2025 ble et sterkt år for TONO. Vi utbetalte nesten 731 millioner kroner til rettighetshavere i Norge og utlandet, penger som representerer musikk som er skapt, fremført og brukt av ekte mennesker i et levende musikkliv.
Det samlede utbetalingsbeløpet endte 4 prosent lavere enn i 2024. Dette skyldes ikke svakere inntekter – tvert imot økte de med nærmere 10 prosent – men først og fremst at innføringen av ny avregningsmodell førte til at en del midler fra bakgrunnsmusikkområdet vil bli avregnet på et representativt grunnlag i 2026. Vi forventer at 2026 blir et bedre år for rettighetshaverne enn flere av de foregående årene. Kostnadsprosenten vi trekker holdes på samme nivå som i 2024, til tross for at vi har gjennomført betydelige utviklingsprosjekter i løpet av året.
Men 2025 vil først og fremst bli husket som året da diskusjonen om TONOs avregningsmodell for alvor tok plass i offentligheten. Den stilte spørsmål ved noe langt viktigere enn kroner og øre: Tilliten mellom TONO og de musikkskaperne vi er til for. At tilliten til TONO utfordres er alvorlig, og det tar vi ansvar for. I det følgende vil jeg derfor forsøke å gi litt kontekst for hva TONO faktisk gjør, hvorfor vi gjør det, og hvilken rolle vi spiller i et musikkliv som fortjener en infrastruktur det kan stole på.
En poplåtskriver i Tromsø, en jazzkomponist i Berlin og en klesbutikk i Buenos Aires er del av et usynlig system. Et system som gjør at musikk kan brukes, deles og betales for på tvers av landegrenser, sjangre og karrierer.
Dette systemet er kollektiv forvaltning av musikkrettigheter, og er en av kulturlivets mest undervurderte infrastrukturer.
Som leder av TONO er jeg stolt av å forvalte den, selv når det er krevende og vi står i tider som krever endringer.
Det er ikke tilfeldig at kollektiv forvaltning har overlevd i hundre år. Den løser et grunnleggende problem som ikke har noe enkelt alternativ:
Det finnes for mange verk, for mange musikkbrukere og for mange bruksformer til at individuell forvaltning er realistisk i stor skala. Ingen komponist kan selv overvåke all bruk av sin musikk når den først er sluppet ut i verden. Ingen festival eller kafé kan forhandle med hver enkelt opphaver. Kollektiv forvaltning er derfor ikke valgt fordi det er ideelt i alle situasjoner, men fordi alternativet er uoversiktlig og i praksis ubrukelig.
Det er mange interesser i musikkbransjen. Felles for alle er at musikken har et opphav, og at det er rettigheter knyttet til den. Noen aktører kan prioritere et knippe artister og opphavere, andre syr sammen skreddersydde avtaler for utvalgte kataloger. TONO kan ikke, og skal ikke det.
Vi er et samvirke, eid og styrt av medlemmene, og vi forvalter rettigheter på vegne av over 46 000 norske musikkskapere og millioner fra resten av verden. Alle skal likebehandles, uavhengig av sjanger, størrelse eller kommersiell tyngde. Det er modellens styrke. Det er også dens innebygde spenning.
For både medlemmer og kunder er fordelene åpenbare når systemet fungerer som det skal. For musikkskapere betyr det at de slipper å forhandle med tusenvis av brukere selv, og likevel kan få inntekter fra bruk i land de aldri har besøkt. Gjennom gjensidighetsavtaler med et bredt nettverk av søsterselskaper verden over sørger vi for at pengene finner veien hjem – enten musikken brukes i Harstad, Hamburg eller på Hamar.
For musikkbrukerne er gevinsten enda tydeligere: Én lisens gir tilgang til nær sagt all vernet musikk i verden. En konsertarrangør, en kringkaster eller et treningssenter trenger ikke kartlegge rettigheter verk for verk. De får juridisk trygghet, og enkel tilgang i én avtale. Det er denne forenklingen som gjør systemet mulig i praksis, og som gjør at god musikk blir god butikk.
NÅR ALLE SKAL MED, BLIR DET FRIKSJON
Men nettopp fordi modellen er kollektiv, kan det også oppstå friksjon. Når alle skal tas hensyn til, må nødvendigvis løsningene bli generelle. Det betyr at noen vil oppleve at deres situasjon ikke passer helt inn. Det finnes ikke nødvendigvis rom for individuell tilpasning i et system som skal være rettferdig for alle.
De siste årene har dette blitt synlig på en måte vi i TONO tar på største alvor. Beslutninger knyttet til endringer i avregningsmodellen har skapt usikkerhet hos medlemmer, og endringer i tariffer har medført at kunder opplever økt kompleksitet og manglende forutsigbarhet. Endringene var nødvendige som følge av endringer i regelverket og internasjonal praksis, men hvordan de ble kommunisert og gjennomført er vårt ansvar.
I slike endringsprosesser må TONO kommunisere rettidig, korrekt og ærlig. Det er slik vi ivaretar og bygger tillit gjennom endringer. Vi kommuniserte ikke disse endringene godt nok, og vi skulle ha sørget for at alle medlemmer og kunder var bedre forberedte på å møte disse.
Vi er ikke alene om disse utfordringene. De fleste andre kollektive forvaltningsselskapene i vår nærhet står i de samme spenningene. Felles for de beste internasjonalt er ikke at de har funnet den perfekte modellen, men at de vinner tillit gjennom mer innsyn, tydeligere fordelingslogikk og lavere terskel for å si ifra når noe er feil.
Det er dit vi skal.
Den kollektive modellen krever at alle tar hensyn til alle. Det er krevende, men det er også det som gjør den bærekraftig over tid. Alternativet er ikke frihet. Det er et dyrere, mer uoversiktlig og svakere system, for dem som skaper musikken og for dem som bruker den.
For at modellen skal fungere, må den forstås og fortjene tillit. Det betyr for eksempel at TONO allerede før sommeren skal gjøre avregningen mer forståelig og etterprøvbar, og i løpet av 2026 og 2027 kommer fortløpende nye nettløsninger som er bedre og enklere. Disse vil gjøre det lettere å samhandle og kommunisere med oss. Vi skal også tydeliggjøre skillet mellom ren avregning og kulturpolitiske formål.
Jeg er optimist på vegne av den kollektive forvaltningsmodellen. Ikke fordi alt er bra som det er, men fordi fundamentet er solid og formålet er riktig. TONO skal ikke bare være et selskap for de sterkeste. Det skal være infrastrukturen som gjør at all norsk musikk – fra amatørkoret til den internasjonale komponisten – kan brukes, verdsettes og betales for, verden over.
Den kontrakten er usynlig for mange, men den er reell. Og den er verdt å ta vare på.
