekstra piano med et Yamaha CP80-sample med masse klang, ny akustisk gitar lik demoen, men tatt opp litt bedre og masse elgitarer. Jeg liker ofte å legge subtile gitarjammer over låtene i idéfasen, og noe av dette blir med videre. Jeg er motstander av doktrinen «Hører du det ikke i mixen så ta det bort». Jeg synes tekstur og lydlandskaper er veldig gøy å jobbe med og interessant å høre på, pluss at slike «jam-er» kan gi grobunn for andre ideer. På Snakkeboble ble disse gitarene til noen linjer som vi la med de fabelaktige strykerne Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv, noe som gir produksjonen litt ekstra finesse og melankoli.

På slutten av låta er det også ganske mange lag med gitarer med ekstrem vreng. Jeg tror vi tok fem takes, men alle med forskjellige gitarer og voicinger og noen med nærmikrofoner og andre med rommikrofoner. Så mixa jeg alt sammen til et stereospor med gitarvegg med en gang. Til slutt spilte Ole Henrik tremolo-galskap-stryk over det hele – vi ville at det skulle slutte med litt fandeninvoldskhet og ondskap, á la Nerve Tattoo av Motorpsycho. Det er en låt både jeg og Hanne har et sterkt forhold til, og vi ble helt starstruck da vi skjønte at det var han som spiller på denne, og vi kunne bruke den referansen på den måten.

Med-produsent Øyvind Røsrud Gundersen
Med-produsent Øyvind Røsrud Gundersen

TONO: I hvor stor grad var låtene ferdige før dere gikk i studio? Var det noen improvisasjon underveis?

Hanne: Låtane er ferdige i den forstand at eg har tømt meg heilt for idéar. Låtane har ein melodi og tekst. Eg har sunge alle stemmene eg høyrer for meg. Den har som oftast fleire lag synth, fleire lag piano, som i tilfellet med Snakkeboble, kassegitar, ofte ganske enkle men likevel viktige beatskisser, og ein skikkelig stygg bassynth frå Garageband som får Øyvind til å vri seg i stolen. Så sett vi oss i studio og gjenskapar skissa frå Garageband, berre med pittelitt betre lyd. Øyvind improviserer alltid det han ynskjer å spele medan vi er i studio, det kan vere bass, gitar, synth og/eller trommer, og vi startar krangelen om kva som bør vere med og ikkje.

TONO: Har innspillingsmetodene forandret seg noe fra dere startet å samarbeide?

Øyvind: På den første platen (Riot Break (Spotify-link) fra 2011) tok vi opp på en 16-spors Tascam båndspiller som jeg egentlig ikke kunne så godt. Jeg hadde bare produsert en plate på dette tidspunktet, og vi var begge ganske blanke på det tekniske. Men dette åpnet egentlig bare mange rom, kreativt sett. Når man ikke vet hvordan noe skal gjøres, bare gjør man, da vurderer man ikke alt mulig hele tiden. Det er fint med begynnelsen på ting. Så overførte jeg alt til Pro Tools fordi vi i løpet av prosessen begynte å lage mer låter med beats og programmering, og derfra har vi jobbet her og i Live. På tredjeplata «Stillness and Panic» (Spotify-link) fra 2012, gjorde vi veldig mye sampling og beats i Live som vi tracka inn i Pro Tools. Dette kombinert med analoge synther og mer tradisjonelle metoder på gitar, bass og trommer ble metodikken på de neste platene, og slik vi fortsatt jobber. Jeg starter ofte med å legge inn Hannes Garageband-demoer i Pro Tools, tighter ting opp noe, får det i riktig tempo og slikt – det er mye orgler og Casioer i demoene på denne skiva – før vi så legger lag på lag på dette. Bytter ut noen lyder men prøver å beholde det som gjør jobben. Kombinasjonen av demolyder, lofi-trommer, pianolyder og en hifi-verden er alltid interessant for meg.

(Saken fortsetter under bildet)

hanne-kolsto2_1000_px

Første album på nynorsk

TONO: Hvordan jobbes tekstene frem? Har du noen «hellige graler»?

Hanne: Eg elskar å lese, og å leite etter svar, som ikkje finst, i bøker. Men i periodar ser eg kun på seriar. Og så blir eg lei, og så er det berre lesing, og slik går pendelen. Eg var veldig oppteken av å lese sakprosa ein periode, helst psykologi og filosofi, og vart veldig inspirert av det. Men eg har alltid lest romanar ved sidan av, og meir poesi det siste året. Før las eg helst på engelsk, sidan eg skreiv engelske tekstar. No les eg så mykje nynorsk eg kan. Skrivemetoden min er «stream-of-consciousness», eg skriv ned alt eg tenker i ein halvtimes tid her og der, og frå det plukker eg ut det eg likar, og supplerar med ord og setningar eg har samla på frå bøker og seriar og liknande. Av og til er det litt som å løyse eit kryssord, men det er dersom eg skal finne setningar til ein allereie skriven melodi. På det siste albumet har eg gjort motsett, skrevet tekst først, og sett melodi til orda. Det var deilig å setje teksten fri. Eg høyrer svært lite på andre sin musikk eller tekstar, eg får slik prestasjonsangst av det, det hemmar skrivinga mi. Men eg brukar å sende setningar til Erlend Ropstad dersom eg står fast. Erlend er ein god ven, som eg stoler heilt og fullt på når det kjem til tekst. Han var faktisk den første eg spelte den ferdige versjonen av Snakkeboble til. Det var skikkelig skummelt, men då han meir enn godkjente den vart det eit veldig rørande augneblink.

TONO: Etter å ha skrevet på norsk, føler du at du vil fortsette med det?

Hanne: Ja. Då eg fortalte Ropstad at eg hadde byrja å skrive på norsk, såg han lurt på meg og sa: «..og no kan du aldri skrive på engelsk igjen!» Og han har heilt rett. No er det berre morsmålet som gjeld for meg. Det er så godt å kome så nær seg sjølv, og så nær dei eg syng til.

Innspilt i Brageveien Studio i Oslo
Innspillingene ble gjort mellom april og juni i Brageveien Studio i Oslo, og mikset av Røsrud samme sted i august. De ble deretter mastret av George Tanderø i Livingroom i Oslo. Men mastringen ville hun ikke være med på.

– På dette albumet var Øyvind tilstades. Eg var så utruleg drittlei at eg ba om å få sleppe, forteller hun med et smil.

Hvem vet, kanskje nettopp det har ført til at hun er i gang igjen med et nytt album allerede. Ifølge Gundersen kan man stille klokka si etter når Hanne begynner å skrive igjen, selv om det skulle være kort tid før den kommende plateutgivelsen.


Fest blikket er utgitt av Jansen Plateproduksjon på LP, kassett, CD og i en spesialutgave med LP og bok. Klarer du ikke å vente helt til du er i en platebutikk, så finnes den også på Spotify.

 

Her kan du se videoen til en av låtene:

Ronni Le Tekrø: ”Hvis riffa er tøffe, da spiser jeg”

Her kan du møte supergitarist og låtskriver Ronni Le Tekrø i et  veldig morsomt, lærerikt og inspirerende videointervju i serien TONO Sessions. Det er Frida Ånnevik som stiller spørsmålene.

”10 000 lovers (in One)”  (YouTube-link, åpner i nytt vindu) er med sitt tøffe gitarriff og allsangvennlige refreng en av de mest suksessrike norske rockehitene noen sinne, med respektabel plassering på Billboard Hot 100 i 1987 og Spellemannpris for samme år. En av herrene bak verket er Ronni Le Tekrø, og i TONO Sessions-intervjuet med Frida Ånnevik deler han både morsomme og kloke betraktninger rundt sitt fag:

– I tungrock er det riffet som avgjør om det blir haraball, eller noe mat på meg i det hele tatt. For hvis riffa er tøffe, da spiser jeg, sier Le Tekrø, og mener at de beste låtene skal komme fort og friksjonsfritt: – Hvis du skal skrive pop eller rock, så kommer en god sang alltid på fem minutter, fastslår han. – Det er kanskje derfor jeg har vært heldig med 15-20 låter gjennom min tid, men alle har kommet på fem minutter.

Ensom låtskriving vs samarbeid
Le Tekrø liker både ensomhet i låtskrivingen, men om man skal sparre kan en våpenbror eller –søster være veldig spennende forteller han: – Det jeg derimot aldri har funket for meg er tre personer. En og to, men tre … det har jeg slitt med. Det blir for demokratisk.

Han mener også at hvis du skriver en sang en kveld, og ikke husker den dagen etterpå uten å høre et opptak, da er ikke låta mye verdt. Men, han samler likevel på ideer, som senere kan bli til nye låter:

– 90 prosent av det er skvalder og uvesentligheter, men noen ganger finner jeg ting som er innafor. Men så er det den fella med at du tror at du er noe da. Den er farlig. Både som utøver og som låtskriver, da er det enda farligere, sier Tekrø, og peker på to giganter fra Le Tekrø og Ånneviks hjemmeområde, nemlig Vidar Sandbeck og Alf Prøysen.


Ytterligere info:

Ronni le Tekrø: TNTs nettsiderFacebook, og Studio Studio
Frida Ånnevik på nett og Facebook
TONOs YouTube-kanal inneholder nå totalt 16 videointervjuer.