One 2 Many-eventyret fra 1987 til 1989 var kort, men heftig. Uansett bidro låta “Downtown” til enda en Billboard-plassering for et norsk band, og en diamant i verdens popleksikon som fortsatt fremkaller gode minner.

Tekst: Kai Lofthus, Foto: Aud Berggren/VG/NTB scanpix

Den høres så guddommelig enkel og likefrem ut, men One 2 Manys hovedmann Dag Kolsrud beskriver en tidkrevende og kreativt utfordrende innsats for å komme frem til “Downtown” slik vi kjenner den: starten med den svevende flygelklimpringen, deretter gitarriff, trommer, glitrende synthlyder, og den gåsehudfremkallende vokalen til Camilla Griehsel, hvor hun synger det vi mange gjerne vil høre en kveld når alt er kjipt: “…let me show where you wanna be, let me show where you can be free, let me take you to the place I know, let me take you where we come, let’s go!”

Demoshopping og omskriving
Hele historien starter med at en bekjent av Dag fra Gjøvik, Jan Øvland, besøkte ham i London. Jan og Dag hadde blant annet spilt sammen i bandet Response, og mens Dag bodde i den engelske hovedstaden var Jan i et annet band, Dark Side, med Jan Gisle Ytterdal, Ingar Amlien, Astrid Graasvoll, Dag Veidal og Gordon Field.

– Jan hadde skrevet en låt som en slags vise, forteller Dag. – Siden vi var kompiser spilte jeg låta for flere, blant andre Geoff Downes fra Asia og Yes, han som var Europa-sjef for Warner og flere. Den fikk bare negative tilbakemeldinger. Han fra Warner sa at hvis den skulle ha noen sjanse måtte den være mer pop. Så den krevde mye omskriving. Jeg skrev stikket og refrenget, og så lagde vi etterhvert tre demoer hos Alf Emil Eik i Cross Studio i Kristiansand.

TONO-Magasinet har vært i kontakt med Jan Øvland og han sendte teksten til låta slik han pitchet den til Dag Kolsrud. Den gang het den «Center of My Dreams». Jan legger til:
– Dags hit-gen var jo det som skulle til for å løfte en ellers anonym rockelåt opp og ut til folket.

1.vers
Come on with me to the center of my dreams
Listen to the feelings of your soul
Just forget about the hard times left behind
And think of where you really want to go

2.vers
Think of all the times when you were down and out
Had no money and no place to go
Think of all the times when you were on your own
No-one seemed to care, no friends, no love

(refreng)
Let me show you where you want to be
Let me show you where you can be free
Let me take you to the place I know
Let me take you with me — come, let’s go

(gitarsolo)

(refreng)
Let me show you where you want to be
Let me show you where you can be free
Let me take you to the place I know
Let me take you with me — come, let’s go

(outro)

Publisert med tillatelse av opphavsmann Jan Øvland.

Historisk stor interesse
Med de demoene var det etterhvert 17 engelske plateselskaper som bød på One 2 Many, ifølge Dag. Parallelt skjedde det endel omskiftninger i bandet. Av Dark Sides originalbesetning var det bare Jan Gisle Ytterdal som ble igjen, mens Camilla Griehsel ble vokalist. (De fleste av de andre medlemmene, inkludert Ytterdal, dannet senere Oceans Apart og ga ut det veldig fine “Paradise Now”-albumet på Mercury/PolyGram i 1989).

Sammen med sin engelske manager ledet Dag arbeidet med å lande de engelske plate- og forlagskontraktene. De hadde interesse fra blant andre Muff Winwood som da jobbet hos Island Records, og også RCA, Polydor, Virgin og flere andre. Det endte til slutt med A&M Records for innspillingene og Rondor for å forvalte forlagsrettighetene.

– Det høyeste ønsket mitt var å få Trevor Horn som produsent, og Chris Briggs som var A&R hos A&M hadde kontakt både med ham og Robert John ‘Mutt’ Lange, så jeg blinket dem ut tidlig, sier han.

Mer omskriving og produksjon
Selv om Trevor Horn ikke ble involvert fikk de strålende bistand fra andre legender.

– Etter vi hadde signert med A&M Records var vi fortsatt ikke helt fornøyd med låta, og kontaktet Don Black som pusset på teksten for oss, sier Dag.

Han hadde jobbet med folk som Quincy Jones, Michael Jackson, John Barry med flere. For produksjonen hyrte de John Hudson, mannen som fortsatt driver legendariske Mayfair Studios ved Primrose Hill i London, hvor debutalbumet “Mirror” ble spilt inn. Dags arbeidsverktøy på den tiden var at han skrev for hånd og brukte en Korg som arbeidsstasjon, mens andre styrte de andre teknologiske hjelpemidlene. En dag de jobbet med “Downtown” spurte John:

– “Dag, du spiller piano, gjør du ikke det? Kan du ikke gjøre et forsøk og se om det kan passe inn.» Dette var før jeg skulle møte Camillas foreldre for første gang. De kommer plutselig inn i kontrollrommet, så jeg begynte å improvisere litt og hastet avgårde før jeg skulle møte dem. Camilla sa at det låt virkelig bra!

Men andre ting var det vanskelig å få til å passe inn, og Dag sier at John ringte ham i et fortvilet øyeblikk en natt:

– “Dag, jeg får det ikke til å funke.” Jo, klart du klarer det, svarte jeg. – Halv fem ringte han tilbake og sa at han hadde fått det til.

Det som i senere tid skulle vise seg å være en ironisk tilfeldighet ble Sheryl Crow hentet inn som korist til låta. På det tidspunktet hadde hun blant annet opptrådt med Michael Jackson på hans “Bad”-turné, men ennå ikke gitt ut sitt eget debutalbum “Tuesday Night Music Club” som ble utgitt av samme plateselskap som One 2 Many, A&M, i 1993.

Til slutt ble verket registrert med Dag Kolsrud (TONO), Jan Øvland (BMI) og Don Black (PRS) som co-tekstforfattere og -komponister, med forlagsandeler fordelt mellom Dejamus Ltd (eid av Stephen James, hvis far – forleggerlegenden Dick James – drev the Beatles-forlaget Northern Songs og jobbet med Elton John og Bernie Taupin) og Rondor Music.

Veien til hitlistene
Som om det ikke var vanskelig nok å få frem låta mente A&M Records at den ikke skulle være med på plata.

– Det var lenge høyaktuelt at den ikke skulle være med, sier Dag. – Jeg synes det var meningsløst å droppe den, så jeg fikk trumfet gjennom at den skulle være med.

Han forteller deretter om det senere øyeblikket da han og Jan Gisle satt i en London-taxi og hørte låta på BBC Radio 1. Det rushet hadde han vært i nærheten av tidligere. Etter oktober 1985 da a-ha paraderte til topps i USA med “Take On Me” ble Dag hyret som ekstra keyboardist og musikalsk turnéleder på “Hunting High and Low”-turnéen. Men den 25. mars 1989 og i ytterligere 12 uker var det hans egen tur til å oppleve å se navnet sitt på Billboard-listene: “Downtown” peaket på 37. plass i USA, 43. plass i England, 29. plass i Nederland, 38. plass i Belgia og nr. 1 i Norge.

Billboard-debuten gjorde at Dag raskt måtte gjøre om på planene sine. Han var på skiferie i Oppdal da resepsjonisten ringte til rommet og spurte om han hadde sett dagens VG-forside om at låta hadde entret Billboard-lista.

– Da ringte de fra England og sa, kom deg på flyet med en gang. Vi sees i LA, forteller Dag. Det tok to dager før han landet på LAX og deltok i planleggingsmøte i A&Ms legendariske lokaler i krysset Sunset Boulevard og North La Brea Avenue.

Hva som skjedde etter det er materie for en annen spalte enn denne, men det bør ikke kimses av at “Downtown” er et viktig bidrag til Norges internasjonale pophistorie og at utenlandske A&R-ansatte begynte å få ørene opp for det som kom herfra. Det som samtidig er synd er at låta ikke er tilgjengelig på iTunes, Spotify, Wimp eller andre digitaltjenester (bortsett fra at videoen er tilgjengeliggjort av fans på Youtube). Kjell Petter Askersrud, som leder den norske avdelingen av Universal Strategic Marketing (USM) hos Universal Music, sier at det fortsatt er den engelske avdelingen av selskapet som eier innspillingene og at de flere ganger forgjeves har forsøkt å få til en relansering.

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=9iPXx-ahXKY