Foto: Julia M. Naglestad

Trygg på egen stemme

The Northern Belles «We Wither, We Bloom» er hyllet av kritikerne. Låtskriver Stine Andreassen måtte ta et oppgjør med seg selv i prosessen. – Jeg glemte at jeg synes at å skrive låter er gøy.

Navn: Stine Andreassen
Aktuell med: The Northern Belle – We Wither, We Bloom
TONO-medlem siden:
2012

Stine Andreassen, kan du fortelle litt om hvem du er?
Jeg er en ”Late Bloomer” fra Tromsø, som bor i Oslo. Musikken har alltid vært en del av livet mitt, men det var først i 20-årene at jeg turte å si høyt at det var musiker jeg ønsket å bli. Jeg er en systematiker og en halvveis studert matematiker som faktisk liker å gjøre selvangivelsen og skrive søknader. Men først og fremst så er jeg låtskriver, gitarist og vokalist i bandene The Northern Belle og Silver Lining.

Mer om The Northern Belle snart, men ta oss med til begynnelsen. Hva er den musikalske bakgrunnen din?
The Northern Belle er mitt første ordentlige bandprosjekt. Det er rett og slett hjertebarnet. Etter å ha prøvd og feilet på fys-mat studiet på NTNU i Trondheim bestemte jeg meg for å endelig tørre å si høyt at det var musiker jeg ønsket å jobbe som. Etter 3 mnd med studering av noter besto jeg opptaksprøven for å komme inn på NISS Populærmusikk, og der møtte jeg store deler av bandet. Bjørnar og jeg fikk en god tone helt fra starten av. Han har blitt en trygghet og en pådriver som har hjulpet meg til å finne selvtilliten som musiker. Jeg har vokst opp med å lytte til ABBA, The Beatles, Fleetwood Mac og i tenårene oppdaget jeg MTV og slukte alt av populærmusikk og R’n’B som kom min vei. Jeg er vant til å stå på scenen fordi jeg har vært med på revy på ungdomskolen og videregående. Jeg har også en utrolig støttende familie som kjøpte meg gitar og en Boss BR- 600 recorder som jeg lekte meg med i all hemmelighet. Det var få som viste at jeg drømte om å bli låtskriver og artist. Lene Marlin var et stort idol!

Foto: Julia M. Naglestad

I Trondheim jobbet jeg som DJ på samfundet og bestemte meg for at jeg skulle bli elektronikaartist. Det gikk ikke helt veien. Mens jeg studerte på NISS jobbet jeg på Platekompaniet. Der fikk jeg sansen for country igjen, en sjanger som ligger nært hjerte mitt. Country minner meg om bestemor, tradisjon, familie og historiefortelling. På NISS fant jeg likesinnede venner og musikere, og da var det gjort. De nydelige bandmedlemmene, og ikke minst mine gode venner, har gjort drømmen virkelig.

For to uker siden, fredag 28. mai, slapp The Northern Belle plata We Wither, We Bloom. Et spørsmål hentet fra sportsverden – Hva føler du nå?
Akkurat nå er jeg faktisk litt nummen. Det er så mange inntrykk på en gang, også har jeg vært så spent. Nå begynner kroppen å stabilisere seg sakte, men sikkert. Jeg glemmer alltid hvor mye jeg hauser det opp for meg selv at vi skal slippe album, også blir det nesten alltid et vakuum rett etter. Skulle tro at jeg hadde lært hvordan dette fungerte, men neida.

Jeg er også veldig letta over at folk liker det, og utrolig takknemlig for at jeg har et så fint band og team rundt meg. Låtene ble enda finere med alle bidragene fra mine medmusikanter og vår produsent. Jeg har vært trygg på at jeg elsker låtene og produktet, det er mer sirkuset ved å slippe en plate jeg ikke er så trygg på. Man er i fokus på en annen måte enn når man er for eksempel er på scenen og spiller. Men igjen så blir jeg veldig rørt og glad over all responsen. Det er mange følelser i sving.

Da det forrige album deres, Blinding Blue Neon, kom i 2018, trillet Dagbladet en femmer og skrev «Lukk øya og innbill deg at du er i Nashville». Aftenposten ga toppkarakter og proklamerte at «The Northern Belle overgår alle forventninger». Hvordan påvirker slike skussmål arbeidet med ny musikk?
Skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke har tenkt på det, men det har jeg jo. På en måte føles det ut som om jeg har noe mer å bevise denne gangen, men jeg er glad for at den følelsen forsvant etterhvert. Jeg er veldig trygg på min egen stemme som låtskriver nå. Den første mnd i Nashville slet jeg veldig med tanken på at det neste jeg skrev måtte bli sensasjonelt. Jeg sammenlignet meg med mange av mine helter, noe som gjorde at det ble vanskelig å prestere. Jeg glemte av at jeg synes det å skrive og komponere låter er gøy. Jeg måtte ta et skikkelig oppgjør med meg selv, men det hjalp. Etter det kom låtene på løpende bånd og jeg har til og med skrevet om ting som jeg ikke har klart å skrive om tidligere. Jeg tror jeg måtte ha den selvtillitsknekken for å komme meg videre og for å lære meg å være enda mer sårbar. Det var også en skrekkblandet fryd å skrive med andre. Jeg har så mye å lære og når man finner noen man klikker med så skjer magien. Jeg håper at jeg aldri mister lysten til å utforske mitt musikalske landskap.

Jeg måtte ta et skikkelig oppgjør med meg selv, men det hjalp. Jeg tror jeg måtte ha den selvtillitsknekken for å komme meg videre og for å lære meg å være enda mer sårbar.

Også klarte dere det igjen da. Det har ikke vært mangel på positiv omtale av We Wither, We Bloom de siste ukene. I all hovedsak er det du som står for låtskrivinga. Hva betyr det for en som skaper musikk å få en slik respons?
Det betyr veldig mye at noen har tatt seg tid til å lytte til musikken vår. Det slippes så mye bra musikk, så det at noen har valgt å lytte til oss gjøre med så glad! Også blir jeg rørt når jeg ser at folk legger låtene til sine personifiserte spillelister. Det er rart å tenke på at mine historier kan bli noen andre sin og at det kan minne dem om egne erfaringen. Er det ikke fint?!

Mange beskriver soundet deres som et sted i skjæringspunktet mellom americana og pop. Dessuten må vi, i likhet med Audun Vinger i DN, trekke frem Johanne Flottorps hardingfele-spill. Hvordan vil du selv beskrive lyden av The Northern Belle? 
Bjørnar i bandet har et veldig godt svar på dette som jeg er enig i:

”Se for deg at medlemmer fra The Cardigans, Fleetwood Mac og Allman Brothers Band forsøker seg på å covre «Take It Easy» av Eagles.” Hvis man slenger med Jenny Lewis og Kacey Musgraves i miksen så tror jeg vi har dekka lydbildet!

Foto: Julia M. Naglestad

Det naturlige nå ville være å legge ut på en lanseringsturné. Får dere gjennomført planer, til tross for restriksjoner?
Vi har fått oss bookingselskap og vi skulle spille mye denne høsten, men av åpenbare grunner går ikke det. Vi skal spille vår første konsert sammen siden februar nå i september også har vi booket releasekonsert 16.oktober i Oslo. Det gleder jeg meg helt vilt mye til! Ellers blir det nedstrippede konserter, men ikke i nærheten av det vi skulle spille. Internettkonserter og konsept som Brakkesyke og Drømmedager på Revolver har reddet hverdagen min.

Det er ingen hemmelighet at samfunnstilstanden denne våren har gått hardt utover kulturnæringen. Hvordan har den påvirket deg?
Jeg fikk sjokk og ble redd da alt stengte ned i mars. Jeg lå i senga og fulgte med på smittetallene med en klump i halsen. Jeg ringte pappa og spurte om han kunne hjelpe meg økonomisk hvis dette ble så ille som det så ut som. Det satt langt inne å spørre om det. I tillegg fikk jeg akutt hjemlengsel. Deretter fikk jeg panikk for at vi skulle slippe plate oppi alt dette. Vi hadde jo jobbet så hardt med produktet, og man må jo turnere for å tjene penger. Det har vært opp- og nedturer. Jeg ble helt satt ut av å få Statens Kunstnerstipend noen uker inn i pandemien. Da satt jeg meg i badekaret og gråt. Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde vært så heldig, så fikk jeg dårlig samvittighet for at ikke alle vennene mine hadde fått det. Det er så mange flinke musikere og kunstnere i Norge. Nå er det bare stas å ha fått stipendet! Etter hvert så stabiliserte hverdagen seg og jeg ble vant til å være hjemme. Jeg har skrevet masse ny musikk på mitt nye hjemmekontor og ministudio. I tillegg har jeg fått tid til å jobbe mer med utgivelsen vår. Vi har spilt inn 3 musikkvideoer , tatt nydelige bilder og spilt inn en julelåt som slippes i november. Det er ikke sikkert at jeg hadde hatt tid til dette hvis vi hadde turnert. Så noe positivt har kommet ut av dette.

The Northern Belle representerer selvsagt seg selv, og ingen andre. Dere blir imidlertid ofte nevnt som et fremtredende band i den mye omtalte Nordicana-bølgen. Hvordan opplever du det?
Jeg synes det er utelukkende positivt å være en del av noe som er større enn bare deg selv. Jeg føler meg hjemme i denne bølgen, som den blir kalt. Jeg mener at Nordicana har kommet for å bli og ikke er en bølge lenger. Jeg støtter meg på mange av mine medmusikanter i denne sjangeren, og ville ikke klart meg uten. Det har skapt nye vennskap og nye samarbeid jeg før bare kunne drømme om.

Saken fortsetter under bildet.

Foto: Julia M. Naglestad

The Northern Belle er ikke ditt eneste musikalske prosjekt. Du både skriver og spiller i Silver Lining også. Hvordan balanserer du dine ulike prosjekter?
Både jeg og Bjørnar spiller i begge bandene, så vi passer på å balansere det. Det går i naturlige perioder. Har vi en stille periode med The Northern Belle så er det naturlig å jobbe med Silver Lining. Jeg er veldig glad for at jeg har to prosjekter. Da har jeg alltid noe å jobbe med.

Tross ulik sound og feel, operer begge bandene i americana-verden. Når du skriver en låt – Vet du umiddelbart hvor den hører til?
Som regel så vet jeg veldig godt hvor låtene passer inn. Det har hendt at vi tester en låt med begge bandene, men den havner nesten alltid der jeg hadde trodd. Som låtskriver er det utrolig gøy å ha flere ben å stå på. Også har det vært utrolig interessant å spille i Silver Lining der vi er flere låtskrivere. Det er spennende å skrive med andre og man får andre ideer.

Hvor og hvordan skriver du musikken din?
Jeg har erfart at det dukker opp flere unike ideer når jeg er ute på reise. Jeg liker å være i fart – sitte på toget, bussen eller på flyet. Det å være i en så utrolig pulserende by som Nashville er noe av det mest utrolige jeg har gjort. Nivået er skyhøyt! Jeg klarer ikke skru av låtskriverhjernen. Det kan dukke opp linjer under konserter for eksempel. Da må jeg bare ta fram telefonen og notere, ellers forsvinner det ut i intet. Jeg liker også godt å skrive hjemme. Der er jeg trygg og kan gjøre ting i mitt tempo. Jeg skriver melodi og tekst samtidig, og det starter som regel med et vers og refreng. Jeg bruker alltid gitar som hjelpemiddel. Også tar jeg opp alt jeg gjør. Plutselig skjer noe magisk! Jeg lager også lister der jeg skriver ned låttitler og hva jeg føler låtene mangler. Det hjelper veldig, og jeg er glad i å ha oversikt. Av og til noterer jeg meg hva slags sonisk landskap jeg ser for meg, eller lager spillelister med låter som har inspirert eller som jeg bare digger. Jeg liker veldig godt å høre på musikk når jeg skriver. Det hjelper meg å sette stemningen.

Foto: Julia M. Naglestad

Hva inspirerer deg?
Andre sterke låtskrivere og musikere. Kanskje spesielt damer om dagen. Det er så mange tydelige og inspirerende stemmer i Norge. Jeg blir også inspirert av å føle at jeg er del av noe som er større enn bare meg. Jeg går mye turer. Det hjelper veldig hvis jeg har en dårlig dag. Også elsker jeg å reise. Det blir ikke så mye av det om dagen, men det har alltid kommet fine låter ut av de opplevelsene langs veien. Jeg blir også veldig inspirert av menneskene jeg har rundt meg. Spesielt familien og deres historier. Jeg elsker å lytte til gamle historier om hvordan ting var før. Jeg er veldig glad i gamle skatter og er veldig nostalgisk av meg.

Alt tyder på at dere har mye i vente, men hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Det har vært mange, men jeg må trekke fram opptreden på Spellemann. Det var så utrolig gøy.

Kan du dele din største musikkopplevelse – som lyttere?
Det er vanskelig å bare velge en opplevelse, men det var utrolig magisk å se Rodney Crowell., Emmylou Harris, Vince Gill og Paul Franklin spille på en lokal bule i Nashville i 2019. Ryktet på gaten var at Crowell kanskje skulle ha med seg gjester, men dette var over alle forventninger. Da Emmylou kom på scenen viste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Plassen de spilte på heter American Legion 82, og der samles folk i alle aldre og danser two step hver tirsdag. To andre konserter som jeg aldri kommer til å glemme er Robyn i 2010 og Pulp i 2011 på Øyafestivalen. Jeg har ikke ord!

Til slutt – Kan du gi oss et tips til en norsk artist du hører mye på om dagen?
Jeg er så heldig å få jobbe med så mange dyktige musikere og da vi startet Silver Lining var det som om noe utenomjordisk skjedde. Når jeg synger med Live står alt stille. Stemmene vår smelter sammen og det er som om vi er skapt til å synge sammen. Live Miranda Solberg har et soloprosjekt som heter Louien og låtene hennes er så fløyelsmyke og vakre. Hun er en fantastisk låtskriver og har en enorm tilstedeværelse når hun synger. Jeg tror på hvert eneste ord.