Slik ble låta til: Det går likar no

Låtskriver i D.D.E., Frode Viken, mener det har vært kritikerallergi mot D.D.E. i norsk media. Det er ikke musikkanmelder i Dagens Nærligsliv Audun Vinger enig i. Her er historien om hvordan «Det går likar no» ble skrevet.


Tekst: Kai Lofthus/Willy Martinsen
Foto øverst: Marthe A Vannebo

– Æ sett her på skåla, synger D.D.E.s Bjarne Brøndbo i en av Norges ultimate ”dagen derpå-låter”, Det går likar no. Tekstlinjen avslører også hvor bandets gitarist og låtskriver Frode Viken begynte å skrive låta.

– Mer Rai Rai

Det var i Bodø Frode Viken fikk inspirasjonen til å skrive teksten og melodien til ”Det går likar no”, mye takket være Kari Thorvik fra plateselskapet Norske Gram. Disse to, og resten av D.D.E., var nemlig på jobboppdrag i byens kulturhus på et tidspunkt da det Trondheim-baserte plateselskapet omsider hadde begynt å omsette mengder av plater med bandet fra Namsos.

Så langt hadde D.D.E. utgitt to Åge Aleksandersen-produserte plater: “Rai-Rai”, utgitt på Tylden & Co i 1993, og “Rai 2” på Norske Gram i 1994, samt det Svein Gundersen-produserte konsertalbumet “Det é D.D.E.”, også på Norske Gram, og som solgte i mer enn 100 000 eksemplarer etter utgivelsen i 1995.
Der i Bodø sa Kari Thorvik til Viken en kveld at de måtte ha mer ”rai rai” på neste plate. Mer skulle det ikke til for å inspirere Viken, som gikk på toalettet et kvarters tid, og skrev ned teksten på en del av en toalettrull. Han gikk tilbake til Thorvik, lente seg frem og sa: ”Vet du hva? Den nye hiten heter Det går likar no”.

– Låta kom som et smell, oppsummerer Viken, som har vært TONO-medlem siden 1989 og har mer enn 270 titler registrert i TONOs databaser.

Det går likar no ble åpningssporet, og den store hiten, på det Svein Gundersen-produserte albumet ved samme navn, som ble utgitt i 1996, og som endte med å selge i ikke mindre enn svært respektable 270 000 eksemplarer.

"Det går likar no" har forlengst blitt et munnhell som brukes over hele landet. På trøndersk. Det er selvsagt D.D.E-s Frode Viken som har æren for det. Her er D.D.E i kjent stil under en konsert på Union Scene i Drammen i 2013. Snart kan det komme nytt album fra bandet. Foto: Marthe A Vannebo
«Det går likar no» har forlengst blitt et munnhell som brukes over hele landet. På trøndersk. Det er selvsagt D.D.E-s Frode Viken som har æren for det. Her er D.D.E i kjent stil under en konsert på Union Scene i Drammen i 2013. Snart kan det komme nytt album fra bandet. (Foto: Marthe A Vannebo)

Kampen mellom over- og underbevisstheten

Hvordan er Frode Viken i stand til å bevege seg mellom ulike univers, som å komponere en partylåt om ”dagen derpå” og følsomme svisker som “Vinsjan på kaia”, med tekst av Idar Lind? Til dette svarer Viken at han tenker på hjernen sin som en datamaskin, hvor det mates inn masse inntrykk, som senere kommer ut i en veldig konsentrert periode sammen med resten av bandet:
– Jeg kan leke med akkorder på piano og gitar, men er livredd for å røre instrumentene for mye før vi er i studio. Hvis det kommer en feil akkord har det ødelagt underbevisstheten. Jeg slåss hele tiden med overbevisstheten. Det er viktig å ikke forstyrre tankegangen, men la prosessen gå, og trykke på knappen noen måneder før vi skal i studio.

Kari Thorvik, som med sin ”mer rai rai”-oppfordring inspirerte Viken til å skrive Det går likar no, utdyper:

– Når Frode skriver det Bjarne skal synge lager han et persongalleri, et univers av personer. Rai-Rai og Det går likar no handler om samme karen. Vinsjan på kaia handler om en annen person i galleriet. Derfor kan han skrive så mange forskjellige typer sanger. Når han lager det universet blir det mer personlig og ikke bare ord.

Plateaktuelle igjen i 2016?

Etter 16 D.D.E.-album er Frode Viken fortsatt motivert til å skrive låter og spille med D.D.E.. Det kan bli aktuelt med en ny plate i løpet av 2016, men det vil trolig kun bli en digital utgivelse. Han ser ikke lenger noen stor verdi i å trykke den opp på CD. Konsertene kompenserer åpenbart for det:

– Det er mange unge som ikke engang var født da Det går likar no kom ut, og som lærer seg repertoaret vårt, og noen ganger synger høyere enn oss. Det har vært en voldsom allergi mot oss i kritiker-Norge. Men vi kan gjerne gjøre dette til vi er 100, så lenge noen kan bære oss opp på scenen, sier han.

Ingen kritikerallergi

- Partylåtene til DDE blir jo som Joni Mitchell sammenliknet med partylåtene som er på hitlistene i dag, sier Audun Vinger, musikkanmelder i Dagens Næringsliv. (foto: Oppland Arbeiderblad)
– Partylåtene til DDE blir som Joni Mitchell sammenliknet med partylåtene som er på hitlistene i dag, sier Audun Vinger, musikkanmelder i Dagens Næringsliv. Selv liker han balladene deres best. (foto: Oppland Arbeiderblad)

Musikkanmelder i Dagens Næringsliv, Audun Vinger, mener Viken overdriver når han hevder at kritikerne har hatt en ”allergi” mot DDE.

– Nei, det stemmer ikke. Da «Det går likar no» kom på midten av 90-tallet var nok barske norske musikkritikere mer opptatte av å vise hva slags smak de selv hadde privat, men nå bedømmes musikk mer ut fra hva det er. Det har blitt mer allmenn respekt for godt låtskriverfag, og selv om DDE er på siden siden av den vanlige ”kritikermusikken”, ser folk kvaliteten i låter som funker, og blir en del av det norske. Jeg vil påstå at DDE har en ganske høy standing nå, som populærkulturelt fenomen,  men «Det går likar no» er jo ikke den beste låta deres. De mer følsømme «E6» og «Vinsjan på kaia» er veldig mye bedre.

– Liker du ”Det går likar no” selv?

– Jeg liker balladene deres. De har en pathos ved seg som er på grensen til teit, men som likevel blir en slags norsk utgave av Bruce Springsteen og de der. DDE tar deler av den amerikanske rocketradisjonen, og gjør det til noe veldig norsk, eller i alle fall midt-norsk. Og forresten, partylåtene til DDE blir jo som Joni Mitchell sammenliknet med partylåtene som er på hitlistene i dag.


Krediteringer
Komponist og tekstforfatter: Frode Viken
Arrangører: Bjarne Brøndbo, Eskil Brøndbo, Eivind Berre, Terje Tranaas og Bård Jørgen Iversen.
Musikkforlag: Warner/Chappell Music Norway

Tid for Kari Rueslåtten

I dag åpner Kari Rueslåtten Olavsfestdagene med sin tolkning av klassikeren ”Turn! Turn! Turn! (to everything there is a season”. Vi har snakket med henne om denne, og om albumet hun slipper i oktober.

Tekst: Kai Lofthus

Coverversjoner har lenge vært «big business» i musikkbransjen, men langt i fra vanlig kost for Kari Rueslåtten. Nå har låtskriveren og den tidligere metalvokalisten hun likevel gjort sin egen, dypt personlige tolkning av «Turn! Turn! Turn! (to Everything There Is a Season)«. I dag åpner hun Olavsfestdagene i Trondheim med sangen.

Det var Olavsfestdagenes leder Petter Myhr som ønsket en versjon av den klassiske låten til åpningen 28. juli:

– Det er første gang jeg har gjort en coverlåt, og den kan godt kalles en bestilling, forteller hun. Singelen ble sluppet allerede i mai, i samarbeid med det svenske plateselskapet Despotz.

Akustisk og live
Den mest kjente innspillingen «Turn! Turn! Turn! (to Everything There Is a Season)» ble gjort av The Byrds i 1965, noen år etter at legendariske Peter «Pete» Seeger i 1959 tok flere linjer fra boken Forkynneren i King James-oversettelsen av Bibelen fra 1611, la til noen egne ord, komponerte en melodi og spilte den inn i 1962. Rueslåtten sier det var viktig å få arrangementet til å passe hennes egen stil:

– Jeg tok ned tempoet i låta, og gjorde den litt trolsk og melankolsk.

Cover_Turn

Den samme naturorienterte tilnærmingen har hun også i arbeidet med sine egne låter. Hun forteller at låtskrivingsprosessen for henne er sterkt inspirert av en forkjærlighet for den norske naturen, mørke stemninger og dystre folketoner. I oktober slipper hun albumet ”To the north”. Her vil dette kunne høres i fullt monn:

– Jeg oppsøker steder hvor jeg kjenner ro, og komponerer senere på piano. Alle låtene var ferdige da vi gikk i studio, men det var samtidig viktig å la musikerne spille og få gjøre det de gjør. Vi spilte inn alt «live», forteller hun.

Med seg i studio hadde hun produsent og gitarist Jostein Ansnes, lydtekniker og co-produsent Richard Turvey, som også spilte piano og Rhodes, Steve Pilgrim på trommer og kor, og bassist Martyn Campbell.

Tid til å fortelle mer
Funderinger rundt tid har vært sentralt for Kari Rueslåttens arbeid de siste årene. Forrige studioalbum het «Time To Tell». Det nye er en kunstnerisk fortsettelse av det som ble gjort da. «Turn Turn Turn» er eneste coverinnspilling på albumet. Låtskrivingen har primært funnet sted hjemme i Norge, mens innspillingene har vært gjort hos Øra Studio i Trondheim og Parr Street Studios i Liverpool.

Tid det viktigste godet
– Du bruker et akustisk lydbilde og spiller inn musikken live. Er dette ment som en motvekt til raske, og kanskje enkle løsninger i dagens musikkbransje?

– Den første singelen handler jo nettopp om tid, at det er en tid for alt. Det er det viktigste godet vi har i vårt samfunn, og en del av det evige kretsløpet, sier hun. – Jeg har skrevet ny musikk hele tiden siden «Time To Tell», og bestemte meg tidlig for å lage dette albumet. Før «Time To Tell» var det et langt opphold siden den foregående plata, men nå boblet jeg over av idéer.

Kari Rueslåtten har vært TONO-medlem siden 1994.

Du kan se og høre ”Turn! Turn! Turn!” her:

Foto øverst: Arild Juul

Slik ble låta til: «Gabriel»

Dyveke Kuløys “Gabriel” er den første i rekken av fire singler som hun siden 2013 har gitt ut på egen hånd. Moss Avis kalte den en veritabel gåsehudlåt, og har ført til at hun har fått mye idealistisk innsats fra lokale og amerikanske kremmusikere til albumdebuten som er ute i mai.

Tekst: Kai Lofthus, Foto: Kaja Bruskeland

Som mange andre musikere har mossingen Dyveke Kuløy tilbragt mye tid utenfor sin hjembys grenser. Hun har studert i Liverpool og bodd i Oslo, men – som Lillebjørn Nilsen sang – en trekkfugl vender gjerne tilbake, og hun er nå bosatt tettere på hjembyen sin, nærmere bestemt i i Fredrikstad. Selv om tiden i Oslo ifølge henne “ikke var det enkleste året,” frigjorde det mye kreativ energi til å skrive kritikerroste “Gabriel”, som ble utgitt digitalt og på vinyl i 2013. Den blomstret opprinnelig ut i seks ulike versjoner, og hun fikk utmerket bistand fra den amerikanske produsenten John Agnello (kjent fra samarbeid med artister som Sonic Youth, Dinosaur Jr., Patti Smith, Kurt Vile, Madrugada og Turboneger) til å forme den endelige versjonen. – Når en starter å skrive kan alle idéer fremstå som veldig gode, og John var veldig bra på å hjelpe meg med å velge bort ting; å ‘kill my darlings’, sier Dyvike.

Om å hjelpe seg selv
Den seiglivede kunstnermyten om å prestere godt når hverdagen ikke er helt optimal gjelder tilsynelatende også i tilfellet med denne låta. – Jeg skrev den da jeg bodde i Oslo og møtte en perifer bekjent som var kristen, og det er ikke jeg, forteller hun. «Gabriel» er et skråblikk på Gud og engler. Den handler om et menneske som har begått sine feil, ramlet utpå, sliter litt og om det å be seg selv om hjelp, å dra seg selv opp etter håret. Jeg bodde på Frogner, og det ble aldri lyst i den leiligheten. Solen kom aldri opp det året, for å si det sånn.

Hun jobbet ut låten alene på et Yamaha-el-piano kjøpt i England, med hodetelefoner for å ikke forstyrre romkameraten, og med penn og papir (- Jeg skriver alltid med penn og papir, og aller helst med en god penn!)

Dyveke Kuløy har gitt oss tillatelse til å gjengi teksten, som går slik:

“And so it was
Gabriel got his wings
He cut them off
A sleeping sphinx
They say they appear whenever he drinks
His connection to heaven has feathery links
Dear Jesus, turn this wine I just drank into water
They found out I’m the boatman’s daughter
And I can’t stand this brutal slaughter
of angels and sphinxes crossing the border

Begging me,
Carry me, carry me, carry me across the water
Bestow on me, bestow on me, bestow on me, my wings and absolve me

(x2)

I lifted myself, I lifted myself by my hair
Now Gabriel is waving me over
Draining the last of his beer
He said: Get me out of here

Begging me, carry me, carry me, carry me across the water
Bestow on me, bestow on me, bestow on me, my wings and absolve me

(x2)

(Instrumentalparti)

Carry me, carry me, carry me across the water
Bestow on me, bestow on me, bestow on me, my wings and absolve me

(x4)

And so it was
Gabriel got his wings.”

Skriver for å inspirere
Hun sier hun er opptatt av å være personlig, men ikke privat. – Mine problemer gir folk katta i, men om jeg kan skrive om noe som rører ved folk har jeg gjort jobben min. Musikk kan være en venn og en psykolog, og er til for å underholde og inspirere, ikke bare konsumere og så glemme.

Gjennom produksjonstiden fikk hun også imponerende mye velvilje fra musikere og studioinnehavere. Dyveke fortsette, – Da John og jeg var i New Jersey sa han at han ville høre med noen av vennene sine om de ville være med, uten å si hvem de vennene var. Besetningen endte opp med folk som Heather McCintosh på cello (spilt med Gnarls Barkley og Lil Wayne), Steve Shelley, (trommeslager i Sonic Youth), Rami Jaffee (keyboardist i Wallflowers og spilt med Foo Fighters, Pearl Jam og Coheed and Cambria), Mark Spencer (steelgitarist i Son Volt), Tad Kubler (gitarist i the Hold Steady), William Wittman (bassist med Cyndi Lauper, the Hooters, David Letterman og Ellen DeGeneres), Stig Amundsen (bassist i Gluecifer) og Thomas Peterson (trommeslager i King Midas).

Albumet ble gjort ferdig på imponerende kort tid: kun seks dager, takket være hjelp fra idealistiske krefter. Utover tiden hos Water Music Recorders i Hoboken, New Jersey fikk Dyveke en gratis uke hos Cakehouse Recording Studios i Rygge utenfor Moss. Studioeieren, Bjørn Myrås, ringte til Moss Avis etter han leste en artikkel om henne og sa at han ville hjelpe den selvfinansierende musikeren. John Agnello kom deretter til Rygge i fem dager under sommerferien sin i 2013. De fikk også hjelp fra Philip Mohn hos Spinner Studio i Halden.

Anmeldelsen av “Gabriel” i Moss Avis
Det kommer egentlig ikke som noen stor overraskelse at Dyveke Kuløy leverer en veritabel gåsehudlåt med sin nye singel – «Gabriel». Hun har ved flere tidligere anledninger vist at noe stort kan være på gang. Allikevel er dette mer enn man strengt tatt kunne ha håpet på. 

Med amerikanske John Agnello i produsentstolen og et lag av usedvanlig kompetente amerikanske musikere i ryggen har hun begått en liten perle av en låt. Agnello er mest kjent for å stå bak støyrockere som Sonic Youth og Dinosaur Jr, mens han på «Gabriel» tar på seg silkehanskene – uten at det på noen måte bli glatt og motstandsløst. Det sørger både Dyveke selv, og musikerne for.

Når Mark Spencer fra Son Volt lister seg inn med sin pedal steel i det andre refrenget er det så vakkert at det fremkaller klump i halsen. Legg til en strålende vokalprestasjon, og vi snakker en nærmest perfekt singel.

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=K-EDg6Kn7BA
Spotify: http://open.spotify.com/track/5V3GuNwLQHWEsZTHUfkxBZ
Wimp: https://play.wimpmusic.com/artist/4843987
iTunes: https://itunes.apple.com/no/album/gabriel-single/id605545518

 

 

Slik ble låta til: “Back To Love.”

“Back To Love” er en av de 11 sangene på Ingrid Olavas “Juliet’s Wishes”-album (Virgin/EMI, 2008). Tre år senere fikk låta fornyet liv da Steven van Zandt valgte den Lillehammer-fødte musikeren og låtskriveren til å fremføre den i Lilyhammer. Her forteller hun hvordan sangen fikk sitt liv.

Foto: Knut Bry/Tekst: Kai Lofthus

Det er minst én ting til som er like sikkert som død og skatt, nemlig kjærlighetssanger, og at det alltid vil være låtskrivere som higer etter å komponere sin egen klassiker i den kategorien. Da Ingrid Olava Brænd Eriksen vokste opp som tenåring på 90-tallet var det Celine Dion, Koserock og Love Song Collection som klisset til hitlistene. Et tiår senere kom hun selv med den inderlig vakre “Back To Love”, som problematiserer kjærligheten istedetfor å hylle den: “…Frustrated I feel, it’d tremble beneath your skin. I’ve grown tired of the fire, the desire I’m always drowning in. So I’m off to keep my distance. My minute of control.” Senere i teksten proklamerer hun at hun ikke vil gå tilbake til kjærligheten. Ingrid Olava forteller:

– Jeg skrev den for ti år siden. Da bodde jeg i de gule blokkene rett ved Vår Frelsers Gravlund i Westye Egebergs gate sammen med en venninne, og jeg skrev låta på elpianoet mitt i stua der. Jeg jobbet på MMI og i Radio Nova. Studiene hadde jeg droppet ut av. Jeg var veldig usikker på hvilken retning livet mitt skulle ta, og jeg spilte ikke i noe band, men jeg skrev likevel låter og spilte piano. Back to Love var vel et resultat av at jeg ble forelska i en fyr, og selv om det var gøy å være forelska så visste jeg ikke helt om jeg ville inn i et forhold. Ut ifra den ambivalensen oppsto sangen. Jeg husker ikke helt hvilke ord som dukket opp først. Antageligvis følte jeg meg veldig voksen og moden som problematiserte kjærligheten.

– Tok det lang tid å gjøre ferdig tekst og melodi, eller kom det lett til deg? Krevde den mange skisser underveis, eller ble den slik den var tenkt fra første stund?

– Akkurat denne sangen kom veldig av seg selv. Det er litt irriterende; den har jo en fin struktur, og likevel var det ganske så ubevisst fra min side. Vanligvis tar det lenger tid for meg å ferdigstille noe, men denne kom relativt ferdig ut. Jeg husker faktisk godt da jeg oppdaget den fine muligheten av å ta refrenget til dur, det høres nesten ut som sangen har modellering i refrenget, men det er bare Db-dur mot versets Fmoll.

– Hva kom først: Teksten eller melodien?

– De kom først sammen, som de nesten alltid gjør. Så jobber jeg med puslespillet, vekselvis med toner og ord til brikkene faller på plass. Jeg opplever det som viktig å ikke låse seg for tidlig, og heller la sangen dra deg med til stedet den vil. Det er fascinerende hvordan man får brukt hele seg. Det er jo uten tvil mange analytiske øvelser inne i bildet; hvordan ulike akkordforbindelser virker, hvilke gjennomgående toner jeg kan finne mens jeg arbeider med pianoakkompagnementet, hvor skjønnheten ligger og hvilke deler det skal være motstand i. Det er mye hjerneaktivitet, men magefølelsen må også virke. Plutselig kjenner du at det er sant, og da har det ikke noe å si hvorvidt det er en ”smart” eller ”dum” akkordrekke. Musikk er magisk sånn. En million mennesker har sunget ”Baby, baby, baby” før deg, men likevel tror man fullt og fast på egen originalitet i det øyeblikket. Det er en vakker galskap.

– Hva var dine arbeidsverktøy under komposisjonen?

– Jeg sitter alltid først ved pianoet. Som regel stopper det etter en stund, da må jeg ha flere ord for å dytte komposisjonen videre. Da skriver jeg litt på datamaskina og jobber kun med tekst. Så er det tilbake til pianoet igjen. Underveis tar jeg opp små snutter på en diktafon for ikke å glemme noe. Et av mine viktigste arbeidsverktøy er uten tvil samspillet mellom pianoet og sangen. Jeg var pianist før jeg var sangerinne, og det preges prosessen min av. Det føles alltid som sangene mine ”finnes” inne imellom tangentene et sted.

– Skilte prosessen for komposisjonen av denne låta seg fra hvordan du hadde jobbet ut dine foregående låter?

– Det er rart; jeg opplever låtskriving egentlig som at det aldri er den samme måten å jobbe på fra gang til gang, fordi man som menneske alltid er en litt annen enn dagen før. Verktøyene er kanskje de samme, men innholdet er stadig i endring.

Som låtskriver er Ingrid Olava signert til Waterfall, og har nytt godt av bransjens økte fokus på synkronisering av musikk og film/TV. I den første sesongavslutningen av Lilyhammer fremførte hun “Back To Love”, med Steven van Zandt som tilhører ved pianoet. Ifølge Ingrid Olava hadde han fått en bunke med norske plater, og tok kontakt for å bruke den låta. I senere episoder ble låtene “Elevator” og “Slippery” fra samme album som “Back To Love”, samt “Jackie Kennedy” fra “Summer House” (Daring Viola/Universal Music, 2013) tatt med.

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=s8QcIAda0nY
Spotify: http://open.spotify.com/track/39bBEO0p2HL7g2LKPG8oMD
Wimp: https://wimp.no/wweb/track/3280302
iTunes: https://itunes.apple.com/no/album/juliets-wishes/id693608243#

Slik ble låta til: “Mania”

Dersom Halvor Holter og Tarjei van Ravens hadde fulgt de mest konservative tradisjonene innen låtskriving ville kanskje Mania aldri blitt noen stor hit for Babel Fish. Heldigvis våget de å stole på sin egen kreative overbevisning; med gamle og nye instrumenter, et tosifret antall akkorder og et par helt egenutformede ord du ikke finner i noen ordbøker.

Tekst: Kai Lofthus

Når jeg mimrer om mine år som musikkjournalist på 90-tallet vil Babel Fish alltid stå ut som et band det var gøy å møte og å observere fremgangene til. Jeg intervjuet dem i 1998 for Billboard (og de forstod lett at det var kult for meg at de skrev en hilsen i min utgave av Douglas Adams’ Hitchhikers’ Guide to the Galaxy, hvor den såkalte babelfisken figurerer) og to år senere møtte jeg dem tilfeldigvis i SAS-loungen på Newark for å ta samme flight tilbake til Oslo. De begeistret virkelig folk flest, og spilte blant annet Europa rundt med the Corrs og Barenaked Ladies, samt gigantiske festivaler som Rock Am Ring og Rock Im Park. Mania er fortsatt så særegen og bra at jeg den dag i dag kan gå inn i et rom og plutselig glemme hva jeg skulle gjøre der, men samtidig ikke ha noe problem med å huske hvordan den låta går.

Oppfinnsom tekstskriving
Det var Halvor Holter, bandets keyboardist, som komponerte melodien, blant annet ved bruk av et tosifret antall akkorder.

– Den bryter dermed med regelen om at en hit maks inneholder fire akkorder,” sier keyboardisten. Han legger til at de fikk mye skryt for teksten utenlands. Akkurat som Adams var en oppfinnsom forfatter fant Holter og bandkollega/gitarist Tarjei van Ravens, som bidro til å ferdigstille teksten,  opp sjarmerende ordvendinger som “insania”og “invainia”. “

– Kanskje det er et eksempel på at det av og til kan være en fordel å ikke skrive på eget morsmål, fortsetter Holter med et glimt i øyet. Mastertapen ble til i nært samarbeid med forlegger og produsent Kai Robøle hos Waterfall Music, som bandet skrev kontrakt med i 1995 da de het Daily Planet. Grovskissen ble først laget i Waterfalls gamle studio i Toftesgate, og deretter fortsatte innspillingen i Waterfalls daværende studio i den såkalte Sjokoladefabrikken ved Grünerløkka/Rodeløkka.

Etter signeringen med Atlantic Records ble låta innspilt på nytt i Bearsville Studios i Woodstock, og mixet hos Chung King på Manhattan. Men hvordan kom gnisten til låta?

Fornemmelse for en hit
Vi hadde nettopp hatt vår første radiohit (med Light of Day i 1996) og fikk blod på tann, sier Holter om komposisjonen. Han fortsetter, – På det tidspunktet hadde Oasis en kjempehit med Wonderwall, og jeg ble inspirert av drivet i den låta og skrev hovedskissen til vers og refreng på en kveld. Jeg presenterte dette for resten av gutta i bandet og vi brukte så noen dager på å finne den endelige låtstrukturen, lage instrumental-hooken og så videre. Jeg hadde en helt spesiell opplevelse av denne låta, og tenkte at den kunne bli en hit, men at det krevde en kort og catchy tittel. Den kvelden jeg pønsket på låttittel summet en Beatles-dokumentar på TVen i bakgrunnen. Der ble det hele tiden referert til Beatlemania. Mania! Det var det låta skulle hete. Så skrev Tarjei og jeg teksten ferdig i fellesskap.

Holter legger til at demoversjonen hadde to vers, mens den ferdige versjonen har tre, men at grunnelementene ellers er de samme.

Ved innspillingen bestemte bandet og Robøle seg for å spisse det musikalske uttrykket ved å kombinere gammelt og nytt, forteller Holter:

– Vi blandet livetrommer og loops, klassiske keyboards som Rhodes, piano og Hammond med nyere synther som Nordlead, pluss Tremolo gitarer, vox-amp og Mellotron. Vi dyrket koringer som en del av soundet, i og med at alle fire bandmedlemmer synger.

Spotify: http://open.spotify.com/track/1kNYtVbgjO4EgDUWNBdT7c
Wimp: https://play.wimpmusic.com/search/babel%20fish%20mania
iTunes: https://itunes.apple.com/no/album/babel-fish/id272487773

Slik ble låta til: “Downtown”

One 2 Many-eventyret fra 1987 til 1989 var kort, men heftig. Uansett bidro låta “Downtown” til enda en Billboard-plassering for et norsk band, og en diamant i verdens popleksikon som fortsatt fremkaller gode minner.

Tekst: Kai Lofthus, Foto: Aud Berggren/VG/NTB scanpix

Den høres så guddommelig enkel og likefrem ut, men One 2 Manys hovedmann Dag Kolsrud beskriver en tidkrevende og kreativt utfordrende innsats for å komme frem til “Downtown” slik vi kjenner den: starten med den svevende flygelklimpringen, deretter gitarriff, trommer, glitrende synthlyder, og den gåsehudfremkallende vokalen til Camilla Griehsel, hvor hun synger det vi mange gjerne vil høre en kveld når alt er kjipt: “…let me show where you wanna be, let me show where you can be free, let me take you to the place I know, let me take you where we come, let’s go!”

Demoshopping og omskriving
Hele historien starter med at en bekjent av Dag fra Gjøvik, Jan Øvland, besøkte ham i London. Jan og Dag hadde blant annet spilt sammen i bandet Response, og mens Dag bodde i den engelske hovedstaden var Jan i et annet band, Dark Side, med Jan Gisle Ytterdal, Ingar Amlien, Astrid Graasvoll, Dag Veidal og Gordon Field.

– Jan hadde skrevet en låt som en slags vise, forteller Dag. – Siden vi var kompiser spilte jeg låta for flere, blant andre Geoff Downes fra Asia og Yes, han som var Europa-sjef for Warner og flere. Den fikk bare negative tilbakemeldinger. Han fra Warner sa at hvis den skulle ha noen sjanse måtte den være mer pop. Så den krevde mye omskriving. Jeg skrev stikket og refrenget, og så lagde vi etterhvert tre demoer hos Alf Emil Eik i Cross Studio i Kristiansand.

TONO-Magasinet har vært i kontakt med Jan Øvland og han sendte teksten til låta slik han pitchet den til Dag Kolsrud. Den gang het den «Center of My Dreams». Jan legger til:
– Dags hit-gen var jo det som skulle til for å løfte en ellers anonym rockelåt opp og ut til folket.

1.vers
Come on with me to the center of my dreams
Listen to the feelings of your soul
Just forget about the hard times left behind
And think of where you really want to go

2.vers
Think of all the times when you were down and out
Had no money and no place to go
Think of all the times when you were on your own
No-one seemed to care, no friends, no love

(refreng)
Let me show you where you want to be
Let me show you where you can be free
Let me take you to the place I know
Let me take you with me — come, let’s go

(gitarsolo)

(refreng)
Let me show you where you want to be
Let me show you where you can be free
Let me take you to the place I know
Let me take you with me — come, let’s go

(outro)

Publisert med tillatelse av opphavsmann Jan Øvland.

Historisk stor interesse
Med de demoene var det etterhvert 17 engelske plateselskaper som bød på One 2 Many, ifølge Dag. Parallelt skjedde det endel omskiftninger i bandet. Av Dark Sides originalbesetning var det bare Jan Gisle Ytterdal som ble igjen, mens Camilla Griehsel ble vokalist. (De fleste av de andre medlemmene, inkludert Ytterdal, dannet senere Oceans Apart og ga ut det veldig fine “Paradise Now”-albumet på Mercury/PolyGram i 1989).

Sammen med sin engelske manager ledet Dag arbeidet med å lande de engelske plate- og forlagskontraktene. De hadde interesse fra blant andre Muff Winwood som da jobbet hos Island Records, og også RCA, Polydor, Virgin og flere andre. Det endte til slutt med A&M Records for innspillingene og Rondor for å forvalte forlagsrettighetene.

– Det høyeste ønsket mitt var å få Trevor Horn som produsent, og Chris Briggs som var A&R hos A&M hadde kontakt både med ham og Robert John ‘Mutt’ Lange, så jeg blinket dem ut tidlig, sier han.

Mer omskriving og produksjon
Selv om Trevor Horn ikke ble involvert fikk de strålende bistand fra andre legender.

– Etter vi hadde signert med A&M Records var vi fortsatt ikke helt fornøyd med låta, og kontaktet Don Black som pusset på teksten for oss, sier Dag.

Han hadde jobbet med folk som Quincy Jones, Michael Jackson, John Barry med flere. For produksjonen hyrte de John Hudson, mannen som fortsatt driver legendariske Mayfair Studios ved Primrose Hill i London, hvor debutalbumet “Mirror” ble spilt inn. Dags arbeidsverktøy på den tiden var at han skrev for hånd og brukte en Korg som arbeidsstasjon, mens andre styrte de andre teknologiske hjelpemidlene. En dag de jobbet med “Downtown” spurte John:

– “Dag, du spiller piano, gjør du ikke det? Kan du ikke gjøre et forsøk og se om det kan passe inn.» Dette var før jeg skulle møte Camillas foreldre for første gang. De kommer plutselig inn i kontrollrommet, så jeg begynte å improvisere litt og hastet avgårde før jeg skulle møte dem. Camilla sa at det låt virkelig bra!

Men andre ting var det vanskelig å få til å passe inn, og Dag sier at John ringte ham i et fortvilet øyeblikk en natt:

– “Dag, jeg får det ikke til å funke.” Jo, klart du klarer det, svarte jeg. – Halv fem ringte han tilbake og sa at han hadde fått det til.

Det som i senere tid skulle vise seg å være en ironisk tilfeldighet ble Sheryl Crow hentet inn som korist til låta. På det tidspunktet hadde hun blant annet opptrådt med Michael Jackson på hans “Bad”-turné, men ennå ikke gitt ut sitt eget debutalbum “Tuesday Night Music Club” som ble utgitt av samme plateselskap som One 2 Many, A&M, i 1993.

Til slutt ble verket registrert med Dag Kolsrud (TONO), Jan Øvland (BMI) og Don Black (PRS) som co-tekstforfattere og -komponister, med forlagsandeler fordelt mellom Dejamus Ltd (eid av Stephen James, hvis far – forleggerlegenden Dick James – drev the Beatles-forlaget Northern Songs og jobbet med Elton John og Bernie Taupin) og Rondor Music.

Veien til hitlistene
Som om det ikke var vanskelig nok å få frem låta mente A&M Records at den ikke skulle være med på plata.

– Det var lenge høyaktuelt at den ikke skulle være med, sier Dag. – Jeg synes det var meningsløst å droppe den, så jeg fikk trumfet gjennom at den skulle være med.

Han forteller deretter om det senere øyeblikket da han og Jan Gisle satt i en London-taxi og hørte låta på BBC Radio 1. Det rushet hadde han vært i nærheten av tidligere. Etter oktober 1985 da a-ha paraderte til topps i USA med “Take On Me” ble Dag hyret som ekstra keyboardist og musikalsk turnéleder på “Hunting High and Low”-turnéen. Men den 25. mars 1989 og i ytterligere 12 uker var det hans egen tur til å oppleve å se navnet sitt på Billboard-listene: “Downtown” peaket på 37. plass i USA, 43. plass i England, 29. plass i Nederland, 38. plass i Belgia og nr. 1 i Norge.

Billboard-debuten gjorde at Dag raskt måtte gjøre om på planene sine. Han var på skiferie i Oppdal da resepsjonisten ringte til rommet og spurte om han hadde sett dagens VG-forside om at låta hadde entret Billboard-lista.

– Da ringte de fra England og sa, kom deg på flyet med en gang. Vi sees i LA, forteller Dag. Det tok to dager før han landet på LAX og deltok i planleggingsmøte i A&Ms legendariske lokaler i krysset Sunset Boulevard og North La Brea Avenue.

Hva som skjedde etter det er materie for en annen spalte enn denne, men det bør ikke kimses av at “Downtown” er et viktig bidrag til Norges internasjonale pophistorie og at utenlandske A&R-ansatte begynte å få ørene opp for det som kom herfra. Det som samtidig er synd er at låta ikke er tilgjengelig på iTunes, Spotify, Wimp eller andre digitaltjenester (bortsett fra at videoen er tilgjengeliggjort av fans på Youtube). Kjell Petter Askersrud, som leder den norske avdelingen av Universal Strategic Marketing (USM) hos Universal Music, sier at det fortsatt er den engelske avdelingen av selskapet som eier innspillingene og at de flere ganger forgjeves har forsøkt å få til en relansering.

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=9iPXx-ahXKY

Slik ble låta til: «En stjerne skinner i natt»

Du visste trolig ikke dette om julesangen «En stjerne skinner i natt»: Teksten ble skrevet på Carl I. Hagens kontor på Stortinget mens barnetogene gikk forbi utenfor den 17. mai 1992.

Tekst: Kai Lofthus

Oslo Gospel Choirs «Tusen julelys» ble en monumental bestselger for Jan Sollesnes i Stageway, Erling Johannessens BMG og Strømmestiftelsen julen 1992. Over et halvt år tidligere hadde koret og deres grunnlegger, dirigent, komponist og produsent Tore Wilhelm Aas en demokratisk avstemning der de bestemte seg for å gjøre sangene på norsk istedenfor på engelsk. Utvilsomt en riktig beslutning, men det krevde at noen måtte snu seg raskt for å løse oppdraget.

Et par dager før 17. mai henvendte Tore Aas seg til prest og forfatter Eyvind Skeie, som han blant annet hadde samarbeidet med om låta «Dialog» med Catwalk, som havnet på delt 5. plass i Melodi Grand Prix fem år tidligere. Aas hadde en melodi som Jan Groth hadde skrevet engelsk tekst til; «the Christmas Way», og spurte Skeie om han kunne skrive en norsk tekst. Tidsfrist: den klassiske «så raskt som mulig». Innspilling var planlagt 18. mai. Innspillingene foregikk hos HitCompagniet i Oslo og Helgerud kirke i Bærum.

Store fremskritt på Stortinget
Enhver som har møtt på kreative utfordringer kjenner verdien av å løsrive seg fra sine sedvanlige omgivelser, for eksempel ved å gå en tur og lufte tankene. For Eyvind Skeie ble løsrivelsen ekstra usedvanlig, siden mesteparten av arbeidet måtte skje 17. mai. Med bistand fra de høyere statsmakter, nemlig sin svoger Kjell Magne Bondevik, fikk han låne et kontor på Stortinget («trolig Carl I . Hagen sitt,» ifølge Skeie), slik at han med melodien surrende i hjernen både kunne skrive i notatblokken og se barnetoget langs Karl Johans gate.

Foto: Åsmund Janøy
Foto: Åsmund Janøy

Kombinerte arbeid og 17. mai-middag
For Skeie var henvendelsen om en norsk versjon av «the Christmas Way» svært utfordrende:

– Gospel er ikke mitt hjemmeområde, sier han. – Tore sendte meg en tape med musikk, med tullesang på. Selve sangstilen, i synkopert musikk med mange melismer (flere toner sunget på en stavelse), er veldig krevende. Det begynte med at jeg skrev litt 16. mai og fortsatte den 17. Etter vi var på Stortinget skulle vi ha cirka 40 middagsgjester hjemme, og du kan si jeg kjente presset på meg. Det som løste teksten for meg, da den begynte å leve, var da jeg fant de to nivåene: med krybben og englene, og da vi inntar plassen til de vise mennene og gjeterne. Jeg synes det kom bra frem, både det fortidige og det nåtidige. Teksten er som to filmer: en om julen og en om oss, forteller Skeie.

Gikk nye veier med teksten
Det var med Skeie som mange andre tekstforfattere og låtskrivere sier; da det først løsnet, så løsnet det skikkelig:

– Det som åpnet demningen for meg var ordene ‘Nå er den hellige time’ og ‘vi står i stjerneskinn’. Det er som de tar oss rett ut på Betlehemsmarkene.

Han legger til at verket er registrert i TONO med to titler: «Nå er den hellige time» og «Det skinner en stjerne i natt».

– Jeg registrerer alltid den første linjen i hver tekst, sier han. – Jeg var til stede under innspillingen, og hørte dem. Jeg skjønte allerede da at det var noe ved denne sangen. Det jeg liker spesielt med den er det siste refrenget som har en annen tekst. Refrenget kommer to ganger på slutten, som er uvanlig i et popmønster. Den har heller ingen bro. Jeg synes refrenget er veldig fint; det gir hengivelse og får ut tekstmotivet på en bedre måte enn om refrenget skulle gjentas for eksempel fire ganger.

Stor kommersiell spredning
Albumet nådde raskt 1. plass på VG-lista; først 12. plass i uke 48, deretter 2. plass og så 1. plass gjennom julen. På originalinnspillingen var det Bodil Marie Hognestad og Lars A. Fredriksen som var solister. Andre kjente kormedlemmer på den tiden var Marian Lisland og Grethe Svensen. I de påfølgende årene gikk sangen inn i mange andre vokalisters hjerter. Blant de som har gjort sine versjoner er Hanne Krogh, Sigvart Dagsland, Malin Reitan, Maria Haukaas Mittet, Maria Arredondo og Ole Edvard Antonsen/Ole Paus. Ingela «Pling» Forsman gjorde dessuten en svensk versjon for Carola; «En stjärna lyser så klar», og er også sunget av Tommy Körberg og mange flere.

Teksten (gjengitt med tillatelse fra Eyvind Skeie)

Nå er den hellige time
vi står i stjerneskinn 

og hører klokkene kime 
nå ringes julen inn 

Englene synger høyt i kor 
synger om fred på vår jord 
verden var aldri helt forlatt 
en stjerne skinner i natt 

En nyfødt kjærlighet sover 
nå er guds himmel nær 
vår lange vandring er over 
stjernen har stanset her 

Englene synger høyt i kor 
synger om fred på vår jord 
verden var aldri helt forlatt 
en stjerne skinner i natt 

Se himmelen ligger og hviler 
på jordens gule strå 
vi står rundt krybben og smiler 
for vi er fremme nå 

Her kan vi drømme om den fred
som vi skal eie en gang.
For dette barn har himmelen med
og jorden fylles med sang

Oslo Gospel Choir

Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=pyZmeUCtrcs
Spotify: http://open.spotify.com/track/1pIuz1BBu1KqXno7K43Ma6
Wimp: https://wimp.no/wweb/track/1090172#
iTunes: https://itunes.apple.com/no/album/en-stjerne-skinner-i-natt/id296762228?i=296762249&l=nb

Jan Groths versjon

Spotify: http://open.spotify.com/track/2enVkwr85PRSzLoh6m8Hih
Wimp: https://wimp.no/track/10603852
iTunes: https://itunes.apple.com/no/album/the-christmas-way/id479544431?i=479544516&l=nb

Slik ble låta til: «E du med mæ»

Kråkesølv fra Bodø har opparbeidet seg en unik posisjon på den norske musikkscenen. Men noen ganger, som med låta «E du med mæ», kan bandets gitarist, vokalist, tekstforfatter og co-komponist Fredrik William Olsen få en fornemmelse av at musikken deres blir altfor enkel og kompatibel med P3, en radiostasjon han aldri hører på. Da må han gjøre noen grep for å kompensere for det.

Tekst: Kai Lofthus

Noen ganger sitter historiene om låter langt inne. Når TONO-Magasinet gjør research til artikler i denne spalten er det flere yngre og erfarne låtskrivere som sier at det ikke er noe å fortelle om enkelte av deres store hits. Trolig fordi teksten og musikken bare kommer. Litt det samme var det med Fredrik William Olsen i Kråkesølv da vi tok kontakt for å snakke om deres låt «E du med mæ». Men vi fikk likevel vite litt om hva som skjedde og hvordan han og resten av Bodø-bandet jobber med sin særpregede låtskriving.

«E du med mæ», som var på P3s spillelister en stund på sensommeren, ble komponert av hele bandet; Petter Waldemahr Nohr Unstad (bass/vokal), Kristoffer Magnus Nohr Unstad (gitar/vokal), Jørgen Smådal Larsen (trommer) og Olsen, som også skrev teksten. Låta er fra det selvtitulerte fjerdealbumet som ble utgitt på Jansen Plateproduksjon i vår.

– De beste låtene er ofte de som kommer kjapt, sier Olsen og legger til at denne låta ikke kom så kjapt: – Det gjelder egentlig alle låtene våre, og det er ikke så superinteressante historier om dem. Helst skal låtskrivingen bare gå av seg selv. Noen ganger må jeg bare sette meg ned og bestemme meg for å jobbe. Idéen til denne låta kom lett, men ferdigstillelsen tok litt tid.

Bruker digitale verktøy
Han forteller at han pleier å filme det han klimprer frem og spiller på gitaren, for at det skal være lettere å huske det som kommer. Da er det programmet Photobooth på Mac-maskinen som brukes, for deretter å overføre filene til telefonen. Så kommer turen til studioet og øvingene hvor hele besetningen er med på å jamme frem arrangementene. Disse blir også innspilt på telefonen slik at han kan lytte til dem på repeat hjemme.

– På «E du med mæ» er det så enkle riff at jeg husker dem lett,» sier Fredrik. Melodien til refrenget hadde jeg tidlig. Jeg har egentlig ikke tillatt meg selv å lage noe så popete tidligere, så jeg måtte legitimere det billige med en god tekst. Det var sikkert derfor den ble listet på P3, fordi det trigger noe i hodet, at man har hørt noe lignende tidligere.

P3: Suksessens paradoks for Kråkesølv
P3 og Urørt hadde stor betydning for at bandet ble kjent under by:Larm i 2009, men Fredrik sier han selv ikke hører på P3. Han understreker at han står fullt inne for låta, men sikter ikke mot at musikken deres skal tilpasses for å bli spilt på statskanalene.

-P3 har veldig stor makt i dagens musikknorge, men jeg tror man burde være veldig forsiktige med å rette seg etter hva man tenker at de vil spille. Da blir man fort en hemsko for nyskapende musikk, og man bidrar til at popmusikken stadig blir mer homogen, sier han.

Poetiske inspirasjonskilder
Tekstjobbingen kan fort ta litt tid.

– Jeg skriver ganske mye og sletter mye. Det er flaut å lese tekster jeg ikke er fornøyd med, sier han. For det kreative påfyllet pleier han å ta for seg en artist eller en forfatter om gangen, og hører eller leser alt av den artisten eller forfatteren. Joni Mitchell er blant de han setter høyt. – Og Agnar Mykle er utrolig inspirerende. Det er så mye han har skrevet som er så bra. Hver linje er poetisk. Men at han skrev så mye bra når jeg kan slite med en sangtekst er demotiverende.

Slyngstad: – Tror ikke vi har hørt det beste ennå
Avisa Nordlands musikkjournalist Rune Slyngstad har fulgt bandet fra starten og sier Bodø by var sulten på et nytt band som kunne markere seg nasjonalt.

– Oppmerksomheten rundt debutalbumet Trådnøsting var stor. Tekstene deres var full av fargerike ordspill som gjorde at man lyttet med en ekstra intensitet. Dette var med på å skape deres særpreg. Band som synger på dialekt var mangelvare da, og er det kanskje fortsatt, vil mange mene,» sier han. Det fine er at Kråkesølv ikke bare ble et blaff, men et band å regne med, og som gradvis har utviklet seg fra album til album. De to beste låtene etter min mening er den Kent-lignende og svært så melodiøse Sjalusien som driv dæ, og den hektende og supre P3-hiten Ikke rart vi blir sprø. Kråkesølv har vist vei for mange andre band og artister fra Bodø. Nå er det kult å synge dialekt. En av dem som er mest inspirert av Kråkesølv er nok artisten Lamark, som ga ut sitt debutalbum tidlig i høst. Det fine er at bandet viser utholdenhet og utvikling, og jeg tror ikke at vi har hørt det beste fra dem ennå.

Wimp: https://wimp.no/wweb/track/26163548
Spotify: http://open.spotify.com/track/1VfN0Il1uDzWHUZWLnumUS
Facebook: https://www.facebook.com/krakesolv

 

Slik ble låta til: «#online»

MGPjr-vinner Mathea-Mari Glittenberg (13) har alltid vært fascinert av å synge. Men hun ville mye heller synge egne fremfor andres sanger, så da var hun nødt til å lære seg låtskriving. Det har allerede ført til betydelig mediaeksponering, flere offentlige fremføringer, co-skriving og en synkavtale for den kommende filmen om Karsten og Petra.

Tekst: Kai Lofthus

Det er like greit å plotte inn navnet hennes på radaren med en gang. Mathea-Mari har allerede toppet iTunes’ singleliste i Norge, og med alt som har skjedd de seneste par årene har hun alle forutsetninger for å kunne bli en av landets mest populære sangerinner. Ifølge faren hennes, Jens-Petter Glittenberg, kunne hun 30 sanger da hun var to år og pleide å finne på egne melodier som hun sang på før hun sovnet. Etterhvert som hun vokste opp, unikt nok uten foreldre med musikalsk bakgrunn, var hun bevisst på at det er sang hun har lyst til å jobbe med. Hun fikk utvikle seg på vokalkurs og i kor på Fana Kulturhus, og i talentklassen ved Bergen Kulturskole.

– Jeg har alltid ønsket å synge, sier Mathea-Mari til TONO-Magasinet. – Det er det jeg har fokusert på, og det er det jeg synes er gøy. Det er ikke noe annet jeg har lyst til å jobbe med!

Velfylt kalender
Intervjuet gjøres i høstferien, med sin far tilstede på høyttaler som supplerer med svar. Aktivitetsnivået er høyt: Etter noen dager fri skulle de med nattoget til Oslo for å være med på TV2/God morgen Norge, innspilling av BliMe-video, konsert i Nittedal på kvelden, og noen dager senere fremføre en sang under Odfjell-rederiets 100-årsjubileum i Grieghallen i Bergen. Det sistnevnte oppdraget kom til gjennom Atle Halstensen som var musikalsk ansvarlig for Annie-showet. Oppgaven var å skrive tekst og melodi til en sang om et barn som var hjemme og ventet på sin far som jobbet på sjøen. Hun var dessuten nylig i studio med Lars Kilevold for å spille inn to sanger til filmen om Karsten og Petra som er ute neste år.

Selvlært låtskriver
Å synge er det mange som kan og vil, men dette naturtalentet bestemte seg tidlig for å lage noe eget.

– Jeg tenkte at jeg må ha sanger å synge. Jeg synger coverversjoner, men det er noe eget med å skrive egne sanger, så da måtte jeg lære meg det da, sier hun. – Det er veldig gøy å skrive. Noen har jeg bare få biter på, enten bare tekst eller bare melodi, og så er det noen hvor jeg har kommet ganske langt.

På spørsmål om hvordan hun jobber frem låtene svarer hun:

– Jeg bruker iPhonen min til å skrive musikk og tekst. Jeg sitter ved pianoet og tar opp det jeg spiller og skriver teksten i notatene på telefonen.

Men har hun også jobbet på andre måter?

– Nei, det er sånn det er blitt, sier hun.

Mye frem og tilbake
Ved komposisjonen av «#online» var det melodien som kom først.

– Jeg hadde en melodi og begynte med den. Så et vers, som jeg endte opp med å ikke bruke. Jeg satt ved pianoet og klimpret og det kom ting som jeg synes hørtes kult ut. Jeg tenkte at det kan jeg sikkert bruke til noe. Det begynte med at sangen var litt rolig, men så ble den litt for rolig, og da tok jeg tempoet opp litt. – Det var mye frem og tilbake, sier Mathea-Mari. Hun lærer seg også noter, men skriver foreløpig ikke låter på den måten.

Pappa Glittenberg legger til:

– Det er veldig spesielt for mammaen hennes og meg. Ingen av oss er musikere, og vi var de eneste på MGPjr som ikke hadde noen musikalsk bakgrunn. Hun har funnet ut av dette selv, og vi har sett den gaven og interessen hun har, og hjulpet med å legge til rette for henne slik at hun har kunnet utvikle den.

Hører ikke så mye på musikk
Ellers er ikke inspirasjonskildene som man skulle tro når det gjelder unge talenter i dag. Mange har gjerne et eller flere idoler som de emulerer, og vil erobre verden med et uttrykk som sjelden setter spor etter seg. Mathea-Mari går sin egen vei:

– Jeg hører faktisk ikke så mye på musikk. Jeg prøver å ta meg tid til å gjøre det. Jeg har egentlig ingen favorittartister eller -låtskrivere. Men jeg liker aller best sanger som er skrevet av singer-songwritere. Det er mer spennende med de som har skrevet musikken selv. Det er mer personlig og det ligger mer i de låtene.

Wimp: https://play.wimpmusic.com/album/32975466
Spotify: http://open.spotify.com/track/6Qhn22tuohdHjRxCvMiZeV
Facebook: https://www.facebook.com/MatheaMari

Slik ble låta til : «Seen»

Det evigunge spørsmålet for mange i musikkbransjen er: «Hvordan får jeg inn denne låta på NRK P3?» Beatmusikk-kollektivet Rytmeklubben i Trondheim har knekt koden. 

Tekst: Kai Lofthus

Søker du på Rytmeklubben på Wimp eller Spotify kommer det ikke opp mange treff. I skrivende stund er det 58 mennesker som følger dem på Spotify og 1.120 på Facebook. De har to versjoner av «Seen» ute (en versjon på 3:33 og en radio edit på 3:05, utgitt i slutten av juni i år på Raw Juice Records), remikser for Kaja Gunnufsen, Sea Change og supermale, samt en lydbok om dem på ett minutt som Pstereofestivalen produserte i 2013. Likevel har de allerede fanget interessen til NRK P3 med sin friske, progressive musikk i en sjanger de kaller #keygencore. Og bak seg har de den London-baserte manageren Tom Rose, som også jobber for Propeller Recordings.

Fremtiden ligger helt klart foran Rytmeklubben. 14. november opptrer de på Ja Ja Ja-festivalen i London. De er satt opp på the Lexington, en intim og stilig loungebar i Islington (hvor Rough Trade Records har musikkquiz hver mandag kveld). Samme kveld spiller også Blaue Blume (Danmark), Fufanu (Island), Nils Bech (Norge) og Noah Kin (Finland). En av sangene de fremfører vil garantert være «Seen», som er på spillelistene til NRK P3. Musikksjef Mats Borch Bugge forklarer hvorfor:

– Vi valgte å spilleliste «Seen» fordi vi syntes låten er kul. Også minner jo hele konstellasjonen om franske Birdy Nam Nam. Men hva gjør låten kul? Jo, den representerer ny, norsk klubbmusikk på veldig fint vis, gjennom å kombinere en god sjangerblanding innen elektronisk musikk og et tydelig hook. Videre har det vært gøy å se at Rytmeklubben også evner å ta med seg soundet over i liveformatet, og med dét tilføre det ytterligere liv. Låten er progressivt produsert, den gjør det smale bredt på en god måte. Oppholdene fremstår som synkoper og gjør «Seen» slitesterk.

Fra remikser til egne produksjoner
Flere artister har falt for dem. Kaja Gunnufsens «F— ta» er blant låtene som har fått rytmeklubb-behandling. Det har også supermales «Revolver Dance» og Sea Changes «Let’s Dance». På spørsmål om samarbeidsformen deres sier Rytmeklubbens Ole Torjus Hofvind at det var en veldig ny opplevelse for fire produsenter å skulle lage en egen låt fra bunn av.

– Tidligere har vi for det meste jobbet med remikser av andres låter. Da har man et utgangspunkt å gå ut fra, mens med eget materiale må dette utgangspunktet genereres selv. Utover dette er det mye den samme arbeidsprosessen. Fire individer som jobber på en datamaskin. Siden dette var den første låten vi skulle gi ut som en offisiell Rytmeklubben-single var vi opptatt av at den skulle være en god representasjon av Rytmeklubben. Hele prosessen har tatt svært lang tid, men vi har lært mye om oss selv og det å gjøre ting sammen, sier han.

Inspirert av melodier, bass, klubb- og popmusikk
Ifølge Hofvind er det ingen direkte inspirasjonskilder utover diverse klubb- og popmusikk. I et intervju med kakaomusikk.no (http://kakaomusikk.no/bli-bedre-kjent-med-rytmeklubben/) sier han at Rytmeklubben kan beskrives med følgende tre ord fra Charlotte Thorstvedt: «Jeg elsker bass». Det viktigste verktøyet deres er Ableton Live, mens de på «Seen» kompletterte med en Roland D-50, Korg MS2000, Juno 60 og et midi-keyboard da de var i studio. Da de skulle skrive «Seen» var det melodien som kom først. Han sier det tok lang tid for låten å bli til.

– I begynnelsen hadde vi ikke så mange tanker rundt hva teksten skulle handle om, mens melodien mer eller mindre lå i synthelementene fra før. Vokalen i låten er bare et utdrag fra hva vi har tatt opp. Vi sang inn masse forskjellig råmateriale med forskjellige vinklinger. Til slutt klippet vi ut det vi syntes hørtes kult ut. All vokal er spilt i en annen toneart og deretter pitsjet til orginaltoneart. Hensikten med dette var at vi ikke ville ha en menneskevokallyd, heller mer dataaktig. Det var mye prøving og feiling med tekst og melodi for å prøve å få en balanse mellom en «pop-topline» men også noe som er mindre prangende og mer sydd inn i låta som en helhet, noe som er mer naturlig for oss som er produsenter, og ikke en artist som synger, sier han.

Ting tar tid, også for Rytmeklubben
Hvordan kom gnisten til de første ordene/tonene? Hva slags omgivelser var dere i?, spør vi. Hofvind svarer:

– Vi satt i et hvitt rom med skråtak og kontormøbler. Lyset fra de solrike omgivelsene utenfor brøt gjennom de smussete vinduene på skråtaket og fylte rommet med gulhvitt lys fra oven. Utover dette hadde vi rigget opp et lite studio for anledningen, bestående blant annet av vår elskede Roland D-50, en datamaskin, noen flere synther og et par høyttalere. De første akkordene kom mer eller mindre av seg selv mens vi prøvde ut noen progresjoner på keyboardet, tett etterfulgt av en melodi som ble carvet ut av en lengre jam på en stygg hardstyle-lyd. Slik det foregår er gjerne at en person sitter og spiller og prøver ut forskjellige ting, mens resten sitter litt strødd rundt i rommet og kanskje gjør andre ting, som å spille pokémon eller skrive fakturaer, og sier «mmhm, ja!» en gang i blant og «hmm, nææ» andre ganger. Akkordene og melodien ble de bærende elementene for introen som senere viste seg å legge fundamentet for resten av låten. Vi kom tilbake til dette studioet nesten hver dag i en måned og gjentok prosessen, og endte til slutt opp med en ferdig sang!

Krediteringer:
Komponister/tekstforfattere: Ole Torjus Hofvind, Tom Henrik Melting Basmo, Martin Basmo Aspen, Henrik Haraldsen Sveen (Manus)

Wimp: https://www.wimp.no/wweb/album/31259335
Spotify: https://play.spotify.com/track/4Qi3N25uth0SEeoMIdAElw
Facebook: https://www.facebook.com/rytmeklubben