Foto: Ingvil Skeie Ljones
Fredag

Nyfrelst folkemusiker

Har du hørt om den konservatoriums-utdannede pianisten som byttet ut jazzklubben med pub? Da Anders Lillebo forelsket seg i irsk folkemusikk tok musikkarrieren en uventet vending. – Noen ganger kan det føles som om livet tar valgene våre for oss, og at man ikke kan gjøre annet enn å henge med på lasset!

Navn: Anders Lillebo
TONO-medlem siden: 2010
Aktuell med: Homecoming (Album)

Hvem er Anders Lillebo?
Trekkspiller og multi-instrumentalist fra Engerdal i Hedmark. Ex-jazzpianist og nyfrelst folkemusiker.

Fortell om den musikalske bakgrunnen din?
Jeg begynte å spille piano og keyboard i diverse rock- og bluesband i tenårene. Etter at jeg begynte på musikklinja ble jeg introdusert for jazz og begynte å spille i storband og slikt. Når jeg etter hvert bestemte meg for å studere videre på musikkonservatoriet i Agder føltes det naturlig å fortsette å forfølge jazzsporet. Jeg var spesielt opptatt av Hammondorgelet, og brukte mye tid på å studere de gamle mesterne fra 60- og 70-tallet, Jimmy Smith, Jack McDuff, Lonnie Smith etc. Lenge trodde jeg at det var dette jeg kom til å holde på med resten av karrieren.

La oss si at en utdannet jazzpianist flytter til Irland og forelsker seg i folkemusikk. Høres det kjent ut?
Noen ganger kan det føles som om livet tar valgene våre for oss, og at man ikke kan gjøre annet enn å henge med på lasset! Dette var definitivt et sånt øyeblikk. Det begynte vel med at jeg besøkte en folkemusikkfestival i den irske byen Ennis. Der ble jeg fullstendig forelsket i øyas folkemusikk, det var noe med grooven og viben som virkelig «snakket» til meg. Da jeg kom hjem til Norge bestemte jeg meg for at dette måtte jeg bare lære meg! Jeg kjøpte meg ganske fort et trekkspill og endte etter hvert opp med å flytte til Irland. Der tilbrakte jeg to år hvor jeg forsøkte å lære meg så mye jeg kunne om den irske folkemusikken.

– Noe av det mest krevende har egentlig vært i finne seg til rette i en ny musikalsk identitet, sier Anders Lillebo om å bevege seg fra jazz til folkemusikk. Foto: Ingvild Skeie Ljones

Hvordan var det å skifte musikalsk beite?
Ikke lett! Noe av det mest krevende har egentlig vært i finne seg til rette i en ny musikalsk identitet. Jeg gikk fra å identifisere meg som jazzmusiker, til å bevege meg inn i landskap hvor jeg ikke hadde så mye nettverk og ikke kjente kodene.

I løpet av tiden i Irland lærte du deg også et nytt hovedinstrument. Hvordan var overgangen fra piano til trekkspill?
Det var nok definitivt med på å gjøre overgangen enda mer utfordrende. Jeg innså fort at jeg trengte et mer «pub-vennlig» instrument enn piano for å utforske denne musikken. Jeg landet etter hvert på trekkspill siden jeg antok at jeg kunne overføre mye av teknikken fra pianospillingen min. Det viste seg å bare være delvis sant og på mange måter måtte jeg begynne helt på nytt. Jeg husker at jeg på et tidspunkt satt på en trekkspill-workshop sammen med en gjeng irske 12-åringer som allerede spilte mye bedre enn meg, og spurte meg selv hva i all verden jeg holdt på med!

Hva fikk deg til å fortsette?
Det har alltid vært gøy! Jeg har aldri hatt et problem med å motivere meg selv til å øve. Mitt motto når det kommer til musikk er at du må drive med musikk som gir deg mest mulig glede, noe annet tror jeg ikke er bærekraftig i det lange løp.

Hvordan opplever du det å spille tradisjonsmusikk fra et «fremmed» land? Byr det på utfordringer?
Det har absolutt ført til både identitetsproblemer og forvirring. Det er nok spesielt vanskelig å bygge en profesjonell karriere som folkemusiker om du ikke har etnisk tilknytning til landet musikken kommer fra. Mye av det har selvsagt med å gjøre med at om du er vokst opp i folkemusikkmiljøet har du jo et fortrinn i forhold til andre som kommer inn på et senere tidspunkt. Det ser jeg jo tydelig også her til lands. Likevel så tror jeg også at vi fortsatt er vant til at utøvere av folkemusikk fra ulike land skal se ut og framstå på en spesiell måte. Vi har for eksempel ikke noe problem med at en japansk pianist tolker Beethoven, men japanske utøvere av irsk folkemusikk er vi kanskje mer skeptiske til? Jeg tror likevel at dette vil forandre seg. Vi lever i en tid hvor kulturen vår blir stadig mer global, og ideer og impulser utveksles på tvers av landegrenser i et høyt tempo.

Hva fikk deg til å begynne å skrive musikk selv?
Jeg har alltid skrevet musikk, uansett hvilke musikalske sjangre jeg har identifisert meg med. For meg er det en uunngåelig konsekvens av det å drive med musikk.

Folkemusikk handler mye om å videreføre gammel musikk. Hvordan er det å skrive nye melodier i en slik verden?
Det er nærmest å regne som et eget felt å kunne skrive musikk som ubemerket glir inn i repertoaret til en folkemusikktradisjon. Jeg må innrømme at dette ikke er noe jeg tenker mye på når jeg skriver musikk selv. For meg handler det om å finne fram til melodier som på best mulig måte representerer meg. Det høres selvsagt ut som en klisjé, men det kan være lett å ende opp med å skrive musikk man tror er forventet av én, i stede for det man får mest ut av selv.

Saken fortsetter under videoen.

Hvor og hvordan skriver du?
Jeg skriver overalt. I hjemmestudioet, på veien, på hotellrom, i bilen etc. Siden jeg har bakgrunn som tangentspiller har jeg ofte en tanke om harmonisering og akkordprogresjoner gjennom hele prosessen, men etter at jeg dykket ned i folkemusikken har jeg for alvor fått øynene opp for gode melodier. Jeg forsøker ofte å skrive melodier som kan være interessante helt for seg selv. 

Hva inspirerer deg?
Jeg blir inspirert av musikere og artister med tydelig identitet som er i stand til å eksperimentere med ulike uttrykk uten å miste essensen av hvem de er. Bela Fleck, Pat Metheny, Martin Hayes, John Mayer er noen av mine favoritter. Knut Reiersrud og den svenske folkemusikeren Esbjörn Hazelius er to av mine største inspirasjonskilder her hjemme.

– Jeg har alltid skrevet musikk, uansett hvilke musikalske sjangre jeg har identifisert meg med, sier Anders Lillebo. Foto: Jeff Warde

Har du utstyr eller verktøy som er uunnværlig i skriveprosessen?
Nei. Jeg har skrevet låter i studioet mitt med hele instrumentparken tilgjengelig, men jeg har også skrevet noen av de beste melodiene mine ved å synge de inn på telefonen under lange bilturer. Jeg har erfart at begrensninger oppfordrer til kreativitet.

Du har utgitt to soloalbum med irsk folkemusikk. I år kom andreplata «Homecoming», fortell om den.
Dette er den andre soloplaten jeg har laget med tydelig fokus på irsk folkemusikk. De fleste låtene er tradisjonelle, selv om jeg også har sneket inn et par egne komposisjoner som jeg følte passet inn blant det tradisjonelle materialet. Jeg tror nok at neste plate kommer til å preges enda mer av mine egne musikalske idéer, men jeg følte at jeg trengte å fokusere på det tradisjonelle repertoaret på disse første utgivelsene for å senere kunne eksperimentere med stoffet med autoritet.

Du har også en fot i norsk folkemusikk, bla gjennom bandet Stampestuen, ser du likheter mellom de ulike folkemusikksjangrene?
Absolutt! Etter at jeg kom tilbake fra Irland føltes det naturlig å søke seg mot folkemusikkmiljøet her til lands, og slik har jeg blitt kjent med utrolig mye kul musikk jeg ikke en gang visste at fantes tidligere.

Skandinavia og de britiske øyene deler mye historie og det er bare naturlig at det også har vært utveksling når det kommer til folkemusikken. En stor forskjell på Irland og Norge i dag er dog at mens den irske tradisjonsmusikken er veldig synlig i offentligheten, er den norske musikken litt mer «hemmelig» og må kanskje oppsøkes i større grad?

Hva jobber du med nå?
Jeg arbeider for tiden med et nytt album hvor jeg utforsker grenselandet mellom det irsk/keltiske tonespråket og elementer fra pop og jazz. Veldig spennende! Holder foreløpig kortene tett til brystet rundt dette prosjektet, men håper å kunne begynne innspilling før jul.

Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Kanskje å få spille inn to låter sammen med et av mine største musikalske forbilder, Esbjörn Hazelius, på min første plate. Da ble jeg litt starstruck, haha!

Kan du dele din største musikkopplevelse – som lytter?
Der er det selvsagt mye å velge i… En av mine beste musikkopplevelser var en huskonsert med den legendariske irske visesangeren Andy Irvine for noe år tilbake. Han er en utrolig varm og sjenerøs musiker som virkelig gir av hele seg når han spiller, uavhengig om han er på en stor scene eller en intim huskonsert i Norge.

– Jeg blir inspirert av musikere og artister med tydelig identitet som er i stand til å eksperimentere med ulike uttrykk uten å miste essensen av hvem de er, Anders Lillebo. Foto: Knut Utler

 

Besøk Anders Lillebo på https://www.anderslillebomusic.com/