Foto: Jonathan Vivaas Kise

– Mye tangenter. Veldig mye tangenter.

Den velrenommert Arthur Kay har fargelagt musikk-Oslo gjennom ulike musikalske eventyr i en årrekke. Nå går han og tangentene endelig solo – og får scenelyset for seg selv.

Navn: Arthur Kay Piene
Aktuell med: Debutalbumet «Arthur Kay» slippes 11/10
TONO-medlem siden: 2007

Hvem er Arthur Kay?
Arthur Kay er bare meg, Arthur Kay Piene. 34 år, samboer, musikklærer og musiker. På mange måter en vanlig man, med et arbeid som gjør at man får litt ekstra oppmerksomhet i selskapslivet.

Fortell om den musikalske bakgrunnen din?
Jeg er jazzpianist, det er det jeg er og har fokusert på fra jeg var 15 år og oppover. Så har jeg jo vokst opp i Oslo, og det er noe som har formet meg utrolig mye musikalsk. Det er et så bredt, bra og samtidig inkluderende musikkmiljø i denne byen, så det er nok en av de viktigste grunnene til at jeg spiller så mye forskjellig musikk i dag.

Du har en lang rekke musikalske eventyr på CVen, som bandene Switch og Dr Kay and his Interstellar Tone Scientists. Du er også å se på tangentene bak rapperen Ivan Ave.Hva har disse prosjektene gitt deg?
Gode venner, fantastiske opplevelser og muligheten til å reise rundt og spille konserter og lage plater jeg kommer til å huske resten av livet. Så har de vel også gitt meg bøttevis med selvtillit musikalsk, og en tro på at jeg har noe eget musikalsk å komme med også, som går litt utover det med sjanger.

Foto: Jonathan Vivaas Kise

Hvem er så Arthur Kay solo? Hvordan skiller han seg fra Arthur Kay som bandmedlem? 
Nei, han får lov til å bestemme veldig mye selv da. Trenger ikke ta så mye hensyn til andre eller ha så mange andre å dele scenelyset med. Så håper jeg bare han har vett nok til å sjekke med andre om ideene hans er bærekraftige eller ikke, før han setter i gang med de virkelig stormannsgale prosjektene. Ellers er det mye av det samme.

Nå er du alene om rampelyset, men har også hele ansvaret. Er det skummelt? 
Ja, det ville jo vært ren løgn å si noe annet. Men det er litt deilig også, å bare vite at man må fikse alt selv, at aldri blir noen «Å, jeg trodde du skulle…» situasjoner hverken praktisk eller musikalsk. 

Musikken din er energisk og sfærisk, jazzet og funky, psykedelisk og silkemyk. Er du enig? Hvordan har du skapt deg lydbildet ditt?
Ja, takk for det! Jeg tror de kvalitetene ved musikken min alltid egentlig har vært der, det har vært ting jeg har vært veldig opptatt av hele det musikalske livet mitt.

Hvordan er det råde over en enorm sound helt alene? Føler du deg mektig?
Haha, jeg føler vel at den eneste måten jeg kan få den sounden på alene er å være avhengig av teknologiske hjelpemidler. Så jeg føler meg ikke så mektig, den kan jo snu seg mot deg når som helst!

Så lenge det har tangenter trakterer du det – men hvor føler du deg mest hjemme?
Jeg får vel bare si det som artisten Sampha «No one knows me like the piano, in my mothers home».

Hva fikk deg til å begynne å skrive musikk?
Det er bare noe jeg alltid har gjort, siden jeg begynte å spille. Er vel noe jeg alltid bare har gjort. Så har det blitt gradvis mer av det etterhvert, etter som jeg har studert og fått erfaring i det.

Saken fortsetter under videoen.

Har du utstyr eller verktøy som er uunnværlige i skriveprosessen?
Når jeg skriver låter jeg gjør som Arthur Kay trenger jeg piano, telefonen min til å ta opp skisser og skrive ned bruddlinjer av tekst når de dukker opp, og datamaskinen til å forme med det i Ableton når jeg har kommet et stykke på vei.

Hvor begynner en låt? En melodilinje? En akkordprogresjon?
På en del ulike måter, men ofte starter det litt mer med en generell idé eller en stemning for min del. En slags sjanger eller et lydbilde, en tekstlig idé, eller bare en følelse jeg har lyst til å bearbeide.

Foto: Jonathan Vivaas Kise

Hvor og hvordan skriver du? Hva inspirerer deg? 
Jeg skriver egentlig hvor som helst, i hvert fall når det kommer til skisser eller ideer. På jobb mellom elever, hjemme på en rolig dag eller når jeg er ute og går. Det er vel følelser i kroppen som inspirerer meg aller mest.

For to uker siden slapp du din andre solo-singel «Higher Ground». Fortell om den?
Det er en veldig viktig låt for meg, siden det er en av de første jeg tok inn i dette Arthur Kay universet. Den var egentlig skrevet til et annet band, men der falt den litt igjennom, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne synge og spille den selv. 

Neste fredag, 11/10 kommer albumet «Arthur Kay». Hva kan du si om skiva? Hva kan publikum forvente?
Det er et lite album på 5 låter, som jeg er veldig stolt av. Jeg har laget sammen med Erlend Mokkelbost, og det er bare vi to som har vært med på plata, jeg spiller og synger så og si alt selv. Folk kan forvente seg en variert utgivelse, som har dansbar funk, programerte trommer og New Age-aktige ballader om hverandre. Og mye tangenter, veldig mye tangenter. 

Hva er planene for tiden etter plateslippet?
For Arthur Kay sin del, så blir det noen konserter! Så langt er disse bekreftet: Dama Di i Bodø 18. Oktober, Bastard i Tromsø 19. Oktober, Victoria i Bergen 1. November og Krøsset i Oslo 2. November. Så skal jeg forhåpentligvis litt flere steder utover høsten og neste vår. Og så skal jeg lage mer musikk, har fått kick og kommet et stykke med skrivingen til neste utgivelse.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Jeg må vel rett og slett si å vinne Spellemanprisen sammen med The Switch i 2017. Jeg var fullstendig uforberedt på hvor stas det egentlig var. 

Kan du dele din største musikkopplevelse – som lytter?
Det er jo så mange da, Paal Nilsen Love og Ken Vandermark på Kampen Bistro i 2004 tror jeg, første gang jeg hørte Våroferet i Oslo Filharmonien (spesielt det øyeblikket der hornene kommer inn for fullt i første del), 3 eller 4 gjennomlyttingen av Ys plata til Joanna Newsome (da jeg virkelig skjønte den). Det som er nærmest i tid av de virkelig store tror jeg må være å se Siwan i Jacobskirken under Oslo World for noen år siden. Hvordan de ulike uttrykkene i den fusjonsmusikken kommer så tydelig frem, kan stå så godt på egne ben ved siden av hverandre uten at de går i veien for hverandre på noen som helst måte, det synes jeg rett og slett var veldig rørende.