EDVARD-prisen

binary-221-653

TONO har delt ut EDVARD-prisen årlig (med unntak for 2009) siden 1998. Prisen deles ut til TONO-rettighetshavere i flere kategorier, som har variert gjennom årene. I 2016 ble det delt ut priser innen kategoriene Samtidsmusikk, Populærmusikk, Tekst til musikk, Åpen klasse og Utfordrer. Det kåres en vinner i hver kategori årlig, som tildeles et unikt trofe utformet av Bruno Oldani (Edvard Grieg i profil), et diplom samt et stipend på kr. 50 000,- 

Det stilles som krav at prisvinnerens musikk eller tekst må være urfremført foregående år. Det legges også vekt på opphavspersonens øvrige produksjon. Det tas sikte på at en komponist skal kunne motta EDVARD-prisen én gang.

 

TONOs Formidlerpris

TONO deler også ut «TONOs Formidlerpris», som kan deles ut til andre enn TONO-medlemmer – eksempelvis festivaler, plateselskap etc. Prisen ble etablert i 2011. Det kåres én vinner av TONOs Formidlerpris per år, og vinneren tildeles et diplom utformet av Rune Mortensen, samt kr. 50 000,-

Spørsmål vedrørende TONOs priser kan rettes til:
Kommunikasjonssjef Willy Martinsen, mob. 909 65 254


 

Vinnere av EDVARD-prisen // TONO-prisen tilbake til 1998

 

Edvardprisen 2017

EDVARD-juryen 2017 består av:

Arvid Wam Solvang (NOPA, juryleder)
Hilde Wahl (NOPA)
Rita Engedalen (uavhengig)
Gøran Grini (Uavhengig)
Therese Birkelund Ulvo (Norsk Komponistforening)
Klaus Sandvik (Norsk Komponistforening)
Stine Lieng (Musikkforleggerne)
Jan Stefan Bengtsson (Musikkforleggerne)

I 2017 deles det ut Edvardpriser i fem kategorier: Populærmusikk, Samtid, Åpen Klasse, Utfordrer og Tekst, samt TONOs Formidlerpris.

Juryens begrunnelse:
Heisann EDVARD-pris!

Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel har hatt enorm suksess med albumet «Heisann Montebello». De har overbevist musikkritikere, de har hatt enorme mengder medieomtale, og ikke minst har de virkelig nådd ut til folket. Tre utsolgte kvelder i Oslo Spektrum vitner om det.

Fundamentet i suksessen er låtene – og tekstene.  I Karpe Diems tekstunivers finner vi politikk, religion, storbydynamikk, ulikheter, integrering og kommentarfelter. De provoserer, refser og irriterer, samtidig som de innehar en utrolig lekenhet med ord og setninger. De har en enorm teft for fonetikk, groove, sound, og alt som må ”virke” i et populærmusikalsk univers. Resultatet er en moderne, musikalsk poesi, som både har høyverdige kvaliteter isolert sett, og som står i en arv fra poeter som Jan Erik Vold, men som også treffer 5-åringer. De synger med på ”Nav’er,  Nav’er, Nav’er” og ”Mullah, Mullah, Mullah”, trolig uten helt å forstå innholdet. For dem låter dette bare ”fett”.

Og i dette ligger mye av kraften i, og kunsten bak, Karpe Diems suksess: Tungt skyts fyres av med så stor energi at det fungerer for et stort publikum som ikke trenger å ha opplevd det samme som skaperne, men som likevel opplever at det angår dem.


Foto: Little Big Sister/akm1k3

Juryens begrunnelse:

For mange bestod det første møtet med Susanna Wallumrød i særegne nytolkninger av kjente sanger på begynnelsen av 2000-tallet. Siden den gang har Wallumrød imponert sitt publikum gang på gang. Og langt ifra bare som sanger og artist. Wallumrød er komponist og tekstforfatter i verdensklasse. Hennes musikk er sjangeroverskridende og uforutsigbar. Den er leken og alvorlig på samme tid. Uansett om hun gjør nye versjoner av kjente verk, setter musikk til dikt av Gunvor Hofmo, eller skriver både tekst og musikk selv, så er det en umiskjennelig identitet av Susanna i alt. Kall det gjerne integritet. Vi tror at nettopp integriteten er noe av årsaken til at hun også tiltrekker seg et så vidt publikum fra så ulike scener, det være seg jazz, samtid eller pop.

Albumet «Triangle» utkom i 2016. Over ikke mindre enn 22 spor tas vi med på en reise gjennom et originalt og mangfoldig musikalsk univers. Tekstene går til dypet av hva det er å være et undrende menneske. Hun har selv komponert alle sporene på albumet, og fremstår som en helstøpt og moden komponist og tekstforfatter. Hun beveger seg fra popmusikkens fengende enkelhet til det utforskende feltets komplekse overraskelser med den største selvfølgelighet. «Triangle» har høstet sterke anmeldelser, både internasjonalt og her til lands. Hun vant Spellemannprisen for albumet tidligere i år. Hun har også imponert EDVARD-prisens jury. Vi gratulerer Susanna med et slagkraftig album, og gleder oss til fortsettelsen på en allerede strålende karriere.

FOTO: Jonathan Vivaas Kise/Oslo World

Juryens begrunnelse:

«Sweet Pieces» er konstruert som uhørt sammenblanding av to arketyper – et tonalt smektende orkester og en monofonisk analog synthesizer. Verket har begeistret både publikum og presse, og kommuniserer godt langt utenfor det innvidde selskap. Verket har tidvis et tilnærmet romantisk uttrykk, men samtidig har man aldri hørt noe lignende. Dette er et stykke musikk som fascinerer og overrasker.

Torvund byr på svulstige strykeakkorder, og er virtuos i sin bruk av forventningsbrudd. Komponisten fråtser i orkesterets verktøykasse uten å miste det stramme grepet. Synthsolisten tilfører et ekstra fargelag til orkesterpaletten, og kombinasjonen av Moog-solo som danser på toppen av orkesterets brus er svært elegant utformet. Verket er både humoristisk og forførende i sin frodige orkestrering.

«Sweet Pieces» er repeterende og episodisk, og i sin formmessige oppbygning har ikke verket en intensjon om å komme noen vei. Sagt med andre ord: Å starte ett sted og bevege seg mot et annet. Dette verket skal bare være, og dette helt bevisste kompositoriske valget gjør at opplevelsen av verket dreies vekk fra det man faktisk hører. I stedet begynner man å tenke: «Hva er det dette verket vil vise meg?» Vi trenger ikke vite det – undringen er gjerne hele målet. Vi gratulerer Øyvind Torvund med en velfortjent EDVARD-pris!

Foto: Dimitri Djuric

Juryens begrunnelse:

Albumet «Joni was right I & II», i utgangspunktet bestående av to separate EP-er, er et modig pop-prosjekt med et smykkeskrin av låter i bakspeilet. Å utsette seg for en direkte sammenligning med tidligere mesterverk har ikke bare stor fallhøyde, det kan også fort bli et uoverkommelig hinder. Snubletrådene er mange, og veien ned i grøfta av halvgode kopier er farlig kort. Ikke så med Marit Larsen. Hun viser oss i stedet nye veier og nye utsyn i et velkjent og ikonisk musikalsk terreng. I ”Joni was right I & II” briljerer Larsen som usedvanlig reflektert låtskriver med hardt tilstrebet egenart.

Larsen har en bunnsolid forståelse av hvilken musikalsk arv hun som komponist forvalter, og kan derfor ta avmålte og elegante grep. Eksempler er det sømløse og velplasserte taktskiftet i låta ‘Bluebelle Mountain’ og de rytmisk forsinkede melodiforskyvningene i verset i låta ‘Shelby Avenue’. Albumet er en sjeldent velbalansert miks av musikalsk referansetydelighet og en fintfølende tilbakeholdt egen identitet.

Dette albumet tør, og vil, gå mot strømmen av nuet og øyeblikkets fest. Larsen vektlegger livets modning, dets erkjennelser og kanskje viktigst: Fortsettelsen. Når låta ”A stranger song” blir hengende i løse lufta, og når tekstfrasen «Broken hearts can keep on beating» stopper framdriften i låta ”Winter never lasts forever”, da er det videre vi skal – mot det vi ikke kjenner. Å utforske det fremmede som en kilde til utvikling er ikke populærmusikkens hovedspor, men det er her Larsen trer frem som en solid popkunstner. TONOs EDVARD-pris i kategorien Populærmusikk 2017 tildeles Marit Larsen for albumet «Joni was right I & II».

Foto: Sarah Winona Sortland

Juryens begrunnelse:

Årets utfordrer trives kanskje best i skyggen, skjult bak luggen, men hans distinkte lyd har gjort ham til en favoritt blant verdens største artister. Komponist og produsent Magnus August Høiberg fra Halden er en innovatør på sitt felt. Fra å være en prisbelønt DJ hjemme i Norge har han blitt en internasjonal fanebærer for krysningen mellom klubb- og urbanmusikk.

Ifølge ham selv snublet Høiberg over sitt eget sound etter å ha sett seg lei av å kopiere heltene sine. Det som i utgangspunktet var et forsøk på å parodiere kontemporær popmusikk, viste seg å bli hans styrke og kjennetegn. En munter blanding av sensuell R’n’B og dansbar EDM, kombinert med et øre for fiffige detaljer, skulle bli hans unike signatur. Man gjenkjenner en Cashmere Cat-produksjon i løpet av låtens fire første takter, og de kan på et øyeblikk bevege seg fra muntert til sårt, så fra stillferdig til grandiost. På den måten utfordrer han det dynamiske spekteret i dagens poplandskap.

2016 har vært kattens år. Porteføljen av artister som har fått nyte godt av Magnus Høiberg sitt talent for komposisjon og produksjon inneholder navn som Ariana Grande, Selena Gomez, Britney Spears og Ty Dolla Sign. En av 2016s mest slagkraftige albumutgivelser,”Starboy” av The Weeknd, har Høibergs signatur på hele fire låter. Han ga også ut sitt kritikerroste debutalbum, og jobbet også med Kanye West, noe han selv har sagt var oppfyllelsen av hans største drøm.

Cashmere Cat lar musikken tale for seg selv. Han er et bevis på at man ikke trenger å stå midt i rampelyset for å bli en stjerne. Vi gratulerer med en svært velfortjent EDVARD-pris.

 


Foto: Willy Martinsen/TONO

TONOs formidlerpris 2017

Juryens begrunnelse:

Grappa Musikkforlag ble grunnlagt i 1983 av Helge Westbye, og er et av Norges eldste og største uavhengige plateselskap. Gjennom en rekke underlabeler gir selskapet ut musikk blant annet innenfor sjangre som jazz, viser, klassisk, samtidsmusikk, pop, rock og blues. Mange artister og komponister som i dag regnes blant de virkelig store og etablerte i Norge fikk først sjansen gjennom Grappa. Mange har også valgt å bli der, tross tilbud fra større selskaper. Blant de artister og komponister som utgis av Grappa er Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Annbjørg Lien, Bendik Hofseth og Arve Tellefsen, for å nevne noen få.

Det er vanskelig å vite hvor mye TONO-repertoar som aldri hadde sett dagens lys uten Grappas eksistens. Antallet Spellemannpriser og – nominasjoner vitner om en enorm produksjon, både i kvantitet og i kvalitet. I skyggen av de internasjonale plateselskapene har Grappa hele tiden utgitt musikk som har fått gode kritikker, og som har blitt satt pris på at et bredt publikum.

Gjennom Grappas debutantpris har artister som Valkyrien Allstars, Gjermund Larsen, Siri Nilsen, Frida Ånnevik med flere fått god hjelp med sine gjennombrudd. Allerede i 1997 mottok Grappa FONOs Bjellesaupris for «et livsverk”.  Livsverket er ikke på noen måte avsluttet, og vi gleder oss til fortsettelsen.

 Med tildelingen av TONOs formidlerpris 2017 ønsker TONO å hedre Grappa for deres utrettelige innsats for norsk musikk.

Foto: Cathrine Heeh/Grappa

Edvardprisen 2016

EDVARD-juryen 2016 består av:

Nils Henrik Asheim (Norsk Komponistforening) (Juryleder)
Therese Birkelund Ulvo (Norsk Komponistforening)
Arvid Wam Solvang (NOPA – Norsk forening for komponister og forfattere)
Claudia Scott (NOPA)
Jan Stefan Bengtsson (Musikkforleggerne)
Rita Engedalen (uavhengig)

I 2016 deles det ut Edvardpriser i fem kategorier: Populærmusikk, Samtid, Åpen Klasse, Utfordrer og Tekst, samt TONOs Formidlerpris.  Prisene vil bli utdelt på ulike arenaer sommeren og høsten 2016. 

Juryens begrunnelse:

I juni 2015 utga den unge Bærums-artisten og låtskriveren Fay Hau Wildhagen sitt debutalbum ”Snow”, og det er noe utrolig solid over albumet. Stemmen hennes er full av følelser, gitarspillet er imponerende og idérikt, og komponisten i henne viser tydelige ambisjoner. Hun har tross sin unge alder et personlig og helstøpt uttrykk.

”Into the woods” er sart, sårbar og poetisk i uttrykket. I teksten beskriver Fay Wildhagen jaget og bestrebelsen (“Don’t worry about the wind chasing the sea”), og maner til å ta det med ro (“Breath out breath in… listen to the trees caught by the wind”), og rekker samtidig ut en hånd til hjelp (“take my hand.. and I’ll take you home”). Hun formidler teksten med en intens tilstedeværelse som gjør at du tror på hvert ord hun fremfører.

Melodien er enkel og melankolsk, og øker i intensitet med instrumenter og kor, aldri kjedelig i sin enkelhet. Siste verset starter med ordene «So, scream» og går over i total stillhet. Deretter fortsetter bare stemmen – et enkelt virkemiddel, og samtidig utrolig virkningsfullt. Det oppleves personlig, sterkt og modig.

Fay Wildhagen skriver på sin hjemmeside: “Ønsket mitt da jeg lagde denne plata var at den skulle være ærlig, menneskelig og inderlig nær, men også svær og fjern. Det har vært viktig for meg at den er organisk og pustende og at alle elementene, hvert eneste slag og hver eneste tone underbygger historiene som fortelles og bildene som jeg prøver å male.”

EDVARD-juryen konkluderer: «Mission accomplished».

Juryens begrunnelse:

Vi har alle hørt musikken, men få kjenner mannen bak tekstene til noen av Norges mest kjente sanger. Fra “Everyone Needs A Friend”, “Tell Me Where You’re Going” til “Moving Time” og mange flere.

Jeff Wasserman kom til Norge på 80-tallet fra Oyster Bay utenfor New York, og har gjort karriere både som tekstforfatter og utøver. Han har tekster og verk på over 75 album og over 300 verk i TONO. I 2009 ble han også nominert til Spellemann med teksten «Keep Her from Going to You».

Gjennom sin ordkunst har Wasserman vist å kunne skrive om forskjellige temaer og med et variert språk. Han skriver fra hjertet, poetisk, sjelfullt og med humor, og kan også krydre med autentisk slang.

I 2015 skrev han tre tekster for albumet som også fikk Spellemannprisen i kategorien blues: «Tears of The World» med Knut Reiersrud og Mighty Sam McClain. I teksten «Promised Land» beskriver Wasserman lengselen, drømmene og skuffelsene i et liv, og erkjennelsen av å ha oppdaget det perfekte i det uperfekte. Det forjettede land er ikke et sted du leter etter, det er der du er, og det kan ta et langt liv før du innser det.

“Promised Land” forteller om levd liv, om menneskelighet og håp, og treffer en universell nerve vi alle kan kjenne oss igjen i, og som gir Jeff Wasserman EDVARD-prisen for tekst i 2016.

Juryens begrunnelse:

I dette verket gjemmer ikke komponisten seg bak fikse kunstgrep og imponerende staffasje. Fra begynnelse til slutt er Olav Bergs konsert for bratsj og orkester en ærlig og sober beretning. På mange måter handler den om soloinstrumentet som individ. Med en søkende, varsom hånd  tegner bratsjen opp uttrykksfulle, lyriske fraser. Alt som skjer i orkesteret virker å være utledet av dette forløpet.

Til å begynne med, og mange ganger senere i løpet av stykket, danner orkesteret kun et forsiktig klangslør omkring soloinstrumentet. Subtile lys- og skyggevirkninger innrammer bratsjens oppdagelsesreise.

Så vokser til tider orkesterpartiet i intensitet, enten mot et sterkt lys eller en huggende rytme, slik at det tar over scenen helt, men alltid med en organisk forbindelse til materialet som soloinstrumentet har utviklet. 

Det er en perfekt match mellom dette verkets karakter og bratsjens karakter som soloinstrument generelt sett. Komponisten viser også et svært presist håndlag med instrumentasjon. Her er ikke en tone for lite eller for mye, og selv når hele orkesteret er i sving, klinger det aldri massivt, men uttrykksfullt og poetisk.

Olav Berg er ikke den komponisten som har stukket seg mest fram i norsk samtidsmusikk. Desto mer hyggelig er det å gi ham en EDVARD-pris for et verk som er så personlig og formfullendt, og som vi tror vil forsvare sin plass i repertoaret.

Juryens begrunnelse:

Amund Maaruds siste utgivelse ”Volt” er avslutningen på hans albumtrilogi som startet med ”Electric” i 2011, og fortsatte med ”Dirt” året etter.  Alle låtene, både tekst og melodi, er signert Amund Maarud. Han har produsert, spiller mange av instrumentene, og synger selv. Albumet er utgitt på plateselskapet Snaxville Recordings, som han også eier og driver. Dette vitner om et overskudd man finner igjen i alt denne mannen gjør.

Amund Maarud er en mester i å kjenne historien, samtidig som han lett utfordrer tradisjonene. Han gjør noe av det vanskeligste innen genren, nemlig å være moderne og nyskapende, samtidig som han ikke tråkker på sterke tradisjoner.  Her snakker man om å stå trygt på skuldrene til andre, og se seg rundt etter nye muligheter.

Hos Amund Maarud som utøver har dette alltid vært veldig tydelig, og vi opplever akkurat det samme med ham som komponist. Her tar han friske grep i dobbel betydning.  Når man tror man har forstått låten, går han plutselig et annet sted, uten at det oppleves påtatt.

Det er rått, energisk, sart, rocka, genuint, tøft, friskt, tradisjonsrikt, stødig og løssluppent – med en solid, helhetlig kvalitet.  Måtte han for alltid fortsette å reise på den måten han gjør, både bakover i historien, og fremover mot fremtiden. Det gjør at han eier nåtiden!

Juryens begrunnelse:

Med albumet Personal Piano blir begrepet personlig uttrykk utilstrekkelig. Dette er som musikalsk DNA i albumform. Personal Piano er tilintetgjørelse av kjente sjangerbarrierer. Her mikses jazz, støymusikk, kunstmusikk, elektronika, pop, visesang og indierock på særegent vis.  Hva skal et piano være i 2015? Eller hva kan det være, for meg? Den tankerekken, den utfordringen har Qvenild dedikert sine siste år til. Albumet er et resultat av tre år som kunststipendiat ved Norges musikkhøgskole. Morten Qvenild har utforsket flygelets utvidede klangmuligheter gjennom anvendelse av ulike former for elektronisk manipulasjon, og har endt opp med en «relansering» av instrumentet – hvor alle lydstudioets muligheter er tilgjengelige live.

Musikken er intenst personlig.  Elektronikk, samplinger, trommemaskiner, synther og vokal danner forvridde landskap. Når virtuose improvisasjoner på akustisk piano også får slippe til, er spekteret fullendt. Qvenild gjør noe med oss. Det er dypt menneskelig og gripende. Det destillerte, dekonstruerte, intenst lavmælte og insisterende utrykket er definitivt originalt selv om referansene går i alle retninger. Som komponist og musiker har Morten Qvenild et godt øre for melodisk musisering og en alltid tilstedeværende melankoli. Han mestrer balansegangen mellom sært og lyttervennlig, med låter som taler både til hjerte og hjerne. Musikken er brygget på nysgjerrighet og skapertrang i kombinasjon med et solid nerde-gen. Albumet er forstyrret og rastløst men plutselig luntende og vindskeivt. Det er en uro, men likevel ingen panikk å spore.  Høydepunktene kommer tett, og det er en stor opplevelse å få ta del i Qvenilds musikalsk dagbok.

TONOs formidlerpris 2016

Juryens begrunnelse:

«Juryen har i år samlet seg om en person som helt siden 1980-tallet har vært en utrettelig stimulans for norske komponister og musikere.  Geir Johnson er en kulturell entreprenørtype som har engasjert seg på mange fronter. Ikke minst har han sett den nye musikkens behov for at noen brøytet plass for den i det etablerte kulturlivet. Hans aktivitet kan spores tilbake til studentmiljøet i Bergen. I denne byen startet han festivalen Music Factory tidlig på 80-tallet, og deltok senere i etableringen av BIT20 Ensemble og Opera Vest. Han har videre vært musikkoordinator ved Henie Onstad Kunstsenter, president i Landsforeningen Ny Musikk, initiativtaker bak ensemblet Cikada samt etableringen av nye samtidsmusikkfestivaler i Trondheim, Harstad og Stavanger. Ikke minst var han en av grunnleggerne av Ultima-festivalen, samt dennes direktør i ti år.

 Johnsons formidling av norsk musikk har også manifestert seg gjennom artikler og forelesninger nasjonalt og internasjonalt. Han har vært redaktør for tidsskriftet Ballade og fast skribent og spaltist i Bergens Tidende, NRK P2, Klassekampen, Dagens Næringsliv og i Aftenposten. Han har utgitt bøker, og i tillegg har han selv en virksomhet som komponist. Johnson har videre vært med å etablere Parkteatret Scene i Oslo, en viktig arena for det skapende musikkmiljøet i byen. I de senere årene har han engasjert seg som initiativtaker og kunstnerisk leder for Transposition, et norsk-vietnamesisk musikksamarbeid. Å forsøke å ramse opp alle styreverv han har hatt i kulturinstitusjoner, samt alle de gangene han er blitt brukt som rådgiver der institusjoner skulle bygges opp, vil føre for langt.

Juryen mener at Geir Johnsons virksomhet har ført til at en stor mengde norsk musikk har fått vekstvilkår, er blitt realisert og har nådd ut et stort publikum. Han er en selvskreven mottaker av TONOs formidlerpris.»  

Edvardprisen 2015

EDVARD-juryen 2015 består av:

Nils Henrik Asheim (Norsk Komponistforening) (Juryleder)
Therese Birkelund Ulvo (Norsk Komponistforening)
Arvid Wam Solvang (NOPA – Norsk forening for komponister og forfattere)
Marte Heggelund (NOPA)
Jan Stefan Bengtsson (Musikkforleggerne)
Rita Engedalen (uavhengig)

Jarle Bernhoft Edvard2015Juryens begrunnelse:

Jarle Bernhoft har allerede en lang platekarriere bak seg, og i denne en sjangerbredde som de fleste bare kan drømme om. Dette kommer særs tydelig frem i ”Islander”. Vi opplever her en låtskriver som setter ideen og budskapet kompromissløst i sentrum, og som gjenskaper sitt uttrykk fra låt til låt. Samtidig bærer utgivelsen preg av en opphavsmann med en solid musikalsk trygghet, noe som gjenspeiles i en udiskutabel stødighet – både i enkeltlåtene og i utgivelsen som helhet. Selv om ingenting er overlatt til tilfeldighetene overraskes lytteren stadig av et hav av lekre musikalske krumspring og sjangervariasjoner. Og gjennom dette havet navigerer Bernhoft lytteren uanstrengt og naturlig med sin mektige men lekne vokal. Hans virtuositet som utøver gir ham ekstra muligheter i komposisjonen, som han benytter til fulle.

”Islander” preges på tross av sitt intrikate og varierte uttrykk likefullt av å være tilgjengelig og smakfullt umiddelbart. Bernhoft står med ”Islander” for fjorårets beste fest. En fest som strekker seg langt utover 2014 og Norges landegrenser.

Juryens begrunnelse:
«Tuva Livsdatter Syvertsen og Erik Sollid (Valkyrien Allstars) har med platen «Farvel, slekt og venner» vist at de er noe av det fremste folkemusikken har å by på. De serverer en ytterst vellykket symbiose av folkemusikk, viser og rock, stadig med hardingfelen sentralt i lydbildet. Bandet ivaretar et særpreg samtidig som de går nye veier. valkyr1

Syversten og Sollid går foran, og er folkemusikkens bjellesauer. De er til stor inspirasjon for mange unge både i og utenfor folkemusikkmiljøet, og også i det store utland fremmer de og vekker interessen for norsk folkemusikk. Bandets misjon her i verden synes å være å forene norsk tradisjonsmusikk med elementer fra pop, blues og rock.

Låtmaterialet på «Farvel, slekt og venner» er i større grad enn tidligere egenkomponert. Fremdeles er det innslag av tradisjonelle hardingfeleslåtter og gamle skillingsviser, men det er bandets egne tekster og melodier som dominerer utgivelsen. Det er rått og ekte både tekstmessig, musikalsk og vokalt. Albumet er helstøpt, spennende og utfordrende, og vil noe langt mer enn bare å behage.  Uttrykket er dystert, men som alltid med Valkyrien har det en intens nerve og tilstedeværelse. Dype røtter løftes frem. «Farvel slekt og venner» er moderne musikk i gammel ånd. Kort sagt, en bemerkelsesverdig utgivelse.

Juryens begrunnelse
«Med sin andre soloplate befester Thea Hjelmeland seg som en av landets mest spennende låtskrivere. thea
Det er langt og lenge mellom så smakfull og kompetent sjanger- og språkblanding som vi opplever på Solar Plexus.
Låtene er hver for seg sterke og formidlende, men det er i den røde tråden og helheten denne utgivelsen virkelig skinner.
Hovedtemaene på utgivelsen er sorg og tap, og gjennom tekstene gir Hjelmeland vare, vonde, varme og voldsomme perspektiver på hvordan en personlig tragedie kan utfolde seg.

Musikalsk blir popsjangeren kontinuerlig utfordret av elektroniske elementer, folk, rock, verdensmusikk og mer. 

Styrken i albumet ligger likevel i hvordan tekst og musikk utfyller hverandre. Gjennom det til dels håpløst mørke og følelsesmessig kaotiske er det en imponerende kontroll og lekenhet i låtene og albumet som helhet. Det blir aldri forutsigbart og åpenbart, men forblir i en innfløkt men behersket miks av røff eleganse og sofistikert ustyrlighet. Dette forsterkes ytterligere av Hjelmelands vokal som smakfullt beveger seg mellom det myke og forsiktige til det kraftige og insisterende. ”

 

thumb_DSC_0465_1024Juryens begrunnelse:
“Siden han som ung mann med største selvfølge inntok sin plass i norsk samtidsmusikk, har Eivind Buene imponert med en sjelden skriveførhet og stilsikkerhet. Dette gjør ham i stand til å ta store kunstneriske sjanser i sine prosjekter, og lande på beina. Fra sin ikke-klassiske bakgrunn har han også beholdt en leken holdning til hva som er lov og ikke lov innenfor musikalske sjangere.

 Til alt overmål har komponisten også klart å etablere seg som forfatter. Og i verket «Blue Mountain» får han en sjelden anledning til å vise seg fra begge sider, da han står bak både tekst og musikk. Disse to elementene er tenkt som ett konsept, skreddersydd til hverandre i en form som nesten bare kunne tenkes ut i ett og samme hode. Dette er det som gjør verket til noe helt unikt.

 Dialogen mellom de to skuespillerne er diskret og hverdagslig, men kommer skritt for skritt nærmere på lytteren.  Vi blir sittende som tilskuere til en konsert i konserten, hvor orkesterets nærvær på scenen også blir en dobbelt virkelighet. Sitatene av Gustav Mahler og andre klassiske komponister faller naturlig inn i en orkestersats som ikke er overspilt, men holdt i en nesten skisseaktig tone. Et sterkt stykke som sier noe om musikkens kraft til å bære med seg minner.”

OnklP_Edvardprisen_1_1000pxJuryens begrunnelse:
“Pål Tøien er under sitt artistnavn OnklP for lengst blitt en etablert ordkunstner i det norske rap-miljøet. Tøien har opplevd stor suksess med flere av sine album og låter, og er velkjent gjennom sine mange samarbeid med andre artister. 

Det er imidlertid sjelden kost å oppleve at den gjengse lytter i skjønn forening med ordførere, helsesøstre og psykologer åpenlyst trykker norske rap-tekster til sitt bryst.

I 2014 ble vi vitne til at «Styggen på ryggen» traff en nerve i folket med sin brutale ærlighet og ramsalte beskrivelse av det innerste, tabubelagte mørket. Teksten setter på sjeldent åpent vis ord på det som både er dypt personlig, men likevel allmenngyldig – samtidig som den er sjangertro krydret med tidsriktige, humoristiske bilder. I et samfunn hvor psykiske vansker blant unge og voksne er et økende problem, forteller Tøien i enkle men intrikate vendinger hvordan vi kan være vår egen verste fiende. Kanskje enda viktigere gir han en personifisering av angsten, «nerver og drama».  

Med OnklP fikk det kjipe et navn. Og om enn så mørkt og ensomt: Det er noe usedvanlig befriende og ufarliggjørende når hele Norge – ung som gammel – stemmer i at Styggen på ryggen er blitt en av våre nærmeste.”

TONOs formidlerpris 2015

KaiRobøle_2_bJuryens begrunnelse:
Kai Robøle er «bakmann» i ordets rette forstand. Han driver studio, plateselskap, management og musikkforlag. I over 25 år har Kai Robøle jobbet med å utvikle musikk, artister, låtskrivere og produsenter for det internasjonale markedet. Hans metode har vært å heve kvaliteten i absolutt alle ledd, både i bransjen og i selve musikken. Siden han som produsent og studioeier i 1994 fikk sin første store hit med DiDerres «Jenter og sånn» har han jobbet med en imponerende rekke norske låtskrivere og artister: M2M, Ina Wroldsen, Babel Fish, Gisli, Alfred Hall, Karin Park, Ida Jenshus, Ida Marie, Ingrid Olava, Susanne Sundfør, Sissy Wish, Raga Rockers og Span, for bare å nevne noen.

 Ved hjelp av et kontaktnett som er få nordmenn forunt, har Kai Robøle bidratt sterkt til at norske artister og låtskrivere har kommet seg ut i verden og fått prøvd seg i de store musikkmarkedene. De siste årene har fokuset ligget på forlagsvirksomheten. Robøle er en av dem som klarer å plassere såkalte syncs i stor skala, noe som får norsk musikk ut til store grupper internasjonalt. Robøle innehar flere sentrale tillitsverv, og med sin enorme kunnskap om internasjonal musikkbransje er han en høyt skattet ressursperson i ulike fora i musikklivet. Han er i tillegg en aktiv foredragsholder innen mange områder. Summa summarum er det få som i den grad har formidlet så mye norsk repertoar til så mange publikummere.

TONO er stolte over å kunne gi TONOs formidlerpris til Kai Robøle.

Edvardprisen 2014

Juryen består i 2014 av:
Ingrid Kindem (NOPA) – Juryleder
Kari Bremnes (NOPA)
Arvid Wam Solvang (NOPA)
Nils Henrik Asheim (NKF – Norsk Komponistforening)
Lars Petter Hagen (NKF)
Jan Stefan Bengtsson (NMFF – Norsk Musikkforleggerforening)

Gabrielle Leithaug er vinner av TONOs komponistpris EDVARD-prisen i kategorien populærmusikk. (foto: Hermann Stenerud)
Gabrielle Leithaug er vinner av TONOs komponistpris EDVARD-prisen i kategorien populærmusikk. (foto: Hermann Stenerud)
Juryens begrunnelse:

Gabrielle Leithaug har siden debutalbumet ”Mildt Sagt” i 2011 levert en imponerende rekke hits. På albumet «Nattergal» viderefører hun arbeidet innen sjangeren hun selv beskriver som ”Eksplosiv pop” og befester sin posisjon som en markant låtskriver.

Gabrielle synger på dialekt, og samspillet mellom bombarderende tekst og iørefallende melodier fungerer meget godt. Repetisjoner og rim gir en opplevelse av at tekstene hører hjemme i rap-genren, men her gjøres det gjennomgående over smittende og gode melodier. Overalt finner man intelligente, rytmiske betoninger og forskyvninger, uten at det oppleves påtrengende. Direkte, ærlig, lidenskapelig, og alltid med en enorm energi. Hjertesorg, håpløse relasjoner og andre temaer, som helst dukker opp sent i ensomme nattetimer, formidles over hardtslående produksjoner med røtter i elektronika og rock.

Albumet ”Nattergal” er resultatet av et fruktbart samarbeid med låtskriverne Lars Kåre Hustoft, Thomas Bratfoss Eriksen og Joachim Alte, og juryen ønsker derfor å fremheve disse som en del av Gabrielles skapende team. Like fullt; Gabrielles musikalske uttrykk og visjon kommer så krystallklart og enhetlig gjennom at det ikke er noen tvil om hvem som er sjefen.

Når juryen ”#sitterher” og skal velge årets populærkomponist i 2014 – Gabrielle – ”Då e det lett å tenke på deg”.

Juryens begrunnelse:BLom smil4
Årets prisvinner både omfavner og utvider begrepet komponist. Christian Blom tildeles Edvardprisen 2014 i kategorien Åpen klasse for verket Trio for Dancing Thread, Lightbulb and Bell With Damper.

I prisvinnerens fascinerende univers er det ikke noe skille mellom musikalsk og fysisk håndverk. Sveisesertifikat og kontrapunkttrening har vært like viktige premisser for å utvikle et dypt personlig og originalt kunstnerisk språk av håndlagede skjøre strukturer som kombinerer lyd, lys, skyggespill, bevegelse og subtil bruk av teknologi.

Prisvinnerverket gir en følelse av å nærme seg musikken på nytt, gjennom andre dimensjoner. Å betrakte verket er som å være med på en nærlesning av noe man bare nesten vet hva er. Noe som når som helst kan kollapse – eller bare rett og slett stoppe opp. Man holder pusten mens man ser og hører en musikalsk komposisjon, men også skulptur og ballett i mikroformat. Bittesmå hendelser organisert i tid og rom som smelter sammen. Materiale, teknikk, media blir umulig å skille fra hverandre og utgjør et poetisk verk som er minimalt og beskjedent i uttrykk, men som etterlater et desto sterkere inntrykk.

Magnar ÅmJuryens begrunnelse:

«Magnar Åm har vært tydelig tilstede i norsk musikkliv siden tidlig 1970-tall med sin lavmælte stemme. Han dyrker transparens og enkelhet, og ønsker å skrelle musikken ned til kjernen. I et intervju sier han: «Jeg kan ikke legge skjul på mitt eget utgangspunkt, det skjøre, barnlige. Det er inngangen til livet.»

Der hvor et slikt prosjekt lett kan ende i enkel naivisme, klarer Åm med sin integritet og originalitet å formidle dybde.  «inngang, nærver, utgang» er et flott eksempel på dette. Verket ble uroppført under Hardanger Musikkfest i juni 2013, og er formet som en bratsjkonsert med strykekvartett. Det har tre satser, langsom-hurtig-langsom, som representerer en utvikling i erkjennelse.

Verket griper fra første stund, og taler sterkt med enkle virkemidler.  Å lytte til denne musikken gir inntrykket av å følge et menneske gjennom en tankeprosess. Uttrykksfulle temaer oppstår utfra ingenting, musikken trekker seg tilbake, og resten blir opp til lytteren. Gjennom et upretensiøst medium klarer komponisten å skape en fortelling som berører».

Stein Torleif Bjella er vinner av Edvardprisens kategori "Årets tekstforfatter" for albumet "Heim for å døy". I tråd med albumets tema ble prisen overrakt "heime" på Ål 22. oktober, av sambygding Arne Moslåtten, som skriver tekster for Hellbillies. Han vant også samme pris i 2008.
Stein Torleif Bjella med prisutdeler Arne Moslåtten, tekstforfatter for Hellbillies og selv tidligere Edvardprisvinner  for tekst (2008).
Juryens begrunnelse:

«Stein Torleif Bjella har med utgivelsen «Heim for å døy» befestet sin stilling som en markant låtskriver. Han har, med sitt klare uttrykk og bittersøte tekstunivers, langt på vei skapt sin egen sjanger. Bjellas enkle og mollstemte melodier bærer tekstene på halling fram. Lydbildet av sjøsyke, glidende strengeinstrumenter understreker det han selv kaller ”å seile på kjærleikens sjø”.

Det handler om monotoni, å træle på med sitt, om gruslagte planer og ubrukte liv. Bjella beskriver med dette albumet et helt bygdesamfunn, og det gjør han på en nær og troverdig måte. Vi kjenner igjen karakterene; en nabo, en ungkar eller skrotnisse. Vi kan likevel, med litt godvilje, spore en uhyre forsiktig optimisme i sangene, særlig når det dukker opp ”ei og anna fjørlett jente.”

Bjella er mer enn en tekstforfatter og låtskriver. Han er dikter. Hvis kunstens mål er å si noe vektig om det å være menneske i dag, er Stein Torleif Bjella en som klarer å gjøre nettopp det. For denne innsatsen får han Edvardprisen 2014.»

Hilde Marie kjersemJuryens begrunnelse:


«Fra hun ga ut sitt første album i eget navn i 2008 har Hilde Marie Kjersem drevet en kontinuerlig og bevisst utforsking av ulike musikalske stilelementer. Hun har tatt tydelige musikalske skritt fra jazzen i retningen av pop, men har hele veien maktet å integrere ulike inspirasjonskilder til et eget personlig musikalsk uttrykk. 

Kjersems verk er naturlig melodiøse, samtidig som de rommer underfundige sider. Hver enkelt komposisjon bygger på tydelig valgte grep og gir et tydelig og sterkt uttrykk, men som aldri blir forutsigbart.

På albumet «If we make it to the future» fra 2013 beveger hun seg videre inn i popsjangeren og tilfører den noe som både oppleves som nytt og som svært personlig. Lydbildet preges av treffsikre, minimalistiske elektronikaelementer og åpnes opp gjennom bruk av overraskende, ofte grandiose harmoniske vendinger. Med Kjersems stemme midt i det hele skaper musikken stadig nye sammenkoblinger mellom det nære og det storslagne.»

TONOs formidlerpris 2014

Samme jury som Edvardprisen 2014

Juryens begrunnelse:

«TONO-prisen går til en eksepsjonell formidler innen musikklivet. Tommy Tee startet Norges første hip hop-magasin, Fat Cap i 1989. Kort tid etterpå tok han initiativ til National Rap Show, som har gått på NRK P3 kontinuerlig siden 1993 og som dermed er Norges lengstlevende radioprogram. Og når ingen andre tenkte på å hente Ice Cube, Run DMC, The Fugees eller 50 Cent til Oslo, så gjorde Tommy Tee det. Og da skjønner man jo at hvis ingen andre gjør det, så gjør Tommy Tee det. Som fødselshjelp for andre norske rappere er han unik. Tee Productions har gitt oss Diaz, Warlocks, Gatas Parlament og mange flere. Han har produsert Joddski, Lars Vaular, Don Martin, Son of Light, Helen Eriksen. Uansett om det er ungdomstidens graffiti eller DJ-ing, radio, magasiner, produksjoner for andre – eller egne utgivelser i eget navn, så er det formidling det dreier seg om.

Tommy Tee er tildelt TONOs Formidlerpris 2014.
Tommy Tee er tildelt TONOs Formidlerpris 2014.

Tommy Tee har løftet hip hopen ut fra T-baneperronger og fritidsklubber, ut over byene og ut til distriktene. Inn i vår felles norske kulturelle bevissthet. Han har smuglet det inn i oss. Sakte, men sikkert. De fete beatsa. De tunge basstrommene. Stakkato bassganger. Rytmeseksjoner som lukter nylagt asfalt, kombinert med ren og pur harmonikk fra englenes sfærer. Rappere som har fått skinne og som har tagget rimene sine ned på Tommy Tee-signerte lydspor. Han har oversatt det amerikanske musikkspråket til norsk på en måte som får Oslo til å føles litt som Bronx. Like spennende. Like urbant. Vi kjenner igjen en tung beat nå. Vi kjenner igjen rimene. Lars Vaular snakker vårt språk. Vi skjønner Don Martin. «Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen». Og når Tommy Tee selv gir ut albumet «Musikk ække viktig» i 2013, da har rappen offisielt blitt norsk.
Det skulle bare mangle: Tommy Tee er Årets Formidler.»

Edvardprisen 2013

EDVARD-juryen 2013 bestod av:
Ingrid Kindem/NOPA – Norsk forening for komponister og forfattere
Kari Bremnes/NOPA – Norsk forening for komponister og forfattere
Arvid Wam Solvang/NOPA – Norsk forening for komponister og forfattere
Nils Henrik Asheim/Norsk Komponistforening
Lars Petter Hagen/Norsk Komponistforening Jan Stefan Bengtsson/Norsk Musikkforleggerforening

Se vinnere nedenfor.

TONOs styreleder Bendik Hofseth gjorde det med trøkk da han kunngjorde at Helge Sunde var vinner av Edvardprisen 2013 i Åpen klasse. Sunde fikk prisen under en konsert med Ensemble Denada på Nasjonale Jazzscene sommeren 2013.
Juryens begrunnelse

Med albumet «WINDFALL» har Helge Sunde og Ensemble Denada levert et sylskarpt verk  fullastet med positiv energi. Fra første øyeblikk blir man slått av hvor tydelig musikken  er formulert. Det skapes dualismer, kontraster og relieffer. Seksjonene i ensemblet settes  opp mot elementer fra rytmeseksjonen eller mot soloinstrumenter.  Den frodige ensemblebruken, et lydbilde som sparker fra, og stor grad av lekenhet i produksjonen skaper en fin motvekt til den sterkt kontrollerte komposisjonsdelen av prosjektet. Gjennom måten musikerne er samlet i et sterkt grep, skapes et maskinmessig men aldri forutsigbart driv, et virtuost musikalsk hurtigtog av spilleglede.

Albumet inneholder syv verk med «Spor av amerikansk jazz, vestnorsk esprit og europeisk  kunstmusikk», som det treffende beskrives på plateomslaget. En kraftoppvisning av kreativitet og håndverk på aller høyeste nivå, alt signert komponist og ensembleleder Helge Sunde»

Juryens begrunnelse

Noe av det som slår en med Jan Erik Mikalsens orkestermusikk, er den uforutsigbare frodigheten. «Parts II» er skrevet på en måte som både viser et sterkt grep om orkestermediet og samtidig en trang til å løse det opp i sammenføyningene og lete etter nye muligheter. På denne måten oppstår en mangetydig helhet. På betagende vis klarer Mikalsen å mane fram en dyp pust fra det store orkesterdyret. Klangen folder seg ut, farger spres ut som en regnbue, lyset skimrer og skifter stadig. Gjennom det som tilsynelatende er en sammensatt masse av lyd i bevegelse, oppstår glimt av melodisk poesi. «Parts II» har et stort emosjonelt og dynamisk spenn, og bygger seg opp til et  frenetisk høydepunkt før det løser seg opp igjen. Det gis ingen enkel konklusjon: verket er  samtidig både raffinert og rått, polert og uferdig.

 

Ragnar Olsen er en tekstforfatter med enkelhetens nådegave. Han tror på kraften i et hellig, alminnelig språk. Han tror på musikken i hverdagsspråket, og han vet å hente den ut.  Historien han forteller i ”Querini” er ikke bare fantastisk og utrolig, men også sann. Et italiensk handelsskip forliste virkelig utenfor Røst i Lofoten i 1421. De overlevende ble virkelig tatt hånd om av lokalbefolkningen i månedsvis før de kunne reise hjem igjen. Pietro Querini fra Venezia skrev virkelig en bok om opplevelsen, utgitt og oversatt til flere språk. Nesten ikke til å tro. Eller til å fortelle på en troverdig måte, spesielt ikke gjennom en libretto, på plettfrie rim. Det må en Ragnar Olsen til. At han også er musiker og låtskriver gjør at han har kompetanse fra begge sider på hvordan tekst og musikk kan spille sammen. Historien blir musikalsk, muntlig og levende. Prisvinneren har lang fartstid i skrivekunst, han er produktiv og han er kresen. Han har også  nylig skrevet den sterke librettoen til Heksehammeren, en opera om heksebrenning i Finnmark. Han har skrevet for Hålogaland Teater, han skriver de fineste sangtekster og er en  betydelig gjendikter, blant annet av Jaques Brel og Bertolt Brecht.

Juryens begrunnelse

Låtskriveren Peder Losnegård har i en alder av 19 år levert et debutalbum det står respekt av. På «Pretty Girls & Grey Sweaters» viser han et overskudd av idéer og en musikalsk frekkhet som er få forunt. Her stjeles, lånes, oppdages og kreéres musikk i en salig blanding. Elementer av klassisk westcoastmusikk, solid gospeltradisjon og hiphop smelter naturlig inn i et helstøpt norsk popalbum. Han er en brobygger mellom sjangere, og bidragene fra profilerte gjesteartister som Timbuktu, Jarle Berhoft, Yosef og Ole Edvard Antonsen underbygger dette. Det er særdeles krevende å være komponist, tekstforfatter, artist, musiker og produsent på et debutalbum. Men Peder Losnegård er modig og har mye musikk på hjertet. Han fremstår med tydelig stilforståelse, lekenhet og gjennomføringskraft. Han beskriver det hele fint i en av sine tekstfragmenter: ”I just sound good doing this”.

Juryen kunne ikke sagt det bedre selv.

TONO-prisen 2013

Samme jury som Edvardprisen 2013

Juryens begrunnelse

Årets TONO-pris tildeles Leif A. Dramstad for hans betydningsfulle innsats for formidling av norske musikkverk. Gjennom sitt utrettelige arbeid for utgivelse av samtidsmusikk i alle sjangere, har han spredt norske verk ikke bare i alle kroker av Norge, men til store deler av verden. Leif A. Dramstad er en bauta i musikkforlagsbransjen. Gjennom sine 50 år i Norsk Musikforlag A/S, med de siste 30 år som forlagssjef, har han sørget for å få utgitt om lag 200 verk i året. Hans forlagsarbeid må kunne kalles et formidabelt livsverk, idet han står som formidler av de fremste verkene som skapes av våre norske komponister og tekstforfattere. Dette representerer eksempler på større verk som neppe vil oppnå ”break even” før mange år fram i tiden. Til tross for økonomisk nedgangstid i musikkforlagsbransjen generelt har Leif A. Dramstad valgt å holde våpenet blankt og stole på musikkens egenverdi, hevet over kortsiktig gevinst. Med den største respekt for hans livslange innsats for norsk musikk og tekst, ønsker vi på denne måten å hedre Leif A. Dramstad med TONOs formidlerpris.

 

Juryens begrunnelse

Spørrende, gjentagende, irriterende og insisterende. Dette betegner låten ”Call me” – fra debutalbumet til bandet Pixel med låtskriver Ellen Andrea Wang i spissen. Et lite hverdagsdrama er tema i låten som utfordrer øregangene våre. Allerede fra start pirrer Ellen Andrea Wang nysgjerrigheten vår. Hva er dette? Solo kontrabassintro, pulsen humper over noen slag, ulogiske melodilinjer, dissonerende blåseriff. Besetningen er uten akkordinstrument, det musikalske resultatet er gjennomsiktig og nakent. Den stigende temperaturen i låten understreker frustrasjonen i den enkle teksten.  Overraskende melodiske sprang og økende bruk av kromatikk geleider oss gjennom det lille, men sterkt eskalerende hverdagsdramaet.  Som ringer i vann sprer uroen seg, – man går igjennom alle tenkelige spørsmål og svar, de er alt fra rasjonelle til irrasjonelle, og etter hvert dypt personlig analyserende. Vi alle har vært der; ”CALL ME, – why don’t you call me?” Man tar seg i å nynne på helt ulogiske melodilinjer. Igjen og igjen. Det er utrolig irriterende. Ellen Andrea Wang slipper ikke taket, hun biter seg fast i øret, hun er en spennende utfordrer!

Edvardprisen 2012

Juryen har bestått av
Ingrid Kindem (NOPA)
Kari Bremnes (NOPA)
Maja Ratkje (NKF)
Dag Krogsvold (NMFF)
Lars Petter Hagen (NKF)
Synne Skouen (NKF, juryleder).

Juryens begrunnelse

Kjell Samkopf likner ikke på noen andre i norsk musikkliv. Mannen som har gjort opptak av fotturer i fjellet og gitt det ut på plate er ikke en som følger trender. Utgivelsen Burragorangian Stones føyer seg naturlig inn i Samkopfs livsprosjekt der det sentrale er lytting som aktiv handling. Mennesket er aktivt i samspill med naturens egne «tilfeldige», uunngåelige impulser og resultatet foredles i respekt for dette samspillet – en utsøkt balanse ivaretas. En 79 minutter lang lydfil med opptak fra australsk villmark inviterer oss til en prestasjonsfri opplevelsesreise ledsaget av et omslag med nøye utvalgte illustrasjoner, små instruksjoner og noe som minner om et partitur. Verket må forstås som en helhet av alt dette. På en personlig, balansert og sympatisk måte oppfordrer komponisten oss til bare å være, eller å la skje det som skjer, men en dypere erfaring venter den som aktivt lytter. Med en agenda som støyer lite i det offentlige rom, er det en desto større glede for oss å tildele TONOs Edvardpris i Åpen klasse til Kjell Samkopf.

Juryens begrunnelse

Vaular skriver rap/hiphop. Han liker ikke lettkjøpte rim. En ekte poet i en sjanger der rammene er stramme og rimene kommer raskere enn i salmevers fra barokken.  Det er lett å skli avgårde, lene seg på rytmene, riffene og rimordboka. Det gjør han ikke. Vaular bruker hele sin sterke musikalitet til å si noe som oppleves som viktig, noe som brenner, danser, puster. Han utfordrer seg selv, oss, og selve sjangeren. Røsker i rammene. Som beatpoetene. Som tekstforfatteren Edvard Munch. Han gjør det ikke lett for seg. Det kan være akkurat dét som gjør det lett for EDVARD-juryen å gi Tekstprisen for 2012 til Lars Vaular.

Juryens begrunnelse

Ørjan Matre er én av våre mest fremgangsrike, unge komponister, og har fra første stund gjort krav på det store formatet; symfoniorkestret. Hans klarinettkonsert, skrevet for Rolf Borch og urframført med Bergen Filharmoniske Orkester i 2011, viser med all tydelighet en komponist som håndterer det store orkesterapparatet med frapperende selvfølgelighet. Verket er ”irriterende godt skrevet”, som et medlem i Edvard-juryen humoristisk formulerte det. Fra de første, skimrende åpningstonene hører vi en komponist som vet å holde på spenningen og la klangen utfolde seg i sin egen tid; her er intet hastverk. Derimot en evne til å holde litt på hemmeligheter, og la verket spille seg ut i et dynamisk spenn med store, og innimellom uforstilt dramatiske kontraster. Edvard-juryen tror vi her har å gjøre med et verk som kommer til å bli stående på orkestrenes repertoar.

Maria Mena har utviklet seg til en låtskriver med en helt egen signatur. Melodiene har tatt form som vakre ballader og fengende poplåter, med en kraft som når fram til et publikum langt utover Norges grenser. Hennes femte album «Viktoria» samler hennes evne til å kommunisere på mange plan. Det er en gjennomgående mørk og melankolsk undertone i Menas melodier. Samtidig er de utpreget vakre. Vi nynner med på de gjentatte frasene – melodiøse tonerekker som sitter i øret ved første gangs gjennomhøring. Tekstene hennes, derimot, tangerer smertegrensen, oppleves som svært personlige, og går langt utenfor en konvensjonell pop-komfortsone. I denne nervøse terrorbalansen mellom musikk og tekst, farlig og lokkende, briste eller bære, viser Maria Mena sin dimensjon og originalitet som låtskriver. Hun holder sitt tekstlige mørke i sjakk med melodienes varme tilgjengelighet. Sofistikerte arrangementer ivaretar melodienes enkelhet, men tilfører dem samtidig en uforutsigbar og lekende letthet. «Viktoria» handler om menneskets kamp for å forsones med seg selv. Maria Mena står med dette albumet fram som en voksen, markant skikkelse i norsk musikkliv.

TONO-prisen 2012

TONO-prisen hadde samme jury som Edvardprisen 2012

Juryens begrunnelse

Jenny Hval er ingen nykommer, men på alle måter en stedig utfordrer i norsk musikkliv: Hvor hører hun hjemme? Selv sier hun: I musikken. Samtidig virker tekst å være springbrettet for alt hun gjør, og hun lager taktile tekster som ikke likner mye på annen tekst i norsk musikk. Et annet springbrett er improvisasjon. Et tredje er stemme; ikke den skolerte stemmen, men stemmen som kroppsliggjøring av sanselig erfaring, gjennom syngemåter som ikke minst utfordrer populærmusikkens forventninger. «Viscera» («de indre organer») er et konseptalbum, som både på direkte og subtilt vis utforsker en slags «legemets væren i verden», uten at dette framstår som høyttravende eller fjernt. Albumet er et befriende annerledes, og forførende eksentrisk innslag i norsk musikk, som med et lite knippe årvåkne musikere og en medskapende produsent, skaper forventning om ny, uant musikk.

Juryens begrunnelse

TONO’s formidlerpris 2012 tildeles den tyske plateprodusenten Manfred Eicher. Hans musikalske kompetanse, posisjon og brennende engasjement, har bidratt til å utvikle, løfte og presentere en lang rekke av norske komponister, tekstforfattere og utøvere. Fra å ha bidratt vesentlig til å sette begrepet ”nordisk jazz” på det internasjonale musikk-kartet, har Eicher de senere år engasjert seg med profilerte utgivelser også innenfor den klassiske, eksperimentelle samtidsmusikken. Slik framstår Eicher i dag som en modig, selvstendig formidler i et bredt felt av samtidsuttrykk.

Som oftest i samarbeid med Jan Erik Kongshaug har han initiert mer enn tusen innspillinger, og slik også bidratt til en uvurderlig berikelse av det norske studiomiljøet.

Edvardprisen 2011

Juryen har bestått av Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (NKF), Tore Hansen (NOPA), Dag Krogsvold (NMFF), Ingrid Kindem (NOPA), Lars Petter Hagen (NKF) og Synne Skouen (NKF, juryleder).

Fra første sekund pirrer Johan Sara jr nysgjerrigheten vår. Lydlandskap med naturlyder, stemmer, pust og sporadiske tunge rytmelenker smelter sammen til spennende musikk. Den er uforutsigbar, Johan Sara jr inviterer oss med på en reise, og vi vil gjerne følge med.Fra det minimalistiske til det store episke, alt med forankring i noe vi alle kan kjenne oss igjen i – nemlig røttene våre.

Johan Sara jr har tatt utgangspunkt i sine samiske røtter, lyden av vidda, joik, reinsdyr, hunder og vann danner instrumentariet i musikken. Det er nyansert, detaljer er bearbeidet til det ugjenkjennelige og plassert kreativt i lydbildet. Her finner vi vokale clusterakkorder og sofistikert elektronisk bearbeiding av organiske lydkilder der kontrastene er store. Musikken får oss til å tenke på årstidene, bruddstykker av det som kommer blir brukt i en effektiv musikalsk sammenheng.

Johan Sara jr tør å dvele ved stemningene uten at det blir kjedelig og skaper med dette albumet musikk som opphever sjangermessige skillelinjer i samtidsmusikken.

Juryens begrunnelse

Susanne Sundfør er fremdeles en ung artist, men hun har laget et album som er så tungt og delikat som bare en svært moden og erfaren artist i beste fall kan begå. Kritikere har allerede påpekt at hun er en dyktig sanger med en nesten overjordisk stemme, men det er som komponist Susanne Sundfør får Edvard-prisen. Susanne Sundfør har med albumet The Brothel imponert og beveget ikke bare Edvard-prisens jury, men et samlet kritikerkorps og musikkjøpere i Norge og utlandet. Selv om det er naturlig å hylle det episke tittelsporet «The Brothel», så har juryen valgt å gi henne prisen for hele albumet. Komposisjonene utfyller hverandre og viser hennes talent i et bredt spekter, men albumet oppleves samtidig som en nødvendig helhet. Her er både det mørke, oppfarende og det såre, lyse til stede. Komposisjonene er både dramatiske og vakre, de skaper et slags hypermoderne alvor.

Juryen vil også berømme hvordan musikken understøtter tekstene slik at de får større dybde og flere nyanser. Det er juryens syn at man her står overfor en usedvanlig begavet komponist som fortjener Edvard-prisen allerede for sitt tredje album.

Juryens begrunnelse

Det skrives ikke mange originale operatekster på norsk, men “Med kniven på strupen” av Vigdis Hjorth er definitivt én av dem. Den er vittig, poengtert og herlig teatral i sine assosiasjoner til den makabre tradisjonen fra Bartoks “Ridder Blåskjegg” og Sondheims “Sweeney Todd”.

Nettopp operaformens krav til det motsatte av en ordrik dialog, tas her vel vare på, og legger til rette for en situasjonskomikk som ikke trenger lange oversettelser og forklaringer for å virke. “Med kniven på strupen” er en blodsprutende tekst fra en dreven forfatter som ikke nøler med å ta i bruk etablerte genregrep som utgangspunkt for et moderne musikkteater. Teksten utløser musikalske handlinger – den er en tekstlig trampoline som skaper gode, poengerte situasjoner. Hjorth har med librettoen til “Med kniven på strupen” intuitivt forstått hva som kreves av en tekst for å imøtekomme operaformens dynamikk.

Juryens begrunnelse

Ketil Hvoslef er den underfundigste blant komponister, og i dette forholdsvis korte, konsentrerte verket fornekter han seg ikke. Én cello kan lage mer lyd enn de fleste andre strykere, og når – som her – 8 cellister legger bredden til for å formidle en familiehistorie, avstedkommer det en energi, dramatikk og humor som langt fra er selvsagt i dagens konsertsaler. Verket er fullt av overraskelser. Best som du tror du har fattet poenget og formen, skjer det noe nytt, noe uforutsigbart. Komponisten tar i bruk hele det finstemte uttrykksregistret som en samlet cellogruppe kan oppvise, fra den lille, knapt hørbare detaljen, opp mot det store, samstemte lerretet.

Octopus Rex er med sin knappe, konsentrerte form en usedvanlig vellykket tilvekst til et aktuelt repertoar.

Edvardprisen 2010

Juryen har bestått av Rolf Wallin (NKF), Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (NKF), Tore Hansen (NOPA), Dag Krogsvold (NMFF), Ingrid Kindem (NOPA)og Synne Skouen (NKF, juryleder).

Med utgangspunkt i punk og grunge har opphavsmennene utfordret rammene for progressiv rock.  Deres musikk gjør bruk av rockens energi og format, men tilfører den et eksperimentelt og grensesprengende uttrykk.

Tekstene underbygger musikken på en mesterlig måte.  De bruker rockens store bokstaver, både iakttagende og gåtefullt, for å skape bilder og assosiasjoner som utdyper musikkens kompleksitet og mangfold.

Gjennom en karriere på mer enn 20 år har opphavsmennene utviklet en tydelig og original signatur på sine komposisjoner.  For sitt arbeide har de oppnådd stor anerkjennelse,  både i Norge og internasjonalt.

Opphavsmennene har alltid arbeidet med et fokus på albumformatet.  Juryen finner det derfor riktig å tildele prisen for hele albumet og ikke for et enkelt verk.  Juryen mener videre at albumet Child of the Future er meget representativt for opphavsmennenes karriere.

Juryens begrunnelse

Å skrive sangtekster krever presisjon; man skal fatte seg i korthet, spare på ordene, flette dem sammen med musikken, slik at lytteren kan skape sine egne bilder. Kari Bremnes makter å skape tekster som kjennes som de er sprunget rett ut av musikken – eller omvendt.

Til albumet LY har Kari Bremnes skrevet tekster alle som har levd en stund kan kjenne seg igjen i. Drømmer vi gir slipp på, det å ønske at noe var usagt; anger og forsoning, sårbarhet og verdighet.  Det å se seg tilbake, gjøre opp status, være modig.

Kari Bremnes er en kunstner som stadig turnerer Europa rundt, med tekster på klingende norsk.  Ikke et hvilket som helst norsk. Et norsk med en kraftfull lokal forankring, like mye som en innholdsmessig forankring i et kvinne-liv av i dag, med betydelige identifikasjonsmuligheter på tvers av landegrenser.

Kari Bremnes´  tekster til LY er både mørke og morsomme,  norske og europeiske; og forteller stilsikkert og åpent om levd liv.

Juryens begrunnelse

Verket er komponert som en inngang til Pergolesis ”Stabat Mater”. Det store, og krevende temaet er dermed Marias lidelse ved korset, og den korte teksten (av Karin Moe) som ligger til grunn for Prime Preparation , er formet som sønnens hymne til Maria; ”Mother of Life”.

Å nærme seg ett av historiens storverk, og blotte seg for direkte sammenlikning med en mester, er selvsagt risikabelt. I motsetning til hva tilleggsbesetningen kunne antyde (trompet og slagverk), skjer det ikke med store fakter. Vi har derimot fått et sjeldent filigransarbeid av et verk, radikalt neddempet i tonen, og med en usedvanlig finstilt økonomisering med virkemidlene.  Måten komponisten får strykerne til å pulsere og leve – uten velkjente klisjeer – tvers gjennom det halvtimes lange verket, er både fengslende og fascinerende å lytte til. Den øvrige besetning settes sparsomt og treffsikkert inn i helheten.

Denne musikken ”skal et sted”; den skal inn til Pergolesi, men først skal den være her og nå, i vår tid. Uten å parafrasere forgjengeren på noen lettvint eller entydig måte, kjennes overgangen fra det aktuelle til det forgangne verket som både sømløs og meningsfull; ja som det tittelen antyder: en forberedelse .

Verket er skrevet for Det Norske Kammerorkester, to sangsolister, altfløyte, trompet og slagverk.

Juryens begrunnelse

Med forankring i en personlig og inderlig tone, unik spilleteknikk og dristig bruk av elektronikk har Nils Petter Molvær lykkes i å skape sine helt egne lydlandskap. Hans musikk er et resultat av lekenhet der komposisjon, produksjon og improvisasjon ofte er likestilte. Med elementer fra moderne jazz, elektronika, hip-hop, ambient, house, pop og prog-rock har han utviklet et moderne nordisk tonespråk som har høstet fortjent internasjonal anerkjennelse. På albumet Hamada rendyrker Molvær sitt eget uttrykk, forfører oss med inntagende, meditative motiver, stillestående klangflater og enkle melodilinjer. Han tør å stå alene i et dempet uttrykk med referanser til samtidsmusikkens minimalisme. Albumet framstår som et helhetlig verk. Han gir også plass for solide, kreative musikere som tilfører vakre lydtepper og massiv energi i form av tung og suggererende rytmikk.

Dette er særpreget musikk som nok en gang befester Nils Petter Molværs markante posisjon i norsk musikkliv.

Edvardprisen 2008

Juryens begrunnelse

Årets prisvinner kan vise til en eksepsjonelt rikholdig og mangefasettert verkliste. Hans allsidige musikalske bakgrunn har resultert i en kunstnerisk produksjon som omfatter et bredt spekter av teknikker og musikalske uttrykksformer.  Prisvinners komposisjoner spilles over hele verden, og han regnes som en av Nordens fremste nålevende komponister. Vinnerverket Strange News er basert på en libretto av Joose de Paauw og leder lytteren inn i en dramatisk berettelse om kynisk utnyttelse av barnesoldater i Afrika. Komponisten tar i bruk et omfattende multimedialt apparat som han behersker med stor virtuositet: symfoniorkester, skuespiller, video og surround computerlyd. Verkets strukturelle formutvikling har en fortettet og medrivende fremdrift, og orkestersatsen er stringent, inntrengende og kraftfull. Den dramatiske og fengslende teksten sammen med de intense teatrale virkemidlene driver handlingen effektivt fremover. Tolkningen av individets utsatthet, sårbarhet og veien tilbake til et verdig liv er hjerteskjærende  og holder lytteren i et fast grep. Strange News er bestilt av Oslo-Filharmonien og Casa da Musica, Porto i samarbeid med NRK, Christian Relief Network og Utenriksdepartementet.

Juryens begrunnelse

Prisvinneren har en enestående posisjon som førstedame i norsk rock. Hun er rebell og diva på samme tid, og har vært et forbilde for andre norske låtskrivere. Albumet Om igjen for første gang er en hyllest til kjærligheten, på godt og vondt. Tekstene er nære, varme, morsomme, ironiske, såre og modige. Ordene er musikk alene, – gode sangbare refreng, som tar tak og fester seg ved første gjennomhøring. Musikken er både sofistikert og folkelig, med overraskende harmoniske vendinger og flotte arrangementer. Komponisten har fått med seg et knippe utsøkte musikere som løfter tekst og melodi, – samtidig som de respektfullt ivaretar prisvinnerens særpreg. Hun har nok en gang klatret oppover på hitlistene med låten God nok som du er.

Juryens begrunnelse:

”Nordmenn er ikke så urbane som de tror”. Prisvinnerens egen påstand er vanskelig å argumentere mot når man ser hvilken popularitet han, komponistkollega Aslak Haugen og Hallingdalsbandet Hellbillies nyter overalt. Stadig økende platesalg og allsang fra stappfulle rockeklubber og bygdetun forteller om et moderne og inkluderende repertoar. Musikk  og tekst har utilslørte røtter i Amerikansk folkemusikk. Her er ”storyteller”  tradisjonen  et sentralt element, og på platen Spissrotgang bekrefter tekstforfatteren sin enestående evne til å formidle enkle jordnære historier med dialektstolthet og kjærlighet til sitt nærmiljø. Hans bakgrunn som pedagog og folkemusiker gjenspeiles i et solid faglig håndverk og imponerende innsikt.  Innenfor popmusikkens strenge musikalske rammer skriver han med tematisk originalitet, en bevisst språkbruk og frodig stemme.

Juryens begrunnelse

Årets prisvinner kan se tilbake på et nesten 50-årig virke i norsk musikkliv. I sin musikk har han ofte latt seg inspirere av politiske temaer. Det har han også gjort i verket En bibelhistorie, skrevet for 1 skuespiller og 15 musikere. I verket skisserer prisvinneren bibelhistorien på 44 minutter. Teksten består av utdrag fra Bibelen som er satt sammen i en poetisk-rytmisk form til en sammenhengende fortelling. Den begynner med skapelsesberetningen og  ender, som Bibelen, med Johannes åpenbaring. Den følger en bibelhistorisk utvikling som beskriver hvordan og hvorfor Bibelen på godt og vondt har hatt betydning for Verdens nåværende situasjon. Klassekampen er et gjennomgående tema; hvordan noen blir treller og noen blir herrer, en problemstilling som sterkt engasjerer prisvinneren. En bibelhistorie er et kraftfullt verk med en medrivende dramaturgisk framdrift. Verket er dynamisk og transparent orkestrert på en slik måte at teksten alltid trer tydelig fram, samtidig som orkestersatsen framstår som intens og kraftfull. Edvard-juryen ser En bibelhistorie som en sterk kommentar til dagens debatt om ytringsfrihet, selvbestemmelse og Muhammed-tegninger. Verket er bestilt av Oslo Sinfonietta.

Edvardprisen 2007

Juryens begrunnelse

Med fiolinkonserten Double Portrait har prisvinneren skapt et personlig, helstøpt og rikt fasettert verk med en sterk, iboende dramatisk kraft. Den musikalske formen er syklisk og meisles ut i en fortettet vev av sju sammenhengende satser, alle gitt navn etter titlene i en diktsyklus av W. H. Auden. Elektronikken responderer solisten mot verkets eget materiale, og det oppstår en dramaturgi der de elektroakustiske stemmene utvikler et nettverk av tilleggende hendelser som til sammen skaper et subtilt dobbeltportrett av fiolinen. Klangmassenes uttrykksfullhet og det poetiske linjespillet taler direkte til lytteren i en kunstnerisk form som med dette fullfører en musikalsk linje i komponistens produksjon. Verket er bestilt av IRCAM, Radio France Musique og Ultimafestivalen.

Juryens begrunnelse:

Gjennom mange år har prisvinneren vært på søken etter nye ukjente lydlandskap. Med is som lydkilde har han utviklet et originalt og særpreget konsept. Han benytter selvlagde instrumenter som isperkusjon, isofon og ishorn i sin musikk. Albumet Igloo fremstår som et helhetlig komposisjon. Verket er eksperimentelt og uforutsigbart, der isens skjørhet og kraft skaper store kontraster. Komponisten tar oss med inn i sin egen lydverden, og avansert lydbearbeiding henter frem klangfarger som ikke er hørbare for det vanlige øret. Perkussive elementer danner kjernen i is-musikken, mens Sidsel Endresens særegne stemme tilfører verket nærhet og varme. Improvisasjon og lekenhet har blitt redigert til et dristig verk med en klar ide om å skape musikk man aldri har hørt maken til.

Juryens begrunnelse:

Årets prisvinner har som opphavsmann og utøver oppnådd mye anerkjennelse i Norge. Gjennom flere tiår har han produsert tekster og melodier som har beveget store deler av befolkningen. Flere sanger er  allerede klassikere og blir flittig brukt av andre artister- i skoleundervisningen og ikke minst i religiøse seremonier. Med duetten Floden fra CD-platen Nåde har han atter en gang  levert et solid stykke håndverk. Med sin gode evne til å sette ord på egne og andres følelser på en troverdig måte, skaper han en tillitsfull og varm kommunikasjon mellom seg og sine tilhørere. Tekstene er nære, sterke og folklige, samtidig som de har en grunnleggende forankring i hans kristne livssyn.

Juryens begrunnelse:

Gjennomarbeidet, grundig og godt håndverk kjennetegner hans komposisjoner. Han har komponert filmmusikk, signaturer til TV, musikk rettet mot barn og ikke minst har prisvinneren løftet og foredlet andre populærkomponisters arbeide. Alt fra metallband til korps, kor og artister har nytt godt av hans orkesterarrangementer. I 2006 har prisvinneren vært med å forføre en ny generasjon gjennom musikken til filmen og TV-serien om redningsskøyta Elias, som har blitt uhyre populær. Mange barn nynner nå på hans melodier som skaper atmosfæren rundt hovedrollerollefiguren. Filmen om Elias har også høstet stor anerkjennelse langt utover Norges grenser.

Edvardprisen 2006

Juryens begrunnelse

I åpen klasse finner vi en komponist som lenge har imponert oss med sin evne til å benytte seg av impulser fra andre og til å sjonglere mellom stilarter. Overført til et eget språk, med faglig trygghet, leker han seg med klisjeer og sitater på en impulsiv og innovativ måte som både imponerer og fascinerer. Spesielt i større anlagt musikkdramatikk, hvor samspill mellom tekst, handling og musikk innenfor teaterets strenge rammer må respekteres, kommer dette talentet godt til syne. I sin øvrige produksjon av samtidsmusikk formulerer han seg aktuelt og søkende. Totalinntrykket er en kreativ og produktiv opphavsmann med mye på hjertet og en åpen holdning til det å skrive musikk.  Årets verk er basert på Johan Falkbergets “ Den Fjerde Nattevakt ” med libretto av Ivar Tindberg.

Juryens begrunnelse

Knalltøffe, hardtslående og energiske gitar-riff står sentralt i prisvinnerens komposisjoner, og enkel men effektiv harmonikk og form danner rammen. Han har utviklet en helt særegen stil i musikk og tekst, og gjennom bandet DUMDUM  BOYS har han vært stilskaper og retningsgivende for norsk rock. Prisvinneren er kanskje den tydeligste norske rockepoeten, men uten en klassisk fortellende stil. Tekstene består snarere av en rekke poetiske, fragmenterte, smittende meldinger i en personlig form. Hans evne til å levere tekster der lytteren selv må bygge sine bilder opp fra en mystisk, spennende og kontrastfylt annerledesverden er unik.

I 2005 har denne opphavsmannen levert nye bidrag til et album som har forført en ny generasjon publikummere. Enda en gang har han brakt en rockelåt til topps på hit-listene og fått hele Norge til å synge med på at han er både Splitter Pine og en Enhjørning.

Juryens begrunnelse

Det  vi kaller samtidsmusikk eller ny musikk vil alltid være en kombinasjon av tradisjon og eksperimentell nytenkning. Hos årets prisvinner kjennes det som om musikken springer ut fra senromantikken med dens blanding av sensualitet og higen etter himmelsk skjønnhet. Men nå i en ny form. Det musikalske uttrykket blir her som en sammensmeltning av det europeisk senromantiske og internasjonal modernisme, men med en udefinerbar nordisk patina og utviklet med stor formsikkerhet og intelligens til en helt personlig stil . Dette er en komponist vi tror vi kjenner, og som vi mener å kjenne så godt at vi av og til tror vi kan forutse det neste musikalske trekk.  Men som oftest tar vi feil, og med dette stykket fra 2005 har vi blitt lurt nok en gang.  Fra sitt hemmelige lager har prisvinneren tatt fram nye sider og elementer som igjen får ørene våre til å vokse og hjertet til å banke. Dette er musikk som virker like vital og nyskapende som den kunne gjøre for 50-60 år siden, og det er bare å takke for nok en spennende, vakker og inspirerende gave til musikklivet og gratulere med EDVARD-prisen!

Edvardprisen 2005

Juryens begrunnelse

Med et enkelt og betagende vakkert tema blir lytteren lokket med i et velkjent musikalsk landskap hvor man trygt kan lukke øynene og bare la seg henføre. Verkets funksjon som bruksmusikk blir denne gang en styrke fordi opphavsmannen oppfyller alle dets krav og forutsetninger med kreativitet og integritet. Messens tradisjonelt strenge form blir ivaretatt, samtidig som de improviserte jazzpartiene verken virker umotiverte eller fremmede. En helhetlig tanke blir båret frem av sangbare linjer og elegante kompositoriske løsninger. Dette er musikk som kan fremføres av mange og vil bli satt pris på av de aller fleste.

Juryens begrunnelse

Eit nake, nært, velforma, nytt folkemusikkverk med noko personleg, lyst og urørt over seg. Det er iblanda tradisjonsstoff, men dristige arrangement, spenstige melodiar og utradisjonelle instrumentsamanstillingar gjer at ein lyttar med friske øyre. Utsvinga i retning av irsk folkemusikk og jazz fortonar seg også som heilt naturlege og heimehøyrande krydder i leiken.

Juryens begrunnelse

Eit verk med store, organiske intensitetsbylgjer, sett saman av fortetting/fortynning av rytmisk aktivitet, fargeskifting, instrumentering, og med mikrotonale melodi- og samklangslinjer. God spenning/jamvekt mellom solistar og plenum, ulike plasseringar i rommet, mikrofonboren lyd og akustisk lyd. Eit personleg, heilstøypt og rikt fassettert verk, med ei sterk, underliggande dramatisk kraft. Nøye avstemt bilde- og lyslegging tydeleggjer stykket ytterlegare.

Juryens begrunnelse

Musikken er i denne forestillingen et bærende element og en viktig dramaturgisk partner til tekst, bevegelse og scenografi. Det musikalske utgangspunktet er en klassisk selskapsdans med folkelig opprinnelse – for de fleste komponister en ganske trang ramme. Men komponisten klarer å variere formen på en sånn måte at den stadig utdyper følelsesinnholdet, stadig belyser stoffet på nye måter og stadig utvikler seg interessant som musikk. Og dermed fornyes også den opprinnelige sjanger. Komponisten viser imponerende håndverk og stor kunstnerisk forståelse for stykkets innhold. Gjennom sin medvirkning gir han et viktig bidrag til å forløse en dristig idè.

Juryens begrunnelse

Tolerate er resultatet av et samarbeid mellom flere sentrale opphavsmenn i norsk populærmusikk. Teksten har en alvorlig og sårbar undertone. Melodiføringen i verset er uforutsigbar, refrenget er iørefallende og melankolsk. Låten vokser for hver gjennomhøring og evner å ta lytteren med på en reise der tekst og melodi utfyller og underbygger hverandre. Arrangementet er dynamisk, med mange raffinerte detaljer. Måten de har benyttet elektronikk i kombinasjon med akustiske instrumenter gir låten en klar og særpreget signatur. Tolerate er en personlig, vakker og moderne pop-låt med internasjonal slagkraft

Edvardprisen 2004

Edvardprisen 2003

Edvardprisen 2002

Edvardprisen 2001

Edvardprisen 2000

Edvardprisen 1999

Edvardprisen 1998