– Vil tenne en gnist

Eduardo «Doddo» Andersen vil tenne en gnist med musikken sin. Vokalisten i det tidligere Bergensbandet Unge Frustrerte Menn så seg lei på urettferdighet og likegyldighet. I mars vant han Spellemannpris for de protesterende tekstene på solo-debuten La oss ta en idealist.

Foto øverst: Lars Svenkerud

Navn: Eduardo Hans «Doddo» Andersen
Alder: 
55
Aktuell med: 
«La oss ta en idealist»
TONO-medlem siden: 
1991

– Pønken lærte meg å spille gitar, bossanovaen satt fyr på mitt musikalske hjerte, mens bergenspopen inspirerte meg til å starte band, forteller Eduardo «Doddo» Andersen. Foto: Lars Svenkerud.

Hvem er Doddo?
Doddo er Eduardo Andersen, en bergenser med mor fra Brasil og far fra Oslo. Han heier på kunnskapen og kulturen –  og lidenskapen.

Fortell om din musikalske bakgrunn?
Pønken lærte meg å spille gitar, bossanovaen satt fyr på mitt musikalske hjerte, mens bergenspopen inspirerte meg til å starte band.

Jeg kommer fra en musikalsk familie. Min far var pianist, min mor var sanger. Min eldste bror Tino Andersen er klassisk gitarist, mens min yngste bror, Geir Luedy har jobbet med musikk hele livet.

Du har en omfattende karriere med bandet «Unge Frustrerte Menn» bak deg. Hvem er de unge mennene, og hvorfor er de frustrerte?
De var unge, og de var frustrerte. Nå er de litt eldre og ganske så fornøyde. Fire av fem jobber fortsatt med musikk.

I fjor debuterte du som soloartist. Hvordan var det?
Siden Unge Frustrerte Menn har jeg skrevet bøker, jeg har spilt i kabareter og jeg har vært fotballblogger, men da jeg begynte å lage låter igjen kjente jeg at det var dette jeg var skapt for. Det var som å komme hjem. Og så var det veldig hyggelig siden mottakelsen var så god.

Hva er forskjell på Unge frustrerte Doddo og Solo-Doddo?
Unge Frustrerte Menn var mer rockete i uttrykket og tekstene handlet om lengsel etter den store kjærligheten. Solo-Doddo er politisk og samfunnsengasjert, musikken er enklere og mer neddempet, og den setter tekstene i fokus.

Hvordan oppstår musikken din?
Den oppstår intuitivt. Veldig ofte gjemmer den seg, men så plutselig bare er den der. Da gjelder det å fange den, og det gjør jeg med gitar og stemme.

Du har nylig vunnet Spellemannpris i kategorien Årets tekstforfatter. Hva betyr det for deg?
Prisen styrker en skjør selvtillit, og den gir meg inspirasjon til å skrive flere tekster.  Det betyr mye å få den anerkjennelsen.

Fortell om den prisbelønte utgivelsen «La oss ta en idealist»?
Det begynte i 2015 under flyktningkrisen, da mørke meninger både i regjering og ute blant folk fikk feste seg. Det intolerante og det inhumane gjorde meg opprørt og jeg skrev engasjerte innlegg i aviser og sosiale medier. En dag innså jeg at jeg måtte kanalisere energien min på en mer konstruktive og kreativ måte, og dermed ble engasjementet mitt til sanger. Helt konkret var også mitt møte med produsent og musiker Daniel Birkeland viktig. Vi møtes tilfeldig og fant tonen. Det å ha en så god samarbeidspartner er helt avgjørende. Albumet hadde aldri blitt til uten han.

Hvordan skriver du sangtekster? Hva inspirerer deg?
Jeg venter på den gode ideen. Og når den kommer, så jobber jeg kreativt med rim, retning og rytmikk. Det som trigger meg er urettferdighet og likegyldighet, og det som inspirer meg er gode tekstforfatter, som for eksempel Lars Vaular, Anja Elena Viken, John Olav Nilsen, Jan Eggum, Piddi Fjeldstad, Chico Buarque og Bob Dylan.

I vinter slapp du en ny singel «Himmelen griner». Fortell om den?
Jeg besøkte en venn i Australia som har viet hele livet sitt til miljøkampen. Han inspirerte meg til å skrive sangen. Dette er mitt lille bidrag i kampen mot klimakrisen. Jeg er overrasket over at ikke flere kunstnere og kulturarbeidere protesterer høylytt, og jeg rystet over at ansvarlige politikere bagatelliserer problemet.

Du har tydelige politiske budskap. Er det riktig å si at du vil mane til endring gjennom musikken din? Er det for lite av dette i norsk musikk?
Ja, jeg vil tenne en gnist, slik min australske venn tente en gnist i meg. Og ja, det er for få protestsanger både i norsk og internasjonal musikk. Det må da være grenser for hvor lenge vi skal synge om en eller annen følelse vi går og bærer på.

Hva jobber du med nå? Hva bringer 2019 for deg?
Nå jobber jeg sakte frem et nytt album. Det vil vær klart om ikke altfor lenge, så får tiden vise om den blir gitt ut høsten 2019 eller våren 2020.

Hva er karrierehøydepunkt ditt så langt?
Da «Jeg vil bare ha en mann» var en av sommerens mest spilte låter i 1997, smilte jeg fra øre til øre, og da jeg fikk Spellemannprisen i vår, gråt jeg av glede. De to hendelsene er utvilsomt to høydepunkter. Men det var også artig å spille bossanova for kongen, og det var nesten elektrisk stemning da jeg i høst hadde akustiske konserter på små kafeer i Bergen.

Hva gjør du når du ikke lager musikk?
Når jeg ikke lager musikk jobber jeg litt for Bergens Tidende, jeg jobber med enslige mindreårige flyktninger, og det hender at jeg blir innleid som foredragsholder og konferansier. Jeg lytter og jeg leser. Og så bruker jeg masse tid på henne jeg elsker og de to barna vi har fått sammen.

Hva er den største musikkopplevelsen din, noensinne?
Det var stort å se Queen i Rio de Janeiro og Paul McCartney i Liverpool. Jeg har også vært så heldig å ha vært på konsert med bossanovaartisten Joao Gilberto. Men skal jeg være helt ærlig så er det ofte de små og intime konsertene som har gitt meg mest gåsehud, som da jeg så Solveig Slettahjel i et naust, eller da jeg så Aurora på en liten kafé, eller som da jeg opplevde Susanne Sundfør i et kjellerlokale, eller som å se The Real Ones på en liten pub, eller som da jeg var hjemme stuen til Heine Totland og fikk se han og Gisle Børge Styve i fri flyt.

Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Tror du på det gode i mennesket?

Og hva er svaret på det spørsmålet?
Ja